Jeg utvikler meg ikke mentalt som jevnaldrende

[AnonymBruker]

Og det er årsaken til depresjonen. Jeg er voksen nå, slutten av 20-årene, men føler meg knapt myndig og alle på min alder virker så ansvarlige og respektert. Selv føler jeg at uansett hva jeg gjør så er det rart. Jeg har i løpet av coronatiden ikke fått en eneste telefon eller melding omtrent fra folk uten at jeg har kontaktet dem først. Den eneste som ringer meg er mamma. Det er som om jeg er glemt blandt alle andre.. hvordan kan man bli lykkelig med dette?

Anonymkode: 964b0...5bb

[LiljaMarie]

❤️ 
Kan du søke om hjelp for å finne ut om det er en grunn til at du henger etter?

Fortsett å ta kontakt med folk ihvertfall.

[AnonymBruker]

LiljaMarie skrev (Akkurat nå):

❤️ 
Kan du søke om hjelp for å finne ut om det er en grunn til at du henger etter?

Fortsett å ta kontakt med folk ihvertfall.

Jeg har Asperger, men føler det ble brått verre siste tiden. Særlig ila Covid, for får jo ikke møtt folk. Føler jeg har forverret meg sosialt. Har mistet helt mål og mening. Men jeg er redd jeg er dømt til å leve redusert pga diagnosen. Føler meg som et litt handicapet barn som må bli tatt vare på. 

Anonymkode: 964b0...5bb

[AnonymBruker]

Legen ringte meg en dag fordi politiet hadde ringt. Han sa at slik aldri har skjedd før, men de hadde sporet til meg, noe jeg hadde postet et annet sted og var bekymret. Trenger ikke nevne her hva det gjaldt for det skjønner dere sikkert. Det er bare det at man kanskje kommer dit at man innser at man kommer til å være innestengt i eget hode/verden hele livet, og ikke ser helt ser hva man skal klare å finne på som blir givende i voksen alder når alle andre på din egen alder har fått barn mens man selv bare går rundt der i egen verden..  

Har fått høre også av andre som vet om diagnosen min at det er kjipt at denne siste tingen måtte komme og ødelegge, for jeg har slik pågangsmot at de er sikre på at jeg hadde blitt noe stort og at siden jeg er så flott så hadde jeg lett kunnet kommet meg frem i livet, men så kom bekreftelsen på at det var Asperger og at det mest sannsnylig blir litt begrenset hele livet. Hele diagnosen føles som et tap. Jeg føler meg selv som et tap. Et tap i livet til de som står meg nær og jeg føler generelt bare tap i livet. Jeg går liksom aldri ut av noe med følelsen av å ha mestret så jeg har bare endt opp med å bli sint på hjernen min og meg selv. Og på foreldrene mine, mamma som ikke ville se at det feilet meg noe...feiet hele greia under teppet og tenkte at jeg kunne spise meg frisk eller bli healer av healere.. og pappa som bærer de forbanna genene der.

Anonymkode: 964b0...5bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Legen ringte meg en dag fordi politiet hadde ringt. Han sa at slik aldri har skjedd før, men de hadde sporet til meg, noe jeg hadde postet et annet sted og var bekymret. Trenger ikke nevne her hva det gjaldt for det skjønner dere sikkert. Det er bare det at man kanskje kommer dit at man innser at man kommer til å være innestengt i eget hode/verden hele livet, og ikke ser helt ser hva man skal klare å finne på som blir givende i voksen alder når alle andre på din egen alder har fått barn mens man selv bare går rundt der i egen verden..  

Har fått høre også av andre som vet om diagnosen min at det er kjipt at denne siste tingen måtte komme og ødelegge, for jeg har slik pågangsmot at de er sikre på at jeg hadde blitt noe stort og at siden jeg er så flott så hadde jeg lett kunnet kommet meg frem i livet, men så kom bekreftelsen på at det var Asperger og at det mest sannsnylig blir litt begrenset hele livet. Hele diagnosen føles som et tap. Jeg føler meg selv som et tap. Et tap i livet til de som står meg nær og jeg føler generelt bare tap i livet. Jeg går liksom aldri ut av noe med følelsen av å ha mestret så jeg har bare endt opp med å bli sint på hjernen min og meg selv. Og på foreldrene mine, mamma som ikke ville se at det feilet meg noe...feiet hele greia under teppet og tenkte at jeg kunne spise meg frisk eller bli healer av healere.. og pappa som bærer de forbanna genene der.

Anonymkode: 964b0...5bb

Men hvis du har slikt pågangsmot, så må du da klare å leve et bra liv likevel? Det er da haugevis av folk med aspergers osv. som lever helt normale og bra liv, med familie, gode jobber, barn og hele pakka. 

Anonymkode: 62d44...8fe

[AnonymBruker]

Jeg har Asperger og er i slutten av 20 årene, er ikke så moden som alder tilsier. De siste par årene har jeg fått mange nye venner og er mer sosial enn jeg noen gang har vært. Disse vennene er fra 18-22, men jeg trives veldig med de selv om jeg noen ganger er flau pga aldersforskjell 

Anonymkode: 870ce...21c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg har Asperger og er i slutten av 20 årene, er ikke så moden som alder tilsier. De siste par årene har jeg fått mange nye venner og er mer sosial enn jeg noen gang har vært. Disse vennene er fra 18-22, men jeg trives veldig med de selv om jeg noen ganger er flau pga aldersforskjell 

Anonymkode: 870ce...21c

Dette er lurt 🙂 

Jeg kjenner en med asberger som også mest henger med folk som er en god del yngre. Blås i hvor gammel du er, vær sammen med de du føler deg like gammel som. 

Anonymkode: 0b3b9...8a6

[Matas]

Tråden er ryddet for krenkende innlegg og avsporinger.

- Matas, mod.