Flau over den materialistiske datteren min

[AnonymBruker]

LimeCrush skrev (17 minutter siden):

Takk for svar  

Men hva gjør jeg? Skal man «ta opp kampen» ved å forklare hvorfor jeg ikke har råd? Skal jeg si rett ut at jeg synes hun høres både utakknemlig og bortskjemt ut? Skal jeg overse henne når hun begynner å snakke ned om hus jeg har sett på, og heller håpe at hun skjønner det selv etterhvert? 
 

Nå er det noen år siden jeg var 16 selv, og selv om jeg sikkert var ufyselig til tider, så tok jeg absolutt ting til meg når moren min satte seg ned for å forklare og snakke litt alvor til meg. Tror ikke du kommer langt med å kalle henne utakknemlig og bortskjemt, men du kan jo prøve å forklare på en saklig måte at man ikke kan oppføre seg sånn.

Anonymkode: 23643...13d

[AnonymBruker]

Hadde bare sagt at det er dette vi har råd til. Hvis hun ikke vil bo der er jo alternativet å bo på gata. Når hun blir voksen og tjener sine egne penger kan hun bestemme hvor hun skal bo. Eller dvs lommeboken bestemmer, men dette vil bli livets læring etterhvert. Ikke bli lei deg, 16 år er en usjarmerende alder. Vi har alle vært der, på en måte eller annen. 

Anonymkode: 64e79...fed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Du får si hva maksprisen på huset er, så kan hun lete på finn.no selv, og komme med forslag. Det er nok det eneste som nytter.

Anonymkode: 02f14...aa6

Syns det var en god ide, jeg. Da kan hun lete innenfor summen, komme med forslag deretter. Da ser hun at hun må prioritere bort noen ting. 

Anonymkode: f823b...018

[AnonymBruker]

LimeCrush skrev (20 minutter siden):

Jeg tar henne ikke med på visning altså. Men hu sjekker husene selv, på Finn.no x) 

Endre taktikk; ta med på visning etter hun har funnet det på finn innenfor rett pris.

Anonymkode: f823b...018

[LimeCrush]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Veit ikke om jeg har så mye råd, men kan dele litt erfaring jeg har:

Foreldrene mine skilte seg når jeg var ca. like gammel som datteren din, og jeg hadde til en viss grad en lignende reaksjon. Faren min tjener mye mer enn min mor og kjøpte henne ut av eneboligen, og mamma måtte dermed kjøpe seg leilighet/rekkehus. Jeg opplevde det flaut at jeg måtte "senke standaren" på livet i tillegg til at de skulle flytte fra hverandre. Jeg og sa ting som at "jeg aldri kan bo her" "æsj" "da blir jeg heller hos pappa". Jeg var definitivt fjortis, men samtidig så var nok dette en måte å utagere på følelsene mine rundt skilsmissen. Det var lettere å klage på noe konkret som hus/ting. Mamma kjøpte seg etter hvert et lite rekkehus og ga meg og søsteren min et interiørbudsjett vi kunne bruke på hva vi ville til de nye rommene våre. jeg synes det var en hyggelig måte og lage noe eget og få en følelse av "hjemme" i den nye boligen. Ellers sier jeg ikke det er rasjonelt og gjennomførbart for alle, men jeg kan ha forståelse for at man ønsker å ha det fint og hyggelig rundt seg om man er vandt til dette.

I etterkant har jeg satt utrolig pris på hvor forståelsesfull mamma var i den perioden, og at hun anerkjente følelsene jeg gikk igjennom. Det tok ikke lang tid før jeg trivdes i det nye hjemmet, og i dag synes jeg det er veldig hyggelig å komme hjem dit på besøk fra studiebyen min. 

Anonymkode: 830c4...d84

Tusen takk for at du delte din erfaring  

Det med interiørbudsjett var veldig lurt!! Det skal jeg jammen gjøre 😄 

 

[AnonymBruker]

LimeCrush skrev (1 time siden):

Vi er midt i et samlivsbrudd og har barn på videregående, slutten av barneskolen og midten av barneskolen (altså 3). 
 

Mannen min (eksmannen..) tjener 3 (4?) ganger så mye som meg, og vi sliter litt med å bli enige om hvem som skal overta huset, og til hvilken pris. 
 

Jeg går på alle visninger som er i vår skolekrets, og jeg er av den skolen som ikke lar meg «lure» av hvitmaling og styling. Jeg trenger et solid hus, med nok plass så barna får hvert sitt soverom. Om badet er nytt eller gammelt spiller ingen trille, og for at jeg skal ha råd til huset ser de litt ymse ut innvendig. Jeg ser etter hus som er etterisolert, taket er ok, drenering er gjort, osv.. 

Problemet mitt er datteren vår på 16! Hu er ekstremt opptatt av det materialistiske, og sier ting som «æsj, det huset der vil jeg ALDRI bo i!», «Det huset er for langt fra busstoppet, og for nær fotballbanen!», «Se på de flisene på badet! Der skal jeg ALDRI bo», osv... Det hender hun ser hus hun faktisk vil bo i, men de koster (selvsagt) langt over det jeg har råd til.

Jeg har forsøkt å forklare at jeg ikke har den luksusen det er å kunne velge hus ut ifra flisene i gangen og veggfargen i kjellerstua, men det synker ikke inn... Prøver også å si at vi kan male og pusse opp innvendig, og at man ofte får mer hus for pengene når disse tingene ikke er gjort på forhånd. Men jeg må innrømme at det ikke frister å prøve å finne løsninger når hu holder på sånn.

 

Uansett... Det dreper meg litt innvendig å høre at datteren min ikke vil bo hos meg hvis ikke huset er fint nok. Jeg blir flau av å høre på henne snakke... Og veldig lei meg av å bare bli trykket ned når jeg prøver å gjøre så godt jeg kan ut av den situasjonen jeg er i. 
 

Hun er ekstremt opptatt av utseende, klær, hvordan vi bor, hva slags bil vi kjører, osv... Jeg er i den andre enden av skalaen, og er mest opptatt av at ting skal være praktiske. Hun var opptatt av disse tingene før samlivsbruddet også, så det er ikke en reaksjon på bruddet så vidt jeg kan se. 
 

Hva gjør jeg? Lar henne holde på? Jeg prøver å forklare henne hvordan dette med penger fungerer, men hun vil virkelig ikke høre... Andre som har hatt sånne ungdommer, hvor det likevel har gått bra med de senere? Eller blir de sånne bortskjemte drittunger for alltid? 

Kan du ikke bare skrive hvor gamle barna er, så slipper innlegget å bli så langt...

Anonymkode: 84958...ce8

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Kan du ikke bare skrive hvor gamle barna er, så slipper innlegget å bli så langt...

Anonymkode: 84958...ce8

Kan du ikke bare la være å svare, så blir ikke tråden så lang...

Anonymkode: 02f14...aa6

[AnonymBruker]

I denne alderen vil de ha det perfekte. Hun forstår ikke at utgifter og regninger må matche inntekt. I dag får man ikke nytt og flott til billig penge. Ja, det er nok kjipt å ikke få det beste, men slik er livet. Du kan fortelle henne at om 2 år er hun myndig og kan kjøpe seg et drømmehus selv, da må hun få lån i banken og inntekt. 
 

Anonymkode: d4c6b...f61

[AnonymBruker]

livet lærer nok henne på den harde måten. jeg var samme som henne når jeg var 16, livet tok brått en forandring å jeg måtte flytte ut som 18 åring. så du får si til henne at hvis det ikke er bra nok så er hun myndig om 2 år å får da flytte.

Anonymkode: 4c8a4...120

[AnonymBruker]

LimeCrush skrev (55 minutter siden):

Takk for svar  

Men hva gjør jeg? Skal man «ta opp kampen» ved å forklare hvorfor jeg ikke har råd? Skal jeg si rett ut at jeg synes hun høres både utakknemlig og bortskjemt ut? Skal jeg overse henne når hun begynner å snakke ned om hus jeg har sett på, og heller håpe at hun skjønner det selv etterhvert? 
 

Det er dessverre ganske vanlig i den alderen.

Man har urealistiske forventninger og relativt forkortet refleksjonsevne sånn sammenliknet med ens voksenpotensial.

Du kan ta en prat med henne, og si at du gjør så godt du kan. Du skjønner hun vil ha best mulig bolig og vet hun er opptatt av det ytre - men at det blir i overkant.

Hun må ta til takke med det hun får til hun selv blir voksen og kan betale selv. Da vil hun lære at ting henger annerledes sammen.

Så kan du jo si at du ikke tolererer veldig negative kommentarer fra og med nå. Du gjør det du kan, men blir lei deg av bare motstand. 

Det er som en AB her sier; lettere å klage over materielle ting enn å snakke om hvor vanskelig det indre er med situasjonen. 

Det kan du jo si til henne at du forstår. 

 

Anonymkode: 7b90b...c66

[AnonymBruker]

LimeCrush skrev (1 time siden):

Vi er midt i et samlivsbrudd og har barn på videregående, slutten av barneskolen og midten av barneskolen (altså 3). 
 

Mannen min (eksmannen..) tjener 3 (4?) ganger så mye som meg, og vi sliter litt med å bli enige om hvem som skal overta huset, og til hvilken pris. 
 

Jeg går på alle visninger som er i vår skolekrets, og jeg er av den skolen som ikke lar meg «lure» av hvitmaling og styling. Jeg trenger et solid hus, med nok plass så barna får hvert sitt soverom. Om badet er nytt eller gammelt spiller ingen trille, og for at jeg skal ha råd til huset ser de litt ymse ut innvendig. Jeg ser etter hus som er etterisolert, taket er ok, drenering er gjort, osv.. 

Problemet mitt er datteren vår på 16! Hu er ekstremt opptatt av det materialistiske, og sier ting som «æsj, det huset der vil jeg ALDRI bo i!», «Det huset er for langt fra busstoppet, og for nær fotballbanen!», «Se på de flisene på badet! Der skal jeg ALDRI bo», osv... Det hender hun ser hus hun faktisk vil bo i, men de koster (selvsagt) langt over det jeg har råd til.

Jeg har forsøkt å forklare at jeg ikke har den luksusen det er å kunne velge hus ut ifra flisene i gangen og veggfargen i kjellerstua, men det synker ikke inn... Prøver også å si at vi kan male og pusse opp innvendig, og at man ofte får mer hus for pengene når disse tingene ikke er gjort på forhånd. Men jeg må innrømme at det ikke frister å prøve å finne løsninger når hu holder på sånn.

 

Uansett... Det dreper meg litt innvendig å høre at datteren min ikke vil bo hos meg hvis ikke huset er fint nok. Jeg blir flau av å høre på henne snakke... Og veldig lei meg av å bare bli trykket ned når jeg prøver å gjøre så godt jeg kan ut av den situasjonen jeg er i. 
 

Hun er ekstremt opptatt av utseende, klær, hvordan vi bor, hva slags bil vi kjører, osv... Jeg er i den andre enden av skalaen, og er mest opptatt av at ting skal være praktiske. Hun var opptatt av disse tingene før samlivsbruddet også, så det er ikke en reaksjon på bruddet så vidt jeg kan se. 
 

Hva gjør jeg? Lar henne holde på? Jeg prøver å forklare henne hvordan dette med penger fungerer, men hun vil virkelig ikke høre... Andre som har hatt sånne ungdommer, hvor det likevel har gått bra med de senere? Eller blir de sånne bortskjemte drittunger for alltid? 

Denne jenta trenger en reality check. Dessverre har dere vært med på å oppdra henne slik, men en 16-åring burde ha mere fornuft mellom ørene enn at materialisme er alt her i verden. Der burde dere gjort en bedre jobb når hun får ukepenger.

All sunn fornuft tilsier at ungdom som tjener egne penger har mer økonomisk forståelse enn de som bare får alt de vil ha. Jeg forstår 16-åringens oppfattelse av virkeligheten når voksne mennesker oppfører seg som bortskjemte, små barn, men det er foreldrenes rolle å forklare forskjeller i samfunnet. Alternativet vil jo være at hun flytter, får seg jobb og betaler for seg selv. 

Sett opp et budsjett og be henne se gjennom dette sammen med deg. Forklar henne hva utgiftspostene er, og hva som er viktig å prioritere. Prioriterer man noe, må man velge bort noe annet. Hva er viktigst? Tak over hodet og mat i magen, eller noe fint å se på og dyre ting?

Anonymkode: 30ffa...335

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Denne jenta trenger en reality check. Dessverre har dere vært med på å oppdra henne slik, men en 16-åring burde ha mere fornuft mellom ørene enn at materialisme er alt her i verden. Der burde dere gjort en bedre jobb når hun får ukepenger.

All sunn fornuft tilsier at ungdom som tjener egne penger har mer økonomisk forståelse enn de som bare får alt de vil ha. Jeg forstår 16-åringens oppfattelse av virkeligheten når voksne mennesker oppfører seg som bortskjemte, små barn, men det er foreldrenes rolle å forklare forskjeller i samfunnet. Alternativet vil jo være at hun flytter, får seg jobb og betaler for seg selv. 

Sett opp et budsjett og be henne se gjennom dette sammen med deg. Forklar henne hva utgiftspostene er, og hva som er viktig å prioritere. Prioriterer man noe, må man velge bort noe annet. Hva er viktigst? Tak over hodet og mat i magen, eller noe fint å se på og dyre ting?

Anonymkode: 30ffa...335

sant, veldig godt sagt. hvis man lar ungdommen få alt de peker på, at de ikke betaler for noe, da blir de sånn. da klarer de seg ikke videre i livet. men hvis man lar de jobbe for pengene, da får de bedre økonomisk forståelse til de blir eldre og skal klare seg selv. så en del av dette er selvfølgelig foreldrenes måte å oppdra ungdommen på.

Anonymkode: 4c8a4...120

[Sessan_]

Syns du får mange gode råd her. Jeg kan forstå at en skilsmisse kan oppleves vanskelig for en 16-åring. Samtidig mener jeg at 16-åringer er gamle nok til å snakkes skikkelig med. De forstår, men så har du de som velger å ikke endre adferd selv om de forstår...

Mitt forslag er at du setter deg ned med datteren din og tar en prat. Du kan begynne med å fortelle hvordan dette oppleves for deg, samt vise forståelse for at dette er tøft for henne. Så tenker jeg hun kan få to alternativer:

- Få info om makssum og «kriterier», og få i oppgave å lete etter boliger som passer innenfor disse, forutsatt at hun oppfører seg ordentlig. Hvis hun skjerper seg, kan hun få være delaktig i prosessen der det er naturlig.

- Hvis hun ikke skjerper seg, utelukkes hun helt fra prosessen. Da blir ikke hennes innspill og meninger tatt hensyn til.

Dette mener jeg er helt fair. Det er du som voksen som bestemmer, men det er ingenting i veien for å inkludere en 16-åring til en viss grad. Men da må 16-åringen gjøre seg fortjent til det.

[AnonymBruker]

Du forklarer henne hvilke yrkesgrupper det er som tjener så bra at de på én inntekt (etter et samlivsbrudd) kan velge hus etter flisene på badet (og funkispreget til interiørmagasinene). Og så sier du at du gleder deg til å heie på henne frem mot den utdannelsen og karrieren, for nå har du skjønt hvordan det påvirker familien når man går på et samlivsbrudd og er den parten med dårligere økonomi enn det ungene er vant med. 

Anonymkode: ae7ec...a2b

[AnonymBruker]

1 hour ago, LimeCrush said:

Takk for svar  

Men hva gjør jeg? Skal man «ta opp kampen» ved å forklare hvorfor jeg ikke har råd? Skal jeg si rett ut at jeg synes hun høres både utakknemlig og bortskjemt ut? Skal jeg overse henne når hun begynner å snakke ned om hus jeg har sett på, og heller håpe at hun skjønner det selv etterhvert? 
 

Si noe sånt som at det er du som bestemmer. Det er du som betaler for huset. 16-åringen kan bare klage, men det hjelper ikke. Ikke ta noe diskusjon med henne. Prøver hun, så sier du bare at det er du som bestemmer, dette er ikke en diskusjon du kommer til å ta med henne. Ferdig snakka. 

La henne klage hvis hun vil det, men overse det eller stopp henne. Du kan godt si at du ikke orker å høre på klaginga. Si det som det er, rett frem. Det tåler hun. Det er snakk om et hus, ikke liv og død... Vær en tydelig voksen. 

Anonymkode: 362b1...1a5

[AnonymBruker]

Altså, det er da helt vanlig for 16 åringer. De skjønner ikke dette. De vet ikke enda hva det vil si å ha voksnes økonomiske ansvar. 

Anonymkode: 1677f...07d