Gå til innhold

Å bare ta seg sammen når man sliter psykisk


Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Jeg sliter psykisk og i dårligere perioder føler jeg at jeg bare må ta meg sammen, men så klarer jeg det ikke. Jeg føler jeg burde klare å gjøre ting, endre tankemønster og bli bedre, men det klarer jeg heller ikke. Der er jo folk med ordentlige problemer og jeg føler at jeg bare finner opp mine. Det er jo ikke noe som er synlig.

Anonymkode: 72b45...a52

Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet

Noen som sliter med det samme og som har noen gode råd?

Anonymkode: 72b45...a52

AnonymBruker
Skrevet

Ja. Samme her. Men for meg har det gått så langt at helsesystemet hater meg. I'm on my own! 

De var fryktelig hjelpsomme første gang jeg ble syk. Nå har jeg bare fått et stempel i journalen og ignoreres 👍Men hvis du ikke har brukt opp kvota di, så kan du ha nytte av å rett og slett søke hjelp i morgen via fastlegen. De er snille i starten. Hvis du har flaks kan du jo ende opp med riktig behandling. 

Anonymkode: 035e9...2eb

  • Liker 3
AnonymBruker
Skrevet

Sliter med noe lignende, jeg er utrolig selvkritisk til både hvordan kropp og tanker reagerer. I mange situasjoner reagerer kroppen med angst og redsel, men i tankene prøver jeg å overstyre fordi jeg vet bedre enn å bli redd. Funker utrolig dårlig. Blir såpass nervøs at jeg gjør i buksa om det blir ordentlig ille, og jeg HATER meg selv for det. Og synes selvfølgelig at jeg burde lære snart, det har gått mange år.

I tankene kan jeg krisemaksimere, lage katastrofetanker, tenke at andre tenker ditten og datten om meg. Dette også er ting hvor jeg vet bedre. Huseieren kommer ikke til å kaste meg ut fordi jeg måkte snø i vinter når det egentlig ikke var min tur til å måke gårdsplassen. Jeg reagerer med frykt og mange idiotiske tanker, og prøver konstant å si til meg selv at jeg må skjerpe meg. Fungerer rimelig dårlig det også.

Bare et par eksempeler av mange, veldig mange, som kan dukke opp i løpet av en hverdag. "Skjerp deg"-tankegangen har aldri gjort noe som helst godt for meg, og er et gjentagende tema i terapi. Jeg blir visst ikke bedre før jeg klarer å ha en mer vennlig innstilling til meg sier de lærde. Jeg kan til nød se den, men jeg klarer ikke legge om tankemønstrene for å få det til. Ikke enda i hvert fall.

Dette var nok lite til hjelp, men ville dele så du vet du ikke er alene. 

Anonymkode: 7b9c2...1a3

AnonymBruker
Skrevet

Jeg har det på samme måte, det med å føle at andre har ordentlige problemer og at jeg bare finner opp mine.

Men sannheten er at din sykdom er like reell som andres. 
Jeg må ofte minne meg på at jeg faktisk har diagnose på min sykdom, jeg dikter ikke opp egen sykdom, selv om det føles sånn. Jeg tenker at jeg bare er lat, slapp, giddalaus og en dust. Jeg prøver å ta meg sammen, men det går jo ikke. Jeg føler så enormt med skyldfølelse og skam rundt det å være psykisk syk. Jeg ligger på sofaen hele dagen enkelte dager, og gjør ikke annet enn å spise, sove og gå på do, og knapt det. Verdens beste, lateste dag, er det ikke? Men det er jo nettopp det det ikke er. Det er da det står på som verst. Min mann har hjemmekontor nå, og er i stua iblant for å hente seg kaffe eller lignende, og så er jeg der da, i sofaen. Og jeg er fremdeles i sofaen neste gang han kommer, og sånn går hele dagen. Jeg ser at han er oppgitt over meg, for jeg vet også at jeg bør lette på liket og ta tak i f.eks klesvasken som har hopet seg opp. Men jeg klarer ikke å ta meg sammen.
Kanskje har du ingen satt diagnose, men problemene dine er ikke mindre reelle av den grunn. Vi må akseptere at vi er syke. Det er ikke et valg vi tar.

Anonymkode: 5b781...d43

AnonymBruker
Skrevet

Det er helt feil at psykisk sykdom ikke kan sees. Er det alvorligere så kan man se det! Man isolerer er seg, ser trist ut, ser ustelt ut, snakker langsomt, monotont.. Det er mange måter å se det på. 

Jeg vet ihvertfall at folk ser på meg at jeg sliter psykisk. 

Anonymkode: 3ed1b...539

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Noen som sliter med det samme og som har noen gode råd?

Anonymkode: 72b45...a52

Ja - jeg tenker at det du sier kan være en del av problemet. Jeg kjenner meg i alle fall igjen. Jeg vil så gjerne klare ting og når det ikke går legger jeg skylda på meg selv, hvis jeg bare prøver hardere, tar meg sammen osv. 

Jeg dissosierer og angster mye pga ptsd, ville mye heller hatt prolaps i ryggen eller brekke en fot. Med prolaps kunne jeg kjøre på med smertestillende og krykker og gå på jobb, men når jeg dissosierer vet jeg ikke hvem eller hva jeg er, helt umulig å jobbe da. 

Anonymkode: 2a883...8ad

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Men for meg har det gått så langt at helsesystemet hater meg. I'm on my own! 

Anonymkode: 035e9...2eb

Kan jeg spørre hva slags diagnose du har?

Anonymkode: 4eed5...749

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kan jeg spørre hva slags diagnose du har?

Anonymkode: 4eed5...749

Den er ikke sikker. Det har vært snakk om litt forskjellig. Psykiater har forsteinet seg litt på eupf, slik jeg tolker journal nå... Det forklarer jo også hvorfor jeg får negative tilbakemeldinger overalt nå.

Anonymkode: 035e9...2eb

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet
2 minutter siden, AnonymBruker said:

Den er ikke sikker. Det har vært snakk om litt forskjellig. Psykiater har forsteinet seg litt på eupf, slik jeg tolker journal nå... Det forklarer jo også hvorfor jeg får negative tilbakemeldinger overalt nå.

Anonymkode: 035e9...2eb

Ja, det er nok ikke kun pga. lang fartstid i hvert fall. Jeg er på mitt 13-ende år med behandling.

Anonymkode: 7b9c2...1a3

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Den er ikke sikker. Det har vært snakk om litt forskjellig. Psykiater har forsteinet seg litt på eupf, slik jeg tolker journal nå... Det forklarer jo også hvorfor jeg får negative tilbakemeldinger overalt nå.

Anonymkode: 035e9...2eb

Jeg skjønner:/ Men hvorfor tror du at helsevesenet hater deg? 

Anonymkode: 4eed5...749

AnonymBruker
Skrevet

Brutalt men sant, det er faktisk ingen andre som kan fikse deg enn deg. 

Nei det er ikke bare å ta seg sammen, men et sted må man begynne. Bestemme seg for at "Slik vil jeg ikke ha det!", og så utfordre seg selv med å bevege seg i en retning som kan gi et bedre liv. Med museskritt. 

Jeg har gjort det. Jeg måtte gjøre det selv. Ingen kunne ha gjort det for meg. Først museskritt ut av isolerende angst etter flere års trakkasering fra en eks, og ved senere anledning ut av dyp depresjon, forårsaket av det samme. For den slo ned senere, da jeg innså hvor mye av livet mitt han hadde tatt fra meg, og at jeg aldri kunne bli helt som før igjen. 

Det er fremdeles sant, men jeg har iallefall overvunnet både angsten og depresjonen, og lever i dag et godt liv. 

Anonymkode: cd128...d93

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja, det er nok ikke kun pga. lang fartstid i hvert fall. Jeg er på mitt 13-ende år med behandling.

Anonymkode: 7b9c2...1a3

Ok. Jeg har ikke så lang "fartstid" - er under utredning. Enn så lenge. Du får behandling for eupf? Jeg trodde det betydde takk og farvel. 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg skjønner:/ Men hvorfor tror du at helsevesenet hater deg? 

Anonymkode: 4eed5...749

Fordi de mistolker meg. Og jeg leser journal og ser at de skriver ufine ting omskrevet til adekvat *nøytralt medisinsk* og fordi jeg står på kanten av et stup i disse dager, har sagt dette veldig tydelig men de gir meg time til samtale om veldig mange dager... Og livet mitt har vært over i lang tid allerede. Jeg bare vegeterer og kverulerer på kg. 

Anonymkode: 035e9...2eb

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Jeg har det på samme måte, det med å føle at andre har ordentlige problemer og at jeg bare finner opp mine.

Men sannheten er at din sykdom er like reell som andres. 
Jeg må ofte minne meg på at jeg faktisk har diagnose på min sykdom, jeg dikter ikke opp egen sykdom, selv om det føles sånn. Jeg tenker at jeg bare er lat, slapp, giddalaus og en dust. Jeg prøver å ta meg sammen, men det går jo ikke. Jeg føler så enormt med skyldfølelse og skam rundt det å være psykisk syk. Jeg ligger på sofaen hele dagen enkelte dager, og gjør ikke annet enn å spise, sove og gå på do, og knapt det. Verdens beste, lateste dag, er det ikke? Men det er jo nettopp det det ikke er. Det er da det står på som verst. Min mann har hjemmekontor nå, og er i stua iblant for å hente seg kaffe eller lignende, og så er jeg der da, i sofaen. Og jeg er fremdeles i sofaen neste gang han kommer, og sånn går hele dagen. Jeg ser at han er oppgitt over meg, for jeg vet også at jeg bør lette på liket og ta tak i f.eks klesvasken som har hopet seg opp. Men jeg klarer ikke å ta meg sammen.
Kanskje har du ingen satt diagnose, men problemene dine er ikke mindre reelle av den grunn. Vi må akseptere at vi er syke. Det er ikke et valg vi tar.

Anonymkode: 5b781...d43

Å, dette var både trist og godt å lese! Vi er ikkje aleine!<3 Og JA det stormar verst når dei dagane ein "gjer" minst.

 

For å svare ts: Eg har begynt i behandling, og det går sakte framover. Satt laaaangt inne hos meg å søke hjelp. Utad er eg veldig sprudlande og full av energi. Heime ligg eg ofte flat med "innvendig storm - orkan i kasta". Men det er godt å ha ein å snakke med, som tek alt eg sjølv ser på som filleting, tullete eller (burde vere) uviktig på alvor. Har begynt å forstå at eg må ta meg sjølv på alvor også. Langt å gå,men der er hjelp der ute! Anbefaler veldig å snakke med legen din om henvisning til psykolog. Klem til deg!

Anonymkode: b3e74...be2

AnonymBruker
Skrevet

Ja typisk at man må vente mange dager/uker på neste time!

Anonymkode: 5cc2f...d09

  • Liker 2
Skrevet

Det er ingen andre som kan "ta deg sammen". Og ja, det funker å utsette seg for eksponering. Jeg snakker av erfaring. 

  • Liker 1

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...