Selvutvikling og å "date for å date"

[Tor P]

Jeg så nylig denne videoen om "De største feilene folk gjør når de dater" av Matthew Hussey, som er en ganske populær datingcoach for kvinner. (https://www.youtube.com/watch?v=U_ZwBg1VK8E )  Og dette har virkelig gjort at jeg har begynt å tenkt MYE om hvorfor jeg tross "gode forutsetninger" likevel sliter så mye som jeg gjør på kjærlighetsfronten...  Kortversjonen av videoen er 2 grunner: #1 Entitlement, nemlig at "jeg er så bra så jeg fortjener en bra kjæreste uten å egentlig måtte jobbe for det" (alle incels her på KG kan med fordel se denne delen av videoen ca 100 ganger), noe jeg for lengst har skjønt ikke er tilfellet. Men det var særlig #2 som jeg opplevde litt som en real åpenbaring: At en av de største feilene man gjør er å stole for mye på en veldig god egenskap man har og ubevisst tenker at "denne er så bra at jeg ikke trenger noe annet"

Min gode egenskap som jeg har følt er min store styrke er at jeg (iallefall oppfatter at jeg) har godt over snittet utviklet emosjonell intelligens og peil på å forstå og å dekke behov i forhold. Dette er ikke noe naturtalent: etter jeg kom ut av et veldig toksisk forhold for noen år siden hadde jeg et enormt behov for å forstå hva i helvete som skjedde og tilbragt time etter time etter time med bøker, podcaster, videoer, og ikke minst samtaler med folk jeg kjenner (av begge kjønn og i alle aldre) om psykologien, dynamikken og mekanismene i kjærlighets/parforhold. Legg til at jeg alltid har hatt nære venner av begge kjønn og vært den også mine venninner går til for råd. Slik har jeg tenkt at mens jeg også har andre attraktive egenskaper (jeg er høy, muskuløs, utadvent, ok utseende, god utdanning/jobb) så har dette vært det jeg har tenkt er min "main selling point" - som samtidig frustrerende nok ikke er særlig lett å vise frem på Tinder og lignende. Og det har blitt litt min "hvilepute" når jeg ikke lykkes, nemlig unnskyldningen om at "jeg er så bra på en måte jeg ikke får vist frem på Tinder, så det er derfor jeg ikke lykkes" og "før eller siden kommer det noen som ser dette og da ordner det seg"

Grunnen til at jeg så videoen og tenkt mye på dette er at jeg nylig var på et par dates med en dame. Vi var på mange måter en veldig god match - mange av de samme syn på ting, vi er i tillegg begge veldig interessert i psykologien/dynamikken i parforhold og hadde en veldig morsom samtale om det der vi fant ut at vi begge har dypdykket i mange av de samme kildene (bøker, podcasts etc) og hadde svært overlappende syn på parforhold og psykologien i det. Kjemien var ikke umiddelbar, men matchen så sjeldent god på alle andre måter at jeg synes at det var verdt å bruke litt mer tid for å se an om kjemien kommer (studier viser at kun ca 10% av forhold starter med "et smell", tross alt). Hun derimot forventet nok mer umiddelbar kjemi og ønsket ikke å møtes igjen. Nå er det selvfølgelig ikke sikkert at kjemien hadde kommet heller, og jeg vet at det ikke er mitt ansvar alene at den skal oppstå. Such is life.

Men... Hussey (som hun tipset meg om for øvrig) fikk meg til å tenke litt... er jeg så (bevisst eller ubevisst) fokusert på min "store gode egenskap" at jeg rett og slett fremstår som kjedelig for de jeg er på date med? Jeg vet at jeg ikke er kjedelig: jeg har nå og har hatt et over snittet spennende liv og er også temmelig morsom (går for å være "han morsomme" både på jobb og i vennegjengen). Problemet er at jeg tror ikke jeg klarer å vise noen av delene på date og dermed tror at jeg fremstår som "veldig ålreit, men kjedelig". Det at jeg ikke går på date så ofte - det blir kun med de damene jeg får likes fra/matcher med og som jeg synes er helt spesielt interessante for meg, kombinert med at jeg ikke er en så rutinert dater fra før av, gjør at jeg gjerne er ganske nervøs - ikke fordi jeg er usikker på meg selv (tvert om), men fordi når jeg først går på date så betyr både daten og dama så mye for meg i hodet mitt at, vel... da blir jeg nervøs. Og det gjør det jo ikke lettere å være morsom, avslappet og "meg selv" ovenfor den jeg dater, og resultatet lurer jeg på om er at jeg fremstår kjedelig og tam.

Hele innlegget her er dels litt "selv-terapi" og dels at jeg er nysgjerrig på å høre om andre kjenner seg igjen og evt har råd. Også er det fordi jeg lurer på følgende:

Burde jeg begynne å gå på dates med damer jeg egentlig ikke er interessert i, for å få øvd meg på å være på date og legge litt mindre i det å være på date slik at jeg slapper mer av og mer klarer å være mitt humoristiske selv? Snakker kun om å dra på 1 date (der jeg egentlig allerede vet at det nok ikke blir en nr 2), ikke å forføre og ha sex med disse damene. Har Tinder og Happn pluss og mange likes der jeg når som helst kan matche med. Vet endel "datingguruer" for menn snakker om dette, men der er det mye "pick-up-artist" drit og jeg vil ikke være en drittsekk heller. Er det dårlig gjort av meg å invitere ut på date bare for å gå på en date? Eller er dette innafor og "må kunne forventes"? Må legge til at jeg spør fordi jeg selv nok får over "normalt" mye dårlig samvittighet når jeg avviser noen og (jeg, mer enn kanskje de?) føler at de blir lei seg og skuffet.

Hva tenker dere her på KG?

 

[AnonymBruker]

Som mann i 40årene, med flere forhold bak meg. Så tenker jeg som følger: kjønnskampen mellom kvinner og menn i dag er så ekstrem. At forhold ikke er mulig lenger, relasjonen mellom menn og kvinnen er helt ødelagt.

Derfor satser jeg kun på elskerinner, da slipper man et komplisert forhold. Der man kun møtes for sex 2-4 ganger pr mnd.

Så kan man heller dyrke tiden sin med mannlige venner  Passer meg utmerket, for menn og kvinner passer utrolig dårlig sammen.

Anonymkode: 70efc...165

[GrønnNellik68]

Hei der

Matthew Hussey har jeg sett mye på. Han har mye bra for seg han. Så hør og se gjerne på han. 

Han fikk jo passet påskrevet at han ble for kjedelig for han var kun opptatt av sine greier. Det var utrolig bra at hun eksen sa det som det var. Og han har jo lært mye av det. 

Jeg har også slitt på kjærlighetsfronten men det går mest på meg tror jeg. Jeg klarer ikke å gå på date med noen jeg ikke har så stor interesse av. Er enig med du at når jeg først går på date så har jeg høye forventninger fordi da har jeg valgt noen jeg syns ser veldig spennende ut og likt godt. Men så oppstår ikke kjemi da som regel for min del. Mannfolk virker å være mer avslappet til dette. De tar det som det kommer om det er kjemi eller ikke. Nå har jeg blitt sånn eremitt føler jeg tør ikke ut å møte noen nesten. Redd for å bli såret. Og vet at det må man regne med når man skal på dating. Så har kun holdt meg til en online venn som jeg føler meg egentlig ganske trygg på utrolig nok. Rota meg også borti ett ff forhold som gjorde at det har tatt meg nesten til nå å komme ut av det da jeg ble forelsket. Så det er så mange farer du skal passe deg for og som jeg nå vet ikke er noe for meg. At det er kun kjæreste som gjelder. Jeg har aldri hatt kjæreste i mitt liv og er nå passert 50 og det er ett mål jeg har. Få meg kjæreste før jeg dør. Men hvordan ? Nei vet ikke. Satser på online men går ikke det så er jeg vel nødt ut på markedet her igjen. Så krysser fingrene denne gangen.  

Har full forståelse for de som har levd i forhold i alle år ikke ønsker seg inn i noe nytt og syns ff er midt i blinken. Vi har alle så forskjellige utgangspunkt. 

Jeg tror helt klart du kan trene på å date, men da bør en være ærlig med den man dater at man gjør det for å trene på å bli bedre og være åpen om det. Er sikkert også damer som kan tenke seg å trene mer på sånt i en "ufarlig" setting. Man kan jo lære av hverandre. Og  i bestefall får man seg en ny venn eller så får man kjenne litt på om det er kjemi eller ikke.  Jeg syns det blir vanskelig når jeg har null kjemi og de er super interessert og jeg må bare si det som det er at dette funket ikke for meg. Det er reaksjonen etter den jeg aldri vet hva som skjer. Noen akspeterer det helt fint mens andre begynner å skjelle deg ut som verdens verste person på jord.  Da er det ikke morsomt lengre.

I forhold noe jeg har begrenset erfaring av så må begge jobbe for det. Klare å holde gnisten oppe med aktiviteter og finne på ting sammen og være litt spontane. Er sikkert ikke så enkelt i praksis som i teorien ser jeg for meg. 

Men noe Matthew sier at når det er noe som er rett er det enkelt. Og han sier også at its hard to screw up the right thing. Den tror jeg på Han sier som teksten til Bruce Sprinsteen: You cant start a fire without a spark og You cant start a fire worrying about your little world falling apart. Men det tolker jeg som at man må tørre å satse og man kan risikere å tape. Men det er jo litt av gamet i dating. Jeg hater alt som heter ghosting og mind games og hot and cold and alle de greiene der. Er det riktig så trenger man ikke alt det der. Jeg tror mye vil flyte av seg selv da. 

Men dette er interssant tema helt klart. 

 

[AnonymBruker]

Entitlement florerer som virus i samfunnet, hehe.

For min del er det greit, men kan de ikke gjøre det når de er for seg selv? Hvorfor må de blande andre inn i storhetstankene sine? Det er nesten som at man må være relativt entitled for å fungere i samfunnet også, hvis ikke blir du spist opp av de som nettopp er entitled ...

Hadde vært OK om personen hadde hatt en GRUNN til å være entitled, et godt utseende, en god personlighet, god fysikk og utførelse av handlinger, er foran meg på humor, etc, da er det jo bare en fryd om de tar plass ... Vær så god, liksom.

Men seriøst, det er ekstremt få som er slik. Men veldig mange ønsker å være slik, og jeg synes det er slitsomt å måtte deale med vrangforestillingene deres.

 

 

Anonymkode: 95414...6f7

[GrønnNellik68]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Som mann i 40årene, med flere forhold bak meg. Så tenker jeg som følger: kjønnskampen mellom kvinner og menn i dag er så ekstrem. At forhold ikke er mulig lenger, relasjonen mellom menn og kvinnen er helt ødelagt.

Derfor satser jeg kun på elskerinner, da slipper man et komplisert forhold. Der man kun møtes for sex 2-4 ganger pr mnd.

Så kan man heller dyrke tiden sin med mannlige venner  Passer meg utmerket, for menn og kvinner passer utrolig dårlig sammen.

Anonymkode: 70efc...165

Jepp det blir nok mest av dette i framtiden. Er allerede mye av det. Har da møtt nok av de som bare vil ha litt moro og ikke kan gi noe forhold.. Så det blir mindre og mindre og velge i mellom. 

[Tor P]

Bente1234 skrev (11 minutter siden):

Hei der

Matthew Hussey har jeg sett mye på. Han har mye bra for seg han. Så hør og se gjerne på han. 

Han fikk jo passet påskrevet at han ble for kjedelig for han var kun opptatt av sine greier. Det var utrolig bra at hun eksen sa det som det var. Og han har jo lært mye av det. 

Jeg har også slitt på kjærlighetsfronten men det går mest på meg tror jeg. Jeg klarer ikke å gå på date med noen jeg ikke har så stor interesse av. Er enig med du at når jeg først går på date så har jeg høye forventninger fordi da har jeg valgt noen jeg syns ser veldig spennende ut og likt godt. Men så oppstår ikke kjemi da som regel for min del. Mannfolk virker å være mer avslappet til dette. De tar det som det kommer om det er kjemi eller ikke. Nå har jeg blitt sånn eremitt føler jeg tør ikke ut å møte noen nesten. Redd for å bli såret. Og vet at det må man regne med når man skal på dating. Så har kun holdt meg til en online venn som jeg føler meg egentlig ganske trygg på utrolig nok. Rota meg også borti ett ff forhold som gjorde at det har tatt meg nesten til nå å komme ut av det da jeg ble forelsket. Så det er så mange farer du skal passe deg for og som jeg nå vet ikke er noe for meg. At det er kun kjæreste som gjelder. Jeg har aldri hatt kjæreste i mitt liv og er nå passert 50 og det er ett mål jeg har. Få meg kjæreste før jeg dør. Men hvordan ? Nei vet ikke. Satser på online men går ikke det så er jeg vel nødt ut på markedet her igjen. Så krysser fingrene denne gangen.  

Har full forståelse for de som har levd i forhold i alle år ikke ønsker seg inn i noe nytt og syns ff er midt i blinken. Vi har alle så forskjellige utgangspunkt. 

Jeg tror helt klart du kan trene på å date, men da bør en være ærlig med den man dater at man gjør det for å trene på å bli bedre og være åpen om det. Er sikkert også damer som kan tenke seg å trene mer på sånt i en "ufarlig" setting. Man kan jo lære av hverandre. Og  i bestefall får man seg en ny venn eller så får man kjenne litt på om det er kjemi eller ikke.  Jeg syns det blir vanskelig når jeg har null kjemi og de er super interessert og jeg må bare si det som det er at dette funket ikke for meg. Det er reaksjonen etter den jeg aldri vet hva som skjer. Noen akspeterer det helt fint mens andre begynner å skjelle deg ut som verdens verste person på jord.  Da er det ikke morsomt lengre.

I forhold noe jeg har begrenset erfaring av så må begge jobbe for det. Klare å holde gnisten oppe med aktiviteter og finne på ting sammen og være litt spontane. Er sikkert ikke så enkelt i praksis som i teorien ser jeg for meg. 

Men noe Matthew sier at når det er noe som er rett er det enkelt. Og han sier også at its hard to screw up the right thing. Den tror jeg på Han sier som teksten til Bruce Sprinsteen: You cant start a fire without a spark og You cant start a fire worrying about your little world falling apart. Men det tolker jeg som at man må tørre å satse og man kan risikere å tape. Men det er jo litt av gamet i dating. Jeg hater alt som heter ghosting og mind games og hot and cold and alle de greiene der. Er det riktig så trenger man ikke alt det der. Jeg tror mye vil flyte av seg selv da. 

Men dette er interssant tema helt klart. 

 

Hehe, ja, han fikk passet påskrevet 😂

Tror mange menn helt fint "tar til takke med" et ONS/FF-forhold (noen av de er ikke interessert i noe annet heller) og at det kan være grunnen til at du opplever dem som mer "avslappet til dette". Der har jeg nok mer til felles med deg (og endel damer i min aldersgruppe, dvs 30-årene), nemlig at det egentlig "er kun kjæreste som gjelder". Problemet blir jo at man blir mer nervøs og fremstår som mer seriøs, heller enn å fremstå morsom, frisk og livsglad - den type person man har mer lyst til å være rundt og blir tiltrukket av. Og her har vi vel også kilden til alle råd om at "du må bare slutte å lete sånn, så finner du ham/henne". Men er jo faen ikke lett heller... Det er ikke lett når man går og kjenner så på det uoppfylte behovet for en partner 24/7...

Men derav tanken min om å "date for å date". Problemet er at jeg tror det er ganske vanskelig å få med noen på date når man er åpen up-front med "at jeg vil egentlig bare gå på denne daten for å øve meg". Og skulle det bli en date så blir det ikke en date likevel, hvis du skjønner... hele dynamikken endrer seg jo straks det er definert som "vi kaller dette en date, men det kommer ingenting ut av det uansett"...  Kanskje en mellomting er å være åpen om det i etterkant, når jeg sender melding om at jeg nok ikke ønsker å møtes igjen, at det på noe vis blir mindre "ille" å bli avvist hvis de i etterkant får beskjed om at "det hadde ingen ting med deg å gjøre, var bare jeg som drev sosial trening" - samtidig kan jo det føre til at de føler seg brukt og det er jo heller ingen god følelse... argh... ikke så lett..

 

[AnonymBruker]

Jeg er kanskje litt som deg ts. På et punkt i livet følte jeg for å lære mye om parpsykologi, og mennesker generelt.  Problemet er kanskje at vi blir i overkant bevisst dette, og som du sier, virker kjedelig.  Nå har jeg heldigvis blitt kjent med ei, som har mye av det samme.  Av og til diskuterer vi hobbypsykologi, men for det meste har vi gode samtaler om alt og ingenting, med basis i samme forståelse.  I møte med nye mennesker tror jeg det er åpenhet og nysgjerrighet som er min styrke. Passer på å ikke analysere åpent, men la den andre få inntrykk av at jeg er noen de kan snakke åpent med, uten å få dom eller kritikk tilbake.  

Øvingsdating kan være greit,  men mye av dette kan trenes på ved bare å omgås folk generelt. Kunnskapen din må ut av hodet, og ned i hjertet, der det er en del av ditt naturlige følesesliv. 

Anonymkode: 3f981...b26

[AnonymBruker]

Matthew Hussey liker jeg ikke. Han sier ting som kvinner ønsker å høre type "Du er perfekt", "Du fortjener bedre" og "Det er ingen problem å finne en mann når du er 40+". Om han snakket sant, ville han mistet de fleste fans. 

Anonymkode: 9ca56...dbe

[Tor P]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er kanskje litt som deg ts. På et punkt i livet følte jeg for å lære mye om parpsykologi, og mennesker generelt.  Problemet er kanskje at vi blir i overkant bevisst dette, og som du sier, virker kjedelig.  Nå har jeg heldigvis blitt kjent med ei, som har mye av det samme.  Av og til diskuterer vi hobbypsykologi, men for det meste har vi gode samtaler om alt og ingenting, med basis i samme forståelse.  I møte med nye mennesker tror jeg det er åpenhet og nysgjerrighet som er min styrke. Passer på å ikke analysere åpent, men la den andre få inntrykk av at jeg er noen de kan snakke åpent med, uten å få dom eller kritikk tilbake.  

Øvingsdating kan være greit,  men mye av dette kan trenes på ved bare å omgås folk generelt. Kunnskapen din må ut av hodet, og ned i hjertet, der det er en del av ditt naturlige følesesliv. 

Anonymkode: 3f981...b26

Enig i at dette er viktige egenskaper, men jeg er faktisk en som er ganske god på "aktiv lytting", som er genuint interessert og nysgjerrig på andre og en som både er åpen selv og som andre lett åpner seg for. Så det er ikke mangelen på disse egenskapene som er problemet heller...  men det å være god til å lytte og nysgjerrig på andre gjør jo ikke at jeg oppleves som mer spennende og mindre kjedelig....

Omgås mye folk generelt, er en ubersosial type som alltids kommer i prat med folk og tror jeg også gir et godt inntrykk. Problemet mitt, slik jeg selv tror det er, er at jeg nok i mye mindre grad fremstår slik i konteksten "på date med noen jeg faktisk er genuint interessert i" - har vel både med å bli nervøs og å fokusere for mye på å vise frem min "store styrke" og å være en god og empatisk lytter heller enn å skape spenning og attraksjon...

[GrønnNellik68]

Utenom dating blir jeg jo sett på som sprudlende og morom da jeg farer med tull både her og der og til tider veldig barnslig. Blir aldri voksen men i dating verden så er jeg helt nerd. Da kommer nervøsiteten inn som du sier TS og da blir man helt anderledes enn man egentlig er... jeg syns det er mye verre å gå på date enn å gå på jobb intervju. Men det ha vel med at man vil så veldig at ting skal klaffe.... men mulig det fins andre muligheter enn å bare å gå ut og date. Jeg har en online venn nå og tror den dagen vi møtes så vil jeg møte en jeg føler jeg kjenner. Da vi har snakket sammen i 4 mnd nå pga korona så får vi jo ikke møttes. Men begge er like innstilt på dette så da er jeg all in jeg.  Hadde det vært bare meg som var interessert i dette når det er kun online så langt så hadde jeg gitt opp. Men fordelen er at jeg får tid til å bli kjent med han på en annen måte. Han vil jo også føle han kjenner meg uansett hvordan jeg måte oppføre meg den dagen vi møtes. Jeg vet jo jeg vil være super nervøs og nå ser han kanskje forbi den biten da når han kjenner meg fra før fra video chat og det som er. NÅ syns jeg jo det er bare så morsomt å se han på video call. Blir godt humør hver gang jeg ser han.  Selvsagt vil jeg syns det er kjempestas å treffe han in real også. 

På en vanlig date så får du ikke den tiden til å vise hvem du egentlig er tror jeg for man føler seg ofte dum etter en date hvis det går litt dårlig. Men hvordan reagere du da når du treffer damer? De er jo sikkert supernervøs de også når de treffer deg første gang?? Lett at man blir dømt ut fra første møte. Klarer du å se at de er nervøse og hvis du det er noe ved dem så gir du dem flere sjanser for å bli bedre kjent?

Jeg syns det er mye enklere å avvise noen på en vanlig date etter 1 treff for føler med en gang at dette kjenner jeg ingenting ut fra. Nei dette er utrolig vanskelig jeg ser den. 

[AnonymBruker]

Hva med å komme seg ut på daten før forventningene blir for store? Du trenger ikke date bare for å date, men du kan prøve å få møtt personen når du sitter med en baseinteresse i stedet for en så høy interesse at du føler du må prestere. Tenker ikke møte noen etter 3 meldinger, men ikke la det gå for lenge når du vet du er en person som bygger opp tanker. 

Hvilken setting møter du datene i? Hva man gjør på en date kan sette stemningen. Jeg liker f.eks å spille noe på et utested eller lignende, for det bringer frem en leken og mindre formell tone enn prat over et bord. Da har vi en sjanse til å flørte og erte litt gjennom useriøs konkurranse også, noe som raskere drar frem kjemien med de gode datene. Funker for meg som kvinne, ihvertfall. 

Anonymkode: 88409...3ec

[lillevill]

Men du TS. For en person som synes mennesker er interessant, så er du interessant. For en som ikke er så interessert i psykologi, så er du ikke så interessant. Det er jo det som er bra. At når du er deg selv og snakker om det du liker, med fremmede, så finner dere ut om dere er interessert i det samme. Da blir det jo kjemi. 

Jeg trodde dette var helt logisk, og det er kanskje det for deg og, eller?  

Men det å tulle og ha det gøy er viktig. For mange er det helt essensielt ved en partner, og det kan jo være at daten du hadde ble litt markert av at dere diskuterte seriøse ting. Ikke glem å ha det gøy, liksom.

[AnonymBruker]

Min mening er at du kanskje tenker for mye? Dette med emosjonell intelligens og et parforholds dynamikk er jo viktig, men det gjør seg sjelden på date å diskutere det som et rasjonelt, faglig tema, og jeg leser innlegget ditt dithen at du kanskje trekker slike samtaletemaer litt for mye inn på det rasjonelle? Når man er på date skal man først og fremst bli litt kjent og få et inntrykk av hverandre. Da er det helt ok å prate kort om hva man jobber med og ellers er interessert i, men for min del blir et lengre dypdykk inn i faglige temaer (som en eller begge kanskje ikke engang har faglig bakgrunn i) noe som ikke hører hjemme på date. Hvert fall ikke den første. Slike mer faglige temaer diskuterer jeg heller på jobb, eller med venner.

Det andre er at jeg tenker du helt fint kan gå på flere dates uten å måtte si fra om at du "øver deg" på forhånd, så lenge man ikke sier ja til date nr 2, 3 og 4 uten å være interessert. Ingen har forpliktet seg til noe etter en date, man skal bli litt kjent og hverken du eller hun skylder den andre å fortsette. Det blir jo heller bare kleint og i overkant rasjonelt hvis man går på date der forutsetningen er å øve seg på psykologien og dynamikken i en datingfase spør du meg. Samtidig må man se mennesker hvis man skal bli god med mennesker eller i det minste fungere noenlunde sosialt, og da er det nyttig å treffe folk, også selv om de første du møter ikke er den store kjærligheten. Og kanskje blir du en dag positivt overrasket når det faktisk er ei du opplever god kjemi med du treffer. 

Så mitt råd er heller å hoppe ut i det heller enn å overtenke. 

Hilsen mann med en del erfaring fra flere forhold. 

Anonymkode: 6a45c...ec7

[lillevill]

Tor P skrev (2 timer siden):

Dette er ikke noe naturtalent: etter jeg kom ut av et veldig toksisk forhold for noen år siden hadde jeg et enormt behov for å forstå hva i helvete som skjedde og tilbragt time etter time etter time med bøker, podcaster, videoer, og ikke minst samtaler med folk jeg kjenner (av begge kjønn og i alle aldre) om psykologien, dynamikken og mekanismene i kjærlighets/parforhold. Legg til at jeg alltid har hatt nære venner av begge kjønn og vært den også mine venninner går til for råd. Slik har jeg tenkt at mens jeg også har andre attraktive egenskaper (jeg er høy, muskuløs, utadvent, ok utseende, god utdanning/jobb) så har dette vært det jeg har tenkt er min "main selling point" - som samtidig frustrerende nok ikke er særlig lett å vise frem på Tinder og lignende. Og det har blitt litt min "hvilepute" når jeg ikke lykkes, nemlig unnskyldningen om at "jeg er så bra på en måte jeg ikke får vist frem på Tinder, så det er derfor jeg ikke lykkes" og "før eller siden kommer det noen som ser dette og da ordner det seg"

Jeg er også som deg, og kom ut av et veldig giftig forhold. Jeg ble opptatt av hva som er en sunn relasjon. I mine øyner er det f.eks viktig å få rom til å være seg selv med alle følelser og kunne si at "nå ble jeg sint fordi" eller "nå ble jeg skikkelig glad fordi..og så bli møtt med nysgjerrighet. Det er mange som ikke kan være en trygg havn for den man er glad i, fordi de ikke takler følelser, eller har traumer med sinne, feks. Klart man ikke kan rope og kjefte, men å bli sint er jo en del av oss. 

Det er mitt drømmeforhold, men har forstått at ikke alle mener det samme. Føler at jeg leter etter nål i en høystakk etter denne type relasjon da. Det er vanskelig nok å finne noen som har samme grad av "emosjonell iq".

Jeg tenker at din bakgrunn med et vanskelig relasjon har gjort at du vil ha et sunt forhold og at det er et veldig bra utgangspunkt. Det er en styrke at du har hatt det kjipt før. Nå vet du hva du vil ha.

Endret 5. april 2021 av lillevill
blingsa

[AnonymBruker]

Tor P skrev (1 time siden):

Kanskje en mellomting er å være åpen om det i etterkant, når jeg sender melding om at jeg nok ikke ønsker å møtes igjen, at det på noe vis blir mindre "ille" å bli avvist hvis de i etterkant får beskjed om at "det hadde ingen ting med deg å gjøre, var bare jeg som drev sosial trening" - samtidig kan jo det føre til at de føler seg brukt og det er jo heller ingen god følelse... argh... ikke så lett..

 

Her tenker jeg...Bare nei. Det er nok en perfekt oppskrift på å få noen til å føle seg brukt, da er det erfaringsmessig bedre å si at man ikke kjente gnisten men at man ønsker vedkommende lykke til videre. 

Ærlighet og at man kan si hva man tenker uten å legge for mye imellom kan være en fin egenskap, men det betyr ikke at man bør være "overærlig" i alle situasjoner. Du skylder ikke noen en tung, utbroderende forklaring etter kun en date hvis du opplever at det ikke fungerer. 

Anonymkode: 6a45c...ec7

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Som mann i 40årene, med flere forhold bak meg. Så tenker jeg som følger: kjønnskampen mellom kvinner og menn i dag er så ekstrem. At forhold ikke er mulig lenger, relasjonen mellom menn og kvinnen er helt ødelagt.

Derfor satser jeg kun på elskerinner, da slipper man et komplisert forhold. Der man kun møtes for sex 2-4 ganger pr mnd.

Så kan man heller dyrke tiden sin med mannlige venner  Passer meg utmerket, for menn og kvinner passer utrolig dårlig sammen.

Anonymkode: 70efc...165

Hvor mange kvinner går med på det i lengden da? Selv føler jeg meg trist og tom etter sex om mannen ikke har følelser for meg, men gjør det likevel en gang i blant som et nødvendig onde for å få bukt med en veldig høy sexlyst. Skulle ønske jeg var mer som en mann og kunne følt meg kald og likegyldig etter følelsesløs sex. 

Anonymkode: 392de...656

[GrønnNellik68]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Hvor mange kvinner går med på det i lengden da? Selv føler jeg meg trist og tom etter sex om mannen ikke har følelser for meg, men gjør det likevel en gang i blant som et nødvendig onde for å få bukt med en veldig høy sexlyst. Skulle ønske jeg var mer som en mann og kunne følt meg kald og likegyldig etter følelsesløs sex. 

Anonymkode: 392de...656

Det er akkurat den følelsen jeg kjente på også ble helt tom etter sex og syns det var trist de dro. Menn er mer skapt for dette enn jeg er i hvertfall. Men nei det er ikke noe nødvendig onde for min del. Da fikser jeg meg selv istedet det er bedre enn å føle seg tom og ensom etter noen andre.  Men vi er alle forskjellig det gjelder bare å akseptere at alle er forskjellig. Men dating er vanskelig men jeg tror det er enkelt den dagen man møter noen som virkelig fanger ens interesse og det går begge veier.  Men nåla i høystakken er jo bestandig vanskelig å finne. 

[Tor P]

lillevill skrev (3 timer siden):

Men du TS. For en person som synes mennesker er interessant, så er du interessant. For en som ikke er så interessert i psykologi, så er du ikke så interessant. Det er jo det som er bra. At når du er deg selv og snakker om det du liker, med fremmede, så finner dere ut om dere er interessert i det samme. Da blir det jo kjemi. 

Jeg trodde dette var helt logisk, og det er kanskje det for deg og, eller?  

Men det å tulle og ha det gøy er viktig. For mange er det helt essensielt ved en partner, og det kan jo være at daten du hadde ble litt markert av at dere diskuterte seriøse ting. Ikke glem å ha det gøy, liksom.

Nei, ikke nødvendigvis, og det er vel egentlig det jeg føler er problemet. Kvinnen jeg var på et par dates med hadde veldig overlappende interesser med meg innenfor det samme som hadde å gjøre med psykologi og kjemi, og samtalen vi hadde om dette var både morsom og interessant. Men det betydde derimot ikke at det bli kjemi. Fordi felles interesser ikke er nok, det mangler en X-faktor som kanskje ikke har noe med meg å gjøre i det hele tatt, men som jeg selv lurer på er fordi jeg i mitt fokus på å vise frem mine "gode kjæresteegenskaper" på det planet gjør at jeg fremstår som kjedelig og inngir lite attraksjon. Og at det er noe jeg trenger å øve på ved å rett og slett ha noen dater som "ikke betyr noe for meg"

[Tor P]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hva med å komme seg ut på daten før forventningene blir for store? Du trenger ikke date bare for å date, men du kan prøve å få møtt personen når du sitter med en baseinteresse i stedet for en så høy interesse at du føler du må prestere. Tenker ikke møte noen etter 3 meldinger, men ikke la det gå for lenge når du vet du er en person som bygger opp tanker. 

Hvilken setting møter du datene i? Hva man gjør på en date kan sette stemningen. Jeg liker f.eks å spille noe på et utested eller lignende, for det bringer frem en leken og mindre formell tone enn prat over et bord. Da har vi en sjanse til å flørte og erte litt gjennom useriøs konkurranse også, noe som raskere drar frem kjemien med de gode datene. Funker for meg som kvinne, ihvertfall. 

Anonymkode: 88409...3ec

Hadde ikke meldt veldig mye frem og tilbake, bare en liten halvtime for å finne ut at det var et poeng å møtes. Jeg er ikke på Tinder og happn for å få brevvenner, så jeg er ganske rask med å foreslå å møtes. Og når vi først har avtalt er det ikke så mye meldinger frem og tilbake før vi møtes. Problemet er at fordi jeg ikke matcher annet enn de sjeldne gangene det er noen jeg virkelig virkelig synes virker veldig bra og med skyhøy potensiale for å være en kjæreste (og fordi det å finne en dame å tilbringe livet med har vært eneste motivasjonen min for å gå på date) så blir det uansett en veldig høy interesse før vi rekker å møtes og nervøsiteten og prestasjonsangsten bygger seg opp...

Prøver å variere datene, ikke så lett nå med korona, men i siste omgang var det en kopp kaffe med på spasertur og en tur i marka med bål. Blir jo lettere å finne på morsomme dater fremover når både været blir bedre (så man kan finne på mer utendørs) og utesteder/kurs/arrangementer starter opp igjen. Helt enig i at det å sitte ovenfor hverandre med en kopp kaffe ikke er "nøkkelen til å kunne slå seg løs".

[lillevill]

Tor P skrev (26 minutter siden):

Nei, ikke nødvendigvis, og det er vel egentlig det jeg føler er problemet. Kvinnen jeg var på et par dates med hadde veldig overlappende interesser med meg innenfor det samme som hadde å gjøre med psykologi og kjemi, og samtalen vi hadde om dette var både morsom og interessant. Men det betydde derimot ikke at det bli kjemi. Fordi felles interesser ikke er nok, det mangler en X-faktor som kanskje ikke har noe med meg å gjøre i det hele tatt, men som jeg selv lurer på er fordi jeg i mitt fokus på å vise frem mine "gode kjæresteegenskaper" på det planet gjør at jeg fremstår som kjedelig og inngir lite attraksjon. Og at det er noe jeg trenger å øve på ved å rett og slett ha noen dater som "ikke betyr noe for meg"

Ja, dette med x factor. Det sliter jeg litt med. Jeg har hatt mange dates, og den ene som jeg ble skikkelig forelska i, tok det flere uker før følelsene kom. Jeg forstår ikke helt de folka som forventer at det skal si pang ved første kontakt. Tror de går glipp av en del fine muligheter. Og kjæresteegenskaper? Hm. Det er vel helt forskjellig hva man ønsker seg fra en kjæreste.  

Men dette med å date noen som ikke betyr noe for deg tror jeg ikke er en god strategi. Men intressant da.