Hvordan kvitte seg med ting ?

[AnonymBruker]

Ikke kvitt deg med ting som har affeksjonsverdi. Jeg mistet alle minner, arvede ting osv. og skulle gitt så mye for å få tilbake bestemors håndbroderte duker, yndlingsleken min fra da jeg var barn, bamsen som pappa hadde da han var liten og som jeg også hadde da jeg var liten, julestjerna som hadde gått i arv i fire generasjoner og som skulle gå videre til mitt barn, vinglassene fra oldemor og oldefar. Alle sånne ting savner jeg så mye at det fremdeles gjør like vondt selv mange år etter, det blir ikke bedre. Tvert imot blir savnet bare sterkere jo eldre jeg blir. Synes selvfølgelig også det er veldig vondt at ikke mitt barn har noen arvede ting, ingen familieklenodier eller noe historisk, og vet at han også er lei seg for det.

Anonymkode: fa0bb...84b

[AnonymBruker]

Sjekk ut Erica Lucas på youtube. 

Anonymkode: 9f39b...1f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Ikke kvitt deg med ting som har affeksjonsverdi. Jeg mistet alle minner, arvede ting osv. og skulle gitt så mye for å få tilbake bestemors håndbroderte duker, yndlingsleken min fra da jeg var barn, bamsen som pappa hadde da han var liten og som jeg også hadde da jeg var liten, julestjerna som hadde gått i arv i fire generasjoner og som skulle gå videre til mitt barn, vinglassene fra oldemor og oldefar. Alle sånne ting savner jeg så mye at det fremdeles gjør like vondt selv mange år etter, det blir ikke bedre. Tvert imot blir savnet bare sterkere jo eldre jeg blir. Synes selvfølgelig også det er veldig vondt at ikke mitt barn har noen arvede ting, ingen familieklenodier eller noe historisk, og vet at han også er lei seg for det.

Anonymkode: fa0bb...84b

Det tviler jeg faktisk på at barnet ditt er lei seg for, med mindre du har overført din sorg over dette til han. 
 

TS: Kast alt du ikke har brukt det siste året. Selg det som har noen verdi. Familieklenodier er selvsagt unntatt fra dette. 

Anonymkode: 2cf3f...40b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Ikke kvitt deg med ting som har affeksjonsverdi. Jeg mistet alle minner, arvede ting osv. og skulle gitt så mye for å få tilbake bestemors håndbroderte duker, yndlingsleken min fra da jeg var barn, bamsen som pappa hadde da han var liten og som jeg også hadde da jeg var liten, julestjerna som hadde gått i arv i fire generasjoner og som skulle gå videre til mitt barn, vinglassene fra oldemor og oldefar. Alle sånne ting savner jeg så mye at det fremdeles gjør like vondt selv mange år etter, det blir ikke bedre. Tvert imot blir savnet bare sterkere jo eldre jeg blir. Synes selvfølgelig også det er veldig vondt at ikke mitt barn har noen arvede ting, ingen familieklenodier eller noe historisk, og vet at han også er lei seg for det.

Anonymkode: fa0bb...84b

Hvordan mistet du det? 

Tror nok det er stor forskjell på å miste alt i en brann f.eks. og å selv velge å kvitte seg med ting. Jeg har selv tatt valget om å skjære kraftig ned på minner fra oppvekst og arv fra slekt. Jeg savner ikke noe av det jeg har kvittet meg med, men det var mitt valg!

 

Anonymkode: 6863a...eb3

[Gjest loveli]

Jeg synes det er vanvittig mye enklere å kvitte meg med ting om jeg gir det bort. Eller selger det.

Nå er det jo ikke akkurat så mange loppemarkeder å oppdrive, men oftest har jeg gitt til loppemarkeder og tenkt at mitt bidrag til loppemarkedene er ikke å kjøpe tingene fra dem men å gi dem tingene mine som de kan selge.

Tror jeg ikke at tingene jeg kunne gitt bort til loppemarkeder kan selges så resirkulerer jeg det heller.

Veldig sjeldent jeg kaster ting rett i restavfallet, det skjer tilnærmet aldri for det føles ekstremt unødvendig at ikke engang materialene tingene er laget av skal kunne brukes om igjen...

 

Jeg er veldig miljøbevisst når det kommer til ting og kjøper svært sjeldent noe nytt. Hvis jeg ønsker meg noe så er det fordi jeg virkelig vil ha det, ikke fordi jeg synes en ting er "fin". Hver ting jeg kjøper skal ha en bruksverdi.

Jeg går på noen smeller jeg også, men det blir færre og færre av dem jo lengre tiden går. Og da jeg før kunne shoppe flere ganger i uken shopper jeg kanskje 1 gang i måneden nå og da vet jeg hva jeg ser etter og kjøper minst mulig tull og tøys. Er duftlyset brukt opp så kjøper jeg nytt, men jeg kjøper ikke lenger andre ting som frister i butikken når jeg handler nytt duftlys. Totalt shoppestopp hadde ikke fungert for meg.

 

Samlet sett har det gjort at jeg nå har få ting. Jeg har kastet mer enn jeg har kjøpt eller fått over flere år nå og det har vært riktig måte å gjøre det på for meg. Jeg hadde ikke klart å gå raw fra én dag til en annen. Jeg måtte avvennes lykkefølelsen av å kjøpe ting til å heller få lykkefølelse av å vite at jeg kan rydde hele huset mitt på under en time (inkludert inni alle skap skuffer og hyller). Jeg vet hvor alle tingene mine er også og må sjeldent lete etter noe.

Og som en annen bruker svarte deg tidligere i tråden så har jeg tatt bilder av ting som har betydd mye for meg før jeg har kvittet meg med de. Jeg har enkelte ting fra min avdøde familie igjen, men jeg har valgt brukstingene og ikke tatt vare på pyntegjenstander jeg synes er stygge men som minte meg på familiemedlemmet og derfor ikke klarte å kaste.

F.eks. hadde tante en sånn rot med øyne som var populær på 80(?)-tallet. 🤣 Den rota hadde jeg lenge i boden, men jeg assosierte jo ikke tingen bare med tante, jeg assosierte den tilslutt med irritasjon over meg selv som ikke klarte å kaste den. Altså ble følelsene overfor tingen veldig ambivalent og ikke lengre bare koselig. Så jeg tok bilde av den og kvittet meg med den. Har aldri angret.

Så det er egentlig mitt tips, hvis det er en ting du BARE føler gode ting for og ikke også tenker "vil jo egentlig klare å kaste den" så kan du ta vare på den. Men folk er forskjellige, kanskje det ikke funker for deg. For min del, i denne prosessen har det blitt til toppen 10 ting fra avdøde personer, og da har de tingene også nytteverdi. Et par lysestaker som jeg faktisk bruker etc.

En annen regel jeg har gått etter er å ta vare på de tingene som ikke kan knuses. Høres kanskje rart ut, men om tingene jeg tok vare på som delvis minner og bruksgjenstander kunne blitt ødelagt hadde jeg vært så ekstremt redd for at de skulle bli nettopp det og jeg hadde tatt vare på noe mer i tillegg... Så da har jeg heller tatt vare på de ting som ikke kan knuses, fordi de har livslang levetid og jeg kan bruke dem til hverdags eller fest og nyte de uten vonde følelser som angst.

Beklager, dette ble langt. 🤣

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Ikke kvitt deg med ting som har affeksjonsverdi. Jeg mistet alle minner, arvede ting osv. og skulle gitt så mye for å få tilbake bestemors håndbroderte duker, yndlingsleken min fra da jeg var barn, bamsen som pappa hadde da han var liten og som jeg også hadde da jeg var liten, julestjerna som hadde gått i arv i fire generasjoner og som skulle gå videre til mitt barn, vinglassene fra oldemor og oldefar. Alle sånne ting savner jeg så mye at det fremdeles gjør like vondt selv mange år etter, det blir ikke bedre. Tvert imot blir savnet bare sterkere jo eldre jeg blir. Synes selvfølgelig også det er veldig vondt at ikke mitt barn har noen arvede ting, ingen familieklenodier eller noe historisk, og vet at han også er lei seg for det.

Anonymkode: fa0bb...84b

Hvordan mistet du disse tingene? Må virkelig være fælt, jeg skjønner deg godt.

Men jeg mener man må velge seg ut affeksjonstingene og at man ikke kan ha en regel om å ta vare på alt med affeksjonsverdi. Jeg hadde eske på eske på eske med ting fra avdøde familiemedlemmer, det går ikke.

Da må man sette opp alle tingene samlet og plukke ut de par tingene som betyr mest og/eller som man får bruk for mest.

Anonymkode: c77da...3bf

[Icedcoffee]

Ting jeg var usikker på om jeg kom til å få bruk for eller savne samlet jeg i en kasse i boden. Lot den stå en stund, og når jeg innså at jeg hverken hadde savnet eller hatt bruk for tingene kvittet jeg meg med de med god samvittighet. Sjeldent jeg kaster noe, da må det være ødelagt. Enten selges det eller legges ut som gis bort på Finn😊 

Det blir mye lettere å kvitte seg med ting etterhvert, heldigvis😅

[AnonymBruker]

Ts her.

Så mange fine råd og tanker.

fint å se at både det folk tenker forskjellig om og likt om.  Hm. Har prøvd nå å åpne de eskene jeg har pakket og har klart å ta ut ting både til kast og gi bort. Ett par møbler å faktisk. Og minner. Sitter her nå med en følelse som veksler mellom glede og nervøsitet. Ønsker meg så veldig dit at jeg har full oversikt og ikke bare blir mine eiendelers tjener, her jeg flytter de hit og dit og sleper de rundt. Syns jeg har vært flink. Men litt redd også. Posen med kulepenner er funnet frem og er på vei ut. Tok en neve og beholdte. Meeeeen hva om det ikke er nooook ?? 😂 (rare hue mitt) Hva om, tenk om. Har prøvd å benytte meg av tips her. (Bruksting kan erstattes og ikke lagres i mengder 👍) Det har hjulpet. Men redd jeg kaster noe jeg angrer på. Spesielt etter denne en personen og andre som sto meg nær. Noen ganger er her som ett museum ja. Der jeg har fått jobben å ta vare på det de som har gått bort har elsket. Og så er det tingene som vekker minner.. Dyrbare minner. Det er vel de tingen en skal ta bilde av da..

Det er jo så mange forskjellige grunner til at en har det eller det eller det.

Anonymkode: 59ce8...760

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.3.2021 den 0.12):

Ikke kvitt deg med ting som har affeksjonsverdi. Jeg mistet alle minner, arvede ting osv. og skulle gitt så mye for å få tilbake bestemors håndbroderte duker, yndlingsleken min fra da jeg var barn, bamsen som pappa hadde da han var liten og som jeg også hadde da jeg var liten, julestjerna som hadde gått i arv i fire generasjoner og som skulle gå videre til mitt barn, vinglassene fra oldemor og oldefar. Alle sånne ting savner jeg så mye at det fremdeles gjør like vondt selv mange år etter, det blir ikke bedre. Tvert imot blir savnet bare sterkere jo eldre jeg blir. Synes selvfølgelig også det er veldig vondt at ikke mitt barn har noen arvede ting, ingen familieklenodier eller noe historisk, og vet at han også er lei seg for det.

Anonymkode: fa0bb...84b

Nå snakker jeg for meg selv.

Men alt har hopet seg opp her, og jeg synes det er kjempefælt. Foreldrene mine har tatt vare på ALT fra barndommen min... Fikk en stor eske merket med "ting jeg ikke trenger" levert. Det hoper seg opp og jeg er kjempestressa. Jeg kjøper meg aldri noen ting fordi jeg har huset fullt. Og jeg har aldri fått anledning til å kjøpe noe selv. Jeg har arvet sofa, bord, skap, serviser, til og med klær fra mine eldre søsken... misforstå meg rett, jeg er veldig for gjenbruk og er veldig miljøbevisst. Kanskje derfor alt havner på meg?

Men så møtte jeg veggen. Begynte å grine fordi jeg ble så stressa av alt rundt meg. Og jeg leide container for å rett og slett kvitte meg med ting og sier nå bkankt NEI til alt selv om folk protesterer (ja, de gjør faktisk det). Jeg får skikkelig dårlig samvittighet for å kaste ting med tanke på miljøet, men det er snakk om min mentale helse. Jeg har det fælt og blir rotete i hodet også av at alt mulig som er her. Ting som blir lempet på meg fra andre fordi "det var jo oldemor sin og for dumt å kaste". Jeg er nå på container nummer tre....

Så min anbefaling er heller tvert imot...... greit med arvede ting, men hold det til et minimum. Jeg blir faktisk LEI MEG og SLITEN av ting.. Vil heller sitte igjen med gode minner enn TING. Kan jo innrømme at jeg burde vært mer streng med å si nei men jeg synes det er vanskelig når folk nærmest presser det på.

Anonymkode: 39fa4...0ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nå snakker jeg for meg selv.

Men alt har hopet seg opp her, og jeg synes det er kjempefælt. Foreldrene mine har tatt vare på ALT fra barndommen min... Fikk en stor eske merket med "ting jeg ikke trenger" levert. Det hoper seg opp og jeg er kjempestressa. Jeg kjøper meg aldri noen ting fordi jeg har huset fullt. Og jeg har aldri fått anledning til å kjøpe noe selv. Jeg har arvet sofa, bord, skap, serviser, til og med klær fra mine eldre søsken... misforstå meg rett, jeg er veldig for gjenbruk og er veldig miljøbevisst. Kanskje derfor alt havner på meg?

Men så møtte jeg veggen. Begynte å grine fordi jeg ble så stressa av alt rundt meg. Og jeg leide container for å rett og slett kvitte meg med ting og sier nå bkankt NEI til alt selv om folk protesterer (ja, de gjør faktisk det). Jeg får skikkelig dårlig samvittighet for å kaste ting med tanke på miljøet, men det er snakk om min mentale helse. Jeg har det fælt og blir rotete i hodet også av at alt mulig som er her. Ting som blir lempet på meg fra andre fordi "det var jo oldemor sin og for dumt å kaste". Jeg er nå på container nummer tre....

Så min anbefaling er heller tvert imot...... greit med arvede ting, men hold det til et minimum. Jeg blir faktisk LEI MEG og SLITEN av ting.. Vil heller sitte igjen med gode minner enn TING. Kan jo innrømme at jeg burde vært mer streng med å si nei men jeg synes det er vanskelig når folk nærmest presser det på.

Anonymkode: 39fa4...0ae

Jeg er så enig med deg! Har vært slik her også, ingen andre ville ta vare på ting og dermed dumpet det inn hos oss. Men de to siste årene har vi ryddet skikkelig ut av huset, og det er så deilig å bli kvitt ting! Vi kan ikke ha fullt opp og vel så det overalt. Dessuten er det bare ting, og hva er vitsen med ting som står lagret og ingen ser dem eller bruker dem noensinne? 

Det er som en bør løftes av skuldrene å kvitte seg med ting! Og heretter kommer ingenting inn uten at vi selv velger det og samtidig kvitter oss med noe tilsvarende. 

Anonymkode: 6863a...eb3