Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Skrevet

Begynner å bli litt bekymret nå faktisk, selv har jeg vært klar for å bli mor siden jeg var 19... min sambo gjennom 8 år er ennå ikke klar for det..

Og det er vel egentlig ikke mange råd dere kan gi meg tror jeg, men er rimelig rådløs...jeg er 26 år gammel!!!!!

trodde alltid at jeg kom til å bli en ung mor, men når mann har funnet drømmemannen så er liksom planene blitt litt endret. Ikke for det, han vil gjerne ha barn, men ikke ennå...han er 29 år. Vi har selvsagt ikke alt klart økonomisk, eller et stort hus og kjempegod utdannelse...men vårt forhold er så stabilt og godt at et barn ville hatt det kjempegodt hos oss. og vi er ikke så dårlig stilt heller, vi eier en leilighet i byen og har bil uten lån, mannen min jobber med drømmejobben sin...men føler likevel at ikke alt er klart.

Vi har en avlastingssønn som vi har hatt siden han var 2mnd. og nå er han snart 3 år. sambo er enestående reservepappa for ham så det er kun hans egen usikkerhet som gjør at han ikke tør å få egne.

det er ikke en løsnong for meg å gå fra ham eller lure ham til å bli gravid...bare så det er på det rene.

vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre jeg, tenk om vi blir så gamle før vi er klare sammen at vi ikke kan få barn????????

vel har vel egentlig tenkt på det, og vi kunne da selvsagt adoptere, det er vel egentlig helt opp i min gate å gjøre...kanskje hadde vi gjort det selv om vi fikk egne også, men jeg drømmer jo om det å gå gravid med eget barn og få vårt kjærlighetsbarn og det burde ikke vært hindringer for det.

har dere noen tanker om min situasjon, og kanskje er det flere som har det slik??

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Har du fortalt ham hvordan du føler ? og har han fortalt grunden til hvorfor han ikke vil endnu ? tror det er vigtig at snakke om det, og da må ligge en god grund bag holder ikke med jeg er ikke klar endnu men forklare hvorfor man ikke er klar for barn, det bliver ligesom svaret bare fordi som jo ikke er noget svar. I har jo et barn i foster så det er ikke friheden som gør det, og jeg kan godt forstå det med at få et med den man elsker, selv har jeg 3 med x manden og da jeg fandt en ny mand var jeg 32 og vi havede også lyst til familie sammen så det blev flere børn på os selvom jeg havede de 3 og han 2 så er vores 3 på vej, jeg håber i får løst problemet ikke noget gøy at gå rundt og være fustreret og nervøs og vente og vente på at modparten er klar for familie og som du siger når så tiden er inde så er det måske for sent.

ønsker dig lykke til.

Skrevet

Det er noksaa likt som hos oss det - jeg er 26 og han snart 30, men han mener vi maa nyte aa vaere barnefri noen aar til. Heldigvis vet jeg at han HAR lyst paa barn, men jeg tror han trenger litt mer tid til aa venne seg til omstillingen aa faa barn medfoerer. Men vi har inngaatt kompromiss - skal begynne aa proeve naar jeg er 28. Det virker noen ganger som en evighet, men samtidig burde vi jo ikke vaere for gamle naar vi fortsatt er saapass unge! Hva med aa diskutere naar dere skal begynne aa proeve - ellers kan det lett bli stressende for begge parter tror jeg. Det kan kanskje lett bli slik at du maser en del om det, og han blir mer og mer bestemt paa aa ikke gi etter? Hvis man tar en skikkelig samtale om det burde dere kanskje faa litt mer klarhet i sakene. Lykke til!

Skrevet

takk for velgjennomtenkte svar, det betyr mye at folk hører meg i min frustrasjon.

vi snakker sammen om fremtiden, men hans (og min) fortid er fylt av usikkerhet og utrygghet. for min del har det bare ført til et større ønske om barn, men, for ham er det en kime til usikkerhet rundt det å få barn. dvs, han vil ha barn men føler at det ikke er noe han takler å gjøre til egen tilfredsstillelse. vi vet begge at det krever masse å få barn, men han er i en indre konflikt med seg selv om hvorvitt han vil blien så god far som han ønsker å være. pga vår oppvekst er vi begge innstilt på at våre barn skal slippe å oppleve den usikkerhet og utrygghet vi vokste opp med.

men hans bekymringer er ubegrunnede, han vil bli den perfekte far til mine barn og det har jeg fortalt ham. vi har meget god komunikasjon, like vel kan jeg ikke klare å døyve hans bekymringer. det føles derfor som om jeg må velge...ham eller barn. og det er så trist for det burde ikke vært nødvendig.

jeg elsker ham, og han er det mest vidunderlige som har hendt meg.

Skrevet

Uff, det hoeres ikke helt enkelt ut. Men siden det ikke er noe reellt i frykten hans; dvs. at det sitter i hodet hans og ikke i hans faktiske egenskaper, saa maa det jo vaere mulig for ham aa jobbe med det. Hva med aa foreslaa familieterapeut/psykolog? Kanskje dere kunne gaatt sammen?

Skrevet

nei du har rett det er ikke enkelt.

jeg går selv til psykolog og har det kjempefint med den støtten det er, og han er også med meg inn til tider...men det ville nok føles som et stort svik om jeg hadde tatt det opp der. tror faktisk ikke jeg har noe annet valg enn å vente det ut og håpe på det beste. trodde faktisk at det at en av godvennene hans ble pappa skulle være med på å ufarliggjøre det hele. og hvem vet, mulig han har grund til å være bekymret men det ligger i allefall utenfor min fatte evne.

takk til alle dere som har orket å sette seg inn i min situasjon og gitt meg støtte i en følelsesmessig tung periode.

Skrevet

Jeg vil også prøve snart. Sambo vil helst vente.. Men kaaanskje er han klar før bryllupet.

Men så tenker jeg at det kanskje ER best å vente..

Uff, ikke lett! :ler:

Er redd vi må prøve så lenge.. :roll:

Er stemor, som ikke gjør det bedre..

Skrevet

har vært forlovet i 7 år også, så....venter på bryllup ....

hmm, venting er noe jeg må leve med, om jeg vil leve med mannen min.

den som venter får se...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...