Hvordan kjennes angst ut?

[AnonymBruker]

Det har ganske forskjellig fra person til person hvordan man opplever angst. Alle opplever ikke de samme symptomene, og selv for det samme mennesket så endrer angsten seg i stadier. Jeg begynte med panikkanfall, høy puls, anfall der jeg følte at jeg ikke fikk puste. Så gikk det over til å bli mer kroppslige plager som ble værende, som var "tilstede" konstant... Vondt i ryggen, vondt i brystet, vondt i magen, vondt overalt. Skjelvinger i kroppen, uro, hodepine, osv. I perioder hadde jeg klump i halsen, og når det gikk over kom andre plager. Angsten "endrer" seg etter hva du er redd for... er du redd for hjertet, så vil du være ekstra var på hjertet og oppleve symptomer her. Har du oppdaget at du har ekstra mye hopepine, så vil du kanskje kjenne hodepinen ekstra godt en periode, om du ufarliggjør den til å bare angå angsten, så vil kroppen din kunne sette i gang med noe annet, f.eks. brystsmerter, ryggsmerter, lammelse i hender og føtter, prikking, leamus, osv.

ALLE symptomer er med andre ord vanlige ved angst. Kroppen er konstant i beredskapsmodus og det sliter oss ut fysisk og psykisk... Så de kroppslige symptomene er gjengangere, men også psykologiske; utmattethet, depresjon, rastløshet, å bli suicidal, følelse av likegyldighet, frykt, tvangstanker, osv.

Likte fremstillingen til den anonymebrukeren over meg - det er som du skal prestere foran massevis av mennesker, den samme uvele følelsen er der, men du sitter bare hjemme rolig i ditt eget tidligere "trygge" hjem. Nye frykter dukker opp - er det ikke det ene så er det det andre. Er du kommet over en frykt, dannes en ny osv. Det er derfor det er så viktig å være _bevisst_ på disse tingene. At angsten bare er angsten, og at den er reell for deg, men at den ikke er farlig. Den kommer ikke til å drepe deg, men den kan ødelegge livet ditt. 

Mitt beste tips, til alle dere som opplever angst, er foruten å eksponere seg selv masse, å snakke med noen. Gjerne en profesjonell. Jeg innser at tilgangen på hjelp ikke alltid er rett rundt hjørnet, noen ganger må man virkelig jobbe for å få hjelp, noe man åpenbart ikke alltid er i stand til i de verste perioder. Men man må prøve... og man må, så langt det lar seg gjøre, etablere en slags kjærlighet til seg selv. Fordi et eller annet sted dypt der inne fins et menneske som fortjener å slippe uroen, stresset, kaoset, de ødeleggende følelsene. Du er verdt mer enn bare frykten din. Og du fortjener å kunne jobbe mot den. Du vil aldri bli helt kvitt angst, det fins ingen pille du kan ta som fjerner den for alltid. Men du kan plassere den på skuldra di som en venn istedet for å ha den stikkende i ryggen som en fiende. Du kan bruke den for å minne deg selv på at du er viktig. At du har en kropp som fungerer som den skal. At du er heldig som kjenner følelsen av livet.

Personlig har jeg slitt meg gjennom et 1,5 år langt angst-helvete, og det er først i de siste måneder at jeg har følt meg sånn litt flytende over vannet istedet for drukna nedi. Jeg har flere ganger tenkt til meg selv; skal jeg virkelig leve med dette resten av livet? Da vil jeg heller slippe. Jeg har tenkt mange ganger; fortjener jeg virkelig en samboer og en familie som må "holde ut" med meg sånn som dette? Jeg har spurt meg selv "kan jeg virkelig tillate meg selv å få en familie selv, hva om mine egne barn arver angsten min?", og dette er spørsmål jeg nå AKTIVT legger vekt.... i håp om å kunne elske meg selv nok til å kunne tillate meg de gode tingene i livet. Jeg også fortjener det. Og du fortjener det.

Jeg VET at mange som slet med angstproblematikk i forkant av korona-epidemien har hatt det ekstra vanskelig under denne tiden. Vi har blitt frarøvet all trygghet rundt oss, hverdagen har blitt snudd opp-ned, og våre verste frykter har blitt sanne (for mange). Det er den realiteten vi lever i, og vi kan ikke kontrollere den. Mange av oss som har angst har et stort behov for å kunne kontrollere mange utfall - vi tror at om vi kontrollerer utfallet, så ender det bedre. Men det er nødvendigvis ikke sannheten. De aller fleste ting i livet ligger utenfor vår kontroll. Det eneste vi med hundre prosent sikkerhet kan kontrollere er om vi tillater oss selv hjelp. Om vi tillater oss selv å jobbe mot angsten, om å bli bedre... om man setter seg selv først sånn at man kan bli frisk. Ta på di egen oksygenmaske før du hjelper andre. 

Jeg håper kanskje noen av dere kjære fine supre mennesker der ute som leser her i tråden, og i alle de andre angst-trådene på forumet her, innser at dere ikke er alene ❤️ Vi er mange i samme situasjon, om ikke helt nøyaktig likt, så ser vi i hvert fall hverandres vanskelige stunder. Du er ikke alene. Og du skal ikke skamme deg over angsten din. Snakk om den, fremhev den!! Gjør den til din styrke. Ikke din svakhet. Du er ikke svak - du er sterk, kroppen din er FOR sterk, den har kjempet imot usynlige og urealistiske farer alt for lenge. Alt for ofte. Alt for hardt. Du er mest sannsynlig laaangt sterkere enn alle andre du kjenner, du bare trenger å benytte styrken din annerledes. Peile den inn med kompasset i en retning som passer deg bedre.

Anonymkode: 85e7a...0d2

[AnonymBruker]

Det kjennes som et ubehag som du ikke forstår årsaken til. For meg sitter den i magen, og så kryper det oppover til brystkassa. Du blir urolig, greier ikke å konsentrerer deg, du mister kontroll over pusten og kjenner deg redd. Du kan gjerne forstå hva som utløser det, men ubehaget står ikke i forhold til den reelle situasjonen. 

Den beste definisjonen fant jeg hos Mental helse: 

Angst er kroppens alarmsystem som trigger muskelspenninger grunnet ubevisste følelser som hjernen ikke vil at du skal bli bevisst. 

Anonymkode: 9b9e6...976

[AnonymBruker]

Jeg leste at symptomene ofte er et resultat av at kroppen setter alle ressurser på å flykte fra noe farlig.

Og således ledes blodet vekk fra hender, føtter og hode etc og til de store musklene.

Slik at man kan løpe vekk.

 

Anonymkode: 27c29...e33

[AnonymBruker]

Jeg lærte som ung at angst er en frykt for noe som egentlig ikke er farlig, for eksempel åpne rom, trange rom, å ta buss, fremmede mennesker osv, og at det føles som at man ikke får puste og er i ferd med å dø.

Det tok derfor årevis før jeg skjønte at jeg også har angst, for jeg var jo ikke redd for noe av dette, og har heller aldri slitt med pusten eller trodd at jeg skal dø.

For meg er angsten en hard klump i mellomgulvet som bare vokser seg større og større, og som gjør meg kjempe trøtt. Jeg kan være på vei ut døra til jobb og plutselig slår en bølge av ekstrem trøtthet over meg. Det føles som om jeg må kjempe for å holde øynene åpne, og hjernen klarer ikke samle tankene. Jeg kjenner på en veldig utrygghet og det enest jeg vil er å legge meg ned i fosterstilling. Det gjorde jeg også i starten, jeg lå i fosterstilling i yttergangen og hylgråt - jeg visste jo at jeg måtte dra på jobb, men jeg visste også at det var helt umulig. Etter en sånn runde kunne jeg sove i timevis etterpå. 

Jeg kan fremdeles få den bølgen av ekstrem tretthet, men nå har jeg lært meg å kjenne igjen situasjonen og jeg blir ikke lenger redd. Så jeg går ut døra likevel og som regel så forsvinner trøttheten da som dugg for sola.  

Angsten min viser seg også som konsentrasjonsvansker, problemer med hukommelsen, lav selvfølelse, utmattelse som kommer gradvis og ikke går over så lett og problemer med å være sosial. Jeg har lært meg å håndtere den «trøtthetsbølgen» jeg nevnte først, men alt dette andre synes jeg er vanskeligere å gjøre noe med.

Anonymkode: 8d73c...07b

[Daryl Dixon]

Rainstorm skrev (56 minutter siden):

Jeg fant den igjen til deg: The OCD stories #269: Dr Michael Greenberg Putting Rumination and Agency at the center of ERP. 

Hele podkastserien omhandler OCD og også denne episoden, men ideen er den samme om hvilken som helst type angst.  

Tusen takk!! Da skal jeg høre på den! 🌻

[AnonymBruker]

Jeg slet først med jevnlige panikkanfall som er jævlig nok i seg selv. Både kraftige anfall og mindre "bølger". Deretter gikk det over i en konstant, generell angst. En slags følelse som om jeg skulle opp til en viktig eksamen om 5 minutter - til enhver tid. En indre uro, trykk over brystet, til tider følelse av å ikke få puste skikkelig, hjertebank, ukonsentrert osv. Nå har jeg - bank i bordet - heldigvis blitt bedre da. 

Anonymkode: 7256d...124

[AnonymBruker]

Rainstorm skrev (6 timer siden):

I en podkast om OCD postulerte Dr. Michael Greenberg at angst er grubling. I stedet for å si at angst er en følelse i kroppen så er angsten rett og slett handlingen grubling. Uten grubling, så ville man ikke kjenne angst. Da jeg tenkte over dette så ga det utrolig mening. F.eks kan jeg få en flyktig følelse av uro, men problemet oppstår når jeg prøver å finne ut hva denne følelsen er. Jeg grubler over det, og angsten vedvarer. Dersom man greier å stoppe seg selv i grublingen vil mye av angsten forsvinne. 

For meg vil jeg også si at angst setter seg i kroppen som smerter, anspente muskler, hodepine, magesmerter. Samtidig vet jeg ikke om dette ville skjedd dersom jeg ikke grublet i utgangspunktet. De øyeblikkene jeg er fri for angst, så er det fordi jeg er til stede i noe jeg gjør på, jeg grubler IKKE. 

Takk! Det skal jeg sjekke ut 

Anonymkode: fdc1c...536

[AnonymBruker]

Som en iboende, permanent uro, følelse av en slags redsel (eller angst) for noe udefinert, som man liksom aldri helt greier å riste av seg. Uansett hva det er man driver med eller holder på med, så sitter følelsen av engstelse og uro fast i kroppen. 

Utrolig slitsomt og forstyrrende. Jeg har lært meg å leve med det, men det er ikke lett. Bruker ikke medisiner for det, for de har så mye bivirkninger.

Anonymkode: e418f...d41

[Emma_123]

Vanskelig for å puste og som noen andre skrev her at  som å ha et trang bånd rundt brystkassen som gjør at enikke får fylt lungene ordentlig. Blir svimmel og sist jeg hadde angst besvimte jeg. 

[AnonymBruker]

Hvis du tenker angst fra en skala fra 0-10 der 0 er ikke angst, og 10 er panikkangst. Symptomene varierer mtp hvor på skalaen du er.. alt fra lett uro til stek uro. 
de fysiske symptomene er verst, for det er uutholdelig, og en blir redd for å bli gal. 

Anonymkode: 97481...e08

[AnonymBruker]

For meg: Blir klam på hendene, trykk i brystet, tung i pusten, økt puls, flakkende i blikket. Inni hodet går tankene om hverandre og jeg forsøker å "realitetsorientere" meg selv og tenke rasjonelt, samtidig som jeg tenker "men hva hvis". Dette er når angsten er på topp. Noen dager kommer den og går litt, da kan jeg tenke på noe, så kjenner jeg at det får trykk i brystet og at jeg blir "urolig"

Anonymkode: f0859...707

[Gjest Lisa Rowe]

Jeg kan sammenligne det med å våkne med en ekstrem hang over. Jeg er skjelven i kroppen, hjertet banker litt fortere, jeg kan bli svimmel og føler meg bare veldig ukomfortabel i hele kroppen. 

[AnonymBruker]

Svimmel, kvalm , kaster opp av og til.
Ekstremt sjelven. Svett. Tung i lungene på en måte.

Anonymkode: 20939...a19

[AntiBullshit]

For min del kommer det an på hva jeg «angster» over. Har slitt/sliter med sosial angst (veldig ofte) og panikkanfall (veldig sjeldent, et par anfall i året ca) og spesifikke fobier (knivstikking og blodprøve).

Når jeg er i en dårlig periode kan det å omgås andre mennesker på skole/jobb gjøre meg veldig rar ved at jeg enten overkompenserer for angsten med å snakke masse og uhemmet (angrer alltid etterpå og blir veldig bekymret for hva jeg har sagt, om jeg dumma meg ut, hva de tenker om meg nå osv), eller så er jeg stille som en mus og later som om det ikke er kaos på innsiden. Med kaos så mener jeg at jeg blir veldig klam og svett, særlig i hendene, hjerte hamrer, høy puls, klarer ikke puste skikkelig og jeg føler at jeg dirrer - litt som om jeg har koffeinsjokk og prøver å late som ingenting samtidig som jeg selv er overbevist om at alle skjønner at nå har det klikka for meg. Det er en veldig ubehagelig urolighetsfølelse som over tid kan gi meg både dårlig mage, spenningshodepine, paranoia og null søvn. Jeg opplever at jeg akutt eller langsomt «mistet det», at jeg går fra forstanden og lever på utsiden på et vis. Jeg har lagt merke til at jeg ofte ubevisst klyper meg så hardt i hendene at jeg har neglemerker i flere dager etterpå. Jeg mister appetitten og kan bli veldig rastløs samtidig som jeg ikke tør å gå ut alene. Må rullere på hvilken matbutikk jeg handler så ikke de ansatte skal kjenne meg igjen og tenke at jeg sliter og er rar. 
 

Men jeg fremstår nok veldig «normal» i hverdagen altså.

[AnonymBruker]

Hvis jeg sitter utenfor intensiven og venter på å høre om min «nære» overlever eller ikke. Den følelsen har jeg 24-7 når angsten kommer. Og den varer flere uker av gangen. 

Anonymkode: ba0db...435

[Sheik]

Hjertebank, høy puls, rastløse ben og hender, muskelsmerter, vanskelig å puste/puster raskt og ujevnt, svette, heteslag og skjelving i kroppen. 

[AnonymBruker]

Rent biologisk så er angst bare en malplassert fryktreaksjon uten reelle fysiske trusler. 

Det som er forskjellen er at når jeg er begrunnet redd, feks den gangen jeg var i en nestenulykke, så går adrenalinet og redselen ned når faren er over. Med angst så er det en urofølelse som bare vedvarer, og jeg klarer ikke å roe meg ned eller hente meg inn. Noen snakket om sommerfugler i magen, og det er litt som det, bare uten de positive følelsene det vanligvis medfører. Det er ingen forløsning, bare en konstant følelse av krise.. Mister all matlyst, finner ikke glede i noe, ikke nødvendigvis depressive tanker, bare en trykket unntakstilstand. 

Anonymkode: 00618...975

[AnonymBruker]

Det føles som om hjertet synker ned i buken, at jeg er et sort hull som tiltrekker meg masser i nærheten og blir flere tonn tung. Så kommer et ekstremt indre stress, en slags panisk løsningsmodus uten resultater. Tankene flyr og alt blir kaos, samtidig som jeg føler meg veldig sårbar og synlig. Jeg føler meg unormal, gal eller mindreverdig. Tankene er typisk "dette får jeg ikke til, dette går ikke bra, jeg må fjerne følelsen umiddelbart". Hvis jeg får angst i en samtale føler jeg meg som verdens minste lille dritt, og tenker at de garantert ser hvor ukomfortabel jeg er, og blir redd for at de skal lage sine egne konklusjoner om hva som feiler meg. 

Anonymkode: 7f77b...259

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.4.2021 den 23.28):

For min del

 Svette hender, urolig. Det kan føles ut som om jeg har "fylleangst", at jeg har gjort noe dumt men ikke vet helt hva.. Overtenker på situasjoner (noe helt ekstremt, på helt teite ting). Det kan føles ut som om noe dumt kommer til å skje. Og magesmerter, eller nei ikke smerter sånn sett, men sommerfuglerer (når jeg beskriver det for psykologen har jeg vel sagt at det føles som klissete olje som sjøfugler drukner i, jada ikke særlig presist kanskje, men akkurat den følelsen..) ellers en del muskelsmerter i nakke og kjeven.

Anonymkode: b8063...561

Dette var en god beskrivelse. Vil tilføye samme følelsen som ved eksamensnerver.

Anonymkode: 999bf...2b2

[AnonymBruker]

Ubehagelig brusende følelse i kroppen. ‘Kullsyre i blodet’ er beskrivelser jeg ofte bruker. Som nær du blir skremt av noe og den følelsen i magen/kroppen ikke bare varer noen sekunder, men over flere timer...

Følesen av eksamensnerver uten å ha noen eksamen i vente.

Overtenking, grubling, følelsen av mislykkethet, frykt for å miste forstanden...

Anonymkode: 999bf...2b2