Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

Det er ydmykende å vite at jeg har vært så dum.  Jeg gikk fra en forferdelig barndom og ble sammen med en som hadde de verste trekken fra begge av mine foreldre. Det at jeg brukte seks år på han, har gjort at jeg har blitt en person som jeg ikke kan respektere eller stole på. Jeg hadde alltid lyst til å ta høye utdanning, men jeg ble "enig" at det ikke var lønnsomt for oss begge å være studenter. Jeg skulle jobbe som hjelpepleier til han ble ferdig med sine studier, da skulle det være min tur. Uten egen familie, ble han og hans familie min. Og jeg var livredd å miste han. Jeg isolert meg mer og mer på arbeidsplassen for å slippe forklare og lyve. Jeg trodde oppriktig at jeg var heldig som hadde han, til tross for at jeg er stygg, vanskelig  og enkel i hodet så elsket han meg, ikke sant? De gangene jeg ikke turde å gå hjem, sov jeg ute til neste dag. Han viste jeg gjorde dette og dette var også en del av "straffen". 

Det var ikke etter en selvmordsforsøk, der jeg prakk ryggen og lår at jeg bestemte meg for å dra. Hvis jeg ikke klarer å dø, kan jeg i hvert fall prøve å leve "riktig" Jeg ble koplet til "hjelpeapparatet" Jeg flyttet til en hemmelig adresse i en annen by, byttet navn, startet rehabilitering og mitt nye liv. Håndtering av depression, angst og flere traumebehandling var starten.  Jeg er fortsatt "redd" mennesker. Men jeg har rettet opp min økonomi, kosthold og har startet på sykepleien. Planen var å lage meg et "nettverk" som student, men korona har gjort det vanskelig. Jeg er også altfor komfortabel med ensomhet at jeg må tvinge meg selv å være sosial. men det går seg til, selv om det er 3 skritt fram og et tilbake. Det er vesentlig bedre en to fram og tre tilbake som var tilfellet i starten. 

kvinne 28 år

Anonymkode: d30d4...48b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

kvinne 28 år

Kjære deg! Fy flate så tøff du er. Det du har vært gjennom, planene dine for framtiden - jeg skulle så ønske at synet på deg selv fulgte med, for du er nok verken dum, stygg eller vanskelig å elske. 

Du kan fortsatt ta høyere utdanning. Håper ryggen din er fin igjen. ♥️

Anonymkode: e4ec6...506

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.7.2021 den 15.36):

Er det ikke veldig dyrt å ta det via retten? Er det mulig å få økonomisk støtte til det?

Anonymkode: 89845...aa7

Kommer nok kanskje an på hva du tjener.. Men tjener man lite kan det gå uten at det blir altfor dyrt.

Jeg tok min sak via retten og staten tok kostnadene pga lav inntekt. Såklart er det mer jobb og det er dyrt. Men jeg gjorde det for å ha mitt på det rene. Jeg ønsket at avgjørelsen skulle være grundig undersøkt og avgjort. Har man mulighet for å komme til enighet via fvk er jo det det beste for økonomien. Når det har vært vold i bildet (alle former for vold) hadde jeg tatt det via retten. Sakkyndig kan se på saken da, som går grundigere til verks enn andre. Men det er jo opp til deg/dere uansett. 

Man får etter hva jeg har forstått ikke økonomisk støtte til det, men vet at mange advokater har en viss andel timer tilgjengelig for sånne saker før de tar økonomisk kompensasjon for det, fri rettshjelp. Og de fleste advokater har nedbetalingsordninger, mulighet for å betale over lenger tid, innbetaling til klientkonto helt fra start osv så man ikke får en gigantisk regning til slutt. 

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.7.2021 den 20.37):

Første gang jeg skriver i denne tråden… Men jeg finner på en måte trøst i at vi er fler… At jeg ikke er alene…. Jeg er så fryktelig sliten av det livet her…. Alle humørsvigningene… Fra en smilende mann til en som er dritsur å ikke sier et ord. 
 

Nå er det ferie… 2 uker med barn… Å dagen startet med en heftig diskusjon. Endte med at jeg sa vi ikke kunne bo sammen lenger. Jeg klarer ikke mer 😔 I 2 1/2 år har jeg biti tenna sammen. Men det går ikke lenger. Jeg klikker for hver minste antydning til dårlig humør eller dårlig svar fra han. Føler jeg at han svarer meg surt svarer jeg ti ganger værre tilbake! 
 

Dette resulterer i dårlig stemning HVER ENESTE dag… 😔 Jeg orker virkelig ikke mer 😔

Anonymkode: 9b7a3...885

Bra du har sagt ifra du ikke orker mer. Nå må du lage deg en plan for hvordan du skal komme deg vekk, hvem kan hjelpe deg, hvor skal du bo, ringe fvk for mekling osv. 

Å leve i stadige krangler er ikke bra for noen, kommunikasjon på en god måte er jo det beste, men når det ikke går så får man sette en grense for seg selv og barna sine og si at nok er nok. 

Håper du finner på fine ting for deg selv og barna i tiden fremover, gjør gode ting for deg selv og begynn å planlegge for en god fremtid. Dette klarer du 💪💜

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.7.2021 den 12.14):

Et lite håp igjen, mulig han får et hus med innflytt 15.07 🤞🏻
Da er det bare en helg igjen! Åh som jeg gleder meg!

Har «måttet» henge sammen denne helgen, da alle mine venner er på ferie er det ingen steder å dra.. Vi var på stranda og kamp i går, forsåvidt hyggelig, helt til vi skal hjem. Da rakk vi ikke toget, da han var veldig full. Da jeg ba han om å ta seg litt sammen så vi kunne rekke neste buss gikk det i svart for han. Han var sur resten av kvelden. Han hadde jo planlagt at vi skulle ha sex og det var grunnen til at han skulle hjem, når jeg da ødela kvelden og det ikke ble sex klikket det for han. Jeg var ikke en del av denne planen om sex, men det er jo vanlig.. i dag er han glad igjen. 

Gleder meg til å få tilbake livet mitt snart. Jeg er helt utslitt..

Anonymkode: b31a2...4dd

Beundrer deg for styrken til å holde ut, og håper så mye at det bare er en knapp uke igjen før han flytter 🙌🙌💜 

Å nå kan du få litt glede i sommer håper jeg på, lage noen fine ferieminner ❤️💜

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.7.2021 den 22.05):

Det er ydmykende å vite at jeg har vært så dum.  Jeg gikk fra en forferdelig barndom og ble sammen med en som hadde de verste trekken fra begge av mine foreldre. Det at jeg brukte seks år på han, har gjort at jeg har blitt en person som jeg ikke kan respektere eller stole på. Jeg hadde alltid lyst til å ta høye utdanning, men jeg ble "enig" at det ikke var lønnsomt for oss begge å være studenter. Jeg skulle jobbe som hjelpepleier til han ble ferdig med sine studier, da skulle det være min tur. Uten egen familie, ble han og hans familie min. Og jeg var livredd å miste han. Jeg isolert meg mer og mer på arbeidsplassen for å slippe forklare og lyve. Jeg trodde oppriktig at jeg var heldig som hadde han, til tross for at jeg er stygg, vanskelig  og enkel i hodet så elsket han meg, ikke sant? De gangene jeg ikke turde å gå hjem, sov jeg ute til neste dag. Han viste jeg gjorde dette og dette var også en del av "straffen". 

Det var ikke etter en selvmordsforsøk, der jeg prakk ryggen og lår at jeg bestemte meg for å dra. Hvis jeg ikke klarer å dø, kan jeg i hvert fall prøve å leve "riktig" Jeg ble koplet til "hjelpeapparatet" Jeg flyttet til en hemmelig adresse i en annen by, byttet navn, startet rehabilitering og mitt nye liv. Håndtering av depression, angst og flere traumebehandling var starten.  Jeg er fortsatt "redd" mennesker. Men jeg har rettet opp min økonomi, kosthold og har startet på sykepleien. Planen var å lage meg et "nettverk" som student, men korona har gjort det vanskelig. Jeg er også altfor komfortabel med ensomhet at jeg må tvinge meg selv å være sosial. men det går seg til, selv om det er 3 skritt fram og et tilbake. Det er vesentlig bedre en to fram og tre tilbake som var tilfellet i starten. 

kvinne 28 år

Anonymkode: d30d4...48b

For en historie.. Huff.. 

Håper det går bra med ryggen din nå, og det er jo så fantastisk at du fant styrken i deg selv til å begynne på studier. 

Å jobbe med seg selv etter en vond oppvekst og et fælt forhold er ikke bare bare, men det er flott at du har fremgang. Ting tar tid dessverre, men jeg håper og tror at dette får du til 💜 

Du har vært tøff, nå er det på tide å ta vare på deg selv og skaffe gode relasjoner til de rundt deg. Litt av gangen, dette kommer til å gå bra, du er fortsatt ung 😊😊

Anonymkode: 8039e...e29

[AliceNextDoor]

Nå har jeg lest gjennom alle innleggene her etter at jeg selv skrev om mitt. Et veldig flott initiativ. Jeg er den tosidige som på jobb skal veilede og hjelpe andre som har vært gjennom og/eller er i "vanskelige" forhold og livssituasjoner. Det hender at det er en prøvelse å lytte til andres erfaringer, samtidig som jeg våger å tro at jeg har noe å bidra med underveis.Men ja, jeg kan bli sliten. Min leder på jobb kjenner til min bakgrunn, det samme gjør tillitsvalg, til en viss grad. Ut over det er det en godt begravd hemlighet. Jeg er veldig stolt over å faktisk ha greid en utdannelse midt oppi det hele, og jeg skammer meg for å ikke ha kommet meg vekk fra ham lenge før. 

Jeg har en normal og lykkelig oppvekst som enebarn med to foreldre av litt eldre årgang. Minw foreldre er svært verdikonservative og om ikke sterk religiøse så i alle fall svært opptatte av tradisjon. I tenårene var jeg utvilsomt i ferd med å utvikle meg noe opposjonelt til dette, og søkte det som var spennende som min mor ville hate. Og det er jo ikke så unormalt?
Da jeg var 24 ble jeg sammen med en gutt på samme alder som meg. Jeg hadde da nettopp blitt avvist av en noe eldre gutt som jeg trodde var interessert i meg, men som til syvende og sist bare hadde vært hyggelig. Stoltheten var tapt og jeg lot meg forelske i den første og beste som så i min retning, og det er vel heller ikke så uvanlig. 
Men allerede første helgen skulle verden snu seg. Jeg var ikke helt klar på forholdet tross alt, og avviste ham da han etter få dager ville ha sex. Det aksepterte han ikke, jeg fikk min første anklagelse noensinne for å ha lurt noen til å tro at det skulle bli noe. Lang historie kort, han angrep til slutt fysisk i hans bil og tvang til seg sex i bilen. Jeg var vettskremt og redd, uten mulighet til å kontakte noen eller komme meg vekk. Etter at han hadde fått nok så endte jeg opp på en lang kjøretur omtrent hele natten hvor jeg fikk stadig høre at det var in skyld at det ble sånn fordi jeg hadde lovet han og lokket han. Han skiftet mellom å være myk og god i stemmen og ord til å kjefte og skylde på meg. Jeg husker så inderlig godt hvordan han fortalte at jeg burde være glad til at det ble noe på meg og at han tross alt kunne fått bedre. For så å fortelle meg hvor fint det var og hvor godt vi skulle få det sammen. 
Kvelden endte med at han satte meg av hjemme og fikk fortalt at jeg burde være glad fordi han visste at jeg hadde likt det. Jeg, som knapt hadde sagt et ord resten av den kvelden.
Hjemme ventet min far våken. Han var i dårlig humør og det første han slenger til meg er om jeg hadde vært ute og ligget med alle guttene. Han fortalte deretter hvor uaktuelt det var at hans datter skulle gjøre slikt og brukte nedsettende ord om kvinner og hva han anså min antatte aktivitet som. Jeg fikk aldri inn et ord. Alt var altså bare min skyld.
Og jeg kan ikke forklare hvorfor jeg satte meg gjentatte ganger inn i den bilen senere. jeg skammer meg over å ha bare gått med ham som en dum sau, for redd for å si nei. 
Hva var jeg redd for? At han skulle fortelle alle om hva som hadde skjedd og det var min skyld? Det var et av eksemplene. 
Dette fortsatte en god stund av og på frem til en kveld vi er på byen, jeg og han. Han blir kastet ut fra et utested, og legger skylden på meg. Det var jeg som hadde fått ham til å drikke så mye den kvelden, og det var jeg som hadde flørtet med en annen gutt slik at han hadde måtte forsvare sin ære og slå til ham. Sannheten er at jeg mistet lommeboken og stakkaren bøyde seg og plukket den opp til meg. Ute på fortauet får jeg en solid lusing med flat hånd, foran en flokk med mennesker. Og vakter. Og den ene vakten tar tak i "kjæresten" min og river ham i bakken og legger ham i håndjern etter et basketak. Jeg trodde hele verden skulle gå i hundene, fordi nå kom dette til å bli min skyld også. Jeg strigråt mens jeg løp til en park tvers over veien og ønsket bare å forsvinne fra jorden.
Samme dørvakten kom bort til meg og begynte trøste. Han var så stor en klippe for meg der og da, og spurte om alle disse tingene han hadde sett - om det var vanlig og hvordan jeg hadde det. Jeg åpnet meg som en eneste stor kiste av vondt som bare måtte ut. Endelig var det en trygg plass å fortelle om det hele. Tryggere enn hjemme, til og med. 
Han tok meg tilbake til utestedet og lot meg sitte på et kontor til stengetid. Han insisterte på å kjøre meg hjem. Slik ble det, men først snakket vi en del i hans bil mens han hadde kjøpt oss nattmat. Han ga meg nummeret sitt og formante meg til å ringe ham om jeg trengte hjelp. Jeg skulle bare ta det med ro, han skulle fikse alt. 
Og det ble faktisk fikset. Han og noen andre skremte faktisk vett i "kjæresten" så gruindig at han tok aldri kontakt mer. jeg var så takknemlig og glad over at noe sånt faktisk gikk an. Jeg forgudet min nye venn, la oss kalle ham L. Han var også ganske pen å se på, sterk og stor med varme brune øyne og markert hake. Jeg var i syvende himmel når han kom med hentydninger om at han likte meg også. Når han ba meg ut på tur på noe så tøft som motorsykkel. Denne jenten hadde scoret bigtime, og skulle absolutt ikke være vanskelig å be. Vi datet en kort tid før han flyttet inn til meg på studenthybelen min mens jeg gjorde ferdig utdannelse et annet sted i Norge. Det var gode tider, men det skulle ikke vare.
Jeg vet ikke helt når og hvorfor, men jeg vet at det skjedde. L begynte jobbe på et utested der vi nå bodde, og det var ikke samme type kollegaer. L begynte trene og i den runden begynte også stereoidene. Jeg fikk mitt første møte med kokain også, og det kom i en uheldig kombo sammen med L og en annen medstudent fra mitt kull. Disse var gode busser på den fronten, og selvfølgelig ble veien kort for at jeg også fikk smaken. 
L ble mer ambivalent over kort tid, og plutselig begynte det også med sjalu hentydninger om at jeg ikke skulle mene han var god nok fordi jeg tok en høyere utdannelse mens han "bare var dørvakten". Mange ganger sa han rett ut at det beste var at jeg sluttet på skolen så vi kunne få barn, så skulle han nok alltids forsørge oss. Dette var uaktuelt, men jeg mitt nek tenkte at barn var kanskje det som skulle få tilbake roen hos oss. Så vi prøvde. Men L var såpass innsyltet i rusverdenen at det var ikke slik at han alltid fikk den opp mer. Alle ryktene om stereoider og rus stemmer, jeg har sett det skje selv. Ting blir mindre og har ikke samme stamina. Vi fikk aldri noe barn, og det var min skyld. Alt var plutselig min skyld. Det første slaget fra L kom den kvelden han ikke fikk den opp, det var min skyld fordi - jeg siterer "jeg hadde blitt så stygg og grå fordi jeg leste så mye". Den natten brast alt, jeg fikk flere knyttnever etter at den første hadde falt - nå var det ingen veg tilbake. Det eskalerte i heseblesende tempo, på et tidspunkt kom husverten innom fordi andre i huset hadde klaget på bråk. L skylte på dataspill og fotball på tv, og brukte silketungen for alt den var verd. Da politiet var innom noen uker etter var det kroken på døren, og vi måtte flytte. Huseier kunne ikke ha det sånn. Noe hjelp fikk jeg ikke fra noen. 
Slik fortsatte det over flere år. Jeg fikk ferdig utdannelse, men det kostet meg et år med permisjon. Rusproblemet ble større for oss begge, og da hadde han meg i sin hule hånd fordi han truet med å melde til min nye arbeidsgiver at jeg hadde rusproblemer, om jeg våget gå fra ham eller si noe til noen. Det hører med at jeg har anmeldt også, men trukket tilbake fordi han truet slik. 
Det var helt klart fine øyeblikk også, og de klarte overskygge all galskapen. Jeg klamret meg så til dem slik at de overskygget alt. 
Men en kveld kulminerer det, jeg fant brukte kondomer i bilen min. Jeg var så sint at jeg glemte å være redd for hva han ville gjøre, for han klarte altså ligge med andre enn meg uten problem. Jeg konfronterte ham pr sms med et bilde og han ble helt fra seg. Akkurat da var han et annet sted, omtrent to timer unna. I desperasjonen hadde han tatt en annens bil og villmannskjørt hjemover og det gikk selvfølgelig galt med en solid utforkjøring. Politiet ble innblandet, han ble pågrepet for ruskjøring og dessuten brukstyveri av bilen han hadde kjørt. Det svartet for meg da anklagelsen også viste seg å inneholde kjøp av sex; han hadde vært hos en prostituert da jeg hadde kontaktet ham. 
Den dagen greide jeg faktisk pakke sammen. Han var i varetekt og jeg visste at han ikke kom til å komme på x antall dager. Jeg var så sint, og det var helt klart alle årene med piss og tull som endelig rev seg løs og fikk meg til å agere. Det hører med til historien at siktelsen for kjøp av sex ble frafalt, grunnen var så latterlig og provoserende at den siste lille meter av respekt og kjærlighet jeg måtte klare å ha for L falt rett i bakken; han og den antatt prostituerte var altså blitt et par på et stadie. Om noen aner hvor latterliggjort jeg følte meg da. 
Jeg leverte inn en anmeldelse selv etter å ha snakket med min egen sjef. Jeg krøp til korset og fortalte at det fantes et alkoholproblem og at jeg var redd for at det skulle brukes mot meg. Jeg fikk all støtte til å gå til sak. Det føltes godt. Det føltes ikke særlig godt når anmeldelsen ble henlagt pga bevismangel og ord mot ord. Jeg kunne anket, men orket ikke. Det har vært viktigere å fokusere fremover. 

Jeg er fremdeles livende redd ham. Jeg har voldsalarm. Jeg har valgt meg en leilighet hvor han ikke kan enkelt nå meg. Han har utført herverk på bilen min en gang. Jeg vet det var ham, jeg tror ikke på tilfeldigheter. Jeg føler meg utrolig ensom og dum, jeg føler meg så liten. Verdiløsheten sitter godt, selv om den fornuftige delen av hodet mitt med all fagkompetanse etc vet bedre. Men mot følelser kjemper dessverre kunnskap forgjeves... Det er ikke så enkelt å hjelpe seg selv.
Denne helgen vokste et behov for å skrike ut alt sammen til noen, og det ble kanskje patetisk nok på et forum på internett. Men her er jeg befriende anonym, og det liker jeg. Ingen trenger å vite nøyaktig hvem jeg er, men det er faktisk berusende deilig å endelig få det ut til noen. Selv om jeg ikke vet om det har noen hensikt, men det bryr meg ikke.
Jeg vil ikke fikses, jeg vil ikke trøstes. Jeg vil bare høres. Og etter å ha lest denne "tråden" på forumet, så er jeg veldig veldig glad om noen andre leser det og forstår at man skal ikke bli hos en slik partner. Jeg brukte mange år på å komme ut av det, om du leser dette og sitter i samme greien, vær så snill og vær smartere og GÅ. Kjærlighet er ikke å slå. 
Slår noen så er det ikke din skyld, uansett om den andre tror det. Gå. Livet er for kort til å sløses på idioter, jeg føler kanskje sånn sett mest sinne over å ha brukt ti år på slike. De har stjålet tiden fra meg. Og, de har gjort meg livende redd for å være i enda et forhold.  
Gå.

[AnonymBruker]

strapaziert skrev (På 6.7.2021 den 9.59):

Nå har jeg lest gjennom alle innleggene her etter at jeg selv skrev om mitt. Et veldig flott initiativ. Jeg er den tosidige som på jobb skal veilede og hjelpe andre som har vært gjennom og/eller er i "vanskelige" forhold og livssituasjoner. Det hender at det er en prøvelse å lytte til andres erfaringer, samtidig som jeg våger å tro at jeg har noe å bidra med underveis.Men ja, jeg kan bli sliten. Min leder på jobb kjenner til min bakgrunn, det samme gjør tillitsvalg, til en viss grad. Ut over det er det en godt begravd hemlighet. Jeg er veldig stolt over å faktisk ha greid en utdannelse midt oppi det hele, og jeg skammer meg for å ikke ha kommet meg vekk fra ham lenge før. 

Jeg har en normal og lykkelig oppvekst som enebarn med to foreldre av litt eldre årgang. Minw foreldre er svært verdikonservative og om ikke sterk religiøse så i alle fall svært opptatte av tradisjon. I tenårene var jeg utvilsomt i ferd med å utvikle meg noe opposjonelt til dette, og søkte det som var spennende som min mor ville hate. Og det er jo ikke så unormalt?
Da jeg var 24 ble jeg sammen med en gutt på samme alder som meg. Jeg hadde da nettopp blitt avvist av en noe eldre gutt som jeg trodde var interessert i meg, men som til syvende og sist bare hadde vært hyggelig. Stoltheten var tapt og jeg lot meg forelske i den første og beste som så i min retning, og det er vel heller ikke så uvanlig. 
Men allerede første helgen skulle verden snu seg. Jeg var ikke helt klar på forholdet tross alt, og avviste ham da han etter få dager ville ha sex. Det aksepterte han ikke, jeg fikk min første anklagelse noensinne for å ha lurt noen til å tro at det skulle bli noe. Lang historie kort, han angrep til slutt fysisk i hans bil og tvang til seg sex i bilen. Jeg var vettskremt og redd, uten mulighet til å kontakte noen eller komme meg vekk. Etter at han hadde fått nok så endte jeg opp på en lang kjøretur omtrent hele natten hvor jeg fikk stadig høre at det var in skyld at det ble sånn fordi jeg hadde lovet han og lokket han. Han skiftet mellom å være myk og god i stemmen og ord til å kjefte og skylde på meg. Jeg husker så inderlig godt hvordan han fortalte at jeg burde være glad til at det ble noe på meg og at han tross alt kunne fått bedre. For så å fortelle meg hvor fint det var og hvor godt vi skulle få det sammen. 
Kvelden endte med at han satte meg av hjemme og fikk fortalt at jeg burde være glad fordi han visste at jeg hadde likt det. Jeg, som knapt hadde sagt et ord resten av den kvelden.
Hjemme ventet min far våken. Han var i dårlig humør og det første han slenger til meg er om jeg hadde vært ute og ligget med alle guttene. Han fortalte deretter hvor uaktuelt det var at hans datter skulle gjøre slikt og brukte nedsettende ord om kvinner og hva han anså min antatte aktivitet som. Jeg fikk aldri inn et ord. Alt var altså bare min skyld.
Og jeg kan ikke forklare hvorfor jeg satte meg gjentatte ganger inn i den bilen senere. jeg skammer meg over å ha bare gått med ham som en dum sau, for redd for å si nei. 
Hva var jeg redd for? At han skulle fortelle alle om hva som hadde skjedd og det var min skyld? Det var et av eksemplene. 
Dette fortsatte en god stund av og på frem til en kveld vi er på byen, jeg og han. Han blir kastet ut fra et utested, og legger skylden på meg. Det var jeg som hadde fått ham til å drikke så mye den kvelden, og det var jeg som hadde flørtet med en annen gutt slik at han hadde måtte forsvare sin ære og slå til ham. Sannheten er at jeg mistet lommeboken og stakkaren bøyde seg og plukket den opp til meg. Ute på fortauet får jeg en solid lusing med flat hånd, foran en flokk med mennesker. Og vakter. Og den ene vakten tar tak i "kjæresten" min og river ham i bakken og legger ham i håndjern etter et basketak. Jeg trodde hele verden skulle gå i hundene, fordi nå kom dette til å bli min skyld også. Jeg strigråt mens jeg løp til en park tvers over veien og ønsket bare å forsvinne fra jorden.
Samme dørvakten kom bort til meg og begynte trøste. Han var så stor en klippe for meg der og da, og spurte om alle disse tingene han hadde sett - om det var vanlig og hvordan jeg hadde det. Jeg åpnet meg som en eneste stor kiste av vondt som bare måtte ut. Endelig var det en trygg plass å fortelle om det hele. Tryggere enn hjemme, til og med. 
Han tok meg tilbake til utestedet og lot meg sitte på et kontor til stengetid. Han insisterte på å kjøre meg hjem. Slik ble det, men først snakket vi en del i hans bil mens han hadde kjøpt oss nattmat. Han ga meg nummeret sitt og formante meg til å ringe ham om jeg trengte hjelp. Jeg skulle bare ta det med ro, han skulle fikse alt. 
Og det ble faktisk fikset. Han og noen andre skremte faktisk vett i "kjæresten" så gruindig at han tok aldri kontakt mer. jeg var så takknemlig og glad over at noe sånt faktisk gikk an. Jeg forgudet min nye venn, la oss kalle ham L. Han var også ganske pen å se på, sterk og stor med varme brune øyne og markert hake. Jeg var i syvende himmel når han kom med hentydninger om at han likte meg også. Når han ba meg ut på tur på noe så tøft som motorsykkel. Denne jenten hadde scoret bigtime, og skulle absolutt ikke være vanskelig å be. Vi datet en kort tid før han flyttet inn til meg på studenthybelen min mens jeg gjorde ferdig utdannelse et annet sted i Norge. Det var gode tider, men det skulle ikke vare.
Jeg vet ikke helt når og hvorfor, men jeg vet at det skjedde. L begynte jobbe på et utested der vi nå bodde, og det var ikke samme type kollegaer. L begynte trene og i den runden begynte også stereoidene. Jeg fikk mitt første møte med kokain også, og det kom i en uheldig kombo sammen med L og en annen medstudent fra mitt kull. Disse var gode busser på den fronten, og selvfølgelig ble veien kort for at jeg også fikk smaken. 
L ble mer ambivalent over kort tid, og plutselig begynte det også med sjalu hentydninger om at jeg ikke skulle mene han var god nok fordi jeg tok en høyere utdannelse mens han "bare var dørvakten". Mange ganger sa han rett ut at det beste var at jeg sluttet på skolen så vi kunne få barn, så skulle han nok alltids forsørge oss. Dette var uaktuelt, men jeg mitt nek tenkte at barn var kanskje det som skulle få tilbake roen hos oss. Så vi prøvde. Men L var såpass innsyltet i rusverdenen at det var ikke slik at han alltid fikk den opp mer. Alle ryktene om stereoider og rus stemmer, jeg har sett det skje selv. Ting blir mindre og har ikke samme stamina. Vi fikk aldri noe barn, og det var min skyld. Alt var plutselig min skyld. Det første slaget fra L kom den kvelden han ikke fikk den opp, det var min skyld fordi - jeg siterer "jeg hadde blitt så stygg og grå fordi jeg leste så mye". Den natten brast alt, jeg fikk flere knyttnever etter at den første hadde falt - nå var det ingen veg tilbake. Det eskalerte i heseblesende tempo, på et tidspunkt kom husverten innom fordi andre i huset hadde klaget på bråk. L skylte på dataspill og fotball på tv, og brukte silketungen for alt den var verd. Da politiet var innom noen uker etter var det kroken på døren, og vi måtte flytte. Huseier kunne ikke ha det sånn. Noe hjelp fikk jeg ikke fra noen. 
Slik fortsatte det over flere år. Jeg fikk ferdig utdannelse, men det kostet meg et år med permisjon. Rusproblemet ble større for oss begge, og da hadde han meg i sin hule hånd fordi han truet med å melde til min nye arbeidsgiver at jeg hadde rusproblemer, om jeg våget gå fra ham eller si noe til noen. Det hører med at jeg har anmeldt også, men trukket tilbake fordi han truet slik. 
Det var helt klart fine øyeblikk også, og de klarte overskygge all galskapen. Jeg klamret meg så til dem slik at de overskygget alt. 
Men en kveld kulminerer det, jeg fant brukte kondomer i bilen min. Jeg var så sint at jeg glemte å være redd for hva han ville gjøre, for han klarte altså ligge med andre enn meg uten problem. Jeg konfronterte ham pr sms med et bilde og han ble helt fra seg. Akkurat da var han et annet sted, omtrent to timer unna. I desperasjonen hadde han tatt en annens bil og villmannskjørt hjemover og det gikk selvfølgelig galt med en solid utforkjøring. Politiet ble innblandet, han ble pågrepet for ruskjøring og dessuten brukstyveri av bilen han hadde kjørt. Det svartet for meg da anklagelsen også viste seg å inneholde kjøp av sex; han hadde vært hos en prostituert da jeg hadde kontaktet ham. 
Den dagen greide jeg faktisk pakke sammen. Han var i varetekt og jeg visste at han ikke kom til å komme på x antall dager. Jeg var så sint, og det var helt klart alle årene med piss og tull som endelig rev seg løs og fikk meg til å agere. Det hører med til historien at siktelsen for kjøp av sex ble frafalt, grunnen var så latterlig og provoserende at den siste lille meter av respekt og kjærlighet jeg måtte klare å ha for L falt rett i bakken; han og den antatt prostituerte var altså blitt et par på et stadie. Om noen aner hvor latterliggjort jeg følte meg da. 
Jeg leverte inn en anmeldelse selv etter å ha snakket med min egen sjef. Jeg krøp til korset og fortalte at det fantes et alkoholproblem og at jeg var redd for at det skulle brukes mot meg. Jeg fikk all støtte til å gå til sak. Det føltes godt. Det føltes ikke særlig godt når anmeldelsen ble henlagt pga bevismangel og ord mot ord. Jeg kunne anket, men orket ikke. Det har vært viktigere å fokusere fremover. 

Jeg er fremdeles livende redd ham. Jeg har voldsalarm. Jeg har valgt meg en leilighet hvor han ikke kan enkelt nå meg. Han har utført herverk på bilen min en gang. Jeg vet det var ham, jeg tror ikke på tilfeldigheter. Jeg føler meg utrolig ensom og dum, jeg føler meg så liten. Verdiløsheten sitter godt, selv om den fornuftige delen av hodet mitt med all fagkompetanse etc vet bedre. Men mot følelser kjemper dessverre kunnskap forgjeves... Det er ikke så enkelt å hjelpe seg selv.
Denne helgen vokste et behov for å skrike ut alt sammen til noen, og det ble kanskje patetisk nok på et forum på internett. Men her er jeg befriende anonym, og det liker jeg. Ingen trenger å vite nøyaktig hvem jeg er, men det er faktisk berusende deilig å endelig få det ut til noen. Selv om jeg ikke vet om det har noen hensikt, men det bryr meg ikke.
Jeg vil ikke fikses, jeg vil ikke trøstes. Jeg vil bare høres. Og etter å ha lest denne "tråden" på forumet, så er jeg veldig veldig glad om noen andre leser det og forstår at man skal ikke bli hos en slik partner. Jeg brukte mange år på å komme ut av det, om du leser dette og sitter i samme greien, vær så snill og vær smartere og GÅ. Kjærlighet er ikke å slå. 
Slår noen så er det ikke din skyld, uansett om den andre tror det. Gå. Livet er for kort til å sløses på idioter, jeg føler kanskje sånn sett mest sinne over å ha brukt ti år på slike. De har stjålet tiden fra meg. Og, de har gjort meg livende redd for å være i enda et forhold.  
Gå.

For en utrolig sterk historie ❤️ 

Denne traff meg veldig, særlig når jeg tviler litt på valget mitt om å gå. Her er det også både kokain og steroider i bildet. Heldigvis ikke så mye rus for min del, men jeg har jo prøvd, noe jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre. Han nekter å slutte, så det blir ingen bedring heller.. Håper jeg slipper problemer etter at han har flyttet. 

Anonymkode: b31a2...4dd

[AliceNextDoor]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

For en utrolig sterk historie ❤️ 

Denne traff meg veldig, særlig når jeg tviler litt på valget mitt om å gå. Her er det også både kokain og steroider i bildet. Heldigvis ikke så mye rus for min del, men jeg har jo prøvd, noe jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre. Han nekter å slutte, så det blir ingen bedring heller.. Håper jeg slipper problemer etter at han har flyttet. 

Anonymkode: b31a2...4dd

Jeg trodde heller aldri jeg skulle prøve, men har vært innom både amfetamin og kokain. Jeg er ikke så veldig stolt av det, jeg føler at noe av meg er ødelagt og kan ikke gjenopprettes. Jeg har et rusproblem og drikker definitivt for mye, men velger å ikke stresse for mye med det akkurat nå, for min del er det kontrollertbart slik sett at jeg ikke MÅ drikke hver eneste dag og jeg kan finne på andre ting i helgene for å ha det bra. Det er ensomheten og angsten som gjør det vanskelig, og da ryker jeg som oftest. Jeg har som intensjon å få bukt med det, og jeg vet det er feigt å skylde på noe, men det er det jeg gjør. Corona gjorde alt litt verre å komme ut fra, jeg har sjeldent følt meg så alene som dette siste året. 
Og dette tror jeg vi er flere om. Derfor velger jeg være åpen om det, jeg er helt sikker på at stillhet og skam ødelegger noe man kan stå litt samlet om. 
Nekter mannen din å slutte, hvorfor skal du da bli der? Igjen, for å bruke meg som eksempel. Hva om vi tross alt hadde fått barn? Det hadde vært en helt uholdbar situasjon til syvende og sist, som plutselig aldri ville vært mulig å komme hundre prosent vekk fra. Den største skammen min er at jeg faktisk vurderte det. 
Ingen kan garantere at du ikke får noen problemer etter at du flytter, slik er det bare. Men å la det være en bremse for å gå fra ham er bare teit, egentlig. Det har jeg lov til å si for jeg har selv vært teit der. Men tenk på det, uansett hva han gjør siden så er det verre om du velger å bli. Jeg heier på deg. Du er for bra til å tåle noe du ikke vil, du er gull. Og det gjelder alle oss, uansett hvem som leser. Et forhold skal være oppløftende og bra, det skal være noe som inneholder kjærlighet og glede. Det skal ikke være en neve i ansiktet bare fordi noen andre gjorde partneren din sint. 
Og jada, jeg savner den mannen jeg hadde i han før han begynte ruse seg. Men faktum er, hardt og brutalt, den mannen finnes ikke mer og kommer aldri til å gjøre det uansett hva. Man kan si at jeg også har en sorg over et tap, der. Men igjen, minnet om noe som var er ikke et grunnlag for å bli!
Beklager at jeg skriver så langt, men blir litt revet med. Jeg merker hvor mye det betyr for meg. Det var ikke meningen å poste uanonymt først, men tenkte etterpå at skitt, jeg kan like godt ta eierskap i mine opplevelser. Og det kommer jeg til å fortsette med, det var faktisk litt godt. 

[AnonymBruker]

strapaziert skrev (4 timer siden):

Jeg trodde heller aldri jeg skulle prøve, men har vært innom både amfetamin og kokain. Jeg er ikke så veldig stolt av det, jeg føler at noe av meg er ødelagt og kan ikke gjenopprettes. Jeg har et rusproblem og drikker definitivt for mye, men velger å ikke stresse for mye med det akkurat nå, for min del er det kontrollertbart slik sett at jeg ikke MÅ drikke hver eneste dag og jeg kan finne på andre ting i helgene for å ha det bra. Det er ensomheten og angsten som gjør det vanskelig, og da ryker jeg som oftest. Jeg har som intensjon å få bukt med det, og jeg vet det er feigt å skylde på noe, men det er det jeg gjør. Corona gjorde alt litt verre å komme ut fra, jeg har sjeldent følt meg så alene som dette siste året. 
Og dette tror jeg vi er flere om. Derfor velger jeg være åpen om det, jeg er helt sikker på at stillhet og skam ødelegger noe man kan stå litt samlet om. 
Nekter mannen din å slutte, hvorfor skal du da bli der? Igjen, for å bruke meg som eksempel. Hva om vi tross alt hadde fått barn? Det hadde vært en helt uholdbar situasjon til syvende og sist, som plutselig aldri ville vært mulig å komme hundre prosent vekk fra. Den største skammen min er at jeg faktisk vurderte det. 
Ingen kan garantere at du ikke får noen problemer etter at du flytter, slik er det bare. Men å la det være en bremse for å gå fra ham er bare teit, egentlig. Det har jeg lov til å si for jeg har selv vært teit der. Men tenk på det, uansett hva han gjør siden så er det verre om du velger å bli. Jeg heier på deg. Du er for bra til å tåle noe du ikke vil, du er gull. Og det gjelder alle oss, uansett hvem som leser. Et forhold skal være oppløftende og bra, det skal være noe som inneholder kjærlighet og glede. Det skal ikke være en neve i ansiktet bare fordi noen andre gjorde partneren din sint. 
Og jada, jeg savner den mannen jeg hadde i han før han begynte ruse seg. Men faktum er, hardt og brutalt, den mannen finnes ikke mer og kommer aldri til å gjøre det uansett hva. Man kan si at jeg også har en sorg over et tap, der. Men igjen, minnet om noe som var er ikke et grunnlag for å bli!
Beklager at jeg skriver så langt, men blir litt revet med. Jeg merker hvor mye det betyr for meg. Det var ikke meningen å poste uanonymt først, men tenkte etterpå at skitt, jeg kan like godt ta eierskap i mine opplevelser. Og det kommer jeg til å fortsette med, det var faktisk litt godt. 

Min ruset seg allerede da vi ble sammen, steroidene var også inne i bildet, men han sa ingenting om det. Jeg hadde aldri vært borte i noe sånt, så kunne ikke se tegnene. Det begynte i det små, med at han fikk meg til å forsøke hasj en dag etter vi hadde vært på byen. Eller at han fikk meg til det er vel å ta i, han tilbød og jeg tok i mot. Etter noen måneder forsøkte vi ecstasy, og etterpå har jeg vært innom "det meste", men aldri fast. Kun på fest. Hasj er det eneste som har gått igjen, litt for ofte til tider, men under kontroll. Priser meg lykkelig for at jeg ikke utviklet et rusproblem med han, det må ha vært utrolig tungt å komme ut av ❤️ 

Jeg har også med vilje unngått å få barn, eller har trodd jeg ikke vil ha. Om jeg egentlig vil ha vet jeg ikke, det finner jeg vel ut av om jeg treffer en skikkelig mann mens jeg fortsatt er fruktbar. Om ikke er det heller ikke noe stort tap, jeg kan fint klare meg uten barn. Jeg vurderte det aldri, men jeg har lenge tenkt at jeg heller vil være i et voldelig forhold med han enn uten han. Det har vært en veldig rar tanke, jeg har hele tiden visst at han har vært voldelig. Til motsetning til andre her startet det veldig tidlig, med små stikk allerede i datingfasen. Og jeg visste at jeg egentlig ikke burde finne meg i det, men jeg ville ha han. 

Han tar også ofte kokain for å "straffe" meg, da han vet jeg blir stresset av det. Han blir nemlig veldig seksuell, men som din eks har han da problemer med å få den opp. Det er "selvsagt min skyld" som ikke er flink nok til å hjelpe han med det og derfra eskalerer det fort. Det er da det kan bli fysisk, men det er lenge siden sist han har gått så langt. 

Jeg tror utrykte meg litt feil i første svar til deg, jeg har ingen planer om å bli lenger, men det er han som må flytte. Jeg eier leiligheten, han leier av meg. Jeg har ikke stresset det da jeg vet han kan bli fysisk, og jeg vil gjerne klare å bo der trygt når han har flyttet ut også. Når jeg sier jeg tviler er det bare for meg selv, jeg skal ikke gå tilbake på dette nå. Jeg vet jeg aldri blir lykkelig med han. Det er bare så vanskelig når det drar ut.. 

Heldigvis gode nyheter i går, han har nå fått et hus! Han flytter, enten denne uken eller neste 👏🏻👏🏻  Jeg er veldig glad for det, samtidig som jeg siden jeg hørte det har kjent på en vanvittig ensomhet, til tross for at han enda ikke har flyttet. Jeg er rett og slett livredd for å bli veldig ensom. Nesten til den grad at jeg tenker det hadde vært lettere om han ble, så jeg slipper suget i magen. Igjen, tvilen får bare ligge der, jeg gjennomfører, men trodde ikke det skulle være så vondt.. 

Det er bare fint å høre fra noen som har vært i rus/steroider greia, den er så utrolig forvirrende. Det virker jo som det ligger en bra person under der et sted, men det er vel som du sier, den personen finnes ikke lenger. Har også planer om å ta eierskap og gå frem med brukernavn, jeg må bare få han litt på avstand først. 

Anonymkode: b31a2...4dd

[AnonymBruker]

Han har endelig fått hus, og flytter antagelig til helgen! Eventuelt i løpet av neste uke.

Hvorfor føler jeg meg så utrolig ensom og tom når det er dette jeg har ventet på lenge? Ekstrem savn følelse til tross for at jeg ikke vet hva jeg savner, og han har ikke dratt engang enda.. Det er denne følelsen som har fått meg til å be han bli så utrolig mange ganger før, denne gangen vet jeg at jeg ikke kommer til å be han bli, men følelsen er like sterk. Finner på unnskyldninger til hvorfor han bør bli bare litt til (feks at sengen jeg har bestilt ikke kommer før onsdag, men jeg kan faktisk sove på sofaen frem til da). Jeg deler ikke disse tankene med han, for jeg vet at jeg innerst inne vil han skal dra. 

Jeg er så utrolig redd for å bli skikkelig ensom.. 

Anonymkode: b31a2...4dd

[AnonymBruker]

Det høres ut som traumebåndet ditt som prater. Ikke fall for det, du kommer til å klare seg supert 🥰prøv å finn på noe konkrete ting å gjøre den neste tiden, så du ikke faller tilbake. Ta ekstra godt vare på seg selv, og unn deg gjerne noe du har hatt lyst på lenge. Det fortjener du. Hva med champagne for å feire at du har stått i det, og nå er han ute?  Feire en ny start for deg selv 😀❤️

Anonymkode: e5296...3d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Det høres ut som traumebåndet ditt som prater. Ikke fall for det, du kommer til å klare seg supert 🥰prøv å finn på noe konkrete ting å gjøre den neste tiden, så du ikke faller tilbake. Ta ekstra godt vare på seg selv, og unn deg gjerne noe du har hatt lyst på lenge. Det fortjener du. Hva med champagne for å feire at du har stått i det, og nå er han ute?  Feire en ny start for deg selv 😀❤️

Anonymkode: e5296...3d9

Takk ❤️ 
 

Vi har vært hjemme hele helga. Vi trodde han skulle få nøklene til huset i går slik at han kunne flytte inn. Jeg la derfor ingen planer da jeg vet han ikke har så mange som kan hjelpe til, så tar det kortere tid. Viser seg at han får nøkkelen på torsdag. Han hadde igjen «litt» kokain til en spesiell anledning og ville dele det med meg. Det går liksom ikke inn at jeg ikke vil ha. Det endte med et evig mas om sex hele helga. Han har ikke vært direkte slem, voldelig eller noe slikt, men stutret over mangel på sex. I tillegg er jeg selvsagt kjedelig som ikke vil sitte oppe med han hele natta. Det har med andre ord vært en helg som helt klart hadde vært bedre uten han. Jeg innser mer og mer at han ikke er noe jeg vil ha livet mitt, selv når han ikke er hissig. Vi har ingenting å snakke om, vil helt forskjellige ting og har forskjellige verdier. 

Champagne var en god ide, har faktisk en flaske stående, mulig jeg åpner den til helga 😊

Så får jeg egentlig bare innse at det blir litt stille utover, og kanskje til tider ensomt. Det er iallefall bedre enn sånn som det er nå. En halv uke igjen!

Anonymkode: b31a2...4dd

[AnonymBruker]

Da har han dratt, skal ha første natta i nytt hus i natt. Han mangler kun noen småting nå som han henter i løpet av uka eller noe. Til tross for at jeg vet dette er til det beste er det hardere enn hva jeg trodde. Leiligheten føles så enormt ensom nå, så tom på en måte. Hvem skal jeg snakke med om kveldene nå? Forsøker å minne meg selv på at vi ikke hadde all verden å snakke om uansett og at jeg helt sikkert ikke kommer til å være alene for alltid, men akkurat nå er det litt tungt. Trodde jeg skulle være overlykkelig nå, men jeg må vel bare innse at et samlivsbrudd er tungt uansett om forholdet ikke var bra. 

Anonymkode: b31a2...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Da har han dratt, skal ha første natta i nytt hus i natt. Han mangler kun noen småting nå som han henter i løpet av uka eller noe. Til tross for at jeg vet dette er til det beste er det hardere enn hva jeg trodde. Leiligheten føles så enormt ensom nå, så tom på en måte. Hvem skal jeg snakke med om kveldene nå? Forsøker å minne meg selv på at vi ikke hadde all verden å snakke om uansett og at jeg helt sikkert ikke kommer til å være alene for alltid, men akkurat nå er det litt tungt. Trodde jeg skulle være overlykkelig nå, men jeg må vel bare innse at et samlivsbrudd er tungt uansett om forholdet ikke var bra. 

Anonymkode: b31a2...4dd

Har du noen du kan invitere over?

Anonymkode: 021e7...4de

[AnonymBruker]

Jeg skjønner virkelig ikke hva jeg skal gjøre for å komme meg vekk. Har hatt kontakt med krisesenter, Mn føler ikke jeg får now hjelp der. 

Jeg og han har snakket litt om brudd, og der stopper det. Vi kan ikke komme til en løsning. Han sier at han nekter å gi meg ungene. Vil ikke gå med på 50/50. Jeg fortjener nemlig ikke barna eller overgangstønad/bostøtte etc. Og siden jeg ikke har penger, så får jeg jo heller ikke leie hus. Ser heller ikke for meg at det blir praktisk mulig å flytte fra han, og kunne ta med ungene..   ser veldig mørkt på dette. De få jeg har snakket med om dette sier at jeg må la barna være hos hab, og flytte, men jeg kan  ikke la de være der med en pappa som ikke kan ta vare på de. ( Han er psykisk og fysisk voldelig mot meg, og er heller ikke snill med barna). 

For å få leilighet må jeg ha overgangsstønad, må og finne mer jobb. Jeg har ikke sjans til å betale for en leilighet uten feks overgangsstønaden. Jeg vet og at om jeg drar fra barna, så får jeg ikke se de mer. (Han truer med å flytte langt unna). 

Så hvordan har dere andre gjort det? 

Anonymkode: 74734...e1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Har du noen du kan invitere over?

Anonymkode: 021e7...4de

I utgangspunktet ja, men de bor såpass langt unna at jeg ikke vil dra de hit på hverdager. Har planer i helgene heldigvis. Tror også jeg har godt av å sitte litt alene, bare kjenne på det. Ensomheten går vel over etterhvert. Kanskje bruke muligheten til å få litt venner rundt her også. Humøret rundt dette varierer veldig merker jeg, akkurat nå er det deilig å være alene, men det skifter fort. Blir vel vant til det vil jeg tro.. 

Anonymkode: b31a2...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg skjønner virkelig ikke hva jeg skal gjøre for å komme meg vekk. Har hatt kontakt med krisesenter, Mn føler ikke jeg får now hjelp der. 

Jeg og han har snakket litt om brudd, og der stopper det. Vi kan ikke komme til en løsning. Han sier at han nekter å gi meg ungene. Vil ikke gå med på 50/50. Jeg fortjener nemlig ikke barna eller overgangstønad/bostøtte etc. Og siden jeg ikke har penger, så får jeg jo heller ikke leie hus. Ser heller ikke for meg at det blir praktisk mulig å flytte fra han, og kunne ta med ungene..   ser veldig mørkt på dette. De få jeg har snakket med om dette sier at jeg må la barna være hos hab, og flytte, men jeg kan  ikke la de være der med en pappa som ikke kan ta vare på de. ( Han er psykisk og fysisk voldelig mot meg, og er heller ikke snill med barna). 

For å få leilighet må jeg ha overgangsstønad, må og finne mer jobb. Jeg har ikke sjans til å betale for en leilighet uten feks overgangsstønaden. Jeg vet og at om jeg drar fra barna, så får jeg ikke se de mer. (Han truer med å flytte langt unna). 

Så hvordan har dere andre gjort det? 

Anonymkode: 74734...e1a

Jeg har ikke barn, så skal ikke si dette helt sikkert, men han kan ikke ta barna og flytte fra deg. Så du vil se de igjen uansett. Har du vurdert å flytte til krisesenteret for en stund?

Når det kommer til overgangstønad/bostøtte, har du snakket med Nav? Eventuelt snakket med de på krisesenteret om det, de skal kunne hjelpe deg med å komme i kontakt med riktige personer slik at du skal kunne flytte fra han. 

Anonymkode: b31a2...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg skjønner virkelig ikke hva jeg skal gjøre for å komme meg vekk. Har hatt kontakt med krisesenter, Mn føler ikke jeg får now hjelp der. 

Jeg og han har snakket litt om brudd, og der stopper det. Vi kan ikke komme til en løsning. Han sier at han nekter å gi meg ungene. Vil ikke gå med på 50/50. Jeg fortjener nemlig ikke barna eller overgangstønad/bostøtte etc. Og siden jeg ikke har penger, så får jeg jo heller ikke leie hus. Ser heller ikke for meg at det blir praktisk mulig å flytte fra han, og kunne ta med ungene..   ser veldig mørkt på dette. De få jeg har snakket med om dette sier at jeg må la barna være hos hab, og flytte, men jeg kan  ikke la de være der med en pappa som ikke kan ta vare på de. ( Han er psykisk og fysisk voldelig mot meg, og er heller ikke snill med barna). 

For å få leilighet må jeg ha overgangsstønad, må og finne mer jobb. Jeg har ikke sjans til å betale for en leilighet uten feks overgangsstønaden. Jeg vet og at om jeg drar fra barna, så får jeg ikke se de mer. (Han truer med å flytte langt unna). 

Så hvordan har dere andre gjort det? 

Anonymkode: 74734...e1a

Ta med barna uansett. Jeg kan forstå at du ikke føler du får nok hjelp. Det er jo sånn når vi er voksne, at uansett hvor mye vi lider og hvor mye vi skulle ønske noen tok avgjørelsene for oss, så er det ingen som gjør det ❤️

Men barna har det fint på krisesenter, det lover jeg deg ❤️ Det er veldig godt tilrettelagt for barna der ❤️

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

For å få leilighet må jeg ha overgangsstønad, må og finne mer jobb. Jeg har ikke sjans til å betale for en leilighet uten feks overgangsstønaden. Jeg vet og at om jeg drar fra barna, så får jeg ikke se de mer. (Han truer med å flytte langt unna). 

Så hvordan har dere andre gjort det? 

 

ALLE voldelige menn jeg har hørt om, til og med min far, som aldri har skiftet en bleie eller laget et måltid, sier at de «skal ha» barna og at eksen aldri skal få sa dem igjen. Det er bare trusler, enda mer vold. Ta med deg ungene til krisesenteret, de hjelper deg å finne et sted å bo. 

 

Anonymkode: e4ec6...506