Harr det ikke bra psykisk

[AnonymBruker]

... Men utad virker det slik. 

Jeg er snart 40 år. Sprek. Pen. Har en godt betalt jobb. Har to friske barn. Har en snill og rik kjæreste. Har eget hus, og nedbetalt bil. 

Livet burde være perfekt. 

Og noen ganger føles det slik. 

Mens andre ganger er det bare trist og tomt. 

Det kan være krangel med barna. Diskusjon med kjæresten. At bilen må på verksted. Dårlig vær. Mye stress på jobben. Korona. Lite å se fre til. Osv osv. 

Uforutsette og utfordrendre ting. Som jeg ikke mestrer. Som gjør at jeg føler med mindre. Som et dårlig menneske. Som en dårlig mamma. Hjelpesløs. Alene. 

Jeg hater å be om hjelp. Klarer det ikke. Vil ikke være avhengig av noen. 

Og jeg blir så sliten av dette. Helt matt. Føler meg deprimert i perioder. Tenker jeg like gjerne kan dø. At det er det beste for meg og alle rundt meg. Kan forstå folk som tar selvmord. Tenker på forskjellige måter å gjøre det på.. 

Føler meg bare ton når jeg skriver dette. Gråter ikke engang. 

Samtidig så blir jeg så sint på meg selv.. For jeg BURDE jo være lykkelig! Jeg burde jo være takknemlig. Det finnes så mange andre som hr det berre enn meg. 

Likevel føles det som livet bare skjer rundt meg. Som jeg ikke har noe å se frem til. Alt er bare et ork. 

Vet hva som hjelper mot dette. Men jeg orker ikke prøve på endring engang. Er bare sliten... 

Vet alt dette sitter i hodet mitt, og det kun er jeg som kan gjøre noe med dette, men har bare lyst å Stange hodet i veggen å besvime. Få en pause. 

Hater meg selv for jeg tenker slik. Hater meg selv. 

Anonymkode: d9a8f...739

[AnonymBruker]

Ikke hat deg selv for å tenke sånn, vi kan ikke styre hvilke tanker som kommer❤️Klem

Anonymkode: 897d7...773

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke å formulere et godt svar midt på natten, men jeg må bare si at jeg føler med deg. Dem følelsen at man burde være ... men så stemmer ikke virkeligheten med malen. Har du noen du kan snakke med? Som ser deg, og ikke den du «burde være»? 

Har du følt på dette lenge, også før korona?

Har du noen du kan snakke åpent med? Neste gang noen spør deg, hvordan går det...  kan du svare ærlig?

Huff. Jeg føler så med deg! Du er ikke alene om å streve. Og ha det vanskelig bak en tilsynelatende perfekt fasade. Kanskje du egentlig er omringet av folk som bryr seg om deg, om du våger å slippe de inn bak fasaden?

Stor klem! Det blir bedre. Og du må aldri tro på depressive tanker. De maler alt svart. Svartere enn det egentlig er.

Anonymkode: 2dbf6...af4

[AnonymBruker]

Du må få deg hjelp! Det første som vil skje hos en behandler er at de sjekker forskjellige nivåer av ting, kan hende at du bare mangler noen vitaminer helt enkelt. Og om ikke så vil samtaler hjelpe deg. Du trenger noen å dele dette med så det ikke blir så tungt å bære, og du vet selv hvorfor det ikke kan være noen som står deg nær ❤️

Anonymkode: d49b1...736

[AnonymBruker]

Hvorfor påpeker du at kjæresten din er rik? Er det veldig viktig for deg? Ville du ikke vært sammen med han hvis han ikke var rik?

Anonymkode: b2d48...ac5

[AnonymBruker]

Det verste er når alt er på stell og det praktiske rundt ikke kan bli bedre, og en føler seg tom og nedstemt. Da kommer skammen og fortvilelsen over hva skjer? 
 

Anonymkode: 2dfd9...dcc

[AnonymBruker]

Første bud er å sjekke D-vitamin.

Har man underskudd, så blir alt mørkt.

Ellers burde du ta dette opp med fastlegen din. 

Anonymkode: 04ec3...959

[AnonymBruker]

Typisk dette. En har så mange faktorer rundt seg man ikke kan kontrollere, og reagerer da disse faktorene gjør seg gjeldende og spiller en rolle i ens liv.

Man føler at kontroll og styring blir tatt vekk fra en selv og at en bare er en brikke i sitt eget liv.

Anonymkode: 6d430...119