Har dine barn sett deg gråte?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Mine er bare seks og to år, men de har ikke sett meg gråte så vidt jeg kan huske. Det har bare ikke falt seg sånn. Er midt i et samlivsbrudd nå, men det bearbeider jeg ikke foran barna. Tenker det er tøft nok for dem. Har selv minner fra min egne mor som gråt under samlivsbrudd og at det føltes utrygt og at jeg måtte passe på henne. Vi snakker likevel masse om følelser her hjemme og at man kan vise dem. Jeg kommer ikke til å skjule tårer sånn sett, ser de meg gråte når noe er trist og leit så er det helt greit. 

Anonymkode: 73c32...034

Du setter ord på det jeg ikke fikk frem i mitt eget svar. Det kan føles vanskelig og utrygt for barn å se voksne gråte. 

Anonymkode: b4cc8...6bb

[Tanuki]

ja, flere ganger. Barent har sett pappaen gråte også. Gråt er ikke farlig. 

[AnonymBruker]

Ja mange ganger. Ved dødsfall og triste filmer og hendelser på nyheter og serier. 

Selv så jeg kun foreldrene mine gråte ved dødsfall og begravelser. 

Anonymkode: d2f88...f56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Mine er bare seks og to år, men de har ikke sett meg gråte så vidt jeg kan huske. Det har bare ikke falt seg sånn. Er midt i et samlivsbrudd nå, men det bearbeider jeg ikke foran barna. Tenker det er tøft nok for dem. Har selv minner fra min egne mor som gråt under samlivsbrudd og at det føltes utrygt og at jeg måtte passe på henne. Vi snakker likevel masse om følelser her hjemme og at man kan vise dem. Jeg kommer ikke til å skjule tårer sånn sett, ser de meg gråte når noe er trist og leit så er det helt greit. 

Anonymkode: 73c32...034

De føler ikke at de må passe på deg om du bare forklarer dem at du tåler det 👍🏼 At du gråter fordi du er trist og lei deg, men at du ikke trenger trøst, fordi det går over av seg selv ♥️

Anonymkode: 50329...e33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du setter ord på det jeg ikke fikk frem i mitt eget svar. Det kan føles vanskelig og utrygt for barn å se voksne gråte. 

Anonymkode: b4cc8...6bb

Ikke hvis de voksne tar ansvar for følelsene sine og viser at de tåler dem og at de går over. 
Dette hjelper barn til både å tåle egne og andres følelser.

Men man sitter selvfølgelig ikke og gråter ut sorgene sine TIL barna..

Anonymkode: 50329...e33

[Anciol]

Ja da vi måtte avlive hunden vår så gråt jeg og ungene høylytt! Verst var det for meg, fordi jeg hadde hunden i fanget når den ble avlivet, tårene dryppet !

Dette har gjentatt seg når vi mister et dyr ! 

 

Endret 15. februar 2021 av Anciol

[Blatter]

Skjerme litt er jo greit. Men at barna ikke ser foreldre eller signifikante andre omsorgspersoner i følelser er jo rart. Alle er mennesker og følelser er helt normalt. Dette er noe vi prøver å lære barna fra tidlig av, om de da ser omsorgspersoner i de ulike følelsene så får en jo bekrefta at det er normalt. 
 

det er jo ikke følelsene som er problemet, men hva man følelsene får oss til å gjøre som er problemet. Det er feks greit å gråte når man er lei seg eller har skadet seg, men man trenger ikke å hyle gaule og oppføre seg som en tulling. Det samme gjelder sinne. En kan fin være sint så barna ser det, men man må da ha fokus på seg selv og at er er sint. Ikke hyle, skrike, ty til vold e.l..

ser man foreldre kontrollere følelsene i en fin grad øker man muligheten til at barna gjør det også. 

[AnonymBruker]

Jupp flere ganger. Jeg er en følsom person. Men da har jeg forklart det noenlunde. 

"i dag er jeg lei meg fordi jeg er sliten, også begynte jeg å gråte". 

Jeg gråter mye, og pappaen gråter aldri, så hun ser at alt er greit. 

Anonymkode: e0aa7...694

[AnonymBruker]

Teatrica skrev (38 minutter siden):

Ja, selvfølgelig har de det - det er ingen grunn til å skjerme dem for at voksne/foreldre har følelser!

Helt enig 

Anonymkode: 22c9f...097

[Hr. Aktiv]

Det er vanskelig å holde tårene tilbake når du får se barna dine for første gang etter et halvt år og de sparker deg i leggen fordi du har "stukket" av fra dem. Så ja de har sett meg gråte. 

[AnonymBruker]

Ja, hun har sett meg gråte i forbindelse med at min far døde. Og i ulike begravelser har hun sett meg gråte.

Anonymkode: 700b3...777

[Lycka]

Ja, flere ganger. Vi har grått masse sammen også f.eks. da faren deres døde. 

[AnonymBruker]

Jeg mener jeg gråt når de var babyer og kanskje ett år. Nå er de tre og fem år og tror ikke de husker noe av det. Gråter lite sammen med andre, har skjedd med samboeren men aldri andre. Men om noen i nær familie dør eller blir syke vil jeg nok gråte foran de. 

Anonymkode: ae725...a2d

[AnonymBruker]

Det er sjeldent jeg gråter, men da en venninne døde ble det selvsagt en del spontan gråting de første dagene. Om jeg gråter fordi det er dårlig stemning mellom mannen og meg prøver jeg å skjerme de fordi jeg tenker det er dumt å si at mamma gråter på grunn av noe pappa sa. 

Anonymkode: 2fcea...1de

[Ulrikke]

Ja, det har hun! Mange ganger!

Har jeg kranglet med faren hennes og er sint/lei meg for det, skåner jeg henne. Men er jeg lei meg fordi noe har skjedd, noen har dødd, har blitt syk eller skadet for eksempel, så gråter jeg. Prøver å unngå å få totalt sammenbrudd da....

Jeg gråter jo også når jeg blir rørt eller veldig glad, og det har hun også sett. Synes det er naturlig å vise følelser, og man kan snakke om at ulike følelser utløser ulike ting. På samme måte som jeg har måttet forklare at hvis jeg blir skikkelig redd, så kan jeg reagere med å bli sint. Da var hun vel førskolebarn eller førsteklassing og satte seg selv i en veldig farlig situasjon på sparkesykkel som jeg ikke hadde sjanse til å forhindre... Det gikk bra, men jeg ble sint først fordi jeg ble så redd, og da måtte vi snakke om det. Vi har snakket mye om at det ikke alltid er sånn at folk reagerer som man tror på ulike følelser, og at det er helt greit.

Så tårer her i huset er helt ok! Hun er 15 nå, forøvrig.

[Eneri]

Jeg tar ikke lett til tårene til vanlig. Ser bort fra at øynene flyter over fordi jeg blir rørt av en film, bok, gave el. Det har de sett ofte. Har grått i begravelser/ved dødsbudskap og vi har grått sammen da de mistet sin farmor og sin farfar.

De så meg ikke gråte ved samlivsbruddet. De var da 10 og 6 år. For meg ble det riktigst å framstå rolig og trygg , ekstra fordi faren deres taklet det ved å bli vekselvis ekstra lenge borte ifbm med jobb/tidvis overnatte hos sine foreldre og ellers bli generelt svært oppfarende. Da trengte de ikke en mor som ga seg over til gråt i tillegg. 

Jeg har også prøvd å si fra hvis jeg har vært urettferdig sur /sint at det er fordi jeg har et migreneanfall og er sliten, at det ikke var meningen å kjefte for en bagatell. 

Mine foreldre gråter sjelden, men jeg opplever dem ikke som følelseskalde eller hemmede mennesker. Det får være greit at følelser kan komme til utrykk på andre måter enn kun gjennom tårer. Ord, kroppsspråk,ansiktsuttrykk er også med på å synliggjøre sorg, selv om det ikke er like lett for et barn å identifisere eller tolke. 

Jeg tror jeg har lyktes best med mitt yngste barn når det gjelder å sette ord på det faktum at å vise alle følelser er greit og at de framstår forskjellig fra menneske til menneske. Delvis fordi hun alltid -for meg - har vært lettere å lese enn mitt eldste barn dels fordi jeg har vokst med foreldrerollen. 

Endret 15. februar 2021 av Eneri

[AnonymBruker]

Jeg er for lettrørt, hvertfall blandet med barseltiden, lite søvn og små barn. Så mine har sett meg gråte for fine ting (første mål på første fotballkamp!!) Og triste ting. En ung gutt i familien døde uventet feks. 

Prøver å skjerme de for alt, (har vært en del begravelser til eldre i slekta). Samtidig er det nok fint å se at livet kommer med opp og nedturer. Gråt er fint. 

Anonymkode: dc7ca...889

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Eneri said:

Jeg tar ikke lett til tårene til vanlig. Ser bort fra at øynene flyter over fordi jeg blir rørt av en film, bok, gave el. Det har de sett ofte. Har grått i begravelser/ved dødsbudskap og vi har grått sammen da de mistet sin farmor og sin farfar.

De så meg ikke gråte ved samlivsbruddet. De var da 10 og 6 år. For meg ble det riktigst å framstå rolig og trygg , ekstra fordi faren deres taklet det ved å bli vekselvis ekstra lenge borte ifbm med jobb/tidvis overnatte hos sine foreldre og ellers bli generelt svært oppfarende. Da trengte de ikke en mor som ga seg over til gråt i tillegg. 

Jeg har også prøvd å si fra hvis jeg har vært urettferdig sur /sint at det er fordi jeg har et migreneanfall og er sliten, at det ikke var meningen å kjefte for en bagatell. 

Mine foreldre gråter sjelden, men jeg opplever dem ikke som følelsesladde eller hemmede mennesker. Det får være greit at følelser kan komme til utrykk på andre måter enn kun gjennom tårer. Ord, kroppsspråk,ansiktsuttrykk er også med på å synliggjøre sorg, selv om det ikke er like lett for et barn å identifisere eller tolke. 

Jeg tror jeg har lyktes best med mitt yngste barn når det gjelder å sette ord på det faktum at å vise alle følelser er greit og at de framstår forskjellig fra menneske til menneske. Delvis fordi hun alltid -for meg - har vært lettere å lese enn mitt eldste barn dels fordi jeg har vokst med foreldrerollen. 

Mente du følelseskalde? Rart om de skulle være følelsesladde om aldri har sett de gråte 

Anonymkode: 03a4e...535

[Eneri]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Mente du følelseskalde? Rart om de skulle være følelsesladde om aldri har sett de gråte 

Anonymkode: 03a4e...535

Ja, autokorrekturen tok meg uten at jeg så det. Har fikset 😊

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ikke hvis de voksne tar ansvar for følelsene sine og viser at de tåler dem og at de går over. 
Dette hjelper barn til både å tåle egne og andres følelser.

Men man sitter selvfølgelig ikke og gråter ut sorgene sine TIL barna..

Anonymkode: 50329...e33

Det er meg du siterer. Det er selvfølgelig riktig det du skrivet. Dessverre vokste jeg opp med en mor som gråt stadig vekk og gjorde meg til omsorgsperson. Da blir gråt noe skremmende og utrygt.  Og jeg fikk derfor et veldig vanskelig forhold til dette og ønsket å skåne barna mine for det.

Anonymkode: b4cc8...6bb