Takler ikke å ha bipolar lenger

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke ha den sykdommen , jeg er så sliten, jeg er så langt nede, bare gråter å gråter. Den har ødelagt livet mitt fullstendig, jeg er så ensom å isolert.

Jeg er godt medisinert men jeg fungerer jo ikke, dette er jo ikke noe liv å ha, skal man måtte slite seg gjennom hver dag resten av livet, jeg har gitt opp, orker ikke å kjempe hele tiden. 
Jeg er snart 40 år så jeg har levd med det lenge, burde vel egentlig lært meg å takle det nå. 
Har vel ingen spørsmål her, er bare så fortvilet. 
 

Anonymkode: 633df...5f3

[AnonymBruker]

Hei. Skulle tro det var jeg som skrev dette, er snart 40 år og har mista troa på en god framtid på grunn av dette ustabile livet jeg har fått. Depresjonene blir tyngre og tyngre. 

Varme tanker fra meg til deg.. 

Anonymkode: 7ca72...e5d

[Cleo88]

.

Endret 10. mai 2021 av Cleo88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Hei. Skulle tro det var jeg som skrev dette, er snart 40 år og har mista troa på en god framtid på grunn av dette ustabile livet jeg har fått. Depresjonene blir tyngre og tyngre. 

Varme tanker fra meg til deg.. 

Anonymkode: 7ca72...e5d

Føler med deg, er et veldig tøft liv å leve, som du sier så er depresjonene tøffere å tøffere, ble akkurat innviglet ufør, så nå er alt lys slukket føler jeg. Hi 

Anonymkode: 633df...5f3

[AnonymBruker]

Cleo88 skrev (1 minutt siden):

Oi 😶 Sender deg en klem. Hva ødelegger mest for deg? Depresjonene? Får du samtalebehandling i tillegg til medisinering? Jeg er ikke fan av stemningsstabiliserende - jeg vil være glad osv. Men skjønner at noen virkelig trenger dem. 

Jeg får masse hjelp så det er ikke det det står på, tar masse medisiner, ble kjempe manisk for et år siden å havnet på tvungen behandling, vil ikke gå på medisiner men er livredd for å bli slik igjen, gikk på medisiner når jeg havnet på tvang men de mente det ikke var nok. 
Det som har ødelagt mest er at jeg har mistet nettverket mitt, ikke på grunn av noe jeg har gjort men jeg har ikke klart å hente meg inn igjen, så jeg har på en måte stengt helt av. Hi

Anonymkode: 633df...5f3

[Cleo88]

.

Endret 10. mai 2021 av Cleo88

[AnonymBruker]

Man kan bli deprimert av å gå på medisin...

Anonymkode: b92f7...1f0

[AnonymBruker]

Cleo88 skrev (17 timer siden):

Å ja. Hvis du blir så manisk forstår jeg veldig godt at du holder deg på medisin! Det var leit at du måtte oppleve det

Jeg har ikke noen erfaring derfra men har hørt av noen om at de har fått litt nettverk og venner via Bipolarforeningen. Man må jo ikke på død og liv være med andre som også har samme greiene, men kanskje du i det minste kommer i kontakt med noen som har litt mer toleranse for oppturer og nedturer, i motsetning til dem du nå har mistet (kanskje ikke for godt, vel?)

Nei jeg har ikke mistet de for godt, de er verdens beste venner, de har kjent meg hele livet å de sier at det er bare for meg å gi et pip når jeg vil finne på noe, mer tålmodige venner skal man lete lenge etter, er meg som er problemet, føler ikke jeg takler å ha noen nær meg noe mer, jeg klarer ikke lenger å stille opp for de som jeg gjorde før, føler hjernen min er helt grøtete å det gjør meg dum føler jeg, jeg henger ikke med i samtaler å jeg misforstår, så jeg får ikke med meg noen sammenheng i samtaler med andre.

Hi

Anonymkode: 633df...5f3

[Cleo88]

.

Endret 10. mai 2021 av Cleo88

[AnonymBruker]

Cleo88 skrev (2 timer siden):

Så bra! 🎈 Håper din verden ser litt lysere ut i dag?

Jeg ser jo at i bunn å grunn så har jeg et godt liv, er bare bipolar sykdommen som har gitt meg svært stor begrensninger å mere trøbbel enn godt, det er så vondt å ha det slikt, å etter sist episode så har jeg fått helt forferdelig angst, livredd meg selv , redd politi å redd helsepersonell. 
Men jeg prøver å si til meg selv at nå går vi mot vår å fuglene har begynt å kvitre, snart kan man sitte på verandaen å spise frokost å det blir kjekkere å gå turer på fjellet med hunden, så jeg prøver å se lysere på livet i hvertfall 😊 hi

Anonymkode: 633df...5f3