Kjæresten tar aldri initiativ til å prate ut om ting

[AnonymBruker]

Når jeg og kjæresten har problemer, tar han ALDRI initiativ til å prate om det. Aldri. Tilogmed selv om det er han som har skapt problemet, og jeg trekker meg bort. Det er bare å vente til jeg tar initiativ til å snakke gjennom problemet og komme oss videre. Hva f*** liksom. Er dette normalt eller? Er det andre som har det sånn? 

Og en annen ting, uansett om det var jeg som hadde skapt et problem eller han, og jeg så at han trakk seg vekk og åpenbart ikke hadde det bra, hadde jeg gjort alt for å prøve å prate om det, være der for han, prøve å finne ut av ting. Han kan gjøre noe som sårer meg, jeg blir lei meg, stille, trekker meg vekk, og han bryr seg ikke. Lar meg sitte der eller ligge der. Han gjør absolutt ingen forsøk på å ta tak i det og ordne opp. Bare går stilt på tå rundt meg. Kan til nød holde rundt meg i et minutt eller noe, men når jeg ikke kaster meg i armene på ham, går han vekk, og det var det. Da har han gjort sitt åpenbart. Da står det på meg.

Anonymkode: e5f35...6fa

[AnonymBruker]

Vi er alle forskjellige og takler konflikter ulikt. Du får tenke på om du kan akseptere hans måte eller ikke, men han er seg selv og kommer ikke til å endre på det. 

Anonymkode: 28534...ad3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vi er alle forskjellige og takler konflikter ulikt. Du får tenke på om du kan akseptere hans måte eller ikke, men han er seg selv og kommer ikke til å endre på det. 

Anonymkode: 28534...ad3

Så det du sier, er at når han føkker opp, da er det mitt ansvar å ordne opp?

TS

Anonymkode: e5f35...6fa

[AnonymBruker]

Det er ditt ansvar å løse problemet på din måte og hans ansvar å løse problemet på sin måte. Hverken du eller vi på KG kan få han til å håndtere konflikter slik du vil.

Anonymkode: 353e1...c21

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er ditt ansvar å løse problemet på din måte og hans ansvar å løse problemet på sin måte. Hverken du eller vi på KG kan få han til å håndtere konflikter slik du vil.

Anonymkode: 353e1...c21

Jeg spurte her fordi jeg ville få en indikasjon på om dette er vanlig og noe jeg må regne med å måtte deale med, eller om jeg ikke skal behøve å ta dette ansvaret. Jeg skrev her for å få input og se ting i et større perspektiv.

TS

Anonymkode: e5f35...6fa

[Hippogriff]

Hvis du blir stille og trekker deg vekk i stedet for å si ifra der og da, så er det kanskje ikke så unaturlig at han tror du heller vil være i fred enn å snakke om det? Når han da kommer og holder rundt deg en stund og han heller ikke kommer noen vei med det, understøtter kanskje det en slik tolkning også?

Du må nesten gi ham beskjed hvis han skal forstå at når du blir stille og går vekk og heller ikke reagerer på at han kommer etter og holder rundt deg, så vil du egentlig at han skal ta initiativ til å snakke ut. For det er ikke helt åpenbart, altså. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg spurte her fordi jeg ville få en indikasjon på om dette er vanlig og noe jeg må regne med å måtte deale med, eller om jeg ikke skal behøve å ta dette ansvaret. Jeg skrev her for å få input og se ting i et større perspektiv.

TS

Anonymkode: e5f35...6fa

Det er vanlig at folk er forskjellige, ja. Og det er også vanlig (dessverre) at folk er slik som kjæresten din. Det kommer også an på hvordan de hadde det som barn.

Anonymkode: 353e1...c21

[bunny_94]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg spurte her fordi jeg ville få en indikasjon på om dette er vanlig og noe jeg må regne med å måtte deale med, eller om jeg ikke skal behøve å ta dette ansvaret. Jeg skrev her for å få input og se ting i et større perspektiv.

TS

Anonymkode: e5f35...6fa

Hva med å snakke med han og fortelle han hvordan du føler rundt det? Åpner opp en samtale rundt konflikthåndtering? 

Jeg kan innrømme at det er nok jeg som oftest takler konflikter dårligst i mitt forhold. blir fort lei meg og inneslukket. Og da må kjæresten få meg i bedre humør. Dette har vi etterhvert pratet om. Både a hun føler det som utfordrende og trenger at jeg av og til er den som tar initiativet, og at det er vanskelig for meg men at jeg skal prøve å bli mer bevisst på det. 

Nå har det bedret seg mye for oss. Så ta en prat og finn ut av ting sammen. Dele forventninger og den slags. Kanskje han rett og slett er litt som meg og ikke alttid vet hvordan han skal håndtere ting eller reagere. Da må han bli bevisst på det, men det blir han ikke om du ikke snakker med han

[AnonymBruker]

"Hei, du! Nå såra du meg. Så du det ikke? Har du ikke tenkt å gjøre noe med det?"

Anonymkode: 353e1...c21

[AnonymBruker]

Jeg synes det er stusselig å måtte lære en 45 år gammel mann elementær omsorg og imøtekommenhet som om han var 5 år. Når han samtidig har vært i samme situasjonen mange, mange ganger før. Jeg tror rett og slett ikke jeg er spesielt høyt utviklet på emosjoner og omsorg, bare fordi jeg skjønner at når en person jeg står nær, plutselig endrer oppførsel og blir innesluttet og "liten", ikke har det bra. Det er så enkelt som om hvis man ser en person sitte på benken i parken og gråte, da tenker man når man ser personen "H*n har en fin dag i parken!". Hvis du ikke er hjerneskadet, så skjønner man jo slikt. Et helt annet spørsmål er om man bryr seg eller gir faen.

TS

Anonymkode: e5f35...6fa

[AnonymBruker]

Mange menn jeg har vært sammen med har vært sånn.
Den eneste som ikke var sånn var en tafatt tøffel som ikke hadde klipt navlestrengen sin, og var så selvutslettende at han sikkert hadde sagt opp jobben om jeg ba han om det...

Menn løser ting forskjellig seg i mellom, og forskjellig fra oss kvinner.
Min nåværende kjæreste er den snilleste og mest omsorgsfulle mannen jeg kjenner, men han blir også usikker.
Han blir usikker når jeg trekker meg unna, og antar at jeg vil være i fred.
Han står alltid med åpne armer, men er ikke nødvendigvis den som kommer løpende etter meg.
Dersom jeg helt åpenbart gråter og er lei meg kommer han bort og holder på meg. Men om jeg trekker meg unna, skaper det ringvirkninger.
Han er ikke god på å sette ord på ting heller, og trenger mye lengre tid enn meg før tankene sorteres til ord.
Heller ikke uvanlig at det er uvant for menn å snakke om følelser samt sette ord på de. 
Du må fortelle han hva du trenger av han, for det er mye mulig han ønsker å gi deg det, men ikke vet hvordan.
Gå foran som et godt eksempel og vis han hva du vil ha av han. 

Anonymkode: 4a1b9...ce1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så det du sier, er at når han føkker opp, da er det mitt ansvar å ordne opp?

TS

Anonymkode: e5f35...6fa

Nei. Sånn som du beskriver, ts, hadde jeg ikke giddet. 

Anonymkode: 17f89...d0f

[AnonymBruker]

Slik er det her også, alltid jeg som må ta opp ting. Han gjør det aldri. 

Anonymkode: 872a2...8e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg synes det er stusselig å måtte lære en 45 år gammel mann elementær omsorg og imøtekommenhet som om han var 5 år.

Hvis han fikk feil innlæring da han var 5 år, så er dette desverre ganske vanlig. Mange hysjer på unger som krangler, eller gjør alt for at ungene skal føle at det er farlig å ha følelsesutbrudd, og skaper konfliktsky voksne.  Han vet rett og slett ikke hva han skal gjøre, og ved å få avsluttet konflikten, så tror han problemet er borte. Det er ikke din jobb å rette på det, og jeg tror det må gjøres av en profesjonell terapeut.  

Anonymkode: d72d2...bbb

[Hippogriff]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg synes det er stusselig å måtte lære en 45 år gammel mann elementær omsorg og imøtekommenhet som om han var 5 år. Når han samtidig har vært i samme situasjonen mange, mange ganger før. Jeg tror rett og slett ikke jeg er spesielt høyt utviklet på emosjoner og omsorg, bare fordi jeg skjønner at når en person jeg står nær, plutselig endrer oppførsel og blir innesluttet og "liten", ikke har det bra. Det er så enkelt som om hvis man ser en person sitte på benken i parken og gråte, da tenker man når man ser personen "H*n har en fin dag i parken!". Hvis du ikke er hjerneskadet, så skjønner man jo slikt. Et helt annet spørsmål er om man bryr seg eller gir faen.

TS

Anonymkode: e5f35...6fa

Du vil jo ikke ha råd, bare støtte i hvor stusselig han er.

Gjentar at jeg ikke syns det er helt unaturlig at han tror du vil være i fred når du trekker deg unna, for det er jo faktisk det mange ønsker hvis de trekker seg vekk. Inkludert meg selv.

Og at du må si det til ham at når du trekker deg vekk så skal han komme etter. Og at han da skal snakke med deg, ikke holde rundt deg. For det er altså ikke helt innlysende. 

[AnonymBruker]

Mange menn er sånn, men jeg hadde ikke orket å leve med det i lengden. De er mer opptatt av god stemning og feie problemer under teppet (til det blir hull i teppet), enn å prate gjennom det. Funker ikke for meg og har ennå ikke klart å lære noen et annet mønster. Har heldigvis en mann nå som spør «hva er det», «hva kan jeg gjøre», «skal vi ikke prate om dette her da», eller som begynner å susse på meg og tulle med meg til jeg vil prate. Av og til bare en lang og god klem eller han legger seg inntil meg, så kommer pratingen etter hvert. 

Anonymkode: 98986...22e

[Hippogriff]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Mange menn er sånn, men jeg hadde ikke orket å leve med det i lengden. De er mer opptatt av god stemning og feie problemer under teppet (til det blir hull i teppet), enn å prate gjennom det. Funker ikke for meg og har ennå ikke klart å lære noen et annet mønster. Har heldigvis en mann nå som spør «hva er det», «hva kan jeg gjøre», «skal vi ikke prate om dette her da», eller som begynner å susse på meg og tulle med meg til jeg vil prate. Av og til bare en lang og god klem eller han legger seg inntil meg, så kommer pratingen etter hvert. 

Anonymkode: 98986...22e

Jeg greier ikke å forstå dette. Hvorfor ser dere på det som mannens ansvar å få dere til å prate? Jeg tar opp ting på eget initiativ med en partner jeg, og bare sier rett ut det jeg har på hjertet. Det forventer jeg at mannen gjør andre veien også. 

[AnonymBruker]

Gratulerer du har funnet deg selv en mannsbaby, som ikke tar ansvar for parforholdet og legger alt over på deg.

Anonymkode: 70ea8...28f

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en uten empati.

Jeg slet med magen og var inn og ut av sykehus og utredninger. Jeg hindret han aldri å dra på fest og gøy uten meg. Det var jævlig. Midt oppi dette sa mannen min; "nå er jeg så lei av det magegreiene dine". Dette var en vekker for meg. Noen måneder senere gikk jeg fra han. Jeg innså at det var mye i forholdet som ikke var som det skulle. Etter bruddet ble magen bedre, og andre helseproblemer jeg hadde. Og jeg har lovet meg selv å bli mer kresen på folk jeg tar inn i livet mitt. Folk på 45 år forandrer ikke personlighet og utvikler omsorg og empati bare fordi noen påpeker at de mangler det.

Anonymkode: 353e1...c21

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Hvis han fikk feil innlæring da han var 5 år, så er dette desverre ganske vanlig. Mange hysjer på unger som krangler, eller gjør alt for at ungene skal føle at det er farlig å ha følelsesutbrudd, og skaper konfliktsky voksne.  Han vet rett og slett ikke hva han skal gjøre, og ved å få avsluttet konflikten, så tror han problemet er borte. Det er ikke din jobb å rette på det, og jeg tror det må gjøres av en profesjonell terapeut.  

Anonymkode: d72d2...bbb

Nei, det er ikke ts sitt ansvar. Hun er ikke mora hans. 

Anonymkode: 17f89...d0f