Normalt med angst etter anmeldelse av overgrep?

[AnonymBruker]

Har idag vært i fornærmelseavhør og anmeldt overgrep. Skal tilbake senere for å lese gjennom anmeldelsen, se at alt er riktig etc, gå gjennom det formelle og formelt gå videre med at jeg ønsker straffeforfølgelse. 

Jeg fikk mye informasjon, men alt er en tåke. Jeg er helt tom idag, og sitter med en slags...fylleangst? Litt sånn "hva har jeg gjort nå?"-følelse. Er det vanlig? Det er kanskje vanskelig å svare på? 

Jeg er kanskje Norges ledende ekspert på katastrofetanker, så jeg har allerede laget meg flere tenkelige scenarier om hva som skjer når/hvis de finner gjerningsmannen. 

Hevn, trakassering, jeg ødelegger en potensiell familie, kanskje det til og med er feil mann de finner og jeg beskylder (barndomsovergrep, men likevel noe de kan finne ut av pga stedet) forfølgelse. Ikke mye logisk, men likevel litt? Jeg vil jo ha en kontakt i både politiet, og bistandsadvokaten, men jeg føler meg helt overveldet av følelser. 

Jeg har så vondt i hele kroppen, hodet, jeg har ikke spist i hele dag og jeg føler meg helt tom følelsesmessig. Jeg håper det følelsesmessige letter om noen dager, at dette hjalp. Eventuelt at det hjelper etterhvert. 

Jeg har backup i psyk, som også vet om dette, så hen er obs på hva jeg går gjennom. 

Noen som kan dele noen erfaringer om hva jeg kan forvente av tiden fremover? 

De sa forresten at det "kunne ta litt tid" før jeg kunne komme tilbake for gjennomlesning av referat/anmeldelsen, også avhengig om de trengte mer opplysninger dersom de finner personen, så vet ikke om de tenker å etterforske i mellomtiden? Kan jeg sende epost å spørre de om dette konkret, eller er dette masing/frekt/pågående? 

Anonymkode: 8dcf8...9b4

[AnonymBruker]

Jeg vil tro det er helt normalt. Du har tross alt åpnet opp for noe du har gått og båret på. Så lenge du holder det for deg selv har du kontroll. Nå som du har fortalt til politiet har du ikke lenger den kontrollen. Det kan forårsake en god del angst. Men, jeg tror angsten legger seg etter som dagene går og du blir vant til det.

Anonymkode: ac6dc...0ef

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar! 

Ja, det er jo akkurat det jeg har gjort; holdt dette for meg selv i mange år. Har nevnt det for lege, men bare at jeg har opplevd seksuelt overgrep. Exen min vet det, og nå psykiater, men det er liksom trygt. De gjør ikke noe med det på en måte. Det har vært trygt å dele. Samtidig har jeg "skånet" de for detaljer. Nå har jeg fortalt ALT. Og politiet må gå videre med det. Nå er det ingen kontroll. Mye pga tankene mine, fordi jeg krisemaksimerer og er redd for konsekvensene av valget jeg har gjort. Som ikke burde være mitt problem, jeg gjorde ikke noe galt. Men det føles sånn nå. 

Den enorme hodepinen slipper ikke taket, føles som alle følelsene mine er på utsida og jeg gråter for ingen ting. Jeg gråter aldri. Ingen ser meg gråte, aldri. Jeg har aldri tillatt det, fordi de skal ikke få se meg svak. (Drt er psykologisk, når man føler man ikke har en flokk i ryggen så tør man ikke tillate seg å vise seg svak, og slik har jeg hatt det lenge) og nå bare...alt er åpent. Det er så sårbart. Er redd for å kollapse helt. 

Anonymkode: 8dcf8...9b4

[AnonymBruker]

SELVFØLGELIG er det helt normalt. 

En stor klem❤️

Anonymkode: 3a7bd...392