Hvordan lære å bli single?

[HC:o)]

Hei! Jeg har nylig blitt tvunget inn i single livet og det "suger". Synes det er utrolig ensomt. Prøver liksom å finne fordeler med min nye tilværelse, men det er vanskelig. Er også i den uheldige situasjonen at alle mine venner er par og det gjør ikke situasjonen noe lettere. Skulle så gjerne hatt noen som forsto hva som rørte seg i meg og jeg kunne ha delt min frustrasjon bedre med! Har en liten datter jeg skal ta meg av oppi all elendigheten, så man må jo bare ta seg sammen. Men man ønsker selvsagt nå og bli sett på som en ok jente av det motsatte kjønn. Bare tanken på det er også vanskelig når man vil og ikke vil, møte en som kan gi et litt solskinn i en grå hverdag. Men hvor i alle dager skal man finne dem? Har ikke vært single i hele mitt voksne liv, så jeg aner ikke hvordan dette fungerer. Føler meg så utrolig liten og hjelpesløs!

[Gjest agjest]

Mitt beste råd: Gi deg selv tid. Til deg, til datteren din, til å være deg selv, til å finne ut hva DU vil, til å leve DITT liv. Finn gode samtalepartnere, det kan være venner eller familie. Gjør ting som DU liker, sammen med datteren din og/eller andre, ting som gir deg glede og overskudd.

Akkurat nå kan alt synes håpløst og trist, men ved å være god mot seg selv og lytte til hva DU ønsker vil tingene gradvis bli bedre.

Jeg har vært gjennom liknende og tro meg, tid er uvurderlig.

[Ellisiv]

Jeg ble singel med to små barn for tre år siden.

For meg har det vært en veldig lærerrik periode i livet mitt som jeg ikke ville vært foruten! I begynnelsen var jeg helt tom og tenkte mye negativ før jeg tok meg selv i nakken, kom meg ut blandt folk, startet med å dyrke meg selv og være litt egoistisk. Jeg har virkelig hatt godt av denne perioden.

Jeg har akkurat funnet meg en kjærest. Men det tok tre år før jeg var klar og ville ha noen annen inn i livet mitt. Å selv nå enda så forelsket som jeg er føler jeg vemod ved å forlate singellivet og alle de gleder jeg hadde med det..

Det hjelper å snakke, finne noen å snakke med som du kan dele dine gleder og sorger med.

Først når du er komfortabel med deg selv og din situasjon utståler du det, og blir mer interessant for det motsatte kjønn.

Finn deg/ta opp interesser. Dyrk deg selv, skjem deg bort.

Gå ut med et åpent sinn. Da er det mye lettere å finne nye venner, samtidig som du har dine gamle venner. Utvid ditt nettverk.

Jeg skjønner/vet at det ikke er enkelt å bli singel.

Du trenger sikkert tid på å bearbeide sorgen over det forholdet du har vært i også.

En dag, når du er klar vil du helt sikkert treffe en som du vil dele livet ditt med.

Jeg ønsker deg lykke til!

Tenk positivt og positive ting vil skje..

[Gjest Gjest]

Du kan ikke gjøre så mye mer enn å ta dag for dag som den er. I begynnelsen er mye håpløst og intetsigende og man tenker mange uønskede og forvirrede tanker.

Med tiden - etterhvert- går alt så meget bedre.

Dette forutsetter at du lytter til deg selv, ikke hopper på neste og "beste", opg at du faktisk holder ut i eget selskap og lærer deg å trives med deg selv. Så tar du steget mer og mer ut , men beholder mye av deg selv.

De som ikke forstår dette, de kaster seg bare ut i dårlige relasjoner og miljø fordi de glemte å bli kjent med seg selv først.-

[HC:o)]

Takk for fine svar!

Men det er utrolig vanskelig når du sitter der nede i "gjørma" og ikke ser noen vei ut. Er fremdeles full av følelser som ikke er så lett å klippe over. Alt hadde vært så mye enklere da. Det er vondt å se et menneske du har delt halve livet med har det fint og er nyforelsket. Mens du selv sitter igjen med alle spørsmålene, følelsene og minnene om det som var.

Vet ikke hvordan man skal slippe taket på det, for å komme videre. For jeg vet jo selv at jeg må det! Savnet og sorgen er for stor ennå, har vel ikke kommet helt over sjokket at etter 15 år tok det 14 dager å innlede et nytt forhold. Etter 6 uker bodde de sammen. Er fremdeles helt knust, samtidig som jeg desperat prøver å komme meg videre men vet ikke helt hvordan.

Trenger liksom noen jeg også, men vet ikke hvor jeg skal finne den jeg trenger. Har behov for mer en familie og par venner nå. I sånne settinger føler jeg meg bare enda mere ensom og forlatt.

Prøver å tenke positivt, men man detter så lett tilbake når man er i en så sårbar situasjon. Vet at tiden legger alle sår, men det er måte på hvor vondt det skal gjøre mens det står på. Jeg er utrolig misunnelig på han som har det så lett og enkelt, som bare klarer å kaste alt vi har hatt i sammen over skulderen å gå videre rett inn i et nytt forhold som om vårt ikke har eksistert. Skulle ønske jeg hadde den samme bryteren. Selv om jeg ønsker å treffe noen, så vet jeg at jeg ikke er klar for et forhold. Jeg har alt for mange følelser som må bearbeides og bli arkivert på glemt før jeg kan ta neste skritt.

Men det hadde vært godt med en god venn som kunne vært der for meg og fått meg til å føle at jeg var betydningsfull. Føler ikke akkurat det om dagen.

[Gjest Gjest]

Klart det er vondt..

men du bør gjøre det på den sunne måten: la det ta sin tid med grums i sinnet. Det er som med et dypt kutt som blør på kroppen: det tar da tid før det gror igjen, gjør det ikke?

Eller når du brekker armen, og du får gips: du må da pent holde ut med det til det

skal tas av?

[engel med sorte vinger]

Hei HC !

Tru du meg..det går faktisk over selv om det er jæklig når det står på! Blei singel før jul i fjor og er det fremdeles...å har heller ingen hast med å skaffe meg en kar igjen! Det er så mangt å meget som du nå kan gjøre som du kanskje ikke ikke har fått gjort eller tenkt tanken på å gjøre når du var i et forhold. Dessuten så er det deilig å bli kjent med seg selv igjen på nytt..eller kanskje finne igjen noe av sitt gamle jeg??!!

For min del så må jeg få si at jeg har ikke hatt det så bra og så moro på lenge, enn i den tiden jeg nå har vært singel!

Så nyt det! Å lære å være singel tar litt tid men guuuuu så digg når du får taket på det!