Hvordan oppleves disossiasjon?

[AnonymBruker]

Surikatta skrev (På 27.2.2021 den 8.03):

Den ene formen er som beskrevet ovenfor: ekstrem, kort og midlertidig. Noen, som min, varte i godt over 20

år. Traume(r) fra oppveksten som jeg klarte å golde unna helt til PTSD slo innfor fullt. For meg var det som om det jeg opplevde var en helt annen verden. Jeg vet jeg var der, men forholdt meg aldri emosjonelt til det. Var som om alt var sciense fiction og vanskelig å tro på. Så jeg distanserte meg så lenge jeg kunne. Snodige greier.

Jeg er redd for at dette skjer med meg nå. Selv om jeg kanskje ikke har dissosiasjon, skjønner ikke helt hva det er. Jeg utviklet PTSD etter et vanskelig forhold, som ble enda vanskeligere fordi det visste seg at jeg hadde alvorlig forstyrret tilknytningsforstyrrelse.

Jeg er ikke i behandling nå, og er redd for hva som "kan skje". Har fått veldig lite hjelp, sikkert fordi jeg er så lukket og vet ikke engang selv hva jeg føler/ikke føler. Veklser mellom å være ekstremt over og under aktivert, det er fryktelig slitsomt.

Kan jeg spørre hvordan du har håndtert det og kanskje noe om hvor livet er før/etter?

Hvis du orker, skjønner godt hvis ikke.

Anonymkode: 81105...80e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.2.2021 den 21.12):

For meg oppleves dissosiasjon som at jeg ofte mister kontakt med kroppen. Mister smak og luktesans, kjenner ikke om det er kaldt eller varmt, mister lyst på mat. Blir stiv av skrekk, fullstendig lammet, får ikke til noe som helst - selv ikke vanlig enkle praktiske ting engang. Som småbarn lærte jeg meg å koble fra kroppen når noe fælt skjedde meg. Jeg kaster bort mye tid på å være fysisk lam. Men hodet mitt er et slags fristed hvor jeg kan underholde meg selv. Ikke alltid, men ofte. Jeg er ikke av de som har mange personligheter. Jeg er bare meg, men mange utgaver. Jeg er den som ble misbrukt som småbarn, torturert som barn, og den som ble utsatt for et horribelt tap som 12-åring, den skoleflinke da jeg gikk på en skole, pøbelungen da jeg gikk på en annen skole osv.. Idag er jeg voksen, men alle disse delene lever i meg ennå som om de ikke har skjønt at marerittet er over. Stort sett virker jeg utenfra som en nokså vanlig person, men for mine (få) nære er det merkbart hvor lite som skal til før jeg blir lammet av skrekk og ikke får til det som er svært enkelt for vanlige mennesker. Og reagerer som om jeg er tilbake i et av utallige traumer. Mesteparten av livet mitt er fylt av skrekk og manglende mestring og mistro til andre mennesker. Og en kropp som ALDRI slapper av. ALDRI. 

Anonymkode: 5be61...f8d

Første delen av innlegget ditt stemmer veldig med hvordan jeg har hatt det, tror jeg.

Får å kunne sette grenser eller stille krav feks, må jeg hente frem "den voksne, rasjonelle seriøse" meg, men denne delen av personligheten passer ikke sammen med den sårbare delen av meg. Slik greier jeg feks ikke å "klage" eller sette spørsmålstegn ved ting som blir sagt og gjort av folk jeg trenger  hjelpe fra, som behandlere, leger og til dels foreldre, søsken og andre nære. Personlige virkelige nære relasjoner antar jeg ubevisstheten  setter en stopper for, jeg kan feks fortelle hva jeg synes er vanskelig, men da er følelsene helt koblet fra. 

Kjenner jeg følelsesmessig på at noe er vanskelig tør jeg ikke kontakte noen eller snakke om det før jeg har koblet fra følelsene...

Dette er vanskelig å forstå for meg, og kjennes umulig å komme forbi.

Jeg har tidligere greid å fungere ved å tilpasse meg, ganske ekstremt vil jeg si. Det greit jeg ikke nå lenger, og kroppen er som du beskriver i konstant beredskap. Har slettet det meste av sosiale medier, og greier nesten ikke ha kontakt med folk fordi ALT skam sette i gang enten angst eller et slags  vanvittig tog av intens negativ dialog i hodet. Denne er så gale at jeg overhodet ikke fungerer når det setter i gang, kan gå ukeavis uten å dusje, pusse tenner OL. Bare går bokstavelig talt i ring både fysisk bog mentalt.

Dette ble langt, men jeg er begynner å bli desperat, har hatt det slik siden jeg mistet "grepet" for 5 år siden.

Er det noe som har hjulpet deg? I det minste i perioder?

Jeg føler ( i gode perioder) at meditasjon og selvhypnose hjelper, men får det ikke til hvis jeg først er inne i en spiral, da går det alt fra 2-3 uker til flere mnd før det letter en stund.

Jeg tror hvis jeg hadde greid (i løpet av en god periode) å få en rutine over noen mnd med daglig meditasjon at jeg kan bli mer stabil, men greit ikke gjennomføre alene.

Anonymkode: 81105...80e

[Rogadame]

Jeg har fått det under migreneanfall to ganger-rett før auraen kicker inn.

 

Det føles ut som du zoomer ut av deg selv og alt rundt deg er tåkete , imens en "film" spilles inni hodet ditt.

Som om du er inni en drøm du hadde engang . Veldig ekkel opplevelse 😮

 

Eksperter mener at hjernen/harddisken har "overload" og kortslutter.

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Første delen av innlegget ditt stemmer veldig med hvordan jeg har hatt det, tror jeg.

Får å kunne sette grenser eller stille krav feks, må jeg hente frem "den voksne, rasjonelle seriøse" meg, men denne delen av personligheten passer ikke sammen med den sårbare delen av meg. Slik greier jeg feks ikke å "klage" eller sette spørsmålstegn ved ting som blir sagt og gjort av folk jeg trenger  hjelpe fra, som behandlere, leger og til dels foreldre, søsken og andre nære. Personlige virkelige nære relasjoner antar jeg ubevisstheten  setter en stopper for, jeg kan feks fortelle hva jeg synes er vanskelig, men da er følelsene helt koblet fra. 

Kjenner jeg følelsesmessig på at noe er vanskelig tør jeg ikke kontakte noen eller snakke om det før jeg har koblet fra følelsene...

Dette er vanskelig å forstå for meg, og kjennes umulig å komme forbi.

Jeg har tidligere greid å fungere ved å tilpasse meg, ganske ekstremt vil jeg si. Det greit jeg ikke nå lenger, og kroppen er som du beskriver i konstant beredskap. Har slettet det meste av sosiale medier, og greier nesten ikke ha kontakt med folk fordi ALT skam sette i gang enten angst eller et slags  vanvittig tog av intens negativ dialog i hodet. Denne er så gale at jeg overhodet ikke fungerer når det setter i gang, kan gå ukeavis uten å dusje, pusse tenner OL. Bare går bokstavelig talt i ring både fysisk bog mentalt.

Dette ble langt, men jeg er begynner å bli desperat, har hatt det slik siden jeg mistet "grepet" for 5 år siden.

Er det noe som har hjulpet deg? I det minste i perioder?

Jeg føler ( i gode perioder) at meditasjon og selvhypnose hjelper, men får det ikke til hvis jeg først er inne i en spiral, da går det alt fra 2-3 uker til flere mnd før det letter en stund.

Jeg tror hvis jeg hadde greid (i løpet av en god periode) å få en rutine over noen mnd med daglig meditasjon at jeg kan bli mer stabil, men greit ikke gjennomføre alene.

Anonymkode: 81105...80e

Jeg er gammel, så tid og utallige livserfaringer har gjort meg bedre. Trygt bosted, uføretrygd (som gir trygghet), og et-par trygge relasjoner har gjort meg mye bedre enn hvordan jeg var før.

Anonymkode: 5be61...f8d

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Første delen av innlegget ditt stemmer veldig med hvordan jeg har hatt det, tror jeg.

Får å kunne sette grenser eller stille krav feks, må jeg hente frem "den voksne, rasjonelle seriøse" meg, men denne delen av personligheten passer ikke sammen med den sårbare delen av meg. Slik greier jeg feks ikke å "klage" eller sette spørsmålstegn ved ting som blir sagt og gjort av folk jeg trenger  hjelpe fra, som behandlere, leger og til dels foreldre, søsken og andre nære. Personlige virkelige nære relasjoner antar jeg ubevisstheten  setter en stopper for, jeg kan feks fortelle hva jeg synes er vanskelig, men da er følelsene helt koblet fra. 

Kjenner jeg følelsesmessig på at noe er vanskelig tør jeg ikke kontakte noen eller snakke om det før jeg har koblet fra følelsene...

Dette er vanskelig å forstå for meg, og kjennes umulig å komme forbi.

Jeg har tidligere greid å fungere ved å tilpasse meg, ganske ekstremt vil jeg si. Det greit jeg ikke nå lenger, og kroppen er som du beskriver i konstant beredskap. Har slettet det meste av sosiale medier, og greier nesten ikke ha kontakt med folk fordi ALT skam sette i gang enten angst eller et slags  vanvittig tog av intens negativ dialog i hodet. Denne er så gale at jeg overhodet ikke fungerer når det setter i gang, kan gå ukeavis uten å dusje, pusse tenner OL. Bare går bokstavelig talt i ring både fysisk bog mentalt.

Dette ble langt, men jeg er begynner å bli desperat, har hatt det slik siden jeg mistet "grepet" for 5 år siden.

Er det noe som har hjulpet deg? I det minste i perioder?

Jeg føler ( i gode perioder) at meditasjon og selvhypnose hjelper, men får det ikke til hvis jeg først er inne i en spiral, da går det alt fra 2-3 uker til flere mnd før det letter en stund.

Jeg tror hvis jeg hadde greid (i løpet av en god periode) å få en rutine over noen mnd med daglig meditasjon at jeg kan bli mer stabil, men greit ikke gjennomføre alene.

Anonymkode: 81105...80e

Det er 4 traumeresponser: Fight flight, freeze og fawn. Den siste er tilpasningsdyktighet. Anbefaler deg Pete Walker, han har en nettside som forklarer alt dette på en bra måte, hvis du klarer å lese på engelsk. Er også mange informative kanaler på youtube.

Anonymkode: 5be61...f8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er 4 traumeresponser: Fight flight, freeze og fawn. Den siste er tilpasningsdyktighet. Anbefaler deg Pete Walker, han har en nettside som forklarer alt dette på en bra måte, hvis du klarer å lese på engelsk. Er også mange informative kanaler på youtube.

Anonymkode: 5be61...f8d

Tusen takk, han skal jeg sjekke opp ☺️

Anonymkode: 81105...80e

[AnonymBruker]

Jeg har dissosiativ stupor. Når jeg får ordentlige anfall mister jeg all kontroll over kroppen, sitter jeg så siger jeg sammen, hvis jeg står så faller jeg om. Har null kontroll på musklene, klarer ikke prate eller åpne øynene. Jeg hører som regel det som skjer. Noen ganger får jeg også pustestopp. 

Hvis jeg bare har enkle tilfeller, der kroppen ikke faller ut, kan jeg oppleve å miste taleevnen, at ting blir tåkete og at jeg ikke klarer å fokusere med blikket. I tillegg får jeg en følelse av at alt er uvirkelig og at jeg er utenfor meg selv.

Anonymkode: 085e4...eec

[Gjest PunkCouture]

Kort fortalt opplever jeg det slik:

Glemmer ting. Kan ikke huske enkelte ting jeg har gjort eller steder jeg har vært. 

Verden føles fremmed/fake.

Jeg føler meg fremmed/fake. Evt. føler jeg meg kun som en svevende hjerne uten kropp.
 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har dissosiativ stupor. Når jeg får ordentlige anfall mister jeg all kontroll over kroppen, sitter jeg så siger jeg sammen, hvis jeg står så faller jeg om. Har null kontroll på musklene, klarer ikke prate eller åpne øynene. Jeg hører som regel det som skjer. Noen ganger får jeg også pustestopp. 

Hvis jeg bare har enkle tilfeller, der kroppen ikke faller ut, kan jeg oppleve å miste taleevnen, at ting blir tåkete og at jeg ikke klarer å fokusere med blikket. I tillegg får jeg en følelse av at alt er uvirkelig og at jeg er utenfor meg selv.

Anonymkode: 085e4...eec

Wow.... det er akkurat slik jeg opplever det også!! Jeg trodde før det var anfall og legen har testet med for epilepsi osv. psykologen mener det er et omvendt angstanfall, at jeg ikke hyperventilerer osv, men at heller kroppen «slår seg av». 
 

Nesten skummelt å lese, det er akkurat slik jeg opplever det!! Jeg sliter også veldig med å skjønne hvor fort tiden går,  på en merkelig måte, kan du relaterte til det?? 

Anonymkode: a86a0...74b

[Gjest Jon Are]

Drømme seg bort? Et annet ord for å drømme seg bort. Da jeg var liten , måtte læren rope 3 ganger på meg for å få meg tilbake til verden.  Jeg drømte meg bort. Kikket på en stor gård utenfor og tenkte at når jeg ble stor, skulle jeg bli bonde. Det ble jeg ikke,  men den flukten var nødvendig for å overleve en tøff verden.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.3.2021 den 21.18):

Wow.... det er akkurat slik jeg opplever det også!! Jeg trodde før det var anfall og legen har testet med for epilepsi osv. psykologen mener det er et omvendt angstanfall, at jeg ikke hyperventilerer osv, men at heller kroppen «slår seg av». 
 

Nesten skummelt å lese, det er akkurat slik jeg opplever det!! Jeg sliter også veldig med å skjønne hvor fort tiden går,  på en merkelig måte, kan du relaterte til det?? 

Anonymkode: a86a0...74b

Kroppen reagerer jo på ulike måter på det som er vanskelig. Før hadde jeg mye angst og -anfall, men etter at kroppen "oppdaget" dissosiasjon så kobler den heller ut. Det er som om noen inntrykk blir for mye, og kroppen bare ikke klarer å forholde seg til det. Jeg har slitt med derealisasjon og depersonalisering i flere år før jeg begynte å dissosiere. Det kom veldig brått, men på et tidspunkt da jeg ble utsatt for retraumatisering (har PTSD). 

Jeg er forresten sjekket ut for somatiske grunner til disse anfallene, med blant annet CT og EEG. Ingen utslag på noe av det. 

Vet ikke helt om jeg skjønner det du beskriver med tiden, men det kan jo høres ut som en form for derealisasjon? 

Anonymkode: 085e4...eec