Redd fordi det begynner å gå bedre

[AnonymBruker]

Jeg er redd fordi det begynner å gå bedre nå. Har slitt psykisk i 6 år og har disse årene vært nede i en eller annen grad. Har aldri vært i nærheten av å ha det virkelig bra. Akkurat nå har jeg det bedre enn jeg har hatt det på lenge og det skremmer meg. Er så redd for at det skal gå nedover igjen så jeg virkelig treffer bunnen. Fallhøyden blir jo bare større og større til bedre det går. 

Noen som har følt på det samme eller har noen gode råd? 

Anonymkode: 65497...f1f

[AnonymBruker]

Du får unnskylde meg om jeg tar feil, men det første som slo meg er at du egentlig ikke vil eller er helt klar for å bli bedre, og kanskje finner det skummelt å bli stilt krav til og gå ut i verden som «frisk», og at det er greit å ha noe å «gå til». Det var i hvert fall slik med meg da jeg slet og kjente på at ting begynte sakte, men sikkert å gå bedre. Hva nå liksom.. og følelsen av å føle litt glede igjen var veldig fremmed og kunne til og med gi meg dårlig samvittighet. Jeg fikk psykologhjelp lenge etter at ting begynte å gå bedre og er veldig glad for det.
 

Men alle fortjener å ha det bra. Fra bunnen kan det kun gå oppover. Sett deg selv små mål i hverdagen, og ikke tenk for «svart-hvitt» på om du fortsatt sliter eller ikke. 

Anonymkode: 3e1e2...eb0

[AnonymBruker]

Jeg vet akkurat hva du mener, jeg har vært der. Jeg prøver å tenke at selv om det går litt ned igjen så betyr ikke det at det aldri vil gå opp igjen. Jeg har klart det før, jeg kan klare det igjen. Prøver å akseptere at jeg sikkert vil svinge litt opp og ned resten av livet, håper bare at bølgedalene ikke blir forferdelig dype. Prøver å huske hvordan det er og føles når jeg har det bra, og tenke at jeg kommer meg dit igjen

Anonymkode: 27db8...271

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det sånn i mange år. Har slitt stort sett hele tiden i ca 15 år, men de siste årene har vært mer forutsigbare og bedre. Det er på en måte tryggere å være dårlig, fordi da vet jeg hva jeg har. Når jeg har det bra, så er det så stor fallhøyde og man aner ikke når den neste detten kommer. 

Men når man blir vant med å ha det bra, så går det mye bedre å ha det slik, og man får også tenkt igjennom strategier for hva man gjør hvis man blir dårlig, og det er lettere å stoppe det i tide om man har folk rundt seg.

Anonymkode: 4da40...d78

[Becka]

Skjønner deg godt, og tror nok dette er ganske vanlig. Fallet kan kanskje føles høyt når og hvis du skulle begynne å falle igjen, men tror derfor du gjør lurt i være forberedt på at det kan skje, og ikke kjempe mot det. Tenke at du klarer det, og at det at du nå kjenner deg bra er et tegn på at du faktisk kan ha det bra også, og være lettet for det. Nedturene kan bli mindre skummelt med litt tid og viten om at du ikke vil falle så høyt ned som du frykter. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.3.2021 den 16.25):

Du får unnskylde meg om jeg tar feil, men det første som slo meg er at du egentlig ikke vil eller er helt klar for å bli bedre, og kanskje finner det skummelt å bli stilt krav til og gå ut i verden som «frisk», og at det er greit å ha noe å «gå til». Det var i hvert fall slik med meg da jeg slet og kjente på at ting begynte sakte, men sikkert å gå bedre. Hva nå liksom.. og følelsen av å føle litt glede igjen var veldig fremmed og kunne til og med gi meg dårlig samvittighet. Jeg fikk psykologhjelp lenge etter at ting begynte å gå bedre og er veldig glad for det.
 

Men alle fortjener å ha det bra. Fra bunnen kan det kun gå oppover. Sett deg selv små mål i hverdagen, og ikke tenk for «svart-hvitt» på om du fortsatt sliter eller ikke. 

Anonymkode: 3e1e2...eb0

Akkurat det tror jeg du har rett i. 

Anonymkode: 65497...f1f