Saschi prøver lykken på nr 2

[Saschi]

CD 3

TRIGGER WARNING ANGÅENDE MA!

Jeg har bestemt meg for at det er på tide å skrive om aborten min, jeg trenger å få den ned på «papiret».

1 av 4 er ikke bare en statistikk, det er oss. jeg føler at jeg har overvunnet mye den siste tiden, det er definitivt flere gode dager enn dårlige, men jeg savner fortsatt det som kunne vært. Vi kunne vært en familie på 4, men istedenfor mangler vi en baby.

Vi er raske til å dele gode nyheter, kunngjøringer om graviditet, kjønnsavsløringer, babyankomster, milepæler og bursdager. Men du ser nesten aldri noen dele opplevelsen av å miste en baby, komme overens med livet du skapte blir tatt bort og den mentale og fysiske smerten det utsetter deg for.

Vi fant ut tidlig Februar 2021 at vi ventet, og vi kunne ikke vært lykkeligere. Jeg delte nyheten med dere her på forumet, dere var med på berg og dalbanen som jeg gikk gjennom, delte ikke engang med den nærmeste familien. Jeg har aldri følt en så stor glede som det. Vi hadde så mye å se frem til og så mye å planlegge, hele tiden var jeg bekymret for at noe skulle skje. Jeg prøvde derfor å bare nyte det for hva det var, vi bestilte vår første ultralyd 2 uker senere, men jeg ble syk så den ble utsatt 1 uke, til når jeg var 8 + 2.

Men allerede for TUL, så begynte ting å skje. Allerede 14 DPO, så ble alle testene nesten negative og den digitale sa «ikke gravid». Litt under en uke før vi skulle på ultralyd, begynte ting å skje som fikk meg til å føle at noe ikke var helt som det skulle. Jeg visste at ikke alt var som det skulle når jeg fikk vite at HCG nivået ikke steg som det skulle, en følelse dypt nede i magen sa at noe var galt med blåbæret mitt, og jeg visste det før vi hadde TLU 8 mars 2021 at noe var galt. Den uken vi ventet på ultralyden vår var forferdelige og den føltes så lang. Jeg hadde allerede fortalt meg selv at det verste hadde skjedd, så når de fortalte meg at alt var bra, ville ting bare bli bedre.

Ingenting på denne jorden kan forberede deg på det øyeblikket du finner ut av det. Det tok bare minutter, men det føltes som timer og visst bekreftet de det jeg allerede visste. Babyen vår som vi hadde drømt om og ønsket oss så mye, hadde blitt mindre og ble målt til 2 uker «mindre» enn hva det var. Damen spurte om vi ville se på skjermen, jeg sa nei. Hun spurte om vi ville ha en fotoutskrift, igjen var svaret nei. Jeg klarte ikke å ta et bilde av noe vi aldri ville ha. Å vite at den lille babyen, vår første baby, aldri kom til å bli vår. Nå lurer jeg på om det var egoistisk, men vi måtte gjøre det som var best for oss.

Vi gråt mye og jeg skammer meg ikke. Jeg var sint og såret og forvirret over hvorfor det skjedde med oss når vi hadde gjort alt riktig. Men det er ingen forklaring, ingen grunn. Det er ingens feil til tross for hvordan du klandrer deg selv. Og jeg klandret meg selv, om og om igjen. Gjorde jeg for mye rundt huset? Drakk jeg for mye koffein? Kanskje jeg ikke spiste nok grønnsaker. Var det min feil?

Vi ble vist inn i et behandlingsrom på klinikken, på veien til rommet gikk vi forbi en gravid dame som snakket med partneren sin om hvor nydelig babyen deres var. Alt de skulle gjøre og kjøpe mens jeg gikk og bar på en baby som kom til å dø eller som jeg mest sannsynlig måtte drepe selv. Min baby kom ikke til å overleve og så gikk hun der og snakket om idiotiske prinsesse ting og tutu mens jeg måtte tenke på at jeg skulle drepe min egen baby...? Jeg husker at jeg ropte etter henne at det er viktigere ting her i verden enn om du skal gå for snøhvit eller tonerose på veggen. Stakkar dame, hun trodde vel jeg var en psykopat eller noe.

Vi dro på egen hånd etter en stund hvor alt jeg gjorde var å gråte og be om unnskyldning. Jeg var lei meg for mannen min, fordi jeg følte at jeg og kroppen min hadde sviktet ham og lei meg for den lille babyen vår, fordi jeg skyldte på meg selv. Vi ble fortalt om alternativene våre. Ting du ikke har peiling på. Ville vi la abort skje naturlig? Kanskje kroppen kom til å "kaste det ut"? Nei, jeg kunne ikke vente lenger til dette var over. Jeg hadde allerede båret babyen vår lenge nok. Jeg ble fortalt at da ble det hjemmeabort med 4 tabletter som jeg selv må stappe i skjeden for å starte prosessen. De fleste opplevde at hjemmeaborten gikk fint men det ville være en tøff opplevelse som mange slet med en stund etterpå.

En del av meg ønsket å holde dette privat, redselen vi følte om morgenen den 13 mars, da missed abortion vår var på god vei er noe jeg aldri vil glemme, og det er ikke noe alle kan snakke åpent om. Jeg blødde mer enn jeg noen gang hadde forestilt meg mulig, jeg besvimte nesten to ganger på badet, men ble holdt oppe av mannen min som var min absolutte klippe hele veien. Han er den sterkeste personen jeg kjenner, og hvis han ikke hadde holdt det sammen slik han gjorde, er jeg ikke sikker på hvordan jeg ville ha taklet det.

Smertene jeg opplevde var uten sidestykke, og innså at jeg nå vet hvordan fødselen føles uten å ta med en baby hjem. Ingen forteller deg denne delen, du forventer ikke å oppleve sammentrekninger til tross for at du vet hva som skjer i kroppen din. Jeg hadde ikke tid til å gråte lenger fordi smerten jeg følte overtok alle andre følelser jeg hadde. Ønsker du å lese om selve abort opplevelsen så kan du lese det, har skrevet om det før og ønsker ikke å skrive om det igjen: Abort opplevelsen

Etter selve aborten så gikk det fint med meg fysisk men ikke psykisk, men 19 mars, på kvelden fikk jeg så store smerter at jeg trodde jeg skulle dø der og da, heldigvis så bestemte samboen at vi skulle på legevakten for å sjekke hva dette kunne være. etter hjemmeaborten og mange timer med konstant blødning og uutholdelige smerter ble vi fortalt at vi måtte til sykehuset. Vi var på venterommet i bare noen minutter før de ropte navnet mitt, satte meg i rullestol og tok oss gjennom. Jeg mistet all verdigheten min den kvelden, gikk rundt (så godt jeg kunne) med blod strømmende nedover bena mine, la klærne mine fullstendig i bløt, bar et håndkle rundt å sitte på. Det jeg opplevde på akutten  var uten tvil det verste jeg noen gang har vært gjennom. Det er ikke noe som trenger å deles på nytt, men det fikk oss til å spørre om vi noen gang kunne risikere å gå gjennom dette igjen. Da morfinen endelig slo inn og uten at vi visste det, var jeg ferdig med siste rest av «arbeidsstadiet», ble jeg flyttet til overvåkning og på min første tur på toalettet hadde jeg gått forbi de siste restene av det som alltid kommer til å være vårt lille blåbær. Jeg ville ikke gjøre denne delen på egenhånd, men jeg visste nøyaktig hva det var da jeg så det. Og jeg innså at jeg var sterkere enn jeg noen gang trodde var mulig.

Roen jeg følte etter var noe jeg ikke kan forklare, men jeg visste at fysisk var det nesten over og vi kunne begynne å bevege oss fremover. Resten av kvelden og natten ble sponset av kjeks og at jeg fikk gode klemmer og kos av mannen min som aldri forlot siden min. Det var vanskelig for meg å måtte utsette kroppen min for dette, men like vanskelig for ham å måtte se smerten og nøden jeg var i og visste at det ikke var en eneste ting han kunne gjøre for å lindre smertene mine.

Etter en natt på avdelingen tuslet jeg ned for skanning der de bekreftet at graviditeten var borte. Babyen vår var borte. Jeg spurte om hva som ville skje med «babyen vår». Vi fikk til svar at det er medisinsk avfall, det er ikke noe som kan kremeres eller begraves. Hvis vi ønsket å delta på en gudstjeneste, så kunne vi  det men det ble feil for oss. Det at de tilbyr gudstjenester til de som trenger dette, er trøstende, men for oss ville det bare ha forlenget smerten og vi ønsket å gå videre så raskt vi kunne. Før vi dro ble vi fortalt at vi måtte ta en graviditetstest tre uker senere for å sikre at alt svangerskapsvevet hadde forsvunnet, men under oppfølgingssamtalen fikk vi vite at det ikke var noe vev igjen og at det var en ny EL på vei, så det var ikke noen behov for å ta den testen men jeg tok den. Det er noe ganske foruroligende med å ønske en baby så sterkt, men håper på en negativ graviditetstest, for det er først da du vet at alt er over.

Sykehuset var fantastisk fra start til slutt, selvfølgelig var det ting vi ville endre, men måten personalet håndterte alt på med en slik følsomhet er noe som hjalp oss gjennom. Vi var knuste og det har vi vært i lang tid, men vi har helbredet sammen. Folk sier at ting skjer av en grunn, og noen ganger er det vanskelig å forstå hvorfor, jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har grått fordi det bare ikke er rettferdig. Men vi komme oss gjennom dette, omgitt av den mest fantastiske gruppen med familie og venner som har vært med oss hele veien gjennom hele maen. Vi sørget over det lille livet vi mistet, men også over fremtiden vi hadde planlagt som familie. Men bedre ting var i vente, og vi ble glade igjen.

Du tror aldri noe slikt vil skje deg. Det gjør det bare aldri, gjør det? Men vi tok så feil og så uforberedt på det vi gikk gjennom, fordi det aldri egentlig snakkes om, det er ikke nok bevissthet til tross for hvor ofte det skjer. Jeg vet ikke om jeg bare er naiv eller uutdannet, men ideen min om en missed abortion var veldig annerledes enn måten den utspillte seg på, jeg forventet ikke noe av dette. Men de andre damene på rommet jeg var på hadde alle veldig forskjellige opplevelser også. Det eneste vi hadde til felles var tapet av en graviditet vi sårt ønsket oss. Nå i ettertid så er jeg ganske paff av at de som har gått gjennom noe sånt, blir lagt sammen, men samtidig så var det noe helbredende i det.

Jeg har definitivt kommet meg gjennom de siste 2 årene ved å være helt ærlig om hvordan jeg følte meg og dele de forferdelige tingene vi har vært gjennom, spesielt under svangerskapet. Som alt annet bør du være i stand til å sørge og komme over tapet i din egen tid, siden alle er forskjellige. Vi er ikke de første som har opplevd dette, og vi vet at vi ikke var de siste, og det er så opprørende.

Det er ikke "bare en missed abortiont", og det var en "riktig" baby for meg. Jeg bar den for hvert sekund av livet, og det er ikke noe jeg tar lett på. Det var og vil alltid være vår første.

Endret 12. oktober 2023 av Saschi

[Amatariel]

Godt å kunne skrive ned ordene Jeg kjenner meg også mye igjen i enkelte deler. At man er åpen om opplevelsene sine tror jeg kan hjelpe andre også. At man ikke føler seg så alene når det verste først skjer... Abort er fortsatt ganske tabu, men var enda verre før. Så det går fremover. 

[Saschi]

Rugedag 3 av 6-dagers embryo 

Av alle overføringene mine kommer ikke denne til å stå øverst i bøkene. Hver eneste gange har jeg hatt tro på embryoet, til og med det første som fikk en lav gradering. Morgenen som jeg skulle sette inn embryoet, nådde ikke smilet mitt kinnene da jeg våknet. Jeg var langt ifra håpefull. Jeg la frem klærne mine for dagen, svarte som om jeg skullle i en begravelse , de koselige krigersokkene mine som jeg har brukt hver gang siden vi startet med IVF. Som regel, så ønsker jeg å føle meg bra og se bra ut og vær lyset jeg trenger denne dagen, men ikke den dagen, den dagen var alt mørkt. Mens jeg satt å ventet på at dagen skulle begynne, begynte jeg å merke at jeg ikke gledet meg like mye. På en måte virket det som om jeg ville bare ha denne dagen overstått og ferdig med. Er jeg klar til å sette det inn? Overlever det til jeg kommer til klinikken? Vil det klamre seg fast i 9 måneder? Mens jeg sitter i mine egne tanker, ringer klinikken og jeg stirrer på telefonen, får meg ikke selv til å ta den. Orker ikke, så går mot soverommet. Ringer dem tilbake mens jeg sitter på sengen. De ville bare gi beskjed om at min faste gynekolog ikke var på klinikken idag, så det ville være en annen som kom til å gjennomføre insettet.

Jeg pakket sammen for å dra, denne gangen kunne ikke mannen være med p.g.a. T var forkjølet og jeg ønsket ikke å dra ham med meg ned i «mørket» mitt. Da jeg satte meg i bilen, la jeg merke til 3 morgenduer som gikk gjennom hagen vår. En mor med 2 babyer, jeg merket at jeg ble litt irritert, hvorfor var de der? Kunne de ikke oppholde seg i en annen hage, hvorfor måtte de være der? Men nå i etter tid, så kan det være at det var det tegnet jeg trengte den morgenen. Jeg klarte ikke å få finne smilet mitt uansett hva jeg gjorde den morgenen, alt irriterte meg, uansett hva.

Da jeg kom til klinikken var det business as usual. Si navnet mitt, holde på å tisse på meg (du må ha full blære ved insett), vist inn på et rom med 2 stoler og en kommode. Dobbel sjekke at du er hvem du sier at du er og signer på på papiret og før jeg visste ordet av det, var jeg helt alene på rommet og gjorde meg klar. Jeg spiller alltid musikk på telefonen min, men denne gangen satte jeg ikke på noe som helst musikk, satt bare å stirret i veggen. Så ble jeg hente og vist inn på det rommet hvor embryoet skulle bli satt inn. Embryologen kom inn, måtte på nytt bekrefte identiteten min og fortalte statusen på embryoet. Det hadde overlevd tiningen og «klekket» og bekreftet at det var vårt siste og eneste embryo. Akkurat det jeg ville høre mens jeg satt der i stolen. Legen min kom inn kort tid etter. Et spekulum, et kateter og noen raske minutter senere og embryoet var inne! Å se det på skjermen skje via ultralyd er virkelig en rar opplevelse, det går fort så hvis du ikke følger med, så går du glipp av at de overfører embryoet inn. Denne gangen fikk jeg det ikke med meg, stirret på blæren (den er et stort og svart hull), ikke spør meg hvorfor, for det kan jeg ikke svare på. Da jeg gikk å satte meg i bilen, la jeg merke til for første gang en lapp på passasjersiden av bilen, det var mannen som hadde klistret en lapp på setet, det stod: "Smerten du har følt fram til nå, kan ikke sammenlignes med gleden som kommer <3". Undervurder aldri kraften til en liten gest for å glede andre. Jeg satt litt i bilen og bare gren litt for meg selv før jeg kjørte hjem for å kose meg i sengen, spise lunsj og ta en sårt tiltrengt lur, for den luren trengte jeg.

Jeg er nå inni den tidsperioden som er de fryktede "TWO WEEK WAIT". Teknisk sett er det 10 dager etter innsettet at jeg skal gå inn for blodprøven for å måle HCG-nivåene mine og finne ut om jeg ble gravid etter insettet.

Jeg er kommer til rugedag 3 og alt jeg har gjort er senge-/sofahvile. Så i utgangspunktet hengt i sengen, be mannen komme med alle måltidene og snacksene mine, har vært litt deprimert og hatt en tøff periode, er til og med sykemeldt, på sykemeldingen står det at jeg er utkjørt. Kommer av ptsden. For å forberede meg på dette og gjøre det lettere for mannen, som måtte ta fri fra jobben for å passe på og ta vare på meg og T, gjorde jeg måltidsplanen vår passende for sengeleie og har planlagt noen av mine favorittmåltider for å prøve å nyte denne tiden og ikke vær en som er negativ til hele innsettet. Noen ganger så føler jeg at ptsdenødelegger mer enn den hjelper, dette er en tid som burde være fylt av håp og glede, jeg burde være oppe i skyene og dra på symptom jakt, men istedenfor ligger jeg i sengen og tenker på at jeg tok et for hastet avgjørelse når det kom til å sette egget inn.

[Amatariel]

Verdens største klem til deg
 

[Saschi]

Ruge dag 10

Begynte jeg å teste tidlig? Jepp. Trodde jeg på embryoet? Nope. 

Jeg røk på en test på Mandag, en sånn ultratidlig Clearblue, var faktisk positiv, var mildt sjokket men så gikk tankene over til MAen og kjemisk… typisk meg. Ingen av Babyplan testene ble noe særlig sterkere, følte de var like svake hver dag og den digitale ga meg 1 -2, så tankene gikk igjen på kjemisk, så sluttet med testingen rundt Torsdag men idag startet jeg dagen med en heftig halsbrann og en følelse av sure oppstøt, den eneste andre gangen jeg noen gang har hatt halsbrann var da jeg var gravid med T. Så jeg tok en test, og tenkte at det kan ikke skade å ta en digital, alltid hyggelig å se 1 - 2 igjen og slengte med en BP, men testen hadde ikke en svak strek men en ganske godt synlig strek. Jeg trodde jeg skulle dette i gulvet, her hadde jeg avskrevet embryoet, men embryoet hadde bestemt seg for at de skulle vise meg hvor feil jeg tok. Jeg testet igjen, samme svar, sterk strek og i lykke rusen hadde jeg helt glemt den digitale. Den som skulle vise 1 - 2 men viste 2 - 3… Med min første graviditet var mannen rett med meg da jeg fant ut at vi var gravide, vi skulle spise lunsj sammen men denne gangen vil jeg overraske ham litt. Han har blitt litt påvirket av meg og min negativitet…

Fysisk er det mest akutte symptomet jeg har akkurat nå kramper og ryggsmerter som jeg også hadde tidlig i mitt første svangerskap. Jeg har også vært litt mer tørst enn vanlig og føler meg litt oppblåst (trodde mensen skulle komme, imorgen er IKM).

Det har ikke helt gått opp for meg at sjansen er stor for at jeg gravid. Venter til jeg har fått svar på blodprøven på Mandag, men jeg kan si at jeg er gravid til det motsatte er bevist.

Spoiler

 

Endret 4. november 2023 av Saschi

[Amatariel]

Gratulerer så mye...! 🥰 Så utrolig godt at dette innsettet skulle bære frukter!  Har ALL forståelse for at det er vanskelig å juble (mine to siste svangerskap var så angstfulle at jeg ikke klarte å glede meg før babyen var født liksom). Men det er som du sier - du er gravid inntil det motsatte bevises!! Vi vet jo alle at et svangerskap består av mange hindre - men nå har du klart et av det aller vanskeligste - å bli gravid. 

[89jenta]

Åh gratulerer sååå mye! Forstår at du ikke helt klarer å slippe jubelen ut.. Jeg krysser alt jeg har av fingre og tær for at dette lille frøet ✨ 

[89jenta]

Hvordan går det med deg? ✨

[Saschi]

89jenta skrev (På 18.11.2023 den 22.00):

Hvordan går det med deg? ✨

Det går ikke så bra. Hadde en ultralyd idag og embryoet ble målt til 6+1 (hjertet har begynt å slå) og jeg skulle vært 7+2 idag… Så må gjennom en ny MA og alt jeg vil er å gå hjem men kan ikke, må tilbake på jobb. 

Hvordan går det med deg?

[Amatariel]

Åå så trist å høre Saschi  Var virkelig ikke sånn det skulle gå 😪

Håper virkelig du (og mannen) tar vare på deg selv. Vurder en sykemelding kanskje. Er umenneskelig å stå i jobb når man går gjennom dette. Jeg har gjort det to ganger, og fikk angre på det i ettertid. Tenk på deg selv

[89jenta]

Så utrolig trist å høre 😔 Sender dere verdens største klemmer! Ord blir fattige..

[Saschi]

Amatariel skrev (På 29.11.2023 den 10.10):

Åå så trist å høre Saschi  Var virkelig ikke sånn det skulle gå 😪

Håper virkelig du (og mannen) tar vare på deg selv. Vurder en sykemelding kanskje. Er umenneskelig å stå i jobb når man går gjennom dette. Jeg har gjort det to ganger, og fikk angre på det i ettertid. Tenk på deg selv

Jeg blir ennå regnet som gravid pga jeg ikke har fått den endelige dommen når det kommer til MA, jeg vet at det er en MA, gynekologen burde vite at det er en MA, men nei, få vente en hel uke før jeg får medisiner og endt dette svangerskapet, Kroppen tror faktisk at den ennå er gravid... det er nok det verste. 

89jenta skrev (På 29.11.2023 den 16.39):

Så utrolig trist å høre 😔 Sender dere verdens største klemmer! Ord blir fattige..

Takk ❤️

[Saschi]

8+0

I dag er jeg 8+0 men ikke egentlig, jeg burde ikke regnes som gravid, jeg burde ha en blødning nå men p.g.a. det "nydelige" helsevesenet våres, så får jeg ikke medisiner for å ende dette svangerskapet fordi jeg må ha 2 bekreftende ul som beviser at jeg går gjennom en MA. Perfekt! Fantastisk! Men hva om jeg ikke hadde gått gjennom IVF, da hadde de ikke sagt MA, da hadde de sagt at beregningen min var feil og jeg hadde blitt satt tilbake 8 dager og det hadde blitt med det. Så får jeg en toul fra sykehuset og der finner vi to døde fostere som er mye mindre enn de burde være og jeg får innvilget medisinsk abort uten noe ekstra ultralyd en uke senere. Helsevesentet i et nøtteskall.

Alle spør om hvordan det går med meg, men hva skal jeg svare på det? Jeg har vært her før og jeg vet hva jeg skal gjennom? Jeg har det jævlig og føler på en skam over at jeg ikke kan gjøre noe for disse embryoene og vil drepe dem og gå videre? Jeg ble kald og følelsesløs når jeg fikk beskjeden, nå går jeg rundt i en tåke? Nei, de svarene passer ikke, så jeg gir dem det svaret de vil høre: Jeg har det bra og vi har heldigvis T. Realiteten min er ganske enkel, jeg har to døde embryo i magen som det er 99,9% sikkert at jeg må drepe selv, jeg skal drepe mine egne embryoer fordi en manndsidiot bestemte at jeg skal vente 1 uke for å se om kroppen rydder opp, før jeg kan få en medisinsk abort. Den j**len kan kysse meg der solen ikke skinner. De kan jo prøve å leve som gravid og ta medisiner som om du er gravid mens du vet at fosterene i magen ikke lever lenger, da kan vi snakke. Jeg håper med hele hjertet mitt at jeg har en annen erfaring enn sist gang, for jeg orker ikke å gå gjennom det samme igjen, tror ikke jeg vil overleve den fysiske smerten igjen. 

Det som er verst er at jeg våknet rundt kl 5 idag morges og lå i stillhet og gråt ved siden av mannen min, jeg viste for første gang følelser siden jeg fikk beskjeden, har gått rundt som en iskald person i en tåke. Har ikke vist noen som helst følelser for noen, har måttet tvinge dem fram men ikke med sønnen, jeg har lagt ham hele uken fordi pusten hans roer meg og jeg trenger en bekreftelse på at han puster og jeg har en trang for å se at han beveger seg. Mens mannen lå i sengen og snorket imorges, listet jeg meg ut med tårer som rant ned ansiktet mitt og satte meg på toalettet og grein for meg selv, jeg klarte ikke å vær sterk lenger.  Jeg må være sterk for sønnen min men de siste 24 timene har jeg følt på en skam, jeg skulle så gjerne gitt ham et søsken men sjansen er stor for at jeg ikke kan gjør det og det er det verste. Vi kjøpte en t-skjorte til T, som han skulle bruke på julaften og da skulle vi annonsere at han skulle bli storebror, den ligger ennå på kjøkkenet og det gjør vondt hver gang jeg går forbi den men jeg får meg ikke til å fjerne den heller. 

Jeg har ikke fått smertene ennå, kroppen tror ennå den er gravid, fantastisk, just my luck! Har ikke fått noen blødninger, har alle symptomene ennå, det eneste som har endret seg er matlysten, den er dessverre blitt mindre. Jeg går rundt i en tåke og bare eksisterer, venter bare på at det skal bli Mandag, sånn at jeg kan få medisiner og bli ferdig med dette svangerskapet. Trodde aldri jeg skulle sitte her igjen når de 2 streken lyste mot meg, men her er jeg. Det er ikke lett å ikke tenke på de tankene jeg hadde før innsettet, at dette ikkke gikk og jeg avskrev embryoet fram til jeg fikk de positive testene, gud son jeg skulle ønske at de ikke var positive. Håpet gikk opp og jeg gledet meg men når føler jeg meg som en dritt. 

 Denne gangen er ting annerledes, som regel pleier mannen og være den positive og jeg er den negative. Mannen vet ikke om han vil bruke det siste forsøket og jeg klanderer ham ikke. Vi får ut mer enn nok egg men når du får ut ca 20 egg pr gang, og du sitter igjen med 1 egg eller forsøket blir avbrutt, da kjenner du det godt. Så usikkert om vi bruker det siste forsøket i 3 pk som vi kjøpte men jeg vil ikke kaste bort det siste forsøket, så jeg har bestemt at jeg skal bruke det enten mannen liker det eller ikke. Han kommer nok til å endre mening men dette tar på psyken. Vi er og inne på å gjennomføre offentlige forsøk men siden jeg ikke får mensen til "rett" tid, så blir det vanskelig å komplisert...

Endret 29. desember 2023 av Saschi

[Saschi]

7 dager etter fullført abort 

Abort er den vanligste typen svangerskapstap, som påvirker ett av fire svangerskap. Jeg trodde aldri jeg skulle være en del av den statistikken igjen, men her er jeg, en del av statestikken igjen...

Fra det øyeblikket vi fant ut at jeg var gravid, begynte mannen min og jeg å glede oss og planlegge for fremtiden. Spol frem noen uker med graviditetsrelaterte symptomer – kvalme, kramper og tretthet – dagen for den første ultralyden vår så ut til å nærme seg med stormskritt, og vi var spente på å se det første glimtet av den lille.

Så, en uke før ultralyden, begynte jeg å blø lett på jobben. I panikk begynte jeg å tenke på spontanabort og kjemisk graviditet før jeg tok meg sammen og sa til meg selv at dette kan være vanlig i noen svangerskap og slutte å bekymre meg. Dagen etter kom det litt mer blod og jeg bestemte meg for å snakke med jordmor, kun for å få beskjed om at det ikke var noe å bekymre seg for. Nok en dag gikk og jeg fikk en magefølelse på at noe ikke stemt, jeg ringte jordmoren min og fikk besjed om at det var tidlig og jeg måtte vente og se. Over helgen skulle jeg ha min første ultralyd og alt kom til å se fint ut, så feil kan man ta...

På grunn av kaos på jobben til mannen, kunne han ikke være med denne gange og det var greit for meg, ikke mye du ser på ultralyden uansett, så jeg dro til klinikken alene. Etter noe som virket som en lang evighet, var nok mer 10 minutter, men jeg gledet meg sånn for å få vekk klumpe i magen. Det var endelig min tur, satte meg i stolen og svarte på spørsmålene så var det tid for det jeg gledet meg mest til, nemlig ultralyden. Ingenting kunne forberedte meg på det som ville komme de neste 5 minuttene.

Da ultralydsonden ble ført inn, begynte jeg å føle jeg meg engstelig og ønsket at mannen min var der for å se babyen for første gang. Noen minutter senere pekte gynekologen ut to sekker på skjermen til meg og sa: "du bærer tvillinger, men det ser ut som om de deler morkake og de måler ikke til den størrelsen som de skal, de måler en uke bak. De måler til 6+1". Han sjekket hjerteslagene og de kunne stemme med 6+1, så det kunne være at de vokste sent fordi de delte morkake. Sjokk traff, tårene trillet, jeg kunne ikke fatte at jeg bar tvillinger, enn si at de delte morkake, gikk det ann? Ville de overleve? Ville jeg overleve? Han ville ikke svare på om det var en MA pga komplikasjoner rundt delingen av morkake og fostervannshule, men jeg skulle komme tilbake om en uke og se om vi kunne få flere svar eller se om tvillingene hadde vokst mer.

Jeg prøvde fortsatt å behandle dette gjennom hele uken, og var forberedt på den indre ultralyden. Heldigvis så hadde jeg forberedt meg selv på at jeg kom til å få noen dårlige beskjeder, brukte uken med en blanding av å sjekke hva det betydde at de delte morkake, multippelt svangerskap, sjansen for at de bare vokste tregt osv, men ingenting kunne forberde meg på den beskjeden jeg fikk. Til min forferdelse ble jeg fortalt at den ene tvillingen ikke hadde noe hjerteslag og den andre hadde ikke vokst siden sist og at hjerteslaget var det samme. Akkurat sånn hadde jeg mistet dem begge. I det øyeblikket følte jeg at verden hadde stoppet opp.

En virvelvind av følelser flommet over meg, tanker rant gjennom hodet mitt. Vi skulle få tvillinger, vi skulle bli en familie på fem... men den korte gleden av å finne ut om tvillingene var kortvarig, og ingenting hadde forberedt meg mentalt på tapet av to babyer.

Mens jeg gråt ut, ble jeg forlatt alene i et trist rådgivningsrom, rakte en brosjyre og bedt om å ringe mannen min. Da han kom, måtte jeg fortelle ham nyhetene. Han var knust, han ble rammet av sjokk og dyp sorg.

Jeg ble fortalt at det ikke var noe vi kunne gjøre, jeg skulle slutte med medisinene mine og de håpet at kroppen min skulle fikse opp i det selv. Vi fikk de neste trinnene, akkurat som om jeg ikke hadde gått gjennom dette før. Jeg kan prosedyrene, jeg og medisinene var gamle venner.

Den neste morgenen kunne jeg ikke slutte å gråte. Ingen ord kan beskrive hvor nummen jeg følte meg. Dette ville være den siste morgenen med babyene mine før jeg og den gamle vennen min skulle drepe dem. Et surrealistisk øyeblikk, noe ingen mor burde gå gjennom.

De neste dagene gikk og var smertefulle, men jeg kom gjennom dem og jeg hadde tramadol denne gange, så jeg taklet smertene bedre. Min første dag uten smerter, våknet jeg redd og alene. De dagene som ble brukt til å dempe smertene, levde jeg i en tåke. Da jeg kom tilbake til bevissthet fra tåken var det et kort øyeblikk jeg tenkte «kan dette ha vært et mareritt?». Jeg så ned og holdt meg på magen. Dette var veldig ekte, og jeg ble snart brakt tilbake til den harde virkeligheten. Da jeg våknet og visste at de babyene som hadde bygd seg hjemme i meg ikke lenger var der, følte jeg en tristhet som ingen ord kan beskrive.

Aborten fikk meg til å føle meg alene, og uten støtte fra familien min de visste ikke om tvillingene og mannen min ved siden av meg som syns det var enda vanskeligere denne gangen, vi hadde mistet 2 denne gangen...

Etter hjemmeaborten lå jeg i sengeleie. Mens jeg prøvde å komme meg fysisk, var jeg følelsesmessig ødelagt. Denne sorgen og tapet føltes ulikt alle andre. Det var bare mannen min og jeg som virkelig følte dette tapet, denne smerten. Alt vi hadde gjort frem til nå dreide seg om dette livet på innsiden og at sønnen vår skulle bli storebror. Våre håp ble fullstendig knust.

En mengde følelser kom i bølger – nummenhet over det som hadde skjedd, sorg, sinne og irritasjon over hvorfor kroppen min ikke viste noen tegn tidligere på at noe var galt. Kan det ha vært noe vi kunne ha gjort for å redde livene deres? Så mange spørsmål rant gjennom hodet mitt.

Jeg klarte ikke å slutte å gråte, hjertet mitt var knust, og uansett hva jeg gjorde for å distrahere meg selv, fortsatte tårene å komme. Det virket som om nyfødte var overalt hvor jeg gikk og over hele sosiale medier, noe som ofte utløste tanker om hva som kunne ha vært. Livet slik vi kjente det hadde forandret seg totalt. Hvor går vi herfra? Hva skjer nå? Hvordan går jeg tilbake på jobb? Følelsene var rå.

4 dager etter aborten var gjennomført hadde jeg en time på sykehuset for å sjekke om alt var kommet ut. Den dagen var en av de verste dagene i mitt liv, tok meg tilbake til den første gangen jeg var der for å sjekke om blåbæret var ute. Min tilbakevending var mildt sagt vanskelig. Jeg brukte all energi på å komme meg opp på avdelingen og snakke om det som hadde skjedd når alt jeg ville var å ligge i sengen og gråte. Jeg brøt ut i gråt på tilfeldige tidspunkter, alt så ut til å være en trigger.

Da jeg skulle legge meg i stolen og begynne den indre ultralyden, hørte jeg et sukk ved siden av meg og legen fikk et veldig trist uttrykk, jeg visste hva hun skulle si. Sikkert noen rester som hang igjen, sånt skjer. Overlegen kom in i rommet, hyggelig dame men når hun så på skjermen fikk hun samme triste uttrykket, da visste jeg at noe var galt. Begge så på meg og jeg sa med en hviskende stemme at de kunne fortelle meg, jeg kunne takle det. Det var bare et av embryoene som hadde kommet ut, det andre var ennå inni magen. Ny utskrapning og mannen var hjemme sønnen vår som var syk, så måtte ta en ny telefon og fortelle ham det. Mens jeg satt der og vente på at det skulle bli min tur, begynte jeg å se etter folk i samme situasjon som meg eller som hadde gått gjennom noe lignende, slik at jeg ikke følte meg alene.

Jeg gikk ut for å få litt frisk luft, det var en mørk, kald, regnfull dag, på en eller annen måte så det ut til at været reflekterte mitt dystre humør. Jeg gikk og satte meg på en benk, jeg hulket og mens jeg satt der slo det meg hardt at babyene mine ikke var her mer. I det øyeblikket føltes det som alt håp og glede var borte. Etter en liten stund reiste jeg meg for å gi inn og gjennomføre utskrapingen av det embryoet som ville så gjerne være med videre. God jul og godt nyttår til meg.

Jeg ble brakt til et rom med tre senger og bedt om å ta på meg en sykehuskjole. Jeg husker jeg syntes rommet var stort og kaldt. Jeg ble ført ned korridoren i sykehuskjolen min som ikke lukket seg bak og rumpa mi viste seg. Jeg ble veldig sint fordi bygningen ble renovert og det var arbeidere overalt. Her gikk jeg ned denne korridoren med rumpa mi synlig for alle. Arbeiderne så ut til å se på meg og si at vi vet hva du holder på med. Jeg følte meg 1 meter høy. Jeg følte meg skitten og billig.

Da jeg kom til operasjonsstuen ble jeg lagt på en seng. Jeg var så redd. Hva om jeg dør? Å Gud, hva gjør jeg? Så kom legen bort til meg. Han hadde et rolig ansikt og han snakket med meg. Han virket virkelig interessert i meg. Frem til da har jeg følte meg som en liten dritt, fordi personalet hadde behandlet meg som om det var det jeg var. Jeg følte de sa 'Her kommer en annen idiot som ikke klarer å reprodusere.' Jeg følte at de var sinte. Nå var det denne legen som holdt meg i hånden og fortalte meg at det ville være over veldig snart. Og det var. Det neste jeg husker var å våkne av at noen gråt. Det var en jente i seng ved siden av meg. Hun var veldig fortvilet og jeg ville bare at hun skulle holde kjeft. Jeg ønsket ikke å tenk på hva jeg nettopp hadde gjort, og her var denne jenta som skrek at hun hadde drept babyen sin. Mannen kom og alt jeg ønsket å gjøre var å reise hjem. Vi spurte om det var ok å forlate sykehuset og det gjorde vi, jeg orket ikke mer. Jeg måtte ut og vekk. Da vi kjørte hjem prøvde mannen å unngå alt av humper, da klinikken hadde advart oss om at hvis jeg begynte å blø kraftig, måtte vi komme oss til sykehus.

Støtten fra mannen min og mine kjære har vært avgjørende for å hjelpe meg å komme meg. Jeg tar gradvis hver dag som den kommer, går gjennom følelsene og prøver å fokusere på jobb og liv på nytt.

Mange visste at vi slet med å bli gravide, men for meg så har det blitt tøffere, spørsmålene har gått fra «så, noen barn ennå?», «planlegger du en familie?», til «Når kommer nr 2?» Skal ikke T få et søsken?» «Burde dere ikke starte med å prøve på nr 2 snart?» Selv om de ofte blir stilt uskyldig, rammer disse spørsmålene ofte hardt etter å ha gått gjennom tap av babyer. Hvordan er det ok for samfunnet å stille folk disse spørsmålene, men ikke snakke om spontanabort og tap av babyer, eller til og med skamme seg over å diskutere det?

Jeg lærer å leve med det som har skjedd, tvillingene vil alltid være innprentet i oss og en del av livene våre for alltid.

[89jenta]

❤️ sender deg verdens største klem!

[Saschi]

DPO et eller annet...

Ja, hva skal vi si? New year, not a new me.

Vi skal bruke opp pakken, så det blir et tredje søskenforsøk og jeg skal ærlig innrømme at jeg vet ikke hva som skremmer meg mest av at dette kanskje er det siste forsøket vi gjør eller at jeg blir gravid og mister igjen. Skulle tro at det var det verste men det er ikke det, fordi jeg har en stemme i bakhodet som sier at «Hva med et fjerde forsøk?». Tok meg litt tid å venne meg til tanken om å bruke det siste forsøket men hodet er allerede på forsøk nummer 4 med søskenforsøk, så dette går jo kjempebra (sarkasme). Klinikken har full tro på at vi kommer til å bli gravide, men hadde de ikke sagt det, hadde de vært i feil bransje og sikkert noe de må si siden de tjener ikke penger på å si at: «Beklager, men dere blir nok ikke gravide på det forsøket». Mannen vil sette strek med dette forsøket men tankene mine går over til: «Hva om den sitter på det 4 forsøket?  Kommer jeg til å angre hvis jeg ikke gjørt det? Kommer vi til å få det til økonomisk og ikke minst, kommer psyken min til å klare seg?». Et enkeltforsøk koster 50 000 + medisiner så en god del gryn men det er tanker og bekymringer som fremtidige Saschi skal ta.

Over til noen litt gode nyheter, vi skal endelig flytte til et barnevennlig område, akkurat nå så bor vi et område hvor den nærmeste lekeplassen er 20 minutter, og veien er nesten rett utforbi døren, ja, langt i fra et barnevennlig område. Vi må flytte i slutten av månen og vi har ikke pakket ned noe særlig. Da vi flyttet hit, var vi unge og naive, hadde null anelse om hva som var i vente for oss og alle slagene og sparkene i magen vi skulle få. Jeg har hatt dårlige stunder og helt himmelske stunder. Jeg flytter fra denne plassen som en helt annen person med mer livserfaring enn jeg skulle ønske jeg hadde, men det er geit, det har gjort meg til en sterkere person men kunne godt vært uten den forbaska ptsden! Jeg har grene i hvert eneste rom og skreket som en gal i sinne, frustrasjon og glede. Begge MAene var her men samtidig så var det her jeg gikk gravid med T, kjente de første bevegelsene og tok ham med hjem og hørte ham le for første gang, så masse minner men samtidig så kommer de vonde fram mer enn jeg skulle ønske.

I slutten av Januar var jeg inne på tanken om å gjennomføre det siste forsøket med engang for det om jeg visste at jeg ikke var klar, sånn at jeg kunne få en ny begynnelse i det nye huset men endte opp med å vente fordi  jeg visset at jeg ikke var klar og kroppen trengte en pause. Så våres IVF reise blir med oss videre til det nye huset, håper den ender lykkelig, krysser i alle fall fingrene for det, uansett når streken blir satt.     

[Amatariel]

Mange gode klemmer til deg, og ønsker om at dette virkelig blir et godt nytt år  Veldig spennende med flytteplaner, og høres veldig riktig ut. Blir kjempebra for T med et barnevennlig område dit dere skal, og der vil dere skape alle de beste minnene for livet ❤️ Håper og krysser for at det også vil bli et lite søsken. Masse lykke til!

[Saschi]

CD 1

Vi er kommet til det tredje og siste forsøket, har nå gått gjennom mitt siste uttak, det blir garantert ikke noe mer uttak på meg. Noen ganger så føler jeg på en skyld fordi jeg tar opp så mye av legens og klinikken sin tid, noen ganger blir jeg så innmari utålmodig. Skulle ønske mensen kunne komme hver måned, sånn at jeg slipper å komme inn hver 2 – 3 uke for å sjekke om jeg har hatt eggløsning. Endelig fikk jeg grønt lys etter å ha gått primolut i 10 dager med en liten «mensen blødning». Så kom dagen, jeg skulle få begynne på de etterlengtede sprøytene. Det som fulgte var 2 uker med presise doser av hormoninjeksjoner, forslått hud, hodepine og tretthet. Samtidig som vi gikk gjennom det siste søskenforsøket, så det ut til at alle jeg tilbrakte tid med spurte «så, når kommer et søsken til T?» Hvis jeg har lært én ting fra denne reisen, er det aldri å stille dette spørsmålet ut av det blå, det er et spørsmål lastet med følelser og det kan lett unngås.

"Trigger Day" som det heter i IVF-miljøet, eller "Pulling the Trigger" (når du injiserer et hormon som utløser eggløsning) snek seg inn på oss, og nøyaktig 36 timer senere ble jeg tatt til et rom for å vente til jeg kunne gjennomføre egguttaket. Resten av medisinene ble tatt (har store smerter under uttak og mange eggposer, så får smertestiller som jeg tar 1 time før jeg kommer til klinikken), rommet begynte å snurre, hadde store smerter. Gjennomførte egguttaket men det føltes som om de brukte lenger tid denne gangen. Legen sa at det var en veldig god fangst denne gangen, jeg brydde meg ikke, hører det hver gang. Ble fulgt tilbake til rommet av mannen og ventet på å få høre om fangsten. Tok litt tid, litt for lang tid for min del (Mrs utålmodig). Sykepleieren kom inn med et sjokket ansikt og slet med å finne ordene men så satte hun opp et smil og sa at jeg hadde fått ut 41 egg... Jeg datt av stolen og det anbefaler jeg absolutt ingen å gjøre etter et egguttak.  Det føltes som om innmaten min hadde blitt skrapet med en kniv og jeg ble bedt om å "forvente litt ubehag", litt ubehag? Litt?, jeg har fått ut 41 EGG, jeg følte garantert mer enn litt ubehag... Dagen etterpå ringte de og fortalte at det var mange egg som var små og umodne men 27 var modne og 17 hadde latt seg befrukte.  Så kom den store ventetiden, hvor mange egg ville vi sitte igjen med? 1 eller ville vi være heldige denne gangen å få 2? Kunne  vi la oss håpe på det?  

Plutselig kom meldingen inn noen dager senere, jeg var livredd for å lese. Valgte å vente til mannen kom hjem fra jobb, sånn at han kunne lese den nedslående meldingen for meg. Han ble sjokket og overrasket når han leste meldingen og bare stirret på telefonen, han leste sikkert meldingen 7 ganger og alt jeg kunne tenke var, alle embryone døde og vi har ingen å sette inn, det siste forsøket ble det tredje avbrutte forsøket, ingen søsken til T. Så ga mannen telefonen tilbake til meg og sa at jeg burde lese den. Det var nok det siste jeg hadde lyst til der og da, men jeg leste meldingen og ble like sjokkert som mannen. Vi har 5 6-dagers embryoer på frys  ❤️ Jeg får 5 sjanser til å gi T et søsken og forhåpentligvis så ligger en lillebror eller lillesøster i fryseren hos Medicus. 

Mensen meldte ankomst i går og vi har valgt å prøve å sette inn et embryo denne syklusen med mindre det tar for lang tid før EL kommer. Så nå blir det progynova 3 ganger til dagen, den vanskeligste delen av reisen kommer nå. Vi har 5 embryoer, 5 sjanser og det er det. Ingen nye eggutakk, ingen nye forsøk. Vi MÅ klare det nå. Jeg må stole på kroppen min, til tross for at jeg føler meg virkelig sviktet av den.

 

[Amatariel]

Gode nyheter  Håper og krysser alt for dere at det går på dette forsøket nå ❤️

[Saschi]

Amatariel skrev (2 timer siden):

Gode nyheter  Håper og krysser alt for dere at det går på dette forsøket nå ❤️

Takk, det samme gjør jeg og akkurat nå. Føler meg fit for fight 

Endret 24. april av Saschi