Noen her med bare et barn?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Javel? Jeg er enebarn, og foreløpig vet jeg ikke om jeg vil ha barn engang Jeg har i alle fall aldri sagt at jeg SKAL ha minst to.

Jeg har hatt en fantastisk oppvekst, og har aldri manglet noe. Mine foreldre sørget for å bosette seg et sted med flere barn på min alder, og hadde alltid noen å leke med. Jeg lærte også å kjede meg, og fikk en god fantasi. Lærte tidlig å lese engelsk, og har som sagt alltid hatt det utmerket selv om jeg var "et stakkars enebarn uten søsken". 

Anonymkode: 85329...5d4

Hvordan er det å være enebarn når foreldrene dør? Jeg har en halvbror som er over 20 år yngre enn meg. Da vår far døde var broren min under 10 år, mens jeg var voksen med små barn selv. Akkurat rundt den tiden, var første gang jeg tenkte at det var tungt å være den eneste voksne, den som måtte ta seg av alt og alle og måtte selv gjemme bort sorgen for å hjelpe lillebror og mitt eget barn med sin sorg. Heldigvis hadde min far søstre som stilte opp, og jeg har gode og nære søskenbarn,mann og venner som stilte opp for meg, men jeg ønsket jeg hadde hart et jevnaldrende søsken som kunne delt byrden med meg. 

Anonymkode: e3354...5c0

[AnonymBruker]

Takk til deg som minnet om at forskning viser at det er svært liten forskjell mellom enebarn og barn med søsken! Jeg har selv vokst opp som enebarn, aldri klaget over det, og er sikker på at jeg ikke ønsker å få en stor familie selv   Ett eller maks to barn...

Anonymkode: 1279c...28b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Fordeler: Man kan følge opp og gi barnet mye oppmerksom og hjelp og støtte. Mindre personer å ta hensyn til i hverdag og ferier.

 

Ulemper: Ferier, helger og høytider kan føles mer ensomt om der ikke er andre barn i samme aldersgruppe. Familier med flere barn holder seg som oftest med seg selv, for det er nok for dem.

Anonymkode: 9eb0a...c8b

Jeg ville heller ha litt mindre oppmerksomhet og matrielle ting fra min foreldre i bytte mot ett søsken. Hilsen enebarn

Anonymkode: 2a8d0...45c

[Ulrikke]

Jeg er enebarn selv og har egentlig aldri savnet søsken. Mulig det hadde vært hyggelig nå som voksen, men jeg kan jo ikke savne noe jeg ikke vet hvordan det er å ha.... Min samboer har en bror, men de har ikke et nært forhold. De har ikke noe imot hverandre, men er svært ulike og bor på hver sin kant av landet. Jeg har mye mer kontakt med min svigerinne enn han har med sin bror.

Jeg har ett barn selv, men hun har tre halvsøsken, da. De er eldre og alle har flyttet ut, men jeg finner en stor trygghet i at hun har dem med seg videre i livet (de har et veldig godt forhold alle fire, til tross for 10 år mellom eldste og yngste).

Tror ikke det finnes noen fasit her. Jeg trives som enebarn. Min datter har det beste fra to verdener, på et vis - søsken hun er nær, men samtidig enebarnfølelse. Jeg ville helst ha flere barn, men min samboer syntes fire var nok, noe jeg forstår og respekterer fullt ut. 

Men som voksen midt i 40-årene kan jeg ihvertfall si at det å være enebarn ikke er en tragedie! Jeg forstår at jeg vil komme til å måtte ivareta mine foreldre når de trenger det, men jeg har vært borti MANGE venner og kolleger som har søsken hvor disse ikke bidrar i tilsvarende situasjon. Da er det nesten bedre å vite at man bare må fikse selv!