Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg prøvde å tilby min eks-svigerfamilie å ta med barna på besøk pga en bursdag nå, det jeg fikk til svar var at min eks skulle kanskje også komme, men de visste ikke om det ble noe av. Men ellers passet det med besøk altså. 

Jeg føler meg så avvist, føler jeg virkelig strakk meg langt nå ved å tilby dette! Og jeg og eks snakket om å dra sammen, for han vil ikke dra alene med barna. Men kjente at jeg klarer ikke sitte i bil med han slik over tid, føler meg dårlig av tanken. Så jeg trodde at eks-svigers skulle bli så glade nå, og så var de mest opptatt av om han skulle dit.. (De mener jeg er så slem mot han, for han har det vondt og jeg gikk fra han). 

Svarte at vi tar det en annen gang siden jeg mistet all lyst. Og da fikk jeg at jeg måtte huske at jeg alltid var velkommen, og de hadde blitt så glade for besøk snart. 

Hvordan sortere det her..? Jeg føler så mye av den responsen, hovedsakelig negative følelser. At de ikke klarer å sette dette til side for barnas skyld, men nesten ikke tør å si ja til besøk av oss før de har varslet om at eks kanskje kommer. Hvis jeg ikke spør så skjønner jeg ikke hvorfor det er nødvendig info, jeg kommer jo selvsagt kun for barnas skyld, ikke for min egen. 

Anonymkode: ad669...271

Hvorfor føler du deg sveket? Jeg spør oppriktig.

Det er jo ikke din familie, ditt ansvar. Eksen din har ansvar for å følge opp relasjonen mellom hans familie og hans barn. 

Jeg tenker at du er tjent med å strekke en grense for hva du blander deg i og ikke på vegne av han. 

 

Selv har jeg valgt å kutte dem helt ut. Det han ikke er i stand til å følge opp må han ta ansvar for selv. Dersom svigerfamilien strekker ut en hånd til meg bør den sannelig være 'ren'! 

Jeg tenker at det er greit for barna også, klare grenser gir færre forventninger og mindre risiko for skuffelse også for dem.. 

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor føler du deg sveket? Jeg spør oppriktig.

Det er jo ikke din familie, ditt ansvar. Eksen din har ansvar for å følge opp relasjonen mellom hans familie og hans barn. 

Jeg tenker at du er tjent med å strekke en grense for hva du blander deg i og ikke på vegne av han. 

 

Selv har jeg valgt å kutte dem helt ut. Det han ikke er i stand til å følge opp må han ta ansvar for selv. Dersom svigerfamilien strekker ut en hånd til meg bør den sannelig være 'ren'! 

Jeg tenker at det er greit for barna også, klare grenser gir færre forventninger og mindre risiko for skuffelse også for dem.. 

Anonymkode: 42969...12f

Jeg trodde de verdsatte ungene mer enn han. Kort sagt! Svigerfamilien består blant annet om oldeforeldre på 90 år, så jeg synes det er veldig merkelig at de yngre generasjonene ikke klarer å skjule hva de mener for å gi de eldre disse besøkene på bursdager. Jeg skjønner jo at jeg ikke burde bry meg, men på min side eksisterer kun en bestemor for barna, alle andre er døde. På fars side er det besteforeldre, og hele fire oldeforeldre. Jeg har vel også litt panikk for at jeg står igjen uten særlig familie rundt meg, alene med små barn. Ingen avlastning, ingen mulighet for barnevakt. Livredd for at jeg selv skal bli utslitt  Og så føles det som det ungene har av familie avviser dem. 

Anonymkode: ad669...271

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg trodde de verdsatte ungene mer enn han. Kort sagt! Svigerfamilien består blant annet om oldeforeldre på 90 år, så jeg synes det er veldig merkelig at de yngre generasjonene ikke klarer å skjule hva de mener for å gi de eldre disse besøkene på bursdager. Jeg skjønner jo at jeg ikke burde bry meg, men på min side eksisterer kun en bestemor for barna, alle andre er døde. På fars side er det besteforeldre, og hele fire oldeforeldre. Jeg har vel også litt panikk for at jeg står igjen uten særlig familie rundt meg, alene med små barn. Ingen avlastning, ingen mulighet for barnevakt. Livredd for at jeg selv skal bli utslitt  Og så føles det som det ungene har av familie avviser dem. 

Anonymkode: ad669...271

Ser den. Jeg er også overrasket over hvordan sønnen er viktigere enn barnebarnas ve og vel. Det er litt derfor jeg har tatt valget som jeg har. Jeg tenker heller å skaffe meg en fast barnevakt og gode relasjoner rundt barna slik at de har andre de kan besøke og ha glede av. 

Jeg har selv mer glede av barna nå som 'tyrannen' er ute av mitt liv 💖

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ser den. Jeg er også overrasket over hvordan sønnen er viktigere enn barnebarnas ve og vel. Det er litt derfor jeg har tatt valget som jeg har. Jeg tenker heller å skaffe meg en fast barnevakt og gode relasjoner rundt barna slik at de har andre de kan besøke og ha glede av. 

Jeg har selv mer glede av barna nå som 'tyrannen' er ute av mitt liv 💖

Anonymkode: 42969...12f

Jeg har tenkt så mye nå etter du svarte meg, og det er jo helt riktig. Hvorfor skal jeg bruke krefter på å holde familiebånd vedlike i hans familie. Akkurat som jeg gjorde da vi var sammen, alt av logistikk, besøk, gaver osv. Om han får alt ansvaret så får de heller bli sure på han. Han vil ikke ha noe samvær, ikke ta med ungene på besøk dit eller noenting... 

Anonymkode: ad669...271

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg har tenkt så mye nå etter du svarte meg, og det er jo helt riktig. Hvorfor skal jeg bruke krefter på å holde familiebånd vedlike i hans familie. Akkurat som jeg gjorde da vi var sammen, alt av logistikk, besøk, gaver osv. Om han får alt ansvaret så får de heller bli sure på han. Han vil ikke ha noe samvær, ikke ta med ungene på besøk dit eller noenting... 

Anonymkode: ad669...271

Så fint at du reflekterer ❤️ Det er ingen lett vei vi har, og alle må velge det som er rett for seg, men jeg tror virkelig på at det å plassere alt ansvar der det hører hjemme er en viktig del av prosessen for å ha et sunt forhold til seg selv og den lille familien man har ❤️

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Takk ❤️ Trengte virkelig å høre at han bare forsøker å gjøre det verre nå under bruddet.. la han være barnslig, skrike, true med å ødelegge/ta med seg alt av verdi i leiligheten osv. Politiet har vært blandet inn før, da blir det bare verre. Lettere å deale med han selv, iallefall frem til jeg blir redd for at han skal gjøre noe. Kontakter også kompisen hans om det blir for ille, han har vært sparringspartner før i dette.. 

Han pleier til slutt å ta til fornuft. Så jeg får bare stå i det til han flytter. Har ikke tenkt å bli med på noe av greiene hans denne gangen og får heller rømme leiligheten noen netter om det blir for ille. Kan ikke kaste han ut på 3 dager, han har ikke noe annet sted å dra. Gleder meg til han drar..

Anonymkode: b31a2...4dd

Prøv å tenke hva mulighetene dine kan være dersom det blir for lang tid eller uutholdelig. Eier/leier du? Mulighetene for å dra en annen vei, evt krisesenteret midlertidig til han flytter ut. Syns ikke du skal godta at han ikke har noen plass å dra. Fordi det _egentlig_ ikke er DIN feil at han ikke har noen plass å dra. Man kan si opp en samboer hvis man eier selv, eller man kan vurdere å si opp leie på leiligheten og flytte en annen plass. Hadde kanskje vært godt å slippe "minnene i veggene" etter et turbulent forhold. Altså, jeg sier ikke at du må, jeg ber deg bare se på mulighetene for å komme ut. For stygt kan det bli uansett. Skjønner du gleder deg til han drar, du er sterk som holder ut ❤️

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Så fint at du reflekterer ❤️ Det er ingen lett vei vi har, og alle må velge det som er rett for seg, men jeg tror virkelig på at det å plassere alt ansvar der det hører hjemme er en viktig del av prosessen for å ha et sunt forhold til seg selv og den lille familien man har ❤️

Anonymkode: 42969...12f

Hva tenker du om barnas halvsøsken? Hele forholdet har vært preget av at jeg har tatt alt ansvar, mens han har solet seg i glansen og tatt minst halve æren når jeg har ordnet ting for ungene, familien eller andre. Har selv god kontakt med søskens mor, men jeg kjenner på at jeg synes det er litt feil å ha ansvar for felles samvær. Jeg og mor avtaler besøk på bursdager, men ungene hadde jo hatt bedre av å treffes mye oftere. Han orker ikke samvær med noen av de, det er for "slitsomt" og minner han visst bare på at han ikke får lov av meg til å leve det familielivet han ønsket seg (bare drittprat alt sammen, men det er de ordene han bruker som unnskyldning). Hvis jeg ikke legger til rette vil kanskje samvittigheten ovenfor barna gjøre at han tar mer tak og sørger for at de får møtes? 

Anonymkode: ad669...271

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hva tenker du om barnas halvsøsken? Hele forholdet har vært preget av at jeg har tatt alt ansvar, mens han har solet seg i glansen og tatt minst halve æren når jeg har ordnet ting for ungene, familien eller andre. Har selv god kontakt med søskens mor, men jeg kjenner på at jeg synes det er litt feil å ha ansvar for felles samvær. Jeg og mor avtaler besøk på bursdager, men ungene hadde jo hatt bedre av å treffes mye oftere. Han orker ikke samvær med noen av de, det er for "slitsomt" og minner han visst bare på at han ikke får lov av meg til å leve det familielivet han ønsket seg (bare drittprat alt sammen, men det er de ordene han bruker som unnskyldning). Hvis jeg ikke legger til rette vil kanskje samvittigheten ovenfor barna gjøre at han tar mer tak og sørger for at de får møtes? 

Anonymkode: ad669...271

Der tenker jeg at du og barnas mor kan ta en prat om hvordan dere vil håndtere det. Dersom dere er gode bekjente vil jo det kunne være en god og gjensidig relasjon. Hva tenker du? 

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.5.2021 den 10.55):

Jeg prøvde å tilby min eks-svigerfamilie å ta med barna på besøk pga en bursdag nå, det jeg fikk til svar var at min eks skulle kanskje også komme, men de visste ikke om det ble noe av. Men ellers passet det med besøk altså. 

Jeg føler meg så avvist, føler jeg virkelig strakk meg langt nå ved å tilby dette! Og jeg og eks snakket om å dra sammen, for han vil ikke dra alene med barna. Men kjente at jeg klarer ikke sitte i bil med han slik over tid, føler meg dårlig av tanken. Så jeg trodde at eks-svigers skulle bli så glade nå, og så var de mest opptatt av om han skulle dit.. (De mener jeg er så slem mot han, for han har det vondt og jeg gikk fra han). 

Svarte at vi tar det en annen gang siden jeg mistet all lyst. Og da fikk jeg at jeg måtte huske at jeg alltid var velkommen, og de hadde blitt så glade for besøk snart. 

Hvordan sortere det her..? Jeg føler så mye av den responsen, hovedsakelig negative følelser. At de ikke klarer å sette dette til side for barnas skyld, men nesten ikke tør å si ja til besøk av oss før de har varslet om at eks kanskje kommer. Hvis jeg ikke spør så skjønner jeg ikke hvorfor det er nødvendig info, jeg kommer jo selvsagt kun for barnas skyld, ikke for min egen. 

Anonymkode: ad669...271

Forstår du føler deg avvist pga dette, men se det fra den lyse siden, da slipper du å "måtte" holde kontakten med dem. De påstår du er slem som har latt det bli brudd, men det jeg syns du skal tenke er at svigerfamilie er og blir svigerfamilie. De vil ofte ta eksen din sin part pga familiebåndene. Skulle de kuttet ut sin egen sønn pga dere har hatt et brudd? De har jo helt klart en annen oppfatning av han enn deg. Og det er ikke din feil og det er (dessverre kanskje) ikke noe du kan gjøre noe med. Eksen og hans familie er hans "problem". Du skal ikke føle at du må være mellommann når de velger å støtte eksen din. Og sånn pleier det å være for mange at fars familie = fars ansvar, din familie = ditt ansvar. 

Jeg forstår følelsene dine, lite støtte å få og det sårer såklart. Lite man kan gjøre med den andre partenes familie. Og har man lite familie selv er det sårt når man føler på lite støtte. 

AnonymBruker skrev (På 13.5.2021 den 13.15):

Jeg trodde de verdsatte ungene mer enn han. Kort sagt! Svigerfamilien består blant annet om oldeforeldre på 90 år, så jeg synes det er veldig merkelig at de yngre generasjonene ikke klarer å skjule hva de mener for å gi de eldre disse besøkene på bursdager. Jeg skjønner jo at jeg ikke burde bry meg, men på min side eksisterer kun en bestemor for barna, alle andre er døde. På fars side er det besteforeldre, og hele fire oldeforeldre. Jeg har vel også litt panikk for at jeg står igjen uten særlig familie rundt meg, alene med små barn. Ingen avlastning, ingen mulighet for barnevakt. Livredd for at jeg selv skal bli utslitt  Og så føles det som det ungene har av familie avviser dem. 

Anonymkode: ad669...271

Når det kommer til barnevakt så kan du enten ordne en fast barnevakt på egenhånd som du selv betaler for og har din egen ordning med. Ikke tenk at familie skal stille som barnevakt, som regel er det beste å ordne sånt selv. 

Det finnes også hjelp i besøkshjem som avlastning, dette går gjennom barnevernet og jeg tenker at det kan være en god ordning for deg og din familie med tanke på historien til deg og din eks. Er du redd for barnevernet, så er det kun pga fordommer du har. De er ikke ute etter å ta barn, de er ute etter å hjelpe de familiene som spør om det (eller de de gir tilbud til å hjelpe). De er veldig behjelpelige når det kommer til at man selv ber de om hjelp altså. De kan òg hjelpe ang barnehageplass, man kan tilogmed få akutt barnehageplass. Har selv hatt besøkshjem for mine, det er ikke skummelt i det hele tatt. Man kan velge litt type besøkshjem også, noe som kan være en god hjelp for deg og din familie. Besøkshjem får også ekstra midler slik at de har mulighet for ekstra aktiviteter med barna etterhvert, f.eks kino, bowling, dyrepark osv. Har planer om å få det nå til yngste siden jeg er helt alene med henne pga faren tar ikke kontakt. Har null kontakt med hans familie, for jeg orker ikke å være i nærheten av noe som minner om han. De tar heller ikke kontakt uansett. 

Hvis barnas familie avviser dem så får det bare være sånn, det er ikke mye du kan gjøre med. Men også nå for iallefall en stund kan det uansett være godt for deg å bare få eksen og hans familie litt på avstand. Ikke styre og ordne så mye for at familien skal ha kontakt. Det er opp til dem fra nå av. Har også sett flere eksempler på mødre som er alene med barna og far nekter samvær der mødre spør etter reservebesteforeldre. 

AnonymBruker skrev (På 13.5.2021 den 15.35):

Jeg har tenkt så mye nå etter du svarte meg, og det er jo helt riktig. Hvorfor skal jeg bruke krefter på å holde familiebånd vedlike i hans familie. Akkurat som jeg gjorde da vi var sammen, alt av logistikk, besøk, gaver osv. Om han får alt ansvaret så får de heller bli sure på han. Han vil ikke ha noe samvær, ikke ta med ungene på besøk dit eller noenting... 

Anonymkode: ad669...271

Nei, men da er det eksen og hans familie sitt problem fra nå av. Du skal jo ikke bruke masse tid og penger på en familie som ikke er din. Joda, den er barnas familie, men likevel så går ikke den kontakten der på deg. Det kan du bare slappe av med. Okei, så vil han ikke ha samvær, det er ikke noe barna dine skal lastes for. Det er han som går glipp av alt med barna sine og det er jo hjerterått. Likevel - ikke hverken din feil eller ditt problem. 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hva tenker du om barnas halvsøsken? Hele forholdet har vært preget av at jeg har tatt alt ansvar, mens han har solet seg i glansen og tatt minst halve æren når jeg har ordnet ting for ungene, familien eller andre. Har selv god kontakt med søskens mor, men jeg kjenner på at jeg synes det er litt feil å ha ansvar for felles samvær. Jeg og mor avtaler besøk på bursdager, men ungene hadde jo hatt bedre av å treffes mye oftere. Han orker ikke samvær med noen av de, det er for "slitsomt" og minner han visst bare på at han ikke får lov av meg til å leve det familielivet han ønsket seg (bare drittprat alt sammen, men det er de ordene han bruker som unnskyldning). Hvis jeg ikke legger til rette vil kanskje samvittigheten ovenfor barna gjøre at han tar mer tak og sørger for at de får møtes? 

Anonymkode: ad669...271

Nja.. Har han så mye samvittighet? 

Jeg tenker, her kan du og de andre barnas mor gjøre som dere syns er best for BARNA. Ønsker du selv å holde kontakt med de andre søsknene så gjør du det. Men det er ikke ditt "problem" sånn egentlig. Ønsker barna og du selv å møte de andre så gjør dere det. Men ikke legg til rette hvis det ikke føles riktig. Her er det litt sånn at den faren som stiller opp for sine barn ordner evt samvær med det søskenet. Mens den siste som ikke tar kontakt velger jeg heller ikke å møte dette barnet, dessverre. Rett og slett fordi det føles ikke "rett". 

Er litt hipp som happ hvordan man ser det. Føler du selv det føles riktig å møte de andre mødrene og barna dems gjør du det. Ellers så får du også la far styre på. Siden han har barn fra før han nesten ikke "gidder" å se/ha samvær mer så er vel det håpet ganske lite. Fortsatt, egentlig hverken din "feil" eller ditt "problem" med mindre du ønsker de skal vite av og om de andre søsknene sine. 

Sikkert mye rot her, skrevet innimellom tida så du får bare unnskylde om jeg ikke har svart på alt ☺️ 

Håper du finner en løsning som du og barna dine kan ha det godt med. Bare husk at du nå setter grunnlaget for fremtiden til barna dine og alt ansvaret det medbringer. At du prøver å luke vekk alt du ikke trenger å ta ansvar for, prioriter det som gjør godt for deg og barna. Ikke alt ekstra stress og kaos. Styr livet ditt fra nå av, ikke legg til rette for å "blidgjøre" eksen eller noen andre. Styr livet ditt så barna og du har det godt, at du får kommet deg til hektene og der du ser hva du makter selv fremover. Be heller om hjelp fra bv før enn siden, før du møter veggen - hvis du selv føler du trenger det altså ❤️ (stort stigma å be om hjelp derfra, men heller litt hjelp enn å smelle til og havne i depresjoner osv.. Det er ingen skam i å be om hjelp ❤️) 

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Prøv å tenke hva mulighetene dine kan være dersom det blir for lang tid eller uutholdelig. Eier/leier du? Mulighetene for å dra en annen vei, evt krisesenteret midlertidig til han flytter ut. Syns ikke du skal godta at han ikke har noen plass å dra. Fordi det _egentlig_ ikke er DIN feil at han ikke har noen plass å dra. Man kan si opp en samboer hvis man eier selv, eller man kan vurdere å si opp leie på leiligheten og flytte en annen plass. Hadde kanskje vært godt å slippe "minnene i veggene" etter et turbulent forhold. Altså, jeg sier ikke at du må, jeg ber deg bare se på mulighetene for å komme ut. For stygt kan det bli uansett. Skjønner du gleder deg til han drar, du er sterk som holder ut ❤️

Anonymkode: 8039e...e29

Jeg eier, han leier av meg. Så heldigvis ikke kjøpt med han. Han er svensk og har derfor ingen steder å dra på dagen når grensene er stengt, han søker heldigvis etter leiligheter/hus å leie nå. Han har fått beskjed om å dra, og så lenge han forsøker å finne seg noe og holder seg nogenlunde rolig får jeg ikke kastet han ut på dagen.. 

Gårsdagen var helt forferdelig, men overså han mest mulig. Han kjeftet og kalte meg ting stort sett hele dagen, men ingen trusler og han virker ikke aggressiv heldigvis. I natt sover jeg på sofaen til ei venninne. Han sa unnskyld før jeg dro, virker som han selv innser at det ikke er mer. Så håper ting kan være rolig til han har et nytt sted og bo nå. Har alliert meg med venner som vet hvordan ting har vært, så har steder jeg kan dra når ting blir for ille. 

Anonymkode: b31a2...4dd

[AnonymBruker]

Jeg ser ingen god grunn til å bli i et voldelig forhold, men man kan ikke tvinge noen til å forlate partneren sin.

Anonymkode: f2de1...4bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg ser ingen god grunn til å bli i et voldelig forhold, men man kan ikke tvinge noen til å forlate partneren sin.

Anonymkode: f2de1...4bd

Neivel, har du noen gang vært i et voldelig forhold? 

Anonymkode: b31a2...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Neivel, har du noen gang vært i et voldelig forhold? 

Anonymkode: b31a2...4dd

Nei, det hadde jeg aldri tolerert.

Anonymkode: f2de1...4bd

[EnAnonymKonto]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Nei, det hadde jeg aldri tolerert.

Anonymkode: f2de1...4bd

Samme sa jeg. Og så viste deg seg at jeg faktisk allerede var i et. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg eier, han leier av meg. Så heldigvis ikke kjøpt med han. Han er svensk og har derfor ingen steder å dra på dagen når grensene er stengt, han søker heldigvis etter leiligheter/hus å leie nå. Han har fått beskjed om å dra, og så lenge han forsøker å finne seg noe og holder seg nogenlunde rolig får jeg ikke kastet han ut på dagen.. 

Gårsdagen var helt forferdelig, men overså han mest mulig. Han kjeftet og kalte meg ting stort sett hele dagen, men ingen trusler og han virker ikke aggressiv heldigvis. I natt sover jeg på sofaen til ei venninne. Han sa unnskyld før jeg dro, virker som han selv innser at det ikke er mer. Så håper ting kan være rolig til han har et nytt sted og bo nå. Har alliert meg med venner som vet hvordan ting har vært, så har steder jeg kan dra når ting blir for ille. 

Anonymkode: b31a2...4dd

Godt å høre du har flere rundt deg som vet om fortiden om forholdet og situasjonen du er i, og godt å høre du er hos ei venninne nå. Møkkadag og møkkamann som holder på sånn.. Håper at han finner noe snart så du kan få fred og ro, hold ut ❤️ 

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg ser ingen god grunn til å bli i et voldelig forhold, men man kan ikke tvinge noen til å forlate partneren sin.

Anonymkode: f2de1...4bd

Nei, man kan ikke tvinge noen til å forlate partneren sin. Det må man finne ut av selv. Og ofte ser man ikke at man er i et voldelig forhold før man er "fanget" i det. Og denne tråden skal støtte opp om, ikke undergrave andre personer. Det er dessverre ikke hverken svart-hvitt eller enkelt. 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Nei, det hadde jeg aldri tolerert.

Anonymkode: f2de1...4bd

Det har mange av oss sagt utover i tråden, men en dag så står man der og lever i et. Og det er dårlig gjort å komme med en slik påstand i denne tråden som skal støtte opp om de som står på randen av å innse og tenke på å komme seg ut av slike forhold. 

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

Så fint jeg fant denne tråden. Jeg har vært i et forhold med en med dyssosial personlighetsfortyrrelse i mange år, og jeg har  gjort det  slutt flere ganger, men har vært svak, naiv og trodd på forbedring og latt han komme tilbake. Denne gangen er det helt over fra min side, men vet ikke om han tror på det. Jeg har vært mye mer manipulert ser jeg i ettertid, det har aldri vært hans feil, og han har slått flere ganger. ( dette er riktignok flere år siden, men han er mye sint og aggressiv og da blir jeg så redd) Han fikk diagnosen for noen mnd siden, og har lest endel om det etterpå, og blitt sikker i mitt valg. Han kommer ikke til å forandre seg, har ingen interesse av det. Jeg fortjener bedre.

Jeg er så lei av at han alltid har en unnskyldning for ikke bidra verken med ting i huset og barna, eller økonomisk, og at han alltid må tas hensyn til. Lei av dårlig humør, mas, aggresivitet,  og spilling hele kvelden. Han er veldig vekslende med barna.Gir de masse oppmerksomhet et hvarters tid, eller ingenting fordi han ikke orker. Han har helseutfordringer,men det er mange aktiviteter han kunne ha gjort med de uten for mye styr. Eks lese, puslespill tegne. Men det har han nesten aldri gjort. Barna fortjener bedre. Vi fortjener alle bedre. 

Nå gjelder det å bare huske dette og ikke falle i samme fella igjen etter noen mnd. 

Det er sikkert mange her som har relevant erfaring,kom gjerne med tips.Har skrevet ned endel situasjoner som jeg ser på for å huske.Han er veldig grei nå da, for å prøve å vise at han kan. For meg nå så blir det bare irriterende. Hadde han vært slik hele tiden hadde det ikke vært problem. Han flyttet for noen dager siden,men kommer endel på besøk pga barn. Jeg har prøvd å få avtalt dager eller tider han kan komme, men det er vanskelig sier han. Så det er en utfordring. Jeg mener barna og jeg trenger forutsigbarhet og å kunne planlegge. Det vil han ikke.

Tips?

Klem til alle i lignende situasjoner  

Anonymkode: e5296...3d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så fint jeg fant denne tråden. Jeg har vært i et forhold med en med dyssosial personlighetsfortyrrelse i mange år, og jeg har  gjort det  slutt flere ganger, men har vært svak, naiv og trodd på forbedring og latt han komme tilbake. Denne gangen er det helt over fra min side, men vet ikke om han tror på det. Jeg har vært mye mer manipulert ser jeg i ettertid, det har aldri vært hans feil, og han har slått flere ganger. ( dette er riktignok flere år siden, men han er mye sint og aggressiv og da blir jeg så redd) Han fikk diagnosen for noen mnd siden, og har lest endel om det etterpå, og blitt sikker i mitt valg. Han kommer ikke til å forandre seg, har ingen interesse av det. Jeg fortjener bedre.

Jeg er så lei av at han alltid har en unnskyldning for ikke bidra verken med ting i huset og barna, eller økonomisk, og at han alltid må tas hensyn til. Lei av dårlig humør, mas, aggresivitet,  og spilling hele kvelden. Han er veldig vekslende med barna.Gir de masse oppmerksomhet et hvarters tid, eller ingenting fordi han ikke orker. Han har helseutfordringer,men det er mange aktiviteter han kunne ha gjort med de uten for mye styr. Eks lese, puslespill tegne. Men det har han nesten aldri gjort. Barna fortjener bedre. Vi fortjener alle bedre. 

Nå gjelder det å bare huske dette og ikke falle i samme fella igjen etter noen mnd. 

Det er sikkert mange her som har relevant erfaring,kom gjerne med tips.Har skrevet ned endel situasjoner som jeg ser på for å huske.Han er veldig grei nå da, for å prøve å vise at han kan. For meg nå så blir det bare irriterende. Hadde han vært slik hele tiden hadde det ikke vært problem. Han flyttet for noen dager siden,men kommer endel på besøk pga barn. Jeg har prøvd å få avtalt dager eller tider han kan komme, men det er vanskelig sier han. Så det er en utfordring. Jeg mener barna og jeg trenger forutsigbarhet og å kunne planlegge. Det vil han ikke.

Tips?

Klem til alle i lignende situasjoner  

Anonymkode: e5296...3d9

Ingen tips, men heier på deg ❤️ Forsøker å finne ut av det samme selv, men det er utrolig vanskelig. Minner meg selv på hvordan han blir igjen om jeg tar han tilbake, min går fra pissur til å unnskylde seg, gråte og så være glad. Holder dagbok på telefonen, så kan jeg gå tilbake og se hvordan han var i går. Det hjelper litt. Vi kan klare det om vi bare er sterke nok, tilslutt innser de at det ikke er mer å hente..
 

Renger med en unnskyldning og en «god» samtale når jeg kommer hjem. Denne gangen håper jeg å klare å stille han litt til veggs, han er visst tilbake på både steroider og kokain, så jeg har argumenter der. Jeg vil ikke falle tilbake, jeg orker ikke mer. 

Anonymkode: b31a2...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Godt å høre du har flere rundt deg som vet om fortiden om forholdet og situasjonen du er i, og godt å høre du er hos ei venninne nå. Møkkadag og møkkamann som holder på sånn.. Håper at han finner noe snart så du kan få fred og ro, hold ut ❤️ 

Anonymkode: 8039e...e29

Takk ❤️ Møkkamann var mye mildere enn hva jeg kaller han 😅 (vel og merke ikke til han).. 

Ja, nå må jeg holde ut. Ikke la han vri det jeg sier til en tilgivelse og gå med på det. Nå er det helt over styr igjen, vi kommer hit med gjevne mellomrom. Om jeg ikke står på mitt nå vil han være grei i noen måneder før han sagte, men sikkert blir verre og verre til vi er her igjen. Dette er 5 gang på under 5 år.. og han skjerper seg før han faller tilbake igjen. Jeg vet det, jeg må minne meg selv på det og fortelle han at jeg ikke tror han lenger. Fordelen denne gangen er at jeg allerede hadde bestemt meg, at jeg har innsett at jeg aldri vil få det bra med han, at jeg ikke elsker han lenger (tror jeg..)

Anonymkode: b31a2...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så fint jeg fant denne tråden. Jeg har vært i et forhold med en med dyssosial personlighetsfortyrrelse i mange år, og jeg har  gjort det  slutt flere ganger, men har vært svak, naiv og trodd på forbedring og latt han komme tilbake. Denne gangen er det helt over fra min side, men vet ikke om han tror på det. Jeg har vært mye mer manipulert ser jeg i ettertid, det har aldri vært hans feil, og han har slått flere ganger. ( dette er riktignok flere år siden, men han er mye sint og aggressiv og da blir jeg så redd) Han fikk diagnosen for noen mnd siden, og har lest endel om det etterpå, og blitt sikker i mitt valg. Han kommer ikke til å forandre seg, har ingen interesse av det. Jeg fortjener bedre.

Jeg er så lei av at han alltid har en unnskyldning for ikke bidra verken med ting i huset og barna, eller økonomisk, og at han alltid må tas hensyn til. Lei av dårlig humør, mas, aggresivitet,  og spilling hele kvelden. Han er veldig vekslende med barna.Gir de masse oppmerksomhet et hvarters tid, eller ingenting fordi han ikke orker. Han har helseutfordringer,men det er mange aktiviteter han kunne ha gjort med de uten for mye styr. Eks lese, puslespill tegne. Men det har han nesten aldri gjort. Barna fortjener bedre. Vi fortjener alle bedre. 

Nå gjelder det å bare huske dette og ikke falle i samme fella igjen etter noen mnd. 

Det er sikkert mange her som har relevant erfaring,kom gjerne med tips.Har skrevet ned endel situasjoner som jeg ser på for å huske.Han er veldig grei nå da, for å prøve å vise at han kan. For meg nå så blir det bare irriterende. Hadde han vært slik hele tiden hadde det ikke vært problem. Han flyttet for noen dager siden,men kommer endel på besøk pga barn. Jeg har prøvd å få avtalt dager eller tider han kan komme, men det er vanskelig sier han. Så det er en utfordring. Jeg mener barna og jeg trenger forutsigbarhet og å kunne planlegge. Det vil han ikke.

Tips?

Klem til alle i lignende situasjoner  

Anonymkode: e5296...3d9

Denne fella har jeg gått i i hele tre tidligere brudd med samme mann! Nå driver jeg med brudd nr fire, og jeg har sagt at alt samvær må skje hos han, eller ute, ingen samvær sammen med meg eller hjemme hos meg. Og strengt tatt, har barna godt av det? Blir de ikke forvirret av at far plutselig er der og ikke? Blir ikke du følelsesmessig påvirket? 

Mine unger har ikke godt av tilfeldige besøk, men jeg klarte ikke sette dem første i de andre bruddene.. Der synes jeg så synd på han som ikke fikk treffe ungene sine og "ikke orket å ha de alene", at jeg disket opp med middag, rene og mette unger og passet på om noen gråt eller slo seg mens han var her. Ble helt utslitt av det, slik at når han da ville flytte inn igjen, eller tilbudte seg å bli natten over så jeg fikk sove litt, sa jeg ja, gang på gang. 

Nå har han vært her en gang, i et kvarter, og jeg kjente så tydelig på meg selv at jeg var helspent etterpå! Det gikk utover ungene, tålmodigheten min var som blåst vekk, jeg kjeftet, ble sint, var hard og ikke den gode, varme mammaen jeg vil være. 

Tenk gjennom disse tingene. Hvem er det du gjør det for? Hvem er det som nyter godt av disse besøkene? Det er ikke deg. Og det er ikke ungene vil jeg tro, de hadde vel hatt det like bra eller mye bedre om han tok de med ut for å leke en time, pluss at du da ville fått avlastning. Hos meg endte det med at han ikke ønsker noe samvær i det hele tatt så lenge han ikke får gjøre det inne hos meg med meg. Det beviser hvor lite ungene betyr, og det er faktisk ikke i barnas beste at faren deres får lov å spille slikt skuespill med dem. 

(Jeg er ti dager etter bruddet nå, ting er tungt, men det var så tydelig for meg at det var et ekstremt feilskjær å slippe han inn den korte tiden, så det gjør jeg aldri igjen.)

Anonymkode: ad669...271