Dere som er eller har vært deprimerte...

[AnonymBruker]

Hvorfor er/var du deprimert? 

Anonymkode: 54795...227

[AnonymBruker]

Fordi jeg ser ingen mening med livet og føler meg udugelig som menneske. Det er vel helheten av alle småproblemene som utgjør min depresjon. Jeg finner ikke glede i ting og har et svært nihilistisk syn på livet. 

Anonymkode: 15372...46c

[AnonymBruker]

Jeg har vert deprimert fler ganger. Det startet i tenårene og jeg aner ikke hvorfor jeg bel deprimert de fleste gangene. Tror kanskje det startet med en kombinasjon av vansklig barndom med sorg som ikke var bearbeidet, vansklig hjemmeforhild, dårlig selvbilde og mobbing. I senere tid så har det kommet som lyn fra klar himmel og hva som har utløst det aner jeg ikke. Men det er vel følelsen av å miste meningen med livet. I den perioden jeg er på vei ut av nå (håper jeg) misstenkrer jeg at det en kombinasjon av korona som fører til mer alenetid enn noen gang, ekstremt mye mer krevende arbeidshverdag og tapet av et familiemedlem som sto meg nært. 

Anonymkode: 61f4b...5ac

[AnonymBruker]

Sammensatt. Jeg hadde en del belastninger i oppveksten som nok gjorde meg psykisk sårbar, ved andre livsbelastninger kan jeg streve mer enn normalen ved å unngå depresjon. 

Anonymkode: 390df...89f

[AnonymBruker]

Pga mobbing. Først i oppveksten, så på arbeidsplassen. Er ikke så deprimert lenger, men har fått mye angst. 

Anonymkode: b294f...a7e

[AnonymBruker]

Jeg har en diagnose med tilleggsplager som gjør at jeg ikke får til et normalt A4 liv med jobb,utdannelse, barn,lappen osv som de fleste av mine jevnaldrende gjør. Sliter også veldig sosialt pga den diagnosen og er ekstremt avhenging av forutsigbarhet, og å må kunne skjerme meg fra inntrykk. Som 29 åring lever jeg som en pensjonist med dårlig økonomi. Det er virkelig ikke et verdig liv, og jeg føler at livet er meningsløst og at det egentlig ikke spiller noe rolle om jeg dør, fordi jeg er på mange måter ferdig levd.

Anonymkode: 3de7f...f5c

[AnonymBruker]

Det vet jeg ikke. Hadde jeg visst det så hadde det kanskje vært enklere å fikse. 

Anonymkode: 436cb...95d

[AnonymBruker]

Vel. hard belastning i oppveksten, mobbing som fortsatte i ungdomstiden, hendelse som førte til psykisk knekk som tidlig voksen. Jeg har nå som snart 40-åring fått litt av livsgnisten tilbake, men kjemper hver dag mot "styggen på ryggen". 

Anonymkode: 596e1...1aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har en diagnose med tilleggsplager som gjør at jeg ikke får til et normalt A4 liv med jobb,utdannelse, barn,lappen osv som de fleste av mine jevnaldrende gjør. Sliter også veldig sosialt pga den diagnosen og er ekstremt avhenging av forutsigbarhet, og å må kunne skjerme meg fra inntrykk. Som 29 åring lever jeg som en pensjonist med dårlig økonomi. Det er virkelig ikke et verdig liv, og jeg føler at livet er meningsløst og at det egentlig ikke spiller noe rolle om jeg dør, fordi jeg er på mange måter ferdig levd.

Anonymkode: 3de7f...f5c

NOE må du vel kunne greie å gjøre.. hva med å begynne å trene?

Anonymkode: 1c784...948

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

NOE må du vel kunne greie å gjøre.. hva med å begynne å trene?

Anonymkode: 1c784...948

En del av sykdomsbildet når man sliter med depresjon er å sette seg fast i en offerrolle, og man nekter å prøve ting fordi man føler man har prøvd alt. Man gir opp rett og slett. Det blir veldig sånn "stakkars meg jeg klarer ingenting" og å starte med nye hobbyer og interesser er da veldig vanskelig fordi man setter store begrensninger på seg selv. Man vil da også påstå at man selv ikke er pålagt ansvar og at det er verden rundt som er problemet. 

Anonymkode: 15372...46c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

En del av sykdomsbildet når man sliter med depresjon er å sette seg fast i en offerrolle, og man nekter å prøve ting fordi man føler man har prøvd alt. Man gir opp rett og slett. Det blir veldig sånn "stakkars meg jeg klarer ingenting" og å starte med nye hobbyer og interesser er da veldig vanskelig fordi man setter store begrensninger på seg selv. Man vil da også påstå at man selv ikke er pålagt ansvar og at det er verden rundt som er problemet. 

Anonymkode: 15372...46c

Skjønner at du aldri har vert deprimert.. Det er ikke det at man nekter å prøve ting. Men når man har et energinivå tilnærmet null, og bare det å stå opp å få i seg noe mat, gjøre det som er høyst nødvendig for å holde seg selv i live føles som en tilnærmet umulig oppgave.... Da er det faktisk ikke så lett å prøve ting... 

Anonymkode: 61f4b...5ac

[AnonymBruker]

Har alltid vært stille, har slitt med å få venner og følt meg ensom. Brukte mye alkohol for å kunne åpne mer opp, og snakke mer. Har vært med i ulike organisasjoner ol, men ofte følt meg utenfor. Har tilslutt klart å få en håndfull gode venner samt samboer, sluttet å se på meg selv som rar og akseptert at jeg er slik. I dag er jeg svært lykkelig. 

Anonymkode: 9bec4...bae

[AnonymBruker]

Kan være deprimert av og på. Er bipolar 2, så det er en del av sykdommen. Men etter medisinering har jeg det mye bedre 🙌🏼

Anonymkode: 51244...c20

[AnonymBruker]

Jeg ble deprimert etter langvarig stress som så førte til utbrenthet og til slutt depresjon og til dels udefinerbar angst.

Anonymkode: a42ec...d97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

En del av sykdomsbildet når man sliter med depresjon er å sette seg fast i en offerrolle, og man nekter å prøve ting fordi man føler man har prøvd alt. Man gir opp rett og slett. Det blir veldig sånn "stakkars meg jeg klarer ingenting" og å starte med nye hobbyer og interesser er da veldig vanskelig fordi man setter store begrensninger på seg selv. Man vil da også påstå at man selv ikke er pålagt ansvar og at det er verden rundt som er problemet. 

Anonymkode: 15372...46c

Mulig at dette er din personlige erfaring, men det er absolutt ingen ting her jeg kjenner meg igjen i. Kanskje du ikke skal generalisere på denne måten?

Anonymkode: a42ec...d97

[Polyester]

Fordi jeg helt oppriktig hater meg selv. Det høres ganske selvmedlidende ut og jeg hater det også. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vel. hard belastning i oppveksten, mobbing som fortsatte i ungdomstiden, hendelse som førte til psykisk knekk som tidlig voksen. Jeg har nå som snart 40-åring fått litt av livsgnisten tilbake, men kjemper hver dag mot "styggen på ryggen". 

Anonymkode: 596e1...1aa

Som å lese om meg selv.

Anonymkode: 59d41...d4b

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i et hjem med omsorgssvikt og vold og jeg ble misbrukt seksuelt og mobbet av en lærer på barneskolen noe som har gjort at jeg i følge psykologer har en skjør personlighetsstruktur som gjør at jeg har en lav evne til å håndtere stress. Jeg ble deprimert for første gang på ungdomsskolen og det har kommet perioder gjennom hele voksenlivet mitt når belastningene har blitt for store i livet (mye stress på jobb, dødsfall i familie osv). 

Anonymkode: 51d7b...a77

[Polyester]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

En del av sykdomsbildet når man sliter med depresjon er å sette seg fast i en offerrolle, og man nekter å prøve ting fordi man føler man har prøvd alt. Man gir opp rett og slett. Det blir veldig sånn "stakkars meg jeg klarer ingenting" og å starte med nye hobbyer og interesser er da veldig vanskelig fordi man setter store begrensninger på seg selv. Man vil da også påstå at man selv ikke er pålagt ansvar og at det er verden rundt som er problemet. 

Anonymkode: 15372...46c

Selv om det finnes mange svake og deprimerte tenåringer der ute som synes synd på seg selv så betyr ikke det at alle som er deprimerte er det. Voksne, følelsesmessig modne mennesker som har hatt full kontroll over livet sitt kan bli psykisk syke og deprimerte, så syke at livet deres faller i grus eller at de til og med velger ekstreme utveier av depresjonen. 

Vær så snill, tenk deg om før du poster noe.

[Silva Pluvialis]

.

Endret 8. oktober 2022 av Tvillingsjel