Dere voksne/foreldre som ikke har venner...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det tror jeg barn ikke bryr seg med. Hvorfor i alle dager skal de bru seg med det? I disse korona-tider er det jo status å ha så liten vennekrets som mulig. 

Anonymkode: e21c0...78b

Og korona har vart og vil vare for evig? 

Anonymkode: dbad6...d09

[AnonymBruker]

Pappa har ikke venner, og har ikke hatt det siden jeg ble født. Bare bekjente. Vet han hadde en vennegjeng før han fikk familie. Mamma har alltid hatt masse venner. Har aldri tenkt over forskjellen mellom dem, har bare tenkt at de har ulike behov. Tror pappa har nok med mamma og oss barna. 

Anonymkode: 0b14d...dd6

[AnonymBruker]

Noen har stor vennekrets og andre har ingen venner, man er forskjellige og det er helt greit. Det finnes ikke noen fasit på hva som er best. Selv hadde jeg noen få venninner i 20-årene, men det var mye bitching og sjalusidrama så jeg kuttet de ut tvert. Nå i 30-årene har jeg bare to nære venninner. Men det er mer enn godt nok. Jeg er skilt og har barna mine 50% (to barn). Jobber i perioder mellom 120-150%, så helt ærlig har jeg ikke tid til å sosialisere ofte. Karriere og det å tjene godt er mye viktigere for meg. Og barna og egentid da. 

Anonymkode: e21c0...78b

[AnonymBruker]

Jeg tror at selv om barna ikke er bevist på det, så vil nok barna merke det i sosiale sammenhenger senere. 

Jeg er oppvokst med en alenemamma. Hun har ikke nære venner. Aldri på klubb eller noe slikt. Jeg har slitt med få venner. Spesielt i tenårene. Har noen få gode venner nå da, og setter stor pris på de få gode vennene jeg har! Mannen min er min rake motsetning. Normalt sosiale foreldre som ofte har hatt med barna i sosiale lag, hytteturer sammen etc. Han får lett nye venner og har sine gode venner fra barndommen enda. Han ser jo hvordan foreldrene har det, og vil ha det sånn selv. Og gi samme opplevelsene til våre barn. 

 

Og når det er sagt, så er venner viktig! Selv om man er i forhold. Det handler noe om å være seg selv, oppleve andre ting, få.nye impulser og energi. 

Anonymkode: d33d4...ce2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg tror at selv om barna ikke er bevist på det, så vil nok barna merke det i sosiale sammenhenger senere. 

Jeg er oppvokst med en alenemamma. Hun har ikke nære venner. Aldri på klubb eller noe slikt. Jeg har slitt med få venner. Spesielt i tenårene. Har noen få gode venner nå da, og setter stor pris på de få gode vennene jeg har! Mannen min er min rake motsetning. Normalt sosiale foreldre som ofte har hatt med barna i sosiale lag, hytteturer sammen etc. Han får lett nye venner og har sine gode venner fra barndommen enda. Han ser jo hvordan foreldrene har det, og vil ha det sånn selv. Og gi samme opplevelsene til våre barn. 

 

Og når det er sagt, så er venner viktig! Selv om man er i forhold. Det handler noe om å være seg selv, oppleve andre ting, få.nye impulser og energi. 

Anonymkode: d33d4...ce2

Nye impulser og energi kan man også gå gjennom jobb og karriere. Jeg har gjort det bra karrieremessig og det holder for meg. Har alltid fått kjærester lett, men ikke venner. Jeg lever godt med kun to nære venninner i en alder av 35. Er kvinne. 

Anonymkode: e21c0...78b

[AnonymBruker]

Har ikke mange venner, men de få jeg har er venner fra barneskole og vi kjenner hverandre godt. Har ikke så mye behov for å ha masse venner, og ønsker ikke å ha det. Nå som vi har fått barn er det godt at de har begynt i barnehage. Ellers har vi naboer, litt familie og noen få venner og bekjente vi møter en gang i ny og ned. Samboer trives best uten masse sosialt, og jeg blir fort sliten av sosiale ting så vi trives godt som vi har det 

Anonymkode: afad5...2f6

[AnonymBruker]

Jeg la merke til det, men trodde det var sånn for alle voksne. Jeg grudde meg til å bli voksen, for voksne kunne jo aldri gjøre noe gøy. Jeg var ung voksen selv før jeg forsto at det gikk Ann å fortsette å leve selv om man hadde blitt voksen.  

Jeg har fortsatt venner, men jeg har måttet lære meg selv en del sosiale koder. Som ung voksen hadde jeg rett og slett ikke peiling på hvordan man omgikk hverandre i sosiale settinger utenfor jobb og skole.  For eksempel husker jeg at da jeg flyttet for meg selv for første gang, kom naboen å ringte på for å ønske meg velkommen til nabolaget.  Hun hadde med seg hjemmebakt kake. Jeg ble kjempeoverrasket, takket hjertelig for kaken, men det falt meg overhodet ikke inn å inviter inn på kaffi. Senere skjønte jeg aldri hvorfor denne naboen så ut til å ta avstand fra meg, hun som hadde vært så hyggelig å komme med kake og greier.  

 

Anonymkode: bef41...58a

[AnonymBruker]

Barn legger merke til det. Jeg husker at jeg la merke til det allerede i barnehagen, at andre barn snakket om ting deres familie gjorde sammen med andre familier som ikke var i slekt med dem. Altså at de barna kjente mange andre barn som de vokste opp sammen med fordi FORELDRENE var venner. Sånn hadde ikke jeg det; mine foreldre hadde to-tre vennepar da jeg var helt liten, men omtrent fra skolestart kan jeg telle på én hånd de gangene noen av dem var sammen med andre voksne på fritiden sånn utenom de de tilfeldig småpratet med mens de ventet på oss på skolen/fritidsaktiviteter. 
 

Nå har jeg mann og barn selv, og vi har en god krets på 8-9 par med unger i samme aldersgruppe som vi kjenner fra studietiden osv. Vi ferierer sammen, er sammen i helgene, trener sammen, tar en kaffe, stikker innom midt i uka, maler hverandres hus osv. Jeg kunne aldri levd slik mine foreldre har gjort. 

Anonymkode: 3349b...ead

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Barn legger merke til det. Jeg husker at jeg la merke til det allerede i barnehagen, at andre barn snakket om ting deres familie gjorde sammen med andre familier som ikke var i slekt med dem. Altså at de barna kjente mange andre barn som de vokste opp sammen med fordi FORELDRENE var venner. Sånn hadde ikke jeg det; mine foreldre hadde to-tre vennepar da jeg var helt liten, men omtrent fra skolestart kan jeg telle på én hånd de gangene noen av dem var sammen med andre voksne på fritiden sånn utenom de de tilfeldig småpratet med mens de ventet på oss på skolen/fritidsaktiviteter. 
 

Nå har jeg mann og barn selv, og vi har en god krets på 8-9 par med unger i samme aldersgruppe som vi kjenner fra studietiden osv. Vi ferierer sammen, er sammen i helgene, trener sammen, tar en kaffe, stikker innom midt i uka, maler hverandres hus osv. Jeg kunne aldri levd slik mine foreldre har gjort. 

Anonymkode: 3349b...ead

Ja, for det er jo virkelig status å ha mange venner 🙄 Og de som ikke har det blir sett på som ressurssvake og tapere. Javel, helt i orden for meg 🤷‍♀️

Anonymkode: e21c0...78b

[AnonymBruker]

Jada. Min eldste har spurt en del. Venner av han reiser jo på ferie med andre familier og finner på ting. 

Her har jeg faktisk ingen venner, har noen gode kollegaer som jeg kunne tenkt meg å blitt bedre kjent med, men når jeg har spurt om vi skal ta ett glass vin en kveld skal dem stort sett drikke vin med venninnene sine. 

Det som også er sårt er at vi har ingen familier å kunne finne på slike ting meg. Blir mye bare meg og barna desverre. 

Anonymkode: 25fb4...6ce

[Tuba]

AnonymBruker skrev (På 23.2.2021 den 22.48):

Er det det dere føler, dere som har mann og barn? Da er det vel ikke noe vits for meg å leve videre da, siden jeg er singel og barnløs, og mine venner er det viktigste jeg har i livet.

Anonymkode: 1d1c8...611

Neida, venner er like viktig for meg nå som før jeg fikk barn. Vi er verdens beste venninnegjeng som treffes så ofte vi kan selv om det av og til kan være litt vanskelig å finne tid i en hektisk hverdag. Men vi er enige om å prioritere hverandre,

[AnonymBruker]

Jeg tror det blir et problem for barna først når mor eller far bruker barna som kompensasjon for manglende krets. 

Ei jeg vet hvem er, gjør dette. Hun og datteren på 15 år har stadig vorspiel sammen, og datteren fungerer som den venninnen hun ikke har. Ikke bra. 

Anonymkode: 4afae...ec4

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, for det er jo virkelig status å ha mange venner 🙄 Og de som ikke har det blir sett på som ressurssvake og tapere. Javel, helt i orden for meg 🤷‍♀️

Anonymkode: e21c0...78b

Hæ? Jeg har ikke sagt noe om status eller ressurssterkhet! Selv om forskning viser at det er helt reelt at foreldre uten sosialt nettverk er mye mer utsatt for både depresjon og risikomarkører som henger på kategorien vi kan kalle «mistrivsel i eget liv». Men jeg har ikke sagt ett ord om det. 
 

Jeg sier at jeg aldri kunne ha levd slik mine foreldre har gjort fordi JEG har behov for å ha et liv der jeg er voksen sammen med andre voksne i sosiale settinger utenom jobben og/eller mine barns selvstendige kontaktnettverk. Jeg har behov for å være MEG, og å utøve dette jeg-et, i tillegg til å fylle de pedagogiske, personlige og følelsesmessige rollene «Mamma», «mammaen til NN», «kone», «kona til NN» og «Kollega». 
 

I tillegg mener jeg også helt bestemt at det kan være en ulempe for barn å vokse opp med foreldre som i veldig liten grad viser dem i praksis at voksne kan ha relasjoner som IKKE hører inn under en eller annen «rolle»; at voksne også har venner for den gode relasjonens skyld, og at man fint kan finne rom for det i hverdagslivet. Små barn kopierer i stor grad måten foreldrene forholder seg til verden på, og det er dette som danner grunnlaget for hvordan de agerer overfor seg selv og andre. 
 

Det har ingenting med status å gjøre. 

Anonymkode: 3349b...ead

[GammelKaktus]

Jeg vil tro de aller fleste barn som er normalt oppegående vil legge merke til at man ikke har noen venner og bekjente rundt seg. Det betyr ikke nødvendigvis at det er et problem, hvis de spør så må de jo få en forklaring tenker jeg.

Mitt barn kan fint komme på å kommentere at nå er det lenge siden jeg har tatt en kaffe med bestevenninna mi eller at nå er det lenge siden vi har vært på tur med en kamerat av meg og hatt besøk av den og den. Men så vet han og at jeg trives godt alene og han er jo sosial nok for oss begge så han kan godt ta min sosiale kvote av og til. 😄 Og nå prøver jeg jo å ikke treffe så mange på grunn av korona slik at han kan ha sine folk.

Min erfaring er iallfall at barn får med seg det meste altså.

[AnonymBruker]

Vi har ikke noe særlig venner, men har en veldig stor og tett familie med utrolig mange barn, så vi er mye med de. Selskaper, besøk etter skolen, middager, overnattinger. Barna leker og voksne koser seg. Drar på hytteturer med deler eller alle, farmor og farfar tar med seg flere barn på hyttetur, mormor og morfar gjør samme. Er gjerne 20+ i selskaper  

Veldig trist nå som vi ikke kan møtes noe særlig, men koronaen går jo, forhåpentligvis, over på et tidspunkt. 

Anonymkode: 1ea1e...a6c

[AnonymBruker]

Jeg har mange venner og er veldig takknemlig for det. Vi ferierer sammen, drar på hyttetur og feirer 17. Mai og nyttårsafter.

Jeg er glad for å ha et nettverk og glad for å gi barna opplevelser. 

Min foreldre hadde 2 vennepar når jeg vokste opp som vi var med noen ganger. Men ikke like mye som jeg er med venner.

Anonymkode: 75fd1...e78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg tror det blir et problem for barna først når mor eller far bruker barna som kompensasjon for manglende krets. 

Ei jeg vet hvem er, gjør dette. Hun og datteren på 15 år har stadig vorspiel sammen, og datteren fungerer som den venninnen hun ikke har. Ikke bra. 

Anonymkode: 4afae...ec4

Hun drikker med 15 åringen ??

Anonymkode: 8989e...b46

[Gjest O.G.]

AnonymBruker skrev (På 23.2.2021 den 22.42):

Korona restriksjoner må vi nok leve med i flere år til. Nei dette tror jeg ikke barn bryr seg om. Venner er ofte oppskrytt uansett. Kvinne er kvinne værst sies det. Satt på spissen. 

Anonymkode: e21c0...78b

Den må du forklare.

[AnonymBruker]

O.G. skrev (24 minutter siden):

Den må du forklare.

Mulig jeg har vært uheldig, men jeg har opplevd så mye bitching og sjalusidrama av flere av mine tidligere venninner. Jeg måtte bare droppe kontakten med de. Kan ikke skrive så detaljert her pga. fare for gjenkjennelse. Jeg sitter som sagt igjen med to nære venninner i en alder av 35 år. Og som sagt har jeg ikke tid til hyppig sosialisering da jeg jobber opp til 150% i perioder. 

Anonymkode: e21c0...78b

[AnonymBruker]

De har lurt på det, jeg har bare svart at "Noen mennesker føler ikke at de trenger så mange venner, og  noen vill ha flere. Begge deler er greit"
Så var det ikke noe flere spm om det

Jeg trives med en bitteliten knippe mennesker og trenger ikke sees så ofte

Anonymkode: 243ec...271