NÆR DØDEN OPPLEVELSER - HJERTESTANS

[AnonymBruker]

Jeg har lest her inne folk som har sett på film og lest der andre har kunnet fortelle om nær døden opplevelser og sett på noe som heter «livet etter døden» på Netflix. 

Jeg har hatt hjertestans før og de minuttene jeg var borte var det absolutt ingenting, det var helt svart - jeg var bare ikke mer. Rett før hjertestansen så våknet jeg opp av at min mor vekket meg, da merket jeg at jeg var veldig sliten og helt i ørska uten at det var noe skummelt ved det og plutselig så ble jeg borte. Jeg ble tatt hjerte kompresjon på av min mor på rommet mitt helt til Ambulansepersonell kom å tok over, de fikk hjertet mitt i gang på stedet. Da jeg våknet opp igjen var jeg i tåka, veldig forvirret, hukommelsestap og husket absolutt ingenting av noe som helst. Men det gjorde ikke vondt, jeg hadde ingen smerter eller ubehag før det skjedde eller etter/ under oppvåkning, alt var rolig og fredelig men fult alvor rundt folk som var i hjemmet. Det kom hele 7 ambulansearbeidere inn i huset og 2 ambulanser var sendt tilfelle de måtte bruke hjertestarter. 
På vei i ambulansen hadde jeg hukommelsestap og kunne derfor ikke svare på det han ene spurte om som satt sammen med meg baki ambulansen, svarte feil og kom på at jeg hadde glemt å gi riktig opplysninger ettertid (noe jeg ikke kunne noe for, jeg husket jo ikke) Jeg husket også ting i klipp senere når jeg kom på sykehuset, akkurat nesten som å være full på en måte der man kun husker i klipp. 
 

Jeg kom meg fra hjertestansen i god behold og jeg fikk ingen senskader - bortsett fra muligens noe dårligere hukommelse? Men er ikke sikker. 
 

Har noen andre her inne noen nær døden opplevelser? Har selv lest om det folk forteller om de utroligste ting de har opplevd mens hjertet ikke gikk. Er det da kun hjernen som har spilt dem et puss under oppvåkningen? Man kan jo drømme mye RETT før man våkner også så er det dette som mest sannsynlig har skjedd med de som forteller at de så igjen familie og kjente på andre siden osv? 

Anonymkode: 95ee6...7a7

[AnonymBruker]

Ja, under akutt keisersnitt. Som du sier, jeg ble bare borte, det ble kaldt og mørkt og alt forsvant bare rundt meg. Skjedde ingenting utenom det før jeg våknet igjen. 

Hvorfor andre opplever spennende ting kan jeg ikke svare på, kan jo være det skjer noe med hjernen og kan være reelt?
 

Anonymkode: cade7...289

[AnonymBruker]

Det er jo ingen som vet dette, om det noen opplever er reelt eller ikke. Det er kanskje livets største mysterie. Og ingen som kommer til livet igjen har vært ordentlig død. Man er jo ikke hjernedød bare fordi hjertet har stanset og man får HLR. 

Anonymkode: 0c579...118

[AnonymBruker]

Jeg opplevde et hjertestans, og var bevistløs i en periode. Sånn helt logisk vet jeg at det var bare en drøm. Men det jeg "drømte" føltes så ekte, og jeg husker hver eneste detalj. Jeg velger å tro at det jeg så var ekte.  Jeg skrev det ned på sykehuset, så her er en del av det jeg skrev:

Jeg gikk bortover en gammelskogs vei. Jeg undret på hvordan jeg havnet der og hvor jeg skulle. jeg husker klærne jeg hadde på meg, kulden og fuktighet i luften, luktene og lydene av beina mine som gikk, og bekken som rant ved siden av meg. Jeg kjente den svake vinden rundt ansiktet mitt, og det var mørkt inne blant treerne. Jeg kom til en liten bygding, en gammel bod tror jeg, og jeg så en bakke med grønn eng der sola skinte strekt, jeg bestemte meg for å gå dit.  Jeg hoppet over bekken, og kom til et gjerde, men idet jeg klatrer over får jeg ikke puste, og må hoppe tilbake. Jeg prøver igjen, holder pusten, klatrer over og løper opp bakken til toppen. Da jeg kommer til toppen kan jeg endelig puste, alt føles så lett, lett i kroppen og solen er varm, jeg føler meg fantastisk. Jeg ser en fjord, med en liten landsby i bunnen av bakken. Det var flere dyr som beitet rundt omkring. Jeg går ned dit, og det føles ut som om jeg svever ned. Jeg går igjennom en gate med gamle enkle hus, og folk jeg ikke kjenner. Utenfor et hus sitter det en mann i 30 årene i en stol og spikker, han ser opp på meg, hilser med et smil og sier at jeg må snu. En dame rundt samme alder sitter i en gyngestol ved siden av. Hun har store briller og en gammeldags blomster kjole. Så legger jeg merke til en ung dame med en sopelime som børster trappen. hun ser strengt men snilt på meg og sier at jeg skal ikke være der nå, og hun ber meg om å snu, og heller komme tilbake senere. Hun ber meg løpe tilbake. Jeg snur og løper alt jeg kan tilbake opp bakken. Det er forferdelig tungt og blir bare tungere, og jeg ender opp med å krabbe, for så å åle meg opp på magen. Jeg kommer opp bakken, og ruller alt jeg kan ned mot skogen. hopper fort over gjerdet, løper over bekken og tilbake i skogen. Der står jeg livredd og stresset, og prøver å finne ut hvilken vei jeg skal, og tar sats og løper alt jeg kan nedover veien. Så våkner jeg. Jeg har i etter tid forstått at det var de døde i familien som jeg drømte jeg møtte på trappen ved det huset. 

Dette var helt sikkert bare en drøm. Men jeg velger å tro at det er der jeg havner etter døden, sammen med de jeg er glad i. Det gjør at jeg ikke er redd for etterlivet. 

Anonymkode: 4a6bf...833