Familiære forventninger

[AnonymBruker]

Vi er en relativt stor søskenflokk, sett i dagens perspektiv. Alle har flyttet til det sentrale østlandsområdet, bortsett fra en som bor igjen «hjemme». Dette ene søsknene bor nærmest aldrende foreldre,  hjelper de og har ofte familiesammenkomster, lar andre søsken overnatte ved besøk osv...

Her er problemstillingen; kan man forvente/ikke forvente at øvrige søsken hjelper til innimellom, på feks foreldrenes landsted? Landstedet ligger alle like utilgjengelig langt borte og tilfaller ingen i naturlig nærhet. 
 

Hvordan er familiedynamikken i deres familie når det kommer til støtte og hjelp til aldrende foreldre? 

Anonymkode: 5d30e...8b2

[AnonymBruker]

Man kan naturligvis ikke forvente noe som helst, hyggelig hvis barna ønsker å hjelpe til men det får da virkelig bli deres eget valg.

Anonymkode: fd028...90e

[AnonymBruker]

Ja, det blir vel oftest at den som jor nærmest får de fleste oppgavene med å gi foreldrene en hjelpende hånd . De andre har ikke tid eller det passer ikke . Det er iallefall min erfaring . 
Jeg har prøvd å ymte frempå om de kan ta stille opp og ihvertfall besøke foreldrene. 
Det kommer mange unnskyldninger og forklaringer 

Anonymkode: 6ed48...2b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Man kan naturligvis ikke forvente noe som helst, hyggelig hvis barna ønsker å hjelpe til men det får da virkelig bli deres eget valg.

Anonymkode: fd028...90e

Den ene av søsknene som står med alt ansvaret hjemme da..., trenger man ikke tenke på den heller og hjelpe til? Ta sin tørn liksom? Gamle mennesker i dette landet får ikke all mulig hjelp rekende på ei fjøl, dessverre blir en god del overlatt til familie/venner etc (altså man får ikke alt av det offentlige). 

Anonymkode: 5d30e...8b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja, det blir vel oftest at den som jor nærmest får de fleste oppgavene med å gi foreldrene en hjelpende hånd . De andre har ikke tid eller det passer ikke . Det er iallefall min erfaring . 
Jeg har prøvd å ymte frempå om de kan ta stille opp og ihvertfall besøke foreldrene. 
Det kommer mange unnskyldninger og forklaringer 

Anonymkode: 6ed48...2b7

Trist at det skal være slik! Jeg tror det sitter mange uvitende mennesker der ute dessverre 

Anonymkode: 5d30e...8b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Ja, det blir vel oftest at den som jor nærmest får de fleste oppgavene med å gi foreldrene en hjelpende hånd . De andre har ikke tid eller det passer ikke . Det er iallefall min erfaring . 
Jeg har prøvd å ymte frempå om de kan ta stille opp og ihvertfall besøke foreldrene. 
Det kommer mange unnskyldninger og forklaringer 

Anonymkode: 6ed48...2b7

Det er her det går feil. Dere må snakke sammen. Ofte ser man ikke hvor mye jobb det er. 

Da vi så at foreldrene våre trengte mer og mer hjelp hadde vi mange, og gode, samtaler oss søsken i mellom. Også om egne forutsetninger for å hjelpe, da vi er i ulike livsfaser. Om noen føler noe er urettferdig tar vi en åpen og god samtale om det, og finner en ny vei videre. 

Og vi valgte å være direkte med foreldrene våre. Om det var maling av hus, handling av mat, vedlikehold av fritidsbolig, dekkskift, og slikt - da er det fullt mulig å kjøpe seg hjelp. De kan ikke forvente at tre stykk småbarnsforeldre stiller opp på dugnad når de selv sitter med millioner på bok, bare fordi ekstern hjelp ikke er "deres måte å gjøre ting på". Men ser dessverre venninner som går inn i martyrrollen også her, stiller opp og vasker, handler, og fikser, og klager over søsknene. 

Anonymkode: 268fb...c8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det er her det går feil. Dere må snakke sammen. Ofte ser man ikke hvor mye jobb det er. 

Da vi så at foreldrene våre trengte mer og mer hjelp hadde vi mange, og gode, samtaler oss søsken i mellom. Også om egne forutsetninger for å hjelpe, da vi er i ulike livsfaser. Om noen føler noe er urettferdig tar vi en åpen og god samtale om det, og finner en ny vei videre. 

Og vi valgte å være direkte med foreldrene våre. Om det var maling av hus, handling av mat, vedlikehold av fritidsbolig, dekkskift, og slikt - da er det fullt mulig å kjøpe seg hjelp. De kan ikke forvente at tre stykk småbarnsforeldre stiller opp på dugnad når de selv sitter med millioner på bok, bare fordi ekstern hjelp ikke er "deres måte å gjøre ting på". Men ser dessverre venninner som går inn i martyrrollen også her, stiller opp og vasker, handler, og fikser, og klager over søsknene. 

Anonymkode: 268fb...c8a

Er man automatisk en martyr fordi man er snill? Og fordi man kanskje forventer at andre søsken får til noe/litt? Er ikke det like gjerne en unnskyldning for de med dårlig samvittighet? 

Anonymkode: 5d30e...8b2

[AnonymBruker]

Foreldrene våre lovet å ikke bli en belastning og det har de holdt. De er 85, selvgående og ute på tur hver dag. 

Anonymkode: 92536...4e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er man automatisk en martyr fordi man er snill? Og fordi man kanskje forventer at andre søsken får til noe/litt? Er ikke det like gjerne en unnskyldning for de med dårlig samvittighet? 

Anonymkode: 5d30e...8b2

 

Jeg viste til venninner, jeg har på ingen måte dårlig samvittighet for å ikke hjelpe deres foreldre. I egen søskenflokk fungerer det som jeg beskriver i innlegget mitt veldig greit. 

Og ja, det jeg leser av innleggene dine, særlig dette passiv-aggressive svaret på mine innspill fra en søskenflokk som har fått det til, så tror jeg du må gå litt i deg selv. 

Mønsteret hos enkelte venninner er at de;

1) ikke stiller krav i forhold til ting de vet foreldre egentlig klarer selv;

2) ikke stiller krav i forhold til tjenester foreldrene kan kjøpe seg (mat på døra, vaskehjelp, dekkhotell, malere) (og ikke minst; en fritidseiendom som sannsynligvis bør selges på et tidspunkt når eieren ikke klarer å følge opp);

3) ikke tar en åpen diskusjon med sine søsken, men i stedet for klager til venninner (meg), og mulig også skriver klagende innlegg på et forum om alt de gjør, og hva søsknene "burde forstå". 

Det er martyrrollen oppsummert. 

Anonymkode: 268fb...c8a

[AnonymBruker]

Jeg bor 120 mil unna mine foreldre så det sier seg selv at jeg ikke kan hjelpe til i det daglige. Min søster gjør det og jeg ser jo at det begynner å bli en del. Vi snakket om det og mitt forslag er at hun får en større andel av arven, rett og slett fordi hun stiller så mye mer opp enn jeg.

Anonymkode: 7f9d8...621

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

 

Jeg viste til venninner, jeg har på ingen måte dårlig samvittighet for å ikke hjelpe deres foreldre. I egen søskenflokk fungerer det som jeg beskriver i innlegget mitt veldig greit. 

Og ja, det jeg leser av innleggene dine, særlig dette passiv-aggressive svaret på mine innspill fra en søskenflokk som har fått det til, så tror jeg du må gå litt i deg selv. 

Mønsteret hos enkelte venninner er at de;

1) ikke stiller krav i forhold til ting de vet foreldre egentlig klarer selv;

2) ikke stiller krav i forhold til tjenester foreldrene kan kjøpe seg (mat på døra, vaskehjelp, dekkhotell, malere) (og ikke minst; en fritidseiendom som sannsynligvis bør selges på et tidspunkt når eieren ikke klarer å følge opp);

3) ikke tar en åpen diskusjon med sine søsken, men i stedet for klager til venninner (meg), og mulig også skriver klagende innlegg på et forum om alt de gjør, og hva søsknene "burde forstå". 

Det er martyrrollen oppsummert. 

Anonymkode: 268fb...c8a

Jeg tenker ditt selvgode svar kan medføre at du ikke ser alt og alle rundt deg så godt som du selv tror. Feks består store deler av Norge av områder der det ikke er så enkelt å kjøpe seg tjenester, alle har ikke familie med millioner på bok, alle foreleste er ikke friske osv osv. Kanskje du til og med litt ydmykt bør spørre alle rundt deg om det virkelig fungerer så optimalt som du tror. Ofte vil feks konfliktskye mennesker bare la det skure og gå heller enn og diskutere. Det er mitt svar. Har du for vane og diagnostisere og stemple alle rundt deg? Du virkelig ikke så veldig snill egentlig. Kanskje heller si til dine venninner face to face hvilken idioter de er, men at du har løsningen? Istedenfor å sitter her og forherlige deg selv mener jeg

Anonymkode: 5d30e...8b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tenker ditt selvgode svar kan medføre at du ikke ser alt og alle rundt deg så godt som du selv tror. Feks består store deler av Norge av områder der det ikke er så enkelt å kjøpe seg tjenester, alle har ikke familie med millioner på bok, alle foreleste er ikke friske osv osv. Kanskje du til og med litt ydmykt bør spørre alle rundt deg om det virkelig fungerer så optimalt som du tror. Ofte vil feks konfliktskye mennesker bare la det skure og gå heller enn og diskutere. Det er mitt svar. Har du for vane og diagnostisere og stemple alle rundt deg? Du virkelig ikke så veldig snill egentlig. Kanskje heller si til dine venninner face to face hvilken idioter de er, men at du har løsningen? Istedenfor å sitter her og forherlige deg selv mener jeg

Anonymkode: 5d30e...8b2

Du har startet en tråd kun for å få sympati. Ikke råd, ikke diskusjon, ikke innspill som kan forbedre situasjonen. Kun sympati. Bare gå gjennom egne svar i tråden, så ser du det. 

Og der forstod jeg hvorfor søsknene dine er så avvisende når du "ymter frempå"... 

Anonymkode: 268fb...c8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Du har startet en tråd kun for å få sympati. Ikke råd, ikke diskusjon, ikke innspill som kan forbedre situasjonen. Kun sympati. Bare gå gjennom egne svar i tråden, så ser du det. 

Og der forstod jeg hvorfor søsknene dine er så avvisende når du "ymter frempå"... 

Anonymkode: 268fb...c8a

Der tar du feil! Du må sjekke hvem som skriver hva  Jeg startet tråden, men har ikke ymtet om noe. Jeg finner diskusjonen interessant og har arrestert deg på noen punkter, kan du ikke heller svare på det?
Jeg har venner og familie i begge leire og du er en av ytterpunktene, som kun ser deg selv. Jeg undrer meg på hvorfor folk blir som deg blant annet...

Anonymkode: 5d30e...8b2

[Hactar]

Dere bør ha en diskusjon om hva som skal skje med dette landstedet. Hvis det er utilgjengelig for alle, ønsker man å fortsatt ha det i familien? Hvem skal i så fall overta/kjøpe det? Hvis foreldre ikke lenger er i stand til å vedlikeholde det, kan det være greiest å få skiftet eierskap så ansvaret for stedet avklares slik.

Og dere bør ha en diskusjon om hvor mye hjelp foreldrene reelt trenger, og hvor mange oppgaver de helst ser at holdes innenfor familien uten at det er nødvendig. Barnet som bor nært, må ta et standpunkt til hvor mye hun kan bidra med uten å gå til grunne selv. Det er en vanskelig øvelse å ikke blir revet med av hver dags nye behov, men ta et skritt tilbake og sette hjelpen i et bærekraftig system. 

Barna som bor langt borte, kan i mindre grad hjelpe i hverdagen, men det er ikke noen selvfølge at søsken som bor nært skal stå for alle familiesammenkomster. Dette bør kunne gå på rundgang, avhengig av at foreldre er i stand til å reise på besøk til søsknene som bor langt borte. Ellers kan man lage en arbeidsfordeling i forkant av hver sammenkomst, så minst mulig faller på søskenet som følger foreldre opp i hverdagen. Men slike ting ordner seg ikke så lett uten direkte kommunikasjon. 

[AnonymBruker]

Hactar skrev (1 time siden):

Dere bør ha en diskusjon om hva som skal skje med dette landstedet. Hvis det er utilgjengelig for alle, ønsker man å fortsatt ha det i familien? Hvem skal i så fall overta/kjøpe det? Hvis foreldre ikke lenger er i stand til å vedlikeholde det, kan det være greiest å få skiftet eierskap så ansvaret for stedet avklares slik.

Og dere bør ha en diskusjon om hvor mye hjelp foreldrene reelt trenger, og hvor mange oppgaver de helst ser at holdes innenfor familien uten at det er nødvendig. Barnet som bor nært, må ta et standpunkt til hvor mye hun kan bidra med uten å gå til grunne selv. Det er en vanskelig øvelse å ikke blir revet med av hver dags nye behov, men ta et skritt tilbake og sette hjelpen i et bærekraftig system. 

Barna som bor langt borte, kan i mindre grad hjelpe i hverdagen, men det er ikke noen selvfølge at søsken som bor nært skal stå for alle familiesammenkomster. Dette bør kunne gå på rundgang, avhengig av at foreldre er i stand til å reise på besøk til søsknene som bor langt borte. Ellers kan man lage en arbeidsfordeling i forkant av hver sammenkomst, så minst mulig faller på søskenet som følger foreldre opp i hverdagen. Men slike ting ordner seg ikke så lett uten direkte kommunikasjon. 

Tenker du det da er opp til barna eller foreldrene og avgjøre hva de trenger hjelp med? Trenger man handle for de nå pga covid feks? Du vet sikkert at mange av våre landsdeler ikke har hjemkjøring av mat og andre tjenester man tar som en selvfølge i byene. Dessuten er det dessverre slik at det er vanskeligere å få offentlig hjelp til eldre dersom de har pårørende boende tett på. Det forventes at pårørende hjelper...
 

Jeg kjenner til landsteder som er oppe og avklart, men der arvtager ikke er enig med foreldrene om behovet for diverse vedlikehold og at de andre søsknene da allikevel bedriver vedlikehold på ei hytte de ikke skal arve, for å hjelpe/avlaste foreldre...

Det burde være enkle løsninger og grei kommunikasjon, men jeg ser så ikke er tilfelle utrolig mange steder.

Jeg kjenner til og med til en familie der ei er anmeldt og saksøkt av sine søsken. Dette fordi ingen «hadde tid» til å gjøre opp et dødsbo, ei heller betalte de løpende regninger, så denne ene tok ansvar og fikk ordnet opp. Senere ble hun altså beskyldt for å stjele til seg verdier... Det er til å bli vettaskremt av! 

Anonymkode: 5d30e...8b2

[Hactar]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Tenker du det da er opp til barna eller foreldrene og avgjøre hva de trenger hjelp med? Trenger man handle for de nå pga covid feks? Du vet sikkert at mange av våre landsdeler ikke har hjemkjøring av mat og andre tjenester man tar som en selvfølge i byene. Dessuten er det dessverre slik at det er vanskeligere å få offentlig hjelp til eldre dersom de har pårørende boende tett på. Det forventes at pårørende hjelper...
 

Jeg kjenner til landsteder som er oppe og avklart, men der arvtager ikke er enig med foreldrene om behovet for diverse vedlikehold og at de andre søsknene da allikevel bedriver vedlikehold på ei hytte de ikke skal arve, for å hjelpe/avlaste foreldre...

Det burde være enkle løsninger og grei kommunikasjon, men jeg ser så ikke er tilfelle utrolig mange steder.

Jeg kjenner til og med til en familie der ei er anmeldt og saksøkt av sine søsken. Dette fordi ingen «hadde tid» til å gjøre opp et dødsbo, ei heller betalte de løpende regninger, så denne ene tok ansvar og fikk ordnet opp. Senere ble hun altså beskyldt for å stjele til seg verdier... Det er til å bli vettaskremt av! 

Anonymkode: 5d30e...8b2

Hvor mange av disse problemstillingene gjelder deg og dine, da? 
 

Aller helst skal jo foreldre og barn sammen komme frem til hva som er hjelpebehovet fra familien og hvordan innsatsen skal fordeles. Men så man jo enkeltmennesker i alle generasjoner som er seg selv nærmest, og da må den som står i fare for å bli utslitt, sette grenser for seg selv.
 

Om handling er et reelt behov, kan grensen være en handletur i uka, og om noe mangler i mellomtiden, må det vente til neste ukeshandel, for eksempel.

Noe av det slitsomme med å hjelpe, er hvis det stadig kommer opp småtteri å fikse så man må innom hele tiden. Man bør snakke med sine foreldre om hvor hyppig man kan stille, og be dem samle opp gjøremål til de dagene man har tid.

Hva som er din situasjon og muligheter til avlastning, vurderer du best selv, men du kommer tydeligvis ingen vei med å ymte frempå og irritere deg over manglende respons. Så klar kommunikasjon er en start. 

Endret 16. februar 2021 av Hactar

[AnonymBruker]

Hactar skrev (1 minutt siden):Hvor mange av disse problemstillingene gjelder deg og dine, da? 
 

Aller helst skal jo foreldre og barn sammen komme fremstiller hva som er hjelpebehovet fra familien og hvordan innsatsen skal fordeles. Men så man jo enkeltmennesker i alle generasjoner som er seg selv nærmest, og da må den som står i fare for å bli utslitt, sette grenser for seg selv.
 

Om handling er et reelt behov, kan grensen være en handletur i uka, og om noe mangler i mellomtiden, må det vente til neste ukeshandel, for eksempel.

Noe av det slitsomme med å hjelpe, er hvis det stadig kommer opp småtteri å fikse så man må innom hele tiden. Man bør snakke med sine foreldre om hvor hyppig man kan stille, og be dem samle opp gjøremål til de dagene man har tid.

Hva som er din situasjon og muligheter til avlastning, vurderer du best selv, men du kommer tydeligvis ingen vei med å ymte frempå og irritere deg over manglende respons. Så klar kommunikasjon er en start. 

Alt angår egentlig meg, men jeg er ikke anmeldt/saksøkt enda  

Jeg har forøvrig ikke ymtet om noe. Det er flere i denne tråden. Jeg har frasagt meg landstedet skriftlig og muntlig, men får likevel oppgaver der, litt gjennom søsken og litt gjennom foreldre. Jeg hjelper til her hjemme og har søsken som ler av meg fordi jeg er en nyttig idiot.
 

Ting er jo ikke sort/hvitt. Som covid handelen... De klarer jo å handle, men er i risikogruppen. Hvem bestemmer hva behovet er? Får jeg spørsmål svarer jeg alltid: «ja, jeg skal på butikken xxx og tar det med da.» Du har tydelig din oppfatning om hva som er irriterende, men jeg feks synes ikke det er så irriterende. Jeg må på butikken ganske ofte uansett...

Har på bakgrunn av egen erfaring snakket litt med venner rundt forbi og jaggu er det mye grums der ute. Helt skremmende. 

Derfor jeg undrer meg over endel ting! Som blant annet anonym som ymter frempå, for hun vil ikke ha bråk, men får slengt etter seg at hun er en martyr og jeg vet ikke hva... Har ikke alle et ansvar for å se seg selv litte grann og ta litt hensyn? Være litt ydmyk og litt takknemlig? Det krever mye og være nærmeste husstand og har man ikke levd i det selv er det rimelig «smart æs» oppførsel og sitte langt unna med oppskrifta! Det er tross alt de med nærmeste bosted som ser helsetilstand, som oppover redsel, som ser de ikke makter vaske etc... Hun som ymter frempå fortjener respekt synes jeg ❤️

Anonymkode: 5d30e...8b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.2.2021 den 11.18):

Vi er en relativt stor søskenflokk, sett i dagens perspektiv. Alle har flyttet til det sentrale østlandsområdet, bortsett fra en som bor igjen «hjemme». Dette ene søsknene bor nærmest aldrende foreldre,  hjelper de og har ofte familiesammenkomster, lar andre søsken overnatte ved besøk osv...

Her er problemstillingen; kan man forvente/ikke forvente at øvrige søsken hjelper til innimellom, på feks foreldrenes landsted? Landstedet ligger alle like utilgjengelig langt borte og tilfaller ingen i naturlig nærhet. 
 

Hvordan er familiedynamikken i deres familie når det kommer til støtte og hjelp til aldrende foreldre? 

Anonymkode: 5d30e...8b2

Sier meg enig med flere. 

Landstedet bør tas opp som egen sak når familien er samlet. Der bør det bli enighet om hvem som skal overta, og hvordan eierskapet skal gjøres opp. Og så bør skiftet skje med en gang. 
Om det er ønske fra alle parter om å beholde det som "familielandsted" må rammene for dette settes. (F.eks. hvor mye bruk hver kan forvente, og hvor stor andel av vedlikeholdet den enkelte har ansvar for.) 

Når det gjelder familiesammenkomster, så ser jeg at de i min familie som bor nært gamle foreldre, slipper å få besøk av søsken når de kommer på besøk. Søsknene tar inn på hotell. (Alternativt bor hos foreldre og hjelper til der når de er på besøk, dersom foreldrene har plass.) 
Når søsken derimot kommer på besøk til hverandre, så kan de finne på å overnatte hos hverandre. (Men da gjerne til søsken som bor langt unna foreldrene.) 

Jeg tenker som mange andre at dette med å la andre overnatte, og å være den som holder familiesammenkomster, det er litt "frivillig" ekstraarbeid. 
Det går an å kreve at søsken ikke får overnatte, men må ta inn på hotell. Eller kreve at de bidrar med noe når de er på besøk, for å ikke legge ekstra sten på byrden.
Det går hvertfall an å kreve at sammenkomster kan arrangeres av noen andre.. (Faren er jo at det ikke oppleves som så viktig for dem, så de ser ikke poenget. Altså hyggelig å komme og være med, men ikke noe som er viktig nok til å legge arbeid i.) 

 

Hva som er vanlig vet ikke jeg, men jeg ser at noen er mer omsorgsfulle enn andre, og gjør ganske mye uavhengig av avstand. (Reiser for å bidra) 
Men ofte så faller jo hverdagshjelpen på de som er nærmest. 

Ikke så mye en problemstilling jeg tror jeg kommer i, da jeg har både foreldre og søsken nært, og vi heller går hjem enn å overnatte hos hverandre.

Anonymkode: 2bf2d...82a

[Hactar]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Alt angår egentlig meg, men jeg er ikke anmeldt/saksøkt enda  

Jeg har forøvrig ikke ymtet om noe. Det er flere i denne tråden. Jeg har frasagt meg landstedet skriftlig og muntlig, men får likevel oppgaver der, litt gjennom søsken og litt gjennom foreldre. Jeg hjelper til her hjemme og har søsken som ler av meg fordi jeg er en nyttig idiot.
 

Ting er jo ikke sort/hvitt. Som covid handelen... De klarer jo å handle, men er i risikogruppen. Hvem bestemmer hva behovet er? Får jeg spørsmål svarer jeg alltid: «ja, jeg skal på butikken xxx og tar det med da.» Du har tydelig din oppfatning om hva som er irriterende, men jeg feks synes ikke det er så irriterende. Jeg må på butikken ganske ofte uansett...

Har på bakgrunn av egen erfaring snakket litt med venner rundt forbi og jaggu er det mye grums der ute. Helt skremmende. 

Derfor jeg undrer meg over endel ting! Som blant annet anonym som ymter frempå, for hun vil ikke ha bråk, men får slengt etter seg at hun er en martyr og jeg vet ikke hva... Har ikke alle et ansvar for å se seg selv litte grann og ta litt hensyn? Være litt ydmyk og litt takknemlig? Det krever mye og være nærmeste husstand og har man ikke levd i det selv er det rimelig «smart æs» oppførsel og sitte langt unna med oppskrifta! Det er tross alt de med nærmeste bosted som ser helsetilstand, som oppover redsel, som ser de ikke makter vaske etc... Hun som ymter frempå fortjener respekt synes jeg ❤️

Anonymkode: 5d30e...8b2

Joda, alle bør se seg selv og tilby å hjelpe, men samtidig er det hver enkelts ansvar å ikke ta på seg flere oppgaver enn man makter. Hvis du ikke synes det er belastende å handle for foreldre flere ganger i uka selv om det kan gjøres mer effektivt, så gjør du det, uten å se skjevt til at dine søsken ikke bidrar med tilsvarende tidsbruk. Om du synes det et belastende å vedlikeholde et landsted du ikke har glede av eller eierskap til, så sier du nei til de oppgavene du blir tildelt der. 
 

Der skoen trykker for mange, er at de strekker seg (kanskje unødvendig) langt, formulerer seg ullent og klandrer andre for at de går på en smell når de selv ikke er villig til å ta plass ved å si nei. Ja, i den perfekte familie er alle altruister, enige om behovet for hjelp og deler på belastningen uten at noen trenger å sette grenser for seg selv. Men i virkeligheten er det ikke nødvendigvis slik, og det kan man forholde seg til på mer eller mindre konstruktivt vis. 

[AnonymBruker]

Hactar skrev (3 timer siden):

Joda, alle bør se seg selv og tilby å hjelpe, men samtidig er det hver enkelts ansvar å ikke ta på seg flere oppgaver enn man makter. Hvis du ikke synes det er belastende å handle for foreldre flere ganger i uka selv om det kan gjøres mer effektivt, så gjør du det, uten å se skjevt til at dine søsken ikke bidrar med tilsvarende tidsbruk. Om du synes det et belastende å vedlikeholde et landsted du ikke har glede av eller eierskap til, så sier du nei til de oppgavene du blir tildelt der. 
 

Der skoen trykker for mange, er at de strekker seg (kanskje unødvendig) langt, formulerer seg ullent og klandrer andre for at de går på en smell når de selv ikke er villig til å ta plass ved å si nei. Ja, i den perfekte familie er alle altruister, enige om behovet for hjelp og deler på belastningen uten at noen trenger å sette grenser for seg selv. Men i virkeligheten er det ikke nødvendigvis slik, og det kan man forholde seg til på mer eller mindre konstruktivt vis. 

Min erfaring er at man sitter og enes om løsninger og regler, men når det dukker opp i praksis og man da etterspør de reglene for løsning man var enige om sist, blir folk sure og fornærma, samt finner på hauger av unnskyldninger for hvorfor ikke akkurat de kan hjelpe til. Slitsom materie og være konstruktiv med... 

Anonymkode: 5d30e...8b2