Gjøre glade ting 2 uker etter nært dødsfall

[AnonymBruker]

Når er det "lov" å gjøre noe lystbetont igjen etter et dødsfall?

En i nær familie gikk bort for 2 uker siden, og jeg er i en blanding av å ha akseptert det, iblandet bølger av å ikke skjønne noen ting, at jeg ikke kan fatte at det har skjedd.

Samtidig har jeg nok en slags forståelse av at død er naturlig og ventet i livet. Jeg sørger på en måte dypt, men samtidig vet jeg at død er død. Personen kommer bare ikke tilbake. Det er ingen angrerett på døden, har jeg funnet ut. Det. Er. Ingenting. Å. Gjøre. Med. Så samtidig som jeg er i både sjokk og dyp sorg, gjør jeg fine ting, og gjør dem med glede. Jeg vil, samtidig med sorgen, framover. Jeg vil fortsette der jeg slapp. Fortsette med tingene som gjør meg glad, forsette med fine, lystbetonte prosjekter i livet mitt. Ikke noe slik tvangsopplegg for å fornekte virkeligheten, men fordi jeg oppriktig har lyst og gleder meg til det.

Men føler det blir feil liksom. Alle sier ingen sorg er feil, ingen sorg er lik. Men jeg føler likevel at om jeg delvis går videre i livet mitt, er glad og gjør glade ting, at jeg er kald og ikke egentlig bryr meg. Føler man bør sørge minimum en viss tid, og holde hodet lavt. Ikke være for glad, ikke vise at man gjør noe annet enn å sørge, ikke vise til andre at man gjør glade ting.

Tanker? Deres erfaringer?

Anonymkode: 6f63b...feb

[Cata]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Tanker? Deres erfaringer?

Vær glad hvis det gjør deg glad. Mellom min fars dødsfall og begravelsen ble jeg tekstet av et par venninner: "Dette er enten en veldig god ide eller en veldig dårlig ide akkurat nå, men...blir du med på tur om 2-3 måneder?"

Det er selvsagt lengre tidsperspektiv enn ditt, men jeg sa ja der og da. Livet må gå videre og verken døde eller levende er tjent med at vi sitter og henger med hodet dersom vi orker å gå i gang med daglige aktiviteter. Folk reagerer forskjellig og da må det være lov å gjøre "glade" ting på lik linje med at det er lov å sørge dypt i lengre tid. 

Du er ikke mindre glad i ditt avdøde familiemedlem om du tillater deg selv å leve videre på den måten du ønsker. 

[Mrs Robinson]

Hva hadde familiemedlemmer ditt ønsket: at du satt livet på vent og sørget, eller å oppleve livet og ha det bra mens du lever?

[AnonymBruker]

Cata skrev (43 minutter siden):

Vær glad hvis det gjør deg glad. Mellom min fars dødsfall og begravelsen ble jeg tekstet av et par venninner: "Dette er enten en veldig god ide eller en veldig dårlig ide akkurat nå, men...blir du med på tur om 2-3 måneder?"

Det er selvsagt lengre tidsperspektiv enn ditt, men jeg sa ja der og da. Livet må gå videre og verken døde eller levende er tjent med at vi sitter og henger med hodet dersom vi orker å gå i gang med daglige aktiviteter. Folk reagerer forskjellig og da må det være lov å gjøre "glade" ting på lik linje med at det er lov å sørge dypt i lengre tid. 

Du er ikke mindre glad i ditt avdøde familiemedlem om du tillater deg selv å leve videre på den måten du ønsker. 

Takk for fine ord.

Ts

Anonymkode: 6f63b...feb

[Hyoscyamus]

Du har lov til å føle glede og gjøre lystbetonte ting samtidig som du kjenner på sorg og savn etter et nylig dødsfall. Jeg tenker at du er heldig som har klart å finne en god balanse der etter såpass kort tid, og at du bare skal fortsette å omfavne de gode stundene.

De som eventuelt skulle mene at du er kald og følelsesløs eller at det er "for tidlig" å være glad er sneversynte og smålige, så dem trenger du ikke bry deg om.

[AnonymBruker]

Tenker det er sunt og helt i orden jeg. Man må få takle sorgen på sin egen måte. Noen er tung til sinns hele tiden, andre går mer inn og ut av sorgen. 

Samtidig så har jeg stilt meg der samme spørsmålet selv... Hadde fått kontakt med en jeg var forelsket i da jeg og han var i tenårene, et par mnd. før en av foreldrene mine døde ganske brått. Det utviklet seg raskt følelser mellom oss, selv om kontakten kun gikk via telefonsamtaler og meldinger. Så hadde vi avtalt et helgebesøk, pga lang avstand. Like etter ble familiemedlemmet mitt brått syk og døde noen dager senere. Full krasj mellom sorg og det å være nyforelsket i noen jeg ikke hadde sett på mange år  Var litt i tvil om det var riktig å gjennomføre besøket bare dager etter begravelsen. Men valgte å gjøre det, og fikk faktisk en utrolig fin helg med han. Det ville ellers vært nitriste og tunge dager, men han var støttende og omtenksom, og hadde forståelse for at jeg sørget. 

Kjente en del på dårlig samvittighet i forhold til å være så glad sammen med besøket, men tror innerst inne at forelderen min ville vært litt glad på mine vegne. Det endte med at han og jeg ble kjærester. 💜 

 

Anonymkode: 94544...f9e

[Gjest Mrs. Random Nick]

On 3/27/2021 at 8:14 PM, AnonymBruker said:

Når er det "lov" å gjøre noe lystbetont igjen etter et dødsfall?

En i nær familie gikk bort for 2 uker siden, og jeg er i en blanding av å ha akseptert det, iblandet bølger av å ikke skjønne noen ting, at jeg ikke kan fatte at det har skjedd.

Samtidig har jeg nok en slags forståelse av at død er naturlig og ventet i livet. Jeg sørger på en måte dypt, men samtidig vet jeg at død er død. Personen kommer bare ikke tilbake. Det er ingen angrerett på døden, har jeg funnet ut. Det. Er. Ingenting. Å. Gjøre. Med. Så samtidig som jeg er i både sjokk og dyp sorg, gjør jeg fine ting, og gjør dem med glede. Jeg vil, samtidig med sorgen, framover. Jeg vil fortsette der jeg slapp. Fortsette med tingene som gjør meg glad, forsette med fine, lystbetonte prosjekter i livet mitt. Ikke noe slik tvangsopplegg for å fornekte virkeligheten, men fordi jeg oppriktig har lyst og gleder meg til det.

Men føler det blir feil liksom. Alle sier ingen sorg er feil, ingen sorg er lik. Men jeg føler likevel at om jeg delvis går videre i livet mitt, er glad og gjør glade ting, at jeg er kald og ikke egentlig bryr meg. Føler man bør sørge minimum en viss tid, og holde hodet lavt. Ikke være for glad, ikke vise at man gjør noe annet enn å sørge, ikke vise til andre at man gjør glade ting.

Tanker? Deres erfaringer?

Anonymkode: 6f63b...feb

Vi lever heldigvis ikke på 1800-/begynnelsen av 1900-tallet mer. Tidligere var det jo slik at man måtte gå i svarte klær en viss tid etter et dødsfall for å faktisk vise at man sørget. Det behøver man ikke i dag. I dag er det også viden kjent og akseptert at man faktisk sørger på ulike måter. Fortsett med det som er lystbetont for deg. Så kan du heller kanskje vurdere om det er riktig for deg å poste om det på sosiale medier, hvis du er engstelig for å møte kritikk. Men fortsett med det som gjør deg glad! Mange av oss voksne som er oppegående er også klar over at sorgen kan komme litt i bølger. At man har det bra en dag, betyr ikke at man nødvendigvis har det slik hele dagen/hele tiden.

[AnonymBruker]

Husk at sorgen er ulik for alle, og alt er "normalt". Noen sørger før døden inntreffer, andre rett etterpå, noen kan få reaksjoner en stund etterpå, mens andre igjen får ingen spesiell reaksjon. Du skal ikke skamme deg, gjør det som føles rett for deg!❤️

Anonymkode: 8254c...79a

[AnonymBruker]

Jeg mistet mamma brått i mars, og jeg har gjort lystbetonte ting med venner og familie så å si hver dag siden. Sorgen er der konstant, men det er lov å le også ❤️ 

Anonymkode: 77153...d2a

[Svartfugl]

AnonymBruker skrev (På 27.3.2021 den 20.14):

Når er det "lov" å gjøre noe lystbetont igjen etter et dødsfall?

En i nær familie gikk bort for 2 uker siden, og jeg er i en blanding av å ha akseptert det, iblandet bølger av å ikke skjønne noen ting, at jeg ikke kan fatte at det har skjedd.

Samtidig har jeg nok en slags forståelse av at død er naturlig og ventet i livet. Jeg sørger på en måte dypt, men samtidig vet jeg at død er død. Personen kommer bare ikke tilbake. Det er ingen angrerett på døden, har jeg funnet ut. Det. Er. Ingenting. Å. Gjøre. Med. Så samtidig som jeg er i både sjokk og dyp sorg, gjør jeg fine ting, og gjør dem med glede. Jeg vil, samtidig med sorgen, framover. Jeg vil fortsette der jeg slapp. Fortsette med tingene som gjør meg glad, forsette med fine, lystbetonte prosjekter i livet mitt. Ikke noe slik tvangsopplegg for å fornekte virkeligheten, men fordi jeg oppriktig har lyst og gleder meg til det.

Men føler det blir feil liksom. Alle sier ingen sorg er feil, ingen sorg er lik. Men jeg føler likevel at om jeg delvis går videre i livet mitt, er glad og gjør glade ting, at jeg er kald og ikke egentlig bryr meg. Føler man bør sørge minimum en viss tid, og holde hodet lavt. Ikke være for glad, ikke vise at man gjør noe annet enn å sørge, ikke vise til andre at man gjør glade ting.

Tanker? Deres erfaringer?

Anonymkode: 6f63b...feb

Det er alltid lov, når du føler for det! ❤Sorgen vil komme og gå i bølger, og fu bør ta de pausene og glade øyeblikkene du kan få. Det er jo ikke for den døde vi sørger,men for oss selv og dem som er igjen.