Hva er din verste/dummeste psykiatri opplevelse?

[AnonymBruker]

Fikk ikke hjelp fordi jeg bodde alene som 17 åring og var tydeligvis ikke nok syk. 

Anonymkode: 366c8...0e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Synes det er leit å lese om de som ikke tas på alvor, lurer litt på hvorfor jeg har blitt tatt på alvor... alltid 😕

Anonymkode: 28b3b...b39

De med borderline/eupf eller ptsd pleier å få mye hjelp. 

Anonymkode: 1d431...b24

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

De med borderline/eupf eller ptsd pleier å få mye hjelp. 

Anonymkode: 1d431...b24

Jeg fikk mye hjelp før jeg fikk de diagnosene også. Det er funksjonsnivå og grad av symptomer som avgjør hvor mye hjelp man får. 

Så er det dessverre de som ikke får god nok hjelp uansett. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

De med borderline/eupf eller ptsd pleier å få mye hjelp. 

Anonymkode: 1d431...b24

Jeg har borderline og får minimalt med hjelp. Stort sett den eneste støtten jeg gfår er gjennom mentalhelses sidetmedord og  LFSS.

Anonymkode: c07fa...5f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Hva er din verste/dummeste psykiatri opplevelse?

Inspirert av den andre tråden 🙂

Anonymkode: f46a7...a89

I begynnelsen av 20 årene så fikk jeg fysiske problemer med kroppen. Etter et års tid med sykemelding og  behandling der jeg ikke ble bedre så ble jeg henvist til psykriatiker i Stavanger, hun holdt til i sentrum med kaiområdet der ved gamle Stavanger. Formålet var å vurdere om plagene mine kunne være psykiske. 

Jeg var nervøs noe som egentlig er ganske normalt å være.

Jeg var i perioder deprimert, men det pga situasjonen jeg befant meg i. Jeg hadde jobbet hardt for å utdanne meg og så gav kroppen min beskjed om at den ikke likte yrket jeg hadde valgt meg. Slik jeg så det så var 5 år kastet bort på noe jeg mest sannsynlig ikke kunne fortsette med. Jeg følte jeg gikk på vent. 

Uansett, jeg satt å ventet på gangen, en høy slank dame dukket opp ca ti minutter for sent. Hun bjeffet meg inn på kontoret. Jeg satte meg ned der hun kommanderte meg mens telefonen hennes ringte, hun svarte før jeg fikk satt meg. Hun pratet i over ti minutter, jeg husker ikke eksakt hvor mange minutter men det var mellom ti og femten. 

Hun bjeffet på telefonen, da hun la på kom hun å satte seg på en stol nærmere meg. Hun presenterte seg ikke engang. Hun myste mot meg, og begynte å spørre om mine foreldre, om hvem jeg hadde vokst opp med. Jeg svarte at de var skilte og at jeg hadde bodd med min mor siden jeg var tre. Hun spurte om jeg bodde hjemme hos min mor da. Det sa jeg at det gjorde jeg ikke, jeg flyttet hjemmefra da jeg var 17 og at jeg bodde med min samboer i huset vi hadde kjøpt ca to år tidligere. 

Hun spurte ang jobb og utdanning, jeg sa jeg hadde fått meg utdanning, fagbrev og arbeid. 

Så var tiden ute, jeg måtte gå. Hun hadde pratet med meg i max ti min, ikke det engang. 

Det var ikke mange minuttene jeg var der inne totalt, jeg var ute før det var gått 30 min. 10 min på gangen, ca 10 min mens hun var på tlf og max 5-ti i samtale. 

Så noen uker etterpå fikk jeg et to sider langt brev i posten. Dette handlet om hvor mimikkløs og apatisk jeg var. Jeg var visstnok grå i ansiktet og sammensunket. Jeg hadde store morskomplekser osv. Og så hadde hun lagt en cocktail på tre forskjellige medikamenter som jeg visstnok skulle spise. 

Jeg ble sjokkert. Tok med meg brevet til legen og gav det til ham. Han ble målløs, stotret frem noe om at vi kanskje kunne prøve en av disse medikamentene. 

I årene som har gått så har jeg forstått at der sviktet legen min meg, han burde fått meg til å ta det videre. Den damen hadde ingenting med en slik jobb å gjøre. 

Anonymkode: 620f7...79b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

De med borderline/eupf eller ptsd pleier å få mye hjelp. 

Anonymkode: 1d431...b24

Velkommen tilbake 

Anonymkode: deae6...17d

[Silva Pluvialis]

.

Endret 8. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Dumme psykiateren som satte en diagnose på meg i all hast og lurte på om vi kunne avslutte litt før fordi han ville rekke ut av Oslo før køen ble for stor. 

(Diagnosen ble fjernet senere)

 

Anonymkode: 907ed...282

[AnonymBruker]

Å bli holdt fast og tvangsmedisinert hver dag i en uke for en diagnose det viste seg at jeg ikke hadde likevel (ble feildiagnostisert). Også å bli beltelagt.

Anonymkode: 42c07...5d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

De med borderline/eupf eller ptsd pleier å få mye hjelp. 

Anonymkode: 1d431...b24

Tja, store deler av omgangskretsen min har eupf/bpd. (Ganske tilfeldig). Det er mange av de som får mye hjelp, men ofte helt feil hjelp som består mye av trusler, og endel som blir totalt avvist. De fleste har møtt ganske krasse holdninger av psykiatrien, på grunnlag av diagnosen deres. Det var en artikkel om det i sykepleien for ikke altfor lenge siden, kanskje et par år, kan se om jeg finner den igjen.

Alt i alt vil jeg si at det er litt tilfeldig hvor mye og god hjelp man får, men avhenger også av evne til å ta imot hjelp, hvilke pårørende man har i ryggen, funksjonsnivå (Er man får dårlig, får man gjerne ikke utbytte av hjelp og dermed ikke tilbud om det. Er man for fungerende, så blir man gjerne ikke prioritert), hvor man bor, og hva slags mennesker man møter når man søker hjelp. 

Døgnplasser legges ned i hytt og vær, noe som fører til at de aller dårligste som kanskje har sterkest behov for døgnplasser med mye oppfølging og støtte (Gjerne snakk om diverse psykoselidelser, rus, noen type ptsd, spiseforstyrrelser, men også mye annet), heller får tilbud om samtaler en gang i uka på lokal dps. For de som trenger hjelp med boevne, hjelp med virkelighetsoppfatning, sterk hjelp til følelsesregulering, osv, så er det litt opp til kommunen de bor i hvorvidt de kan hjelpe med det.

Oppsummert så vil jeg si at det ikke nødvendigvis avhenger av diagnose hvorvidt man får riktig hjelp eller ei. Men jeg vil også si at psykiatrien tidvis har noen ganske alvorlige fordommer og holdninger mot pasienter med eupf.

Anonymkode: 4b53d...4b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tja, store deler av omgangskretsen min har eupf/bpd. (Ganske tilfeldig). Det er mange av de som får mye hjelp, men ofte helt feil hjelp som består mye av trusler, og endel som blir totalt avvist. De fleste har møtt ganske krasse holdninger av psykiatrien, på grunnlag av diagnosen deres. Det var en artikkel om det i sykepleien for ikke altfor lenge siden, kanskje et par år, kan se om jeg finner den igjen.

Alt i alt vil jeg si at det er litt tilfeldig hvor mye og god hjelp man får, men avhenger også av evne til å ta imot hjelp, hvilke pårørende man har i ryggen, funksjonsnivå (Er man får dårlig, får man gjerne ikke utbytte av hjelp og dermed ikke tilbud om det. Er man for fungerende, så blir man gjerne ikke prioritert), hvor man bor, og hva slags mennesker man møter når man søker hjelp. 

Døgnplasser legges ned i hytt og vær, noe som fører til at de aller dårligste som kanskje har sterkest behov for døgnplasser med mye oppfølging og støtte (Gjerne snakk om diverse psykoselidelser, rus, noen type ptsd, spiseforstyrrelser, men også mye annet), heller får tilbud om samtaler en gang i uka på lokal dps. For de som trenger hjelp med boevne, hjelp med virkelighetsoppfatning, sterk hjelp til følelsesregulering, osv, så er det litt opp til kommunen de bor i hvorvidt de kan hjelpe med det.

Oppsummert så vil jeg si at det ikke nødvendigvis avhenger av diagnose hvorvidt man får riktig hjelp eller ei. Men jeg vil også si at psykiatrien tidvis har noen ganske alvorlige fordommer og holdninger mot pasienter med eupf.

Anonymkode: 4b53d...4b4

Hva slags holdninger er det snakk om? Spør av nysgjerrighet, er under utredning for dette

Anonymkode: dc998...1b1

[Wilma89]

At jeg ikke fikk bedøvelse da jeg skulle sy kutt etter selvskading. Mente jeg måtte tåle det.

[AnonymBruker]

Å bli hentet med tvang av ambulanse og politi når jeg verken var voldelig, utagerende eller til fare for meg selv eller andre.  Angrer på at jeg ikke klaget. 

Anonymkode: bad21...fef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Hva slags holdninger er det snakk om? Spør av nysgjerrighet, er under utredning for dette

Anonymkode: dc998...1b1

Kan være lurt å ikke legge alt for mye i det, og det er langt fra alle i helsevesenet som har disse holdningene, men hun her har skrevet noen artikler jeg er veldig uenig i, først og fremst fordi jeg sterkt misliker sjargongen.

https://sykepleien.no/profil/kathrine-benedikte-larsen

Marianne Mjaaland, hun som vant "åpenhetsprisen til mental helse", dedikerte ganske store deler av boka hun skreiv, Tvang og tvil, til hvordan hun ikke klarer å ha empati eller sympati for unge jenter med borderline- og lignende.

Også er det vel en kjent sak at veldig mange sliter med å behandle spesielt selvskadere på en ordentlig måte.

Anonymkode: 4b53d...4b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

De med borderline/eupf eller ptsd pleier å få mye hjelp. 

Anonymkode: 1d431...b24

Jeg får mye hjelp og har blitt tatt på alvor uten de diagnosene har schizoaffektiv lidelse, ikke personlighetsforstyrrelse...

Anonymkode: 28b3b...b39

[AnonymBruker]

Fikk fortalt at "livet er ikke for alle" når jeg var lagt inn på barn og ungdomsavdeling med sterk angst og depresjon og ønske om å dø. 

Anonymkode: 688ba...038

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Fikk fortalt at "livet er ikke for alle" når jeg var lagt inn på barn og ungdomsavdeling med sterk angst og depresjon og ønske om å dø. 

Anonymkode: 688ba...038

Mange dustete leger.. 

Anonymkode: 1d431...b24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.2.2021 den 19.03):

Fikk fortalt at "livet er ikke for alle" når jeg var lagt inn på barn og ungdomsavdeling med sterk angst og depresjon og ønske om å dø. 

Anonymkode: 688ba...038

Hahaha… for en komisk klumsete ting å si😂😂😂

Anonymkode: 60d32...b51