«Feiler» det barnet ditt noe?

[AnonymBruker]

Er alenemor til to barn. Gutten er under utredning nå for Asberger (autisme) / adhd. Utredningen lander nok trolig med asberger (autisme). 

Anonymkode: bfffa...8ae

[AnonymBruker]

To barn, 8 og 10.

Eldste er høysensitiv. Ikke en diagnose i seg selv, men noe som absolutt har gjort hverdagen vanskeligere. Nå som hen er såpass gammel, klarer hen stort sett å regulere seg selv.

Minsten har konsentrasjonsvansker, diagnostisert i barnehagen. Har noe sent språk og får logopedhjelp til det. Ser lite konsekvenser av konsentrasjonsvanskene på skolen, takket være en fantastisk lærer.

Anonymkode: c66ca...e06

[AnonymBruker]

To barn, stort sett friske og raske, ville ikke sagt de «feiler noe» sånn egentlig. 
 

nr. 1 hadde infeksjonsutløst småbarnsastma til hun var ca 8 år, da vokste hun det av seg. 
 

nr. 2 får veldig kraftige feberkrampeanfall, har hatt det mange ganger, og med varighet på opptil 1,5 time, selv når hun egentlig var «for gammel» til å få det. Vurderes om det er en form for epilepsi, men krysser fingrene for at hun vokser det av seg. Også har hun atopisk eksem. 

Anonymkode: 77ecd...1db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.3.2021 den 14.15):

Sånn var det ikke før i tida. Da var de fleste ungene "normale" uten noen diagnoser, og de aller fleste ungene vokste opp til å bli selvstendige voksne.

Nå snakker jeg 20 år tilbake i tid der mine barn var små. Det var 1 unge jeg husker fra deres skole som hadde ADHD, og måtte ha en person med seg hele tiden. og det var veldig uvanlig da. Nå er visst det vanlig. Så hva skjer? 

Og de fleste ungene var friske både fysisk og psykisk. Nå er det visst sånn at annenhver unge trenger ekstra oppfølging både i barnehage og skole pga psykiske lidelser som ADHD, autisme og annet. 

Nå har annenhver unge en diagnose av et eller annet slag, og det er omtrent er en prestasjon å få et barn som er sunt og friskt på alle måter. Før var det normalen, nå er det visst blitt en sjeldenhet. Vi i vår generasjon forventet et friskt barn, som de fleste gjør, og vi fikk som oftest det.

Da jeg var barn for 40 år siden, så var det sikkert også barn som hadde ADHD. Men det var sjeldent. De aller fleste barn var normale, og jeg kan ikke huske at noen jeg gikk på skolen med hadde autisme/aspergers. Det var veldig sjeldent både da jeg vokste opp og da jeg fikk barn selv. Også ADHD.  Jeg husker noen barn som kunne ha fått en sånn diagnose nå, men det fikk de ikke da. De vokste også opp til å bli selvstendige mennesker, få utdanning og jobb, bli gift og få barn, altså de klarte seg selv. 

Vi bodde i et lite lokalmiljø, så jeg hadde nok hørt om det hvis et barn hadde strevd så mye i hverdagen at det ble spesialskole, og ikke vanlig skole. Det skjedde ikke. 

Men det ser ut som at det er flere barn som har autisme, ADHD og Aspergers nå. Det ser ut som at Aspergers ADHD og autisme har økt på, og at det er mange flere barn som har det enn før. 

Så hva skjer? Hva er årsaken til at man nå ofte får et barn som har ekstra behov, mens man før kunne forvente et barn som var friskt på alle måter, og ikke hadde noe ekstra behov?

 

Anonymkode: 1d0ad...6ab

Overdiagnostisering. Innsnevring av normalspekteret.
Pluss at foreldre ønsker en diagnose på barn som ikke fungerer helt A4. Slik at det er en «forklaring» på det, diagnose r i mange tilfeller også nødvendig for å få tilpasset undervisning. 

Anonymkode: bd735...ad5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Overdiagnostisering. Innsnevring av normalspekteret.
Pluss at foreldre ønsker en diagnose på barn som ikke fungerer helt A4. Slik at det er en «forklaring» på det, diagnose r i mange tilfeller også nødvendig for å få tilpasset undervisning. 

Anonymkode: bd735...ad5

Feil.

Anonymkode: c4570...6ba

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn, men er selv diagnostisert med bipolar lidelse, posttraumatisk stresslidelse og adhd. Ene broren min har down syndrom og andre har angst. Det er nok ikke uvanlig at flere i samme familie sliter med ting, spesielt ikke psykiske lidelser, med tanke på arvelighet. Både besteforeldrene og foreldrene mine sliter med sitt også. 

Anonymkode: 2835a...e25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Overdiagnostisering. Innsnevring av normalspekteret.
Pluss at foreldre ønsker en diagnose på barn som ikke fungerer helt A4. Slik at det er en «forklaring» på det, diagnose r i mange tilfeller også nødvendig for å få tilpasset undervisning. 

Anonymkode: bd735...ad5

Du får ikke en diagnose med mindre du har den. Eller, feildiagnostisering skjer selvsagt, men det er absolutt ikke så utbredt som du skal ha det til. Utredning og behandling er langt mer tilgjengelig nå enn det var før, så man trenger vel ikke å være rakettforsker for å forstå at dette vil føre til en økning av antall barn med lidelser, selv om det ikke nødvendigvis er et økt antall... Det er bare et økt antall lidelser som fanges opp. 

Anonymkode: 2835a...e25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.3.2021 den 9.09):

Nesten litt skummelt å lese her. Jeg har et "friskt"/normalt barn, og det høres jo ut som at vi setter alt på spill om vi prøver på andremann

Anonymkode: c49c6...eed

Tja, det er vel lettere å svare her om man kjenner seg igjen i problemstillingen☺️ Jeg kjenner ikke så mange med «diagnose-barn». Jeg svarte selv tidligere i tråden at jeg ikke har barn med diagnoser. Men selv barn uten diagnoser kan ha krevende sider. Vi har et usigelig ordinært familieliv, men blir stadig utfordret av barna våre likevel. 

Anonymkode: 1879d...0c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Overdiagnostisering. Innsnevring av normalspekteret.
Pluss at foreldre ønsker en diagnose på barn som ikke fungerer helt A4. Slik at det er en «forklaring» på det, diagnose r i mange tilfeller også nødvendig for å få tilpasset undervisning. 

Anonymkode: bd735...ad5

Jeg har aldri ønsket en diagnose på mitt barn, en diagnose er kun en forklaring på utfordringene hennes og vil aldri definere henne som menneske.

Og når det kommer til barn/ungdom med store lærevansker så er det jo akkurat tilpasset undervisning som gjør at de kan lære i sitt tempo. Ingen er tjent med at de sitter i klasserommet og ikke får lært noe.

Har du selv barn ?

Anonymkode: b6798...78f

[AnonymBruker]

Jeg var ferdig på ungdomskolen for 25 år siden. Klasse på ca 25 unger, ingen med diagnoser eller ekstra oppfølging, men oh boy skulle vi trengt det. Jeg vet to som hadde veldige lærevansker, en som i voksen alder fikk en diagnose innen mild psykisk utviklingshemming, en med så kraftig dysleksi at han ikke lærte seg å skrive før VGS (en skole med veldig gode midler) og en som jeg husker var veldig sosialt rar og kun likte Elvis (i voksen alder tenker jeg stadig tilbake på ham når noen snakker om mild autisme). Han var snill da, bare alltid helt malplassert. 

Jeg tror ikke det er noe annet enn mye, mye større fokus på det. Kanskje for mye fokus? For de fleste er det bra. Selv "friske" unger tjener veldig godt på 1 til 1 undervisning og større voksentetthet. 

Anonymkode: 6575b...3ff

[AnonymBruker]

Eldste har ptsd. 

Mellomste dysleksi og lærevansker. 

Yngste har en mer krevende diagnose. En sykdom som går utover hverdagen i den grad at han feks har en del hjelpemidler og trenger mye stell/hjelp. 

Anonymkode: 178ac...ab4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Feil.

Anonymkode: c4570...6ba

Hvordan kan man være så sikker på det?

Jeg tenker at det muligens er litt begge deler. Det er kanskje snakk om del overdiagnostisering, men kanskje også at flere får problemer pga mye skjerm. Det er ikke godt å si. Dagens barn er de første virkelige "digital natives".

Anonymkode: c988b...b39