Saschi prøver lykken på nr 2

[Amatariel]

Åå gratulerer! Kjære deg! Glad du delte dette! ❤️ Klart du må det! Alle har sin unike historie, og vi blir glade når vi ser at de ender godt. Satser i alle fall på at denne holder løpet ut 🤞

Og mange av oss har tidligere opplevelser som gjør det umulig å "nyte" et svangerskap. Noen har mistet en eller flere ganger før, noen har hatt en lang vei for å bli gravid med spiren. Noen av oss er bare ekstra redd. I mitt forrige svangerskap så måtte jeg bare akseptere det. At sånn er jeg. Gangen før der var jeg nemlig veldig redd hele tiden, og hadde konstant dårlig samvittighet for det, følte at jeg burde glede meg mer, at jeg var dum som var så bekymret. Men nå sist måtte jeg bare skyve det bort. Enn så sterkt spiren var ønsket så overskygget frykten gleden. Jeg gruet meg til hver eneste UL, fikk vondt i magen når jeg gikk forbi babyklær osv. Jeg måtte godt over ordinær ultralyd før jeg turte å tro på at det faktisk skulle holde, men selv etter det var det alltid en liten stemme som hvisket at noe galt kunne skje. Så ja, svangerskapet var vanskelig. Og etterpå er det selvfølgelig lett å tenke at det var dumt at jeg hadde disse tankene... det gikk jo bra. Men sånn var det bare for meg.

Nydelig liten bamsemums du har! Ønsker deg all lykke til i tiden fremover

[89jenta]

Gratulerer så mye! 🥳

[Elise93]

Har fulgt med fra sidelinja en liten stund og vil bare si gratulerer så mye!! 🥰❤️ Så utrolig fantastisk at det klaffet av seg selv etter alt dere har gått gjennom. Unner dere virkelig det 🥰

[Minlilleflokk<3]

Leste hva har du gått igjennom nå og ser at du har hatt noen tunge år. Men det var skikkelig koselig å lese at du er gravid nå! gratulerer så mye🙌🏻🥰 

[stAre]

gratulerer sååå masse 😁💐

[Patriotpaula]

Åååh, gratulerer ❤️❤️❤️

[Saschi]

10 + 3 

Tusen mange ganger takk for alle gratulasjoner og fine meldinger ❤️ Som jeg sa i innlegget så var det veldig tøft å si det høyt for første gang til noen, har ikke sagt det til noen i familien ennå… Er ikke klar, vil skåne dem for alt av smerte hvis dette ikke skulle gå veien, da blir det jeg og samboeren om bærer på sorgen men samtidig så fortjener de å få vite det. Jeg er ikke akkurat tynn og det begynner så vidt å vises, det ser ut som om jeg har spist en stor lunsj og er oppblåst (har aldri egentlig vært tynn, alltid hatt litt ekstra kilo). Hvorfor er det så lett å fortelle dere men ikke familien? Eller det var ikke så lett, følte at jeg løy til dere siden jeg ikke fortalt noe med engang. En del av meg tror ikke på dette, venter vel bare på å våkne opp fra denne drømmen for å så si: «Idiot, trodde du virkelig at du var gravid? Virkelig? Du trodde at du fortjente å bli gravid før noen av de andre på forumet? Ikke søren om du gjør». Det er så lett å vær kjempesnill mot alle dere andre og heie på dere til jeg blir blå og grønn i ansiktet, kommer til å heie på alle sammen fram til den dagen det skjer, men for meg selv, da hiver jeg inn håndkleet på et sekund og stoler ikke på kroppen og googler ALT! Akkurat som om jeg ikke unner meg selv å vær gravid… Kanskje jeg ikke gjør det noen ganger fordi det er så mange andre som fortjener det mer enn meg… 

[Rhea87]

Hei @Saschi

tenker på deg iblandt! håper du har det bra og fortsatt ruger ❤️

[Saschi]

Rhea87 skrev (På 25.5.2022 den 18.56):

Hei @Saschi

tenker på deg iblandt! håper du har det bra og fortsatt ruger ❤️

Hei

Så kjekt å høre at du tenker på meg, det går fint med meg og ruger fortsatt som en liten galning, har ennå ikke fått den runde og fine gravide magen, ser bare ut som om jeg har lagt på meg 😅 Hadde en ultralyd den 24 Mai fordi jeg ville se og fikk vite at jeg ruger på en gutt  Ble og fortalt på ultralyden at termindatoen ble satt fram til 7 November, så Idag er jeg enten 17+2 eller 17+4, men har den første obligatoriske ultralyden den 13 Juni på sykehuset, så venter fram til da før jeg tenker at jeg har en endelig termindato 😄 

[Saschi]

Hei alle sammen, I am back og vi har begynt prøvingen på nestemann

En liten oppdatering på hva som har skjedd siden jeg sist skrev i dagboken:

Jeg hadde tenkt å skrive en graviditetsdagbok men det ble ikke så my av den fordi jeg rett og slett glemte den. Jeg ble sykemeldt i uke 21 pga svangerskapsforgiftning og rett før fødsel fikk jeg påvist svangerskapsdiabetes. ja, jeg er ganske grådig, må ha alt eller ingenting 😅 Det var ganger det var truende fødsel men han var flink og holdt seg inne. Hadde en lang fødsel som varte i 3 dager med kraftige rier som endte i hastekeisersnitt grad 1, så ikke den beste opplevelsen. Når jeg lå der så trodde jeg aldri at jeg ikke skulle få møte prinsen men her er vi, den lille prinsen er blitt 10 måneder og skal begynne i barnehagen neste måned og jeg er så klart ikke klar men det er vel normalt. Vi giftet oss i juli, som en nydelig avslutning på den lange veien vi har vært gjennom. Det var litt om hva som har skjedd hos oss siden sist. 

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

CD 1

Når jeg gikk gravid så kom spørsmålet opp med søsken, skal vi prøve på søsken eller skal vi si oss fornøyd med prinsen? Vi snakket fram og tilbake, diskuterte for og imot men bestemte oss for å prøve men denne gangen så skal vi sette strek med 3 forsøk men bruke opp alle eggene hvis det er noen igjen. 

Vi har allerede vært gjennom et forsøk i Juni, som ikke gikk så bra. Endte opp med store smerter og ble overstimulert, noe som gjorde at eggene var overmodne og ikke kunne brukes. Jeg fikk kun ut 3 veldig dårlige egg som døde den første dagen og for en som pleier å få 17 - 20 egg, så er dette langt fra noe du vil høre. Jeg har aldri følt meg mer mislykket, alt som gikk i hodet mitt var alle pengene som vi har brukt på det ene forsøket som ble ødelagt p.g.a. langhelg. Og det hjalp ikke at en sur sykepleier sa til oss at hadde ikke vært for at klinikken var stengt på mandagen, kunne vi hatt mer egg å jobbe med. (u)heldigvis, så valgte vi å kjøpe en enkelpakke. Vi har nå valgt å gå tilbake til Medicus, som syns det var rart at klinikken hadde valgt å gjennomføre når de visste at egguttakket kunne ende på en stengt dag. 

For de som lurer på hvorfor vi valgte å gå privat, er fordi offentlig ikke er en mulighet. I det offentlige må vi gjennom ganske mange tester, prøving med forskjellige medisiner, for så å få det svaret som vi allerede vet, at vi trenger IVF. Også er vi så heldige at vi får vente på en kontroll time og så må sprøyte start legges opp ved når du har el (noe jeg ikke har), får så trigge den. I følge legen så kan alt av utredning ta rundt 2 - 3 år (inkludert ventetid) før vi faktisk kan starte med et forsøk. Dette er ikke noe vi ønsker da vi har planer om å leve et liv uten å være prøver. Vi var allerede inne på tanken om å legge inn håndkleet før vi ble gravid med T, men heldigvis endte det godt ❤️ 

Jeg har fått mensen og startet med sprøyter idag. Overraskende nok, så gikk det ganske greit idag i forhold til hvordan det pleier å være. Er som regel ganske nervøs og fikler med sprøyten og tar den fram og tilbake. Tør ikke stikke meg selv for det om jeg har gjort det før en million ganger men i dag satte jeg den bare rett inn, til og med mannen reagerte. Begynner å bli lei av alt som har med ivf å gjøre, har ikke begynt å leve livet ennå for det om jeg er 30 år nå eller kjøpt noe stort siden alle pengene går til ivf relaterte ting... Når jeg ser på noe tenker jeg alltid at dette kan jo brukes på den mirakel kuren eller støttemedisin. jeg har brukt nesten 6 år av 20 årene mine på barneønske, så nå skal vi gjennomføre søskenforsøkene og sette en strek etterpå og begynne å leve livet våres som enten en familie på 3 eller 4... Tiden vil vise!

[89jenta]

Det er så mye følelser knyttet rundt dette med å prøve å få barn. En verdens jeg selv ikke ante eksisterte.. Man hører oftes kun de solskinnshistoriene der det klaffer på første forsøk. Eller at det var et tilfeldig «uhell». Dette er en jeg og dalbane, og jeg kan relatere til noen av de følelsene du kjenner på. Ivf-biten har ikke så mye kunnskap om. Men det skal bli spennende og følge med deg på reisen. Også så gøy at vi har 1 mnd aldersforskjell på førstemann. Og at vi nå skal begynne å prøve igjen, jeg en mnd etter deg 🫶🏼 

[Amatariel]

Så koselig at du kommer innom for å oppdatere oss Saschi  Husker jo deg og reisen din veldig godt.
Tenk at prinsen er 10 måneder! ❤️ Skjønner barnehage blir en spennende overgang... vi har nettopp vært igjennom det. Min begynte forrige måned.

Ønsker deg masse lykke til med søskenprøvingen! Krysser alt jeg har for at dere har brukt opp uflaksen nå, og at det skal gå mye lettere å få nr.2.

[Saschi]

CD 8

Hadde min første time for å sjekke eggmodningen, noen store og noen mindre. Aner ikke hvor mange som er greie nok og hvor mange som mest sannsynlig ikke kommer til å bli noe av... De som ble målt var en plass mellom 9 mm - 16 mm men de fleste lå på rundt 12 mm, håper og krysser fingrene for at vi har noen flere egg å jobbe med.

Mens jeg holder på med mitt andre søskenforsøk, så kommer en del tanker fram angående det første forsøket og MAen, jeg klarer ikke å holde dem vekke. Er dette riktig tidspunkt å prøve igjen? Er det i det hele tatt et "riktig tidspunkt"? Vil jeg komme helskinnede fra dette? Er jeg klar? Hva om det samme skjer igjen? jeg finner meg selv hele tiden gå frem og tilbake med meg selv om dette dag ut, dag inn fordi jeg drukner i tankene mine. Denne gange har jeg satt et tak, er det rett? Burde vi si 4 forsøk og så er vi ferdig eller kommer jeg til å si et forsøk til hele tiden fram til jeg har kjørt økonomien våres i grøfta fordi jeg vil at T skal få et søsken?

Jeg tror definitivt at alt av erfaring jeg har fått når det kommer til reisen min ved å bli mor, er noe som følger meg i det daglige. Det som skremmer meg mest er tapet av blåbæret mitt, for meg kan det sammenlignes med et tap av en person. I det ene øyeblikket var sinnet mitt så tåkete at jeg gikk gjennom en god del følelser og det tok lang tid å helbredes, ikke bare psykisk, men og fysisk etter MAen som ikke ville stoppe å gi meg utfordringer. En dag følte jeg meg ok, andre dager lå jeg i sengen hele dagen i tårer.

Da jeg gikk gjennom MAen så sa gynekologen at vi kunne begynne på nytt ved neste mensen og da den tiden kom, følte jeg meg litt skyldig for å ville prøve igjen. Jeg var redd for at blåbæret mitt skulle bli glemt helt når en ny baby kom, den nye babyen vil selvfølgelig være sentrum for oppmerksomheten, og det alene var vanskelig å håndtere.

Etter kontrollene mine og alt var klart for å prøve igjen, kan jeg ikke fortelle deg hvor engstelig jeg var for å abortere igjen. Det konsumerte meg virkelig til et punkt jeg trodde jeg trengte hjelp, så jeg gikk i terapi som gjorde mye bra for meg. 

Når jeg var gravid med T, så var det det eneste jeg kunne tenke på var at jeg skulle våkne en dag og finne masse blod på papiret eller at på den neste ultralyden så ville de ikke finne noen hjerteslag. Men det er ikke det som jeg er mest urolig for akkurat nå, det som uroer meg nå er at dette forsøket og skal bli avbrutt pga det er ikke noen egg å sette inn eller at egget eller eggene ikke skal overleve tiningen... 

Endret 12. oktober 2023 av Saschi

[Amatariel]

Jeg skjønner at det er mange tanker og følelser som herjer i deg  Det er ofte det når man er i denne livsfasen og har status som prøver, men enda tøffere hvis man sliter med å bli gravid og/eller opplever å miste. Det er noe som andre som ikke har opplevd lignende umulig kan forstå. Det er til og med ganske fjerne hvis man har opplevd dette, men har gått over i en annen fase. Jeg f.eks er jo helt ferdig med å være prøver, så det er veldig merkelig å leve livet nå uten å tenke et øyeblikk på slike ting - da det var alt jeg tenkte på før. På en måte føles opplevelsene mine så utrolig fjerne - opplevde virkelig jeg alt det? Samtidig kan jeg kjenne at det knyter seg i magen hvis jeg leser om noe lignende, for da kommer minnene tilbake.

Hver abort jeg opplevde var grusom på sin forskjellige måte. De to hvor jeg var gravid i mange uker var jo verst pga. det, og jeg følte litt slik som du skriver at jeg var 'redd' den lille skulle bli glemt. Samtidig ønsket jeg jo ikke noe mer enn å bli gravid på nytt igjen. Og det stemmer som sies at tiden leger alle sår. De leges, men blir ikke borte. Jeg er ikke lei meg over abortene lenger nå, men jeg er lei meg for at jeg måtte oppleve det. Men de skjedde og ble en del av min livserfaring, og var tydeligvis det som måtte til for at jeg skulle få de barna jeg ønsket meg. Jeg savner ikke de jeg mistet (jeg forstår at det kan være annerledes for dem som ikke klarer å bli gravid på nytt med positivt utfall). Men forsøker å bruke det til noe positivt for å hjelpe andre. Innimellom møter jeg på kvinner i min omgangskrets som opplever noe lignende, og da er jeg åpen om min opplevelse og tilbyr en skulder å gråte på. Det hjelper litt å ikke føle seg helt alene.

Du får forsøke så godt som mulig å holde tankene om din tidligere historie litt på sidekanten nå, og kun se fremover mot dette forsøket. Ikke sammenligne, da det kan være så utrolig forskjellig. Ønsker deg all lykke til videre og håper det blir mange fine egg å jobbe med videre fremover 

[Saschi]

Amatariel skrev (På 21.9.2023 den 14.22):

Jeg skjønner at det er mange tanker og følelser som herjer i deg  Det er ofte det når man er i denne livsfasen og har status som prøver, men enda tøffere hvis man sliter med å bli gravid og/eller opplever å miste. Det er noe som andre som ikke har opplevd lignende umulig kan forstå. Det er til og med ganske fjerne hvis man har opplevd dette, men har gått over i en annen fase. Jeg f.eks er jo helt ferdig med å være prøver, så det er veldig merkelig å leve livet nå uten å tenke et øyeblikk på slike ting - da det var alt jeg tenkte på før. På en måte føles opplevelsene mine så utrolig fjerne - opplevde virkelig jeg alt det? Samtidig kan jeg kjenne at det knyter seg i magen hvis jeg leser om noe lignende, for da kommer minnene tilbake.

Hver abort jeg opplevde var grusom på sin forskjellige måte. De to hvor jeg var gravid i mange uker var jo verst pga. det, og jeg følte litt slik som du skriver at jeg var 'redd' den lille skulle bli glemt. Samtidig ønsket jeg jo ikke noe mer enn å bli gravid på nytt igjen. Og det stemmer som sies at tiden leger alle sår. De leges, men blir ikke borte. Jeg er ikke lei meg over abortene lenger nå, men jeg er lei meg for at jeg måtte oppleve det. Men de skjedde og ble en del av min livserfaring, og var tydeligvis det som måtte til for at jeg skulle få de barna jeg ønsket meg. Jeg savner ikke de jeg mistet (jeg forstår at det kan være annerledes for dem som ikke klarer å bli gravid på nytt med positivt utfall). Men forsøker å bruke det til noe positivt for å hjelpe andre. Innimellom møter jeg på kvinner i min omgangskrets som opplever noe lignende, og da er jeg åpen om min opplevelse og tilbyr en skulder å gråte på. Det hjelper litt å ikke føle seg helt alene.

Du får forsøke så godt som mulig å holde tankene om din tidligere historie litt på sidekanten nå, og kun se fremover mot dette forsøket. Ikke sammenligne, da det kan være så utrolig forskjellig. Ønsker deg all lykke til videre og håper det blir mange fine egg å jobbe med videre fremover 

Takk for fine ord, det hjelper å høre ❤️ Når jeg ser på T, så kjenner jeg at det ikke alltid er like lett å legge fra seg tanken om at han skulle hatt et søsken men samtidig som du sier, så kan det vær at jeg gikk gjennom en MA sånn at han skulle komme til meg 🤔

Jeg skal innrømme at du er sterker enn meg, jeg er anderledes enn deg, min MA er blitt som et arr, som jeg ikke vil snakke om til noen men samtidig så vil jeg opp til den høyeste fjelltoppen og ropte ut om min erfaring...

 

Endret 28. september 2023 av Saschi

[Saschi]

DPO 1

Da jeg var hos klinikken sist fant de ikke så overveldende mange egg som de pleier, så jeg øynet en bitte liten sjanse for at jeg kanskje kunne få innsett på denne syklusen hvis noenn egg overlevde til dag 5. De regnet med at det var 6 - 7 egg kanskje 8 egg. Helt greit for meg, ingen OHHS (overstimulering), helt perfekt og akkurat det syken min trenger nå, men gleden varte ikke lenge. Timen på Mandag ble det bestemt at jeg skulle sette 2 sprøyter med gonapepty (den ødelegger slimhinnen), noe som gjør innsett umulig. Der og da så ville jeg fighte men tenkte at de vet mer enn meg og ønsker ikke å ødelegge et forsøk til. Smertene hadde allerede begynt før jeg satte sprøytene, men når jeg våknet neste dag, så var jeg så oppblåst at jeg bodde i en joggebukse hele dagen og bodde i den fram til i går kveld, nå bor jeg i mannen sinpyjamasbukse. De hadde gjort rett ved å gi meg gonapeptyl, men de tok feil når det kom til eggene, fikk ikke ut 6 - 7 egg men hele 23 egg og en nydelig (sarkasme) OHSS...

Dette uttaket føltes annerledes, kanskje det har noe med at noe i meg sa at denne gangen skal bli bedre enn sist gang da vi hadde kun et egg å jobbe med. Klinikken har en meldingsportal (nytt for meg, men så mye lettere å komme i kontakt med dem), fikk beskjed om at jeg ville få en melding med oppdatering innen 11 idag, 11 kom og gikk, ingen melding og så begynte så klart uroen i meg, dette forsøket hadde vi sikkert null egg som ble befruktet. Satt limt med telefonen ved siden av meg, den ble til og med inn på do sammen med meg. Kunne sjekket etterpå, de skulle jo sende melding og ikke ringe sånn som de har gjort før. De ringte rundt 2, da hadde jeg gitt opp håpet om å få noen beskjed befruktning og tok sorgen på forskudd. Hadde planlagt trøstekjøpet mitt. I det jeg tok den så bablet jeg i vei om at det var greit for meg hvis det var dårlige nyheter, jeg skulle takle det. Vi hadde T og et forsøk igjen. Neste gang skulle vi prøve nye medisiner, det var ikke deres feil osv. Men den stakkars embryologen snakket ikke norsk og hadde ikke forstått noe som helst av det jeg sa. ups, min feil. Han ringte fordi det var problemer med meldingstjenesten for embryologene, så pasientene hadde ikke fått meldingene  om hvordan det gikk med eggene. Av 23 egg var 21 modne, men 8 av dem var ikke helt modne, men de hadde prøvd å befrukte dem men det gikk ikke, så 13 egg er ennå i løpet av 21. Sier meg fornøyd med det, den beste fangsten foreløpig for meg. Det forsøket som ga meg 12 befruktede egg, var det 2 som ble blastocycst. Jeg er stolt av både meg og kroppen min for et god fangst denne gangen men håper at dette var den siste gangen og at gullegget ligger en plass inni de 13.

Endret 29. september 2023 av Saschi

[Saschi]

9 DPO

Jeg har planlagt dette innelegget utallige ganger, men har ikke funnet en fin måte å skrive dette innlegget på... Så hopper bare i det. Av de 13 eggene som ble befruktet var det kun 1 som ble blastocycst. Kjenner at jeg ikke har noen som helst tro på egget, orker ikke å være "happy go lucky" denne gangen. Var så lite interessert at jeg ikke orket å spør om hvor bra/dårlig det er. Misforstå meg rett, IVF kan være en uvurderlig velsignelse, og jeg kjenner så mange mennesker som har hatt nytte av behandlingen her inne og på andre sosiale platformer. Men det er ingen garantier. Til tross for de enorme kostnadene forbundet med privat IVF-behandling, så velger vi allikevel å stå i det.

Tidlig på reisen ble vi stemplet som et tilfelle av "uforklarlig infertilitet". Og selv om det høres ut som om det burde være en anomali, er i virkeligheten minst 25 % av infertilitetstilfellene i Norge i dag klassifisert som uforklarlige, et mysterium. For meg er "uforklarlig" den verste diagnosen av alle. Spesielt for dem som ikke har de «vanlige» årsakene til infertilitet, for eksempel polycystiske eggstokker, uregelmessig menstruasjon eller endometriose, eller hvis mannen hadde en mannlig infertilitetsfaktor, kunne de målrette jobbet mot problemet og behandlet det.

Den verste delen for meg, var den første konsultasjonen, når vi ennå var en av de som var «uforklarlige». Behandling på en dyr klinikk, dyktige personal og en gynekolog som vet hva han snakker om. Den første runden gjorde meg fysisk mørbanket, økonomisk utmattet og kanskje litt klokere men samtidig tristere. Vi var ikke lenger uforklarlige, nå vet vi hvor «problemet ligger», har nok med egg (hurra for meg), men det er kvaliteten på dem som gjør at de stopper opp på dag 4, de kommer ikke til siste steget, nemlig blastocycst. Jeg husker ennå hva de sa etter det første mislykkede forsøket, legen så igjennom papirene mine og sa: «Det burde ha fungert, vi gjorde alt riktig. Prøv igjen." Og det gjorde jeg.

Men etter ytterligere mislykkede sykluser begynte jeg å innse at IVF-behandling er mer kunst enn vitenskap. Min erfaring var at IVF er eksperimentell, klinikken tilbyr forskjellige cocktailer av medisiner, behandlingsplaner og "tillegg". Ingen av mine forsøk, både før og etter har vært helt like når det kommer til tillegg.

Jeg prøvde alle tilgjengelige alternativer. Syklus etter syklus gikk jeg opp i vekt, mistet kontrollen over humøret mitt, og i årevis var jeg forankret i en konstant tilstand av sorg. Men trangen til å fortsette å prøve nektet å forsvinne.

Til tross for mine anstrengelser for ikke å falle for løftet om IVF igjen, tok nysgjerrigheten og fristelsen overhånd. Kanskje en annen medisin kan hjelpe? Kanskje de kunne tilby noe nytt, noe annerledes, som de andre ikke kunne?

Og så fant jeg meg selv i å snakke med legen, jeg hadde bestemt meg på forhånd at jeg ikke orket mer, det siste forsøket var det siste. "Du er for ung og for sunn til å gi opp," sa han. Han foreslo en strategi for oss å vurdere. Så jeg prøvde igjen. Jeg var nøye i henrettelse, men til tross for våre 2 "utmerkede" graderte embryoer og min sunne livmor, mislyktes syklusen. Det ene klarte seg ikke i magen og det andre overlevde ikke opptiningen.

Det var en smertefull påminnelse om at det er slik fruktbarhetsvirksomheten fungerer. Jeg kan bli fristet til å betale titusenvis for å behandle en diagnostisert tilstand. En tidsplan med avtaler, injeksjoner og prosedyrer kan gi meg en trøstende, men likevel falsk følelse av kontroll i en ellers forvirrende opplevelse.

IVF-klinikker er først og fremst en bedrift, og den private fertilitetsindustrien i Norge alene er verdt mer enn 320 millioner årlig. Modellen er avhengig av at pasienter som meg prøver, feiler, og deretter betaler for å prøve igjen. Og igjen. Og igjen. Helt til det fungerer eller til pengesekken tar slutt.

Det er ikke bare de private klinikkene. Utover sparsom regulering er det blomstrende fruktbarhetsmarkedet et gratis for alle, overfylt med pseudovitenskapelige produkter rettet mot desperate kvinner. Eggløsningssett, fruktbarhetsmoothies, maca-pulver, kongelig gelé, prenatale kosttilskudd, akupunktur, massasjer, coacher og utallige dyre graviditetstester – jeg har betalt for dem alle.

Det er uimotståelig når det eneste de selger fremfor alt annet er håp.

Mange blir ansett som et tilfelle av "uforklarlig infertilitet" fordi det er et gapende hull i den vitenskapelige forståelsen av hvordan livet skapes, hvorfor spontanabort skjer og hvorfor noen av oss sliter med å bli gravide, selv under de beste omstendigheter. Kvinners helse er for ofte innhyllet i mystikk.

Det er rimelig å si at IVF-dagene mine kanskje nærmer seg slutten. Men jeg vil ikke gi opp håpet om å få et søsken til T en dag. Jeg håper også å se endringer i fruktbarhetsbransjen. Jeg håper at assistert fertilitet blir en mindre traumatisk opplevelse for pasienter; at det settes inn mer regulering for å dempe de stadig økende kostnadene ved behandling, og at «suksessrater» beregnes på persontilpassede data basert på pasientdiagnose. Jeg håper også på mer rettferdig markedsføringspraksis som vil tillate pasienter å ta mer informerte valg, og på fortsatt forskning for å utvikle behandlinger med mer lovende suksessrater. Fremfor alt håper jeg at samfunnet våkner opp til denne stille krisen i kvinners helse som skjer rundt oss.

Det tok meg nesten 5 år, men jeg innser nå at IVF fungerer for de heldige få, og jeg var ikke en av dem MEN jeg fikk det til på egenhånd men når jeg tenker tilbake på alt jeg har brukt, så er det en liten del av meg som skulle ønske at jeg hadde fått det til med IVF. Og nå til slutt, begynner jeg å innse at jeg har kanskje brukt opp flaksen min og jeg nærmer meg slutten. Jeg innrømmer at belastningen det tar på kroppen min og min mentale helse ikke er verdt det. Jeg har forsvunnet. Min identitet, min tid, lyset inni meg, alt er blitt redusert. Jeg har bestemte meg for at jeg må gjenvinne kontrollen over kroppen min, så dette forsøket blir kanskje utsatt på ubestemt tid til jeg har funnet meg selv igjen.

[Neutral90]

Jeg er så enig med det du skriver, all hyllest til det!

[Patriotpaula]

Saschi ❤️

[89jenta]

♥️