Forelseksle en slags psykose?

[AnonymBruker]

For meg har forelskelse virket reduserende på livskvaliteten. Alltid jævla bra i starten mens man bare aner en smule tiltrekning. Blir ekstra våken, motivert, dårlig matlyst og blir mer sosial, men så går det over i å ha kontroll, oversikt og super analysering. 
Jeg får negative tanker om meg selv, jeg blir kjempe sjalu og tror vedkommende har noe med en annen, ser en trussel i alle kvinner, begynner å gå gjennom bildene på sosiale medier, ser hvem som har likt, når han var pålogget, hvor han var, prøver å finne ut hvilket forhold han har (hatt) til de som har kommentert bildene eller er på bildet hans. 

Begynte å gå inn på profilen til andre kvinner som jeg mistenkte han flørtet med eller har vært sammen med. Ble enda mer urolig og sjalu om han hadde likt hvert eneste bilde av henne og så når hun har postet det. Lette alltid etter kommentarer fra andre menn i håp om at hun hadde andre.  Var gal på snap en tid og. Så hvem han hadde mest poeng med og klarte såklart å lete meg frem til matchende navn på vennelisten hans og begynte å besøke profilen hennes jevnlig. Selv om ingen viste dette begynte dette å tære på selvfølelsen. Jeg oppførte meg som en gal kontrollerende psykopat. 

Begynte å møte han irl og var alltid rolig sammen med han. Og alltid rolig etterpå, helt til abstinensene  startet 2 dager uten å høre fra han. Da ble jeg alltid så sur, begynte analyseringen igjen, tenkte kjempe stygt om meg selv og gjorde ikke annet enn å finne alt ved meg selv som kunne være negativt. 

Gikk ikk videre med han og fikk følelser for en ny noen år etterpå som jeg heller aldri ble noe med. Samme metode. Stalket og analyserte frem alle grunner til at han ikke skulle like meg. Kjempe glad når hans navn kom på skjermen, verdens lykkeligste men drepte alt med "jeg er et tidsfordriv" og alt slik. 

Avstand så fikk ikke sett han så ofte og begynte derfor heller å lage et bilde av han som var helt perfekt. Instagram styrte livet mitt pga han. Jeg måtte tilbringe tid med mennesker, gå tur uten mobilen for å få fri. For ellers var jeg på insta og sjekket om han hadde postet noe og jeg fikk alltid hjertet i halsen. Angst og stresset rett og slett. Hele tiden så avslappet så lenge det ikke var en dame. Rene morfinen. Helt til neste gang. Jeg hadde ikke fokus på familie eller venner i det hele tatt fordi alle tanker var på han og hva gjør han nå. Og stresset med å måtte sjekke instagram, jeg var livredd for at han hadde lagt ut noe som skulle knuse min verden. 

Følelsene for han forsvant i fjor etter å ha likt han i nesten 4 år. Så kom de såvidt tilbake, men nå er de helt vekk. Jeg har fått opp øynene for flere menn helt plutselig, da ikke forelskelse men at jeg bare finner dem attraktive uten å være sjalu. 

Jeg er redd for å forelske meg igjen for det får frem grusomheter i meg. Det er det ENESTE som betyr noe for meg da. jeg klarer ikke fokuserer på de rundt meg om jeg er forelsket. Om de hadde dødd da så hadde ikke jeg brydd meg, så fraværende blir jeg. 
Nå føler jeg meg endelig mer i den virkelige verden. Jeg er fri. Trenger ikke være redd for mobilen, insta og slipper all analyseringa. 
Men er det noen som har litt peiling på dette?

Anonymkode: 306dc...467

[AnonymBruker]

Vil også vite dett

Anonymkode: 99ed8...398

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vil også vite dett

Anonymkode: 99ed8...398

Ja jeg håper noen kan svare seriøst på dette for for meg har såkalt forelskesle aldri ført noe positivt med seg, men har heller virket som et farlig narkotika som jeg trengte påfyll av hele tiden :S Som ble prioritert over venner og familie, min eneste mening med livet. 
Bare at dette dreide seg om et levende menneske som bare klarte å fange gunsten min da, så begynte jeg å få bilder i fantasien min selv ettersom jeg ikke så vedkommende særlig ofte. Som til slutt i min verden ble en slags vrangforestilling. Jeg visste at vi ikke var sammen så jeg sendte aldri meldinger, men i mitt hode var vi ment for hverandre og at fremtiden vil legge til rette for at det blir oss så jeg kunne ikke flørte med andre og det var ikke vits i å se på andre menn. Det var ingen andre enn han. Rett og slett bare masse vrangforestillinger. Og jeg trodde at dersom jeg satte meg ned og be så ville det bli oss. Jeg begynte å gjøre en del ritualer for å liksom legge energiene våres tilrette! Ikke sånne sære ritualer men jeg hadde en spesiell plass jeg begynte å gå til, så kunne jeg sitte og se opp til himmelen osv og visualisere oss to. Jeg var så sikker på at jeg kunne kjenne energiene hans og at vi kommuniserte via energier. Merkelig nok kunne jeg da sjekke instagram og så hadde han bilde av noe jeg hade sett for meg! Hver gang. Jeg kunne kjenne når han hadde postet noe. For det stod sånn "1 min siden" hele tiden eg sjekket, men jeg sluttet med dette for jeg ville ikke være den første som så hele tiden. Da ville han skjønne at livet mitt var så kjedelig at jeg satt og skrollet hele tiden.
Familien og vennene mine skjønte ingeting heller, for jeg skulle hele tiden få det til å se ut som at livet mitt var så interessant, men alle bilder jeg tok osv var bare for å fange hans interesse. Jeg brydde meg INGENTING om hva alle andre tenkte.. 
Jeg fikk også et strengere forhold til mye. Prøvde å analysere frem hva slags type kvinne han foretrakk, om det var ting jeg ikke burdte spise osv -_-    Jeg visste at han var avholds da så da ble jeg det og. 

 

Anonymkode: 306dc...467

[AnonymBruker]

Jeg har et snev av dette, men jeg kommuniserer det til partner underveis og på den måten klarer jeg å knipe det ved rota, på en måte. Han gir meg litt bekreftelse og litt tyn for å være sjalu, så ler vi av det. Jeg er i et veldig seriøst og velbalansert forhold, men de første seks månedene var ikke langt unna det du beskriver. 

Anonymkode: 7cd28...e35