Hvordan kontrollere tankene sine?

[AnonymBruker]

Hvordan klarer dere å holde tankene i sjakk? Jeg har slitt med angst i mange år og tenker alltid det verste.

Dere som er optimister, hvordan klarer dere det? Og hvordan får dere bort katastrofetankene? Trenger tips fra dere som mestrer den kunsten! 

Anonymkode: a4210...7de

[Eksplisitt]

Tenker det kan være lurt å ikke gå "fra ett ekstrem" til ett annet. Tenk heller hvordan man kan begrense og legge vekk de tankene man får negativt. Ett eksempel er meditasjon der man velger å legge vekk tanker som dukker opp. For min del leste jeg et sted at vi må bli flinkere til å si "pytt pytt", og dét ble oppvekker nok til å ta babysteps vekk fra katastrofetanker.

[AnonymBruker]

Følger

Anonymkode: 74685...90d

[Purple_Pixiedust]

Det vet jeg ikke. Jeg har splittet meg opp i flere deler, og jeg føler meg ikke som én person. Inni meg tenker jeg som "vi", "du: og "jeg". Det er veldig vanskelig å kontrollere tanker som ikke føles som mine. Selv om det er mine, det er deler av meg som jeg som barn separerte meg fra, men det gjør at jeg føler jeg har like lite kontroll over tankene som jeg har over andre sine tanker. Og tankene som lever inni meg tvinger meg til destruktive greier. Og jeg gir etter for å få fred fra de. Og når jeg kjemper i mot blir jeg skikkelig sliten. 

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (Akkurat nå):

Det vet jeg ikke. Jeg har splittet meg opp i flere deler, og jeg føler meg ikke som én person. Inni meg tenker jeg som "vi", "du: og "jeg". Det er veldig vanskelig å kontrollere tanker som ikke føles som mine. Selv om det er mine, det er deler av meg som jeg som barn separerte meg fra, men det gjør at jeg føler jeg har like lite kontroll over tankene som jeg har over andre sine tanker. Og tankene som lever inni meg tvinger meg til destruktive greier. Og jeg gir etter for å få fred fra de. Og når jeg kjemper i mot blir jeg skikkelig sliten. 

Har du opplevd traumer som barn i og med at du har blitt splittet opp i flere deler?

Anonymkode: 6f92a...347

[AnonymBruker]

Jeg sliter skikkelig med å kontrollere krise tanker.... hva om jeg tryner sånn og sånn når jeg går ned den trappa? Hva om jeg plutselig dør mens jeg kjører bil og dreper noen? Hva om det blir jordskjelv? Hva om det blir krig? Hva om jeg blir utsatt for blind vold om jeg går der og der? Hva om jeg knekker benet sånn og sånn? Hva om jeg får blodpropp? Hva om huset brenner mens jeg sover? 
 

dette er 10 min i mitt hue

Anonymkode: f9e1d...43f

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Har du opplevd traumer som barn i og med at du har blitt splittet opp i flere deler?

Anonymkode: 6f92a...347

Ja har opplevd traumer gjennom oppveksten. Så er jeg nok i tillegg født med sårbarhet for psykisk sykdom som gjorde at jeg tålte dårligere det andre hadde tålt bedre. Har ikke blitt banket opp av foreldre eller misbrukt liksom. Men vedvarende traumer det har jeg. Men skammer meg over å ha tatt sånn skade. 

[AnonymBruker]

Jepp, slik fungerer mitt hode. Katastrofetanker dagen lang, spesielt når jeg skal sove.

Jeg har prøvd meditasjon, og mange synes det hjelper. Et annet tips er å tenke på hva man er takknemlig på. Dessverre har ikke det hjulpet meg helt.

Men, jeg har vokst opp med å be. Og selv om det kan føles som om det bare er tull og ingen hører, så er det uansett noe av mentaliteten i det som roer meg. Samme hva man tror på. Da kan man legge det fra seg litt. Min «oppskrift» er slik: Først ber jeg til hvem som helst som hører på og legger fram alt jeg er redd for, så takker jeg for alt jeg er takknemlig for. Og så legger jeg det fra meg. Da stopper jeg alle tankene før blir fullt formulert. For katastrofetanker som får virvle uhindret i hodet gir rom for enda fler tanker.

Jeg er ingen religiøs fanatiker, men bønn har blitt brukt sammen med meditasjon i uminnelige tider, innenfor mange religioner, og det med god grunn. Det handler om å lande og fokusere, og dra hjernen ut av tankespinnet.

Anonymkode: 241e3...ed8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg sliter skikkelig med å kontrollere krise tanker.... hva om jeg tryner sånn og sånn når jeg går ned den trappa? Hva om jeg plutselig dør mens jeg kjører bil og dreper noen? Hva om det blir jordskjelv? Hva om det blir krig? Hva om jeg blir utsatt for blind vold om jeg går der og der? Hva om jeg knekker benet sånn og sånn? Hva om jeg får blodpropp? Hva om huset brenner mens jeg sover? 
 

dette er 10 min i mitt hue

Anonymkode: f9e1d...43f

Har du alltid hatt det sånn? 

Anonymkode: 74685...90d

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (22 minutter siden):

Ja har opplevd traumer gjennom oppveksten. Så er jeg nok i tillegg født med sårbarhet for psykisk sykdom som gjorde at jeg tålte dårligere det andre hadde tålt bedre. Har ikke blitt banket opp av foreldre eller misbrukt liksom. Men vedvarende traumer det har jeg. Men skammer meg over å ha tatt sånn skade. 

Kjære deg❤️Ikke skam deg over det. Av alle ting det går an å skamme seg over, dette er noe du har blitt påført utenfra og dette var din overlevelsesstrategi den gang. Husk at du ikke vet hvordan andre hadde taklet det, du vet ikke hva de tenker og sliter med. Mange sliter kanskje mer av mindre. 

Anonymkode: 241e3...ed8

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Kjære deg❤️Ikke skam deg over det. Av alle ting det går an å skamme seg over, dette er noe du har blitt påført utenfra og dette var din overlevelsesstrategi den gang. Husk at du ikke vet hvordan andre hadde taklet det, du vet ikke hva de tenker og sliter med. Mange sliter kanskje mer av mindre. 

Anonymkode: 241e3...ed8

Takk. Skam er en følelse jeg har mye av. Både over ting jeg ikke har rådd over, men hva livets påkjenninger til slutt har ført meg til. Og som faktisk er ting jeg burde skamme meg over. 

[AnonymBruker]

Øve og øve.

Akseptere tankene, la dem surre i bakgrunnen mens jeg har hovedfokus på noe annet. "Ja ja, der var de tankene igjen, de får nå drive på." Lar tankene bare komme og gå, forestiller meg at de flyter forbi meg på en elv.

Spør meg selv: er jeg innenfor toleransevinduet mitt nå? Har jeg det greit, helt ok? Om ikke så behøver jeg ikke ta tankene på alvor. Jeg kan gjenkjenne at dette bare er tanker jeg har fordi jeg er stresset eller redd. De er ikke fakta og jeg behøver ikke legge noen vekt på dem akkurat nå.

Spør meg selv: har disse tankene noe formål? Oppnår jeg noe av praktisk verdi? Hvis det er et problem jeg står ovenfor så kan jeg legge en plan. Så lenge jeg legger denne planen innenfor rimelig tid, så oppnår jeg noe. Jeg forbereder meg på noe jeg skal. Leser meg opp på et tema, sjekker bussruten, leter opp en adresse. Men når planleggingen er over, så har ikke tankene noe formål lenger. Da må jeg legge det fra meg, si meg ferdig. Hvis tankene bare fortsetter så går jeg tilbake til å akseptere tankene uten å la dem få hovedfokus, la dem flyte forbi.

Vonde tanker som gir meg skamfølelse: Heller enn å sloss og skyve tanken bort i panikk så undersøker jeg den med nysgjerrighet. Det kan kreve mot og være ubehagelig, men ubehaget svinner fort. Jeg prøver å se tanken utenfra. Har jeg egentlig så mye å skamme meg for? Ville jeg ønsket at en venn skulle plage seg selv på grunn av noe som dette? Ofte handler det om ting som er mange år gammelt. Jeg forsøker å vise meg selv barmhjertighet og tilgi meg selv, hvis jeg kan. Noen ganger blir jeg enig med meg selv i at jeg har straffet meg selv mer enn nok! Jeg kjenner at jeg blir litt ferdig med saken og den kommer ikke tilbake igjen med samme intensitet.

Noen ganger går det ikke å få kontroll. Jeg kan bli så ute av meg at jeg glemmer alt jeg har lært. Tankene blir altoppslukende og det er ikke plass til noe annet enn kaving, grubling og fortvilelse. Kanskje går planer i vasken, jeg greier ikke å få til det jeg skulle ha gjort. Det betyr ikke at jeg ikke er flink nok. Det betyr ikke at jeg er tilbake ved start. Jeg har kommet langt og jeg gir ikke opp.

Anonymkode: 09773...f07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Øve og øve.

Akseptere tankene, la dem surre i bakgrunnen mens jeg har hovedfokus på noe annet. "Ja ja, der var de tankene igjen, de får nå drive på." Lar tankene bare komme og gå, forestiller meg at de flyter forbi meg på en elv.

Spør meg selv: er jeg innenfor toleransevinduet mitt nå? Har jeg det greit, helt ok? Om ikke så behøver jeg ikke ta tankene på alvor. Jeg kan gjenkjenne at dette bare er tanker jeg har fordi jeg er stresset eller redd. De er ikke fakta og jeg behøver ikke legge noen vekt på dem akkurat nå.

Spør meg selv: har disse tankene noe formål? Oppnår jeg noe av praktisk verdi? Hvis det er et problem jeg står ovenfor så kan jeg legge en plan. Så lenge jeg legger denne planen innenfor rimelig tid, så oppnår jeg noe. Jeg forbereder meg på noe jeg skal. Leser meg opp på et tema, sjekker bussruten, leter opp en adresse. Men når planleggingen er over, så har ikke tankene noe formål lenger. Da må jeg legge det fra meg, si meg ferdig. Hvis tankene bare fortsetter så går jeg tilbake til å akseptere tankene uten å la dem få hovedfokus, la dem flyte forbi.

Vonde tanker som gir meg skamfølelse: Heller enn å sloss og skyve tanken bort i panikk så undersøker jeg den med nysgjerrighet. Det kan kreve mot og være ubehagelig, men ubehaget svinner fort. Jeg prøver å se tanken utenfra. Har jeg egentlig så mye å skamme meg for? Ville jeg ønsket at en venn skulle plage seg selv på grunn av noe som dette? Ofte handler det om ting som er mange år gammelt. Jeg forsøker å vise meg selv barmhjertighet og tilgi meg selv, hvis jeg kan. Noen ganger blir jeg enig med meg selv i at jeg har straffet meg selv mer enn nok! Jeg kjenner at jeg blir litt ferdig med saken og den kommer ikke tilbake igjen med samme intensitet.

Noen ganger går det ikke å få kontroll. Jeg kan bli så ute av meg at jeg glemmer alt jeg har lært. Tankene blir altoppslukende og det er ikke plass til noe annet enn kaving, grubling og fortvilelse. Kanskje går planer i vasken, jeg greier ikke å få til det jeg skulle ha gjort. Det betyr ikke at jeg ikke er flink nok. Det betyr ikke at jeg er tilbake ved start. Jeg har kommet langt og jeg gir ikke opp.

Anonymkode: 09773...f07

Tusen takk kjære deg. Dette var veldig veldig bra. Har lagret dette og skal lese det hver gang jeg blir stresset igjen. 

Anonymkode: a4210...7de

[AnonymBruker]

Og husk at tankene dine ikke er deg, de er kun tanker. Jeg har grublet mye på det og det har faktisk hjulpet en del mot katastrofetankene. Jeg er ikke kvitt dem, men takler dem mye bedre. De er kun tanker og de er ikke meg! 

Anonymkode: 9a52a...731

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.4.2021 den 22.19):

Har du alltid hatt det sånn? 

Anonymkode: 74685...90d

Ja, men det ble mer ille når jeg begynte å bli mer moden i hodet rundt 15 år og eldre

Anonymkode: f9e1d...43f

[AnonymBruker]

Har ikke angst eller noen diagnose, men alle opplever jo katastrofetanker en sjelden gang. Jeg klarer aldri å "tenke meg ut" av negative tanker. Fører bare til mer grubling. Så jeg pleier å gi hjernen fri - gjør noe annet enn å tenke. Snakker med noen om noe annet, trener, ser en serie. Ren distrahering funker best. Hvorfor skal jeg vie sånne tanker noe oppmerksomhet? De har ingen nyttig verdi så jeg ignorerer dem heller.

Anonymkode: fd499...3b6

[Hr. Aktiv]

Mitt tips som funker for meg (jeg har dog ingen diagnose ennda) er å gå turer i marka. Stillheten og deg selv der du bare lar tankene og inntrykkene fly. Det virker nesten som om de bytter plass etter en tur.