Flau over den materialistiske datteren min

[LimeCrush]

Vi er midt i et samlivsbrudd og har barn på videregående, slutten av barneskolen og midten av barneskolen (altså 3). 
 

Mannen min (eksmannen..) tjener 3 (4?) ganger så mye som meg, og vi sliter litt med å bli enige om hvem som skal overta huset, og til hvilken pris. 
 

Jeg går på alle visninger som er i vår skolekrets, og jeg er av den skolen som ikke lar meg «lure» av hvitmaling og styling. Jeg trenger et solid hus, med nok plass så barna får hvert sitt soverom. Om badet er nytt eller gammelt spiller ingen trille, og for at jeg skal ha råd til huset ser de litt ymse ut innvendig. Jeg ser etter hus som er etterisolert, taket er ok, drenering er gjort, osv.. 

Problemet mitt er datteren vår på 16! Hu er ekstremt opptatt av det materialistiske, og sier ting som «æsj, det huset der vil jeg ALDRI bo i!», «Det huset er for langt fra busstoppet, og for nær fotballbanen!», «Se på de flisene på badet! Der skal jeg ALDRI bo», osv... Det hender hun ser hus hun faktisk vil bo i, men de koster (selvsagt) langt over det jeg har råd til.

Jeg har forsøkt å forklare at jeg ikke har den luksusen det er å kunne velge hus ut ifra flisene i gangen og veggfargen i kjellerstua, men det synker ikke inn... Prøver også å si at vi kan male og pusse opp innvendig, og at man ofte får mer hus for pengene når disse tingene ikke er gjort på forhånd. Men jeg må innrømme at det ikke frister å prøve å finne løsninger når hu holder på sånn.

 

Uansett... Det dreper meg litt innvendig å høre at datteren min ikke vil bo hos meg hvis ikke huset er fint nok. Jeg blir flau av å høre på henne snakke... Og veldig lei meg av å bare bli trykket ned når jeg prøver å gjøre så godt jeg kan ut av den situasjonen jeg er i. 
 

Hun er ekstremt opptatt av utseende, klær, hvordan vi bor, hva slags bil vi kjører, osv... Jeg er i den andre enden av skalaen, og er mest opptatt av at ting skal være praktiske. Hun var opptatt av disse tingene før samlivsbruddet også, så det er ikke en reaksjon på bruddet så vidt jeg kan se. 
 

Hva gjør jeg? Lar henne holde på? Jeg prøver å forklare henne hvordan dette med penger fungerer, men hun vil virkelig ikke høre... Andre som har hatt sånne ungdommer, hvor det likevel har gått bra med de senere? Eller blir de sånne bortskjemte drittunger for alltid? 

[AnonymBruker]

Nei, det er du som bestemmer, og hun må rett og slett bare skjerpe seg og komme seg over det. 16-åringer er ikke akkurat modne, så du må gjøre det du mener er fornuftig utfra din økonomiske situasjon. Hun venner seg nok til det etter hvert. 

Anonymkode: 23643...13d

[LimeCrush]

Takk for svar  

Men hva gjør jeg? Skal man «ta opp kampen» ved å forklare hvorfor jeg ikke har råd? Skal jeg si rett ut at jeg synes hun høres både utakknemlig og bortskjemt ut? Skal jeg overse henne når hun begynner å snakke ned om hus jeg har sett på, og heller håpe at hun skjønner det selv etterhvert? 
 

[Yuumi]

LimeCrush skrev (2 minutter siden):

Takk for svar  

Men hva gjør jeg? Skal man «ta opp kampen» ved å forklare hvorfor jeg ikke har råd? Skal jeg si rett ut at jeg synes hun høres både utakknemlig og bortskjemt ut? Skal jeg overse henne når hun begynner å snakke ned om hus jeg har sett på, og heller håpe at hun skjønner det selv etterhvert? 
 

Hun er jo 16, jeg syntes du kan være ærlig med henne. Hvis hun ser at du blir lei deg så får vel pipa en litt annen lyd.

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg hadde lukket ørene for det der.. 

Anonymkode: 6d178...9d7

[AnonymBruker]

50 minutter siden, LimeCrush said:

Hva gjør jeg? Lar henne holde på? Jeg prøver å forklare henne hvordan dette med penger fungerer, men hun vil virkelig ikke høre... 

Du lar være å ta henne med på visning. Hun er 16 og har ingenting å skulle ha sagt ang. huskjøp. 

Anonymkode: dd6c9...a93

[AnonymBruker]

Jeg ville overset henne og kjøpt huset som passer i følge dine kriterier. Du ervåksen og du har det siste ordet.

Ville ikke sagt direkte at hun er utakknemlig og bortskjemt ,blir bare mer tull ut av det.

Anonymkode: ef8be...030

[Honey Dew]

Ikke hør på datteren din. Det er du som skal kjøpe huset for dine penger, så får hun bare flytte med.

[LimeCrush]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du lar være å ta henne med på visning. Hun er 16 og har ingenting å skulle ha sagt ang. huskjøp. 

Anonymkode: dd6c9...a93

Jeg tar henne ikke med på visning altså. Men hu sjekker husene selv, på Finn.no x) 

[AnonymBruker]

Du får si hva maksprisen på huset er, så kan hun lete på finn.no selv, og komme med forslag. Det er nok det eneste som nytter.

Anonymkode: 02f14...aa6

[LimeCrush]

Takk for svar, alle! Det hjalp veldig å høre deres meninger  

 

[sommerfugl154]

Du må jo bare overse det.

Hun er 16, det er midt i den verste tenåringsalderen. Hun er sikkert full av negative følelser i forhold til skilsmissen i utgangspunktet også, så kan jo hende det er hennes måte å få ut litt frustrasjon på/selvmarkering også. 

I den alderen er hjernen også veldig fiksert på egoisme. Det ligger i ungdommers natur å se seg selv i større grad enn andre. Dette fordi det fra evolusjonens side er ekstra viktig med ressurser og støtte og å finne seg selv i det man skal gå fra barn til voksen, som er en krevende tid. 

Skilsmisse er tøft for barna, prøv å bare ignorere det. Finn det huset du har råd til. Det går vel an å male litt når man flytter inn. Hun godtar det etterhvert. Akkurat nå er det vel mye å forholde seg til av nye og ukjente ting for henne også 

[LimeCrush]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du får si hva maksprisen på huset er, så kan hun lete på finn.no selv, og komme med forslag. Det er nok det eneste som nytter.

Anonymkode: 02f14...aa6

Det var kanskje ikke så dumt! Takk  

[Navani]

For det første, ikke ta henne med på visning. Det har jo faktisk ingenting å si om hun liker huset eller ikke Du må velge noe du har råd til, og så får dere pusse opp på sikt om nødvendig.

Du får sette deg ned med henne og si at dette er ditt valg, og du må velge noe du har økonomi til. Det gjør ikke noe å være litt åpen om økonomi med en som er 16, og forklare at hus koster penger, og at du må velge noe som gjør at hun får mat på bordet og nye klær en sjelden gang. Du kan jo også bruke anledningen til å si at nå er hun såpass stor at hun må gjøre en del husarbeid for ukeslønn, om hun får det. Eller skaffe seg en deltidsjobb hvis hun vil ha penger, for økonomien din blir stram. 

Når hun har råd til hus eller leilighet kan hun velge akkurat hva hun vil, men at hun får være glad hvis hun får et eget rom nå i første omgang. Du kan jo true med å la henne sove i stua om hun vil ha bedre kvalitet. Tipper pipa får en annen lyd da.

[SoWhat?]

Hun er vant til de godene og det materialistiske du og faren har omgitt henne med. Tilmed voksne mennesker ( ikke alle ), sliter jo med å gå ned i både status og levestandard. Så at en 16-åring reagerer er vel ikke så rart? Syns du viser liten forståelse og tålmodighet med henne, og snakker om hvor flau(?) du blir. Og hvor sårende du syns det er. Altså..

Du sier vel bare at du skjønner at det blir en overgang for henne, men at sånn må det bli nå. Det er liksom ikke mer å snakke om. Og nei, du skal ikke si at hun er bortskjemt og ditt og datt. Hun er 16 år og har ikke oppdratt seg selv. 

[- Brian]

Man tar ikke med seg noen som ikke nøyer seg med noe mindre enn russisk kaviar for å gi råd om middagsmaten man skal kjøpe på REMA.

Hvis datteren din er 16, er sjansen stor for at hun flytter ut når hun begynner å studere - altså om 3 år, og jeg går ut fra at du kommer til å bo der en stund lenger, så svaret sier seg selv: Dette er ditt faste hjem, og hennes midlertidige. Ergo teller din mening langt, langt mer.

Når det er sagt, kan hennes misnøye være - som andre også nevner her i tråden - et uttrykk for misnøyen med selve samlivsbruddet, ikke nødvendigvis huset. Når man er 16, er livet et stort følelsesmessig kaos, og da setter man gjerne pris på litt orden i livet utenfor, og når det kommer et samlivsbrudd i tillegg til koronaviruset og verden blir et salig rot - ja, da er ikke livet så enkelt å forholde seg til.

Endret 24. januar 2021 av - Brian

[AnonymBruker]

Du får si til henne at om to år er hun myndig og visst hun ikke er fornøyd med der hun bor er det ingen som kan nekte henne å flytte. Tenker hun får et annet syn på ting visst hun skjønner at hun da må betale for luksusen sin selv😉 

Anonymkode: cd7e1...7c5

[Gjest Smeltemann]

LimeCrush skrev (1 time siden):

Vi er midt i et samlivsbrudd og har barn på videregående, slutten av barneskolen og midten av barneskolen (altså 3). 
 

Mannen min (eksmannen..) tjener 3 (4?) ganger så mye som meg, og vi sliter litt med å bli enige om hvem som skal overta huset, og til hvilken pris. 
 

Jeg går på alle visninger som er i vår skolekrets, og jeg er av den skolen som ikke lar meg «lure» av hvitmaling og styling. Jeg trenger et solid hus, med nok plass så barna får hvert sitt soverom. Om badet er nytt eller gammelt spiller ingen trille, og for at jeg skal ha råd til huset ser de litt ymse ut innvendig. Jeg ser etter hus som er etterisolert, taket er ok, drenering er gjort, osv.. 

Problemet mitt er datteren vår på 16! Hu er ekstremt opptatt av det materialistiske, og sier ting som «æsj, det huset der vil jeg ALDRI bo i!», «Det huset er for langt fra busstoppet, og for nær fotballbanen!», «Se på de flisene på badet! Der skal jeg ALDRI bo», osv... Det hender hun ser hus hun faktisk vil bo i, men de koster (selvsagt) langt over det jeg har råd til.

Jeg har forsøkt å forklare at jeg ikke har den luksusen det er å kunne velge hus ut ifra flisene i gangen og veggfargen i kjellerstua, men det synker ikke inn... Prøver også å si at vi kan male og pusse opp innvendig, og at man ofte får mer hus for pengene når disse tingene ikke er gjort på forhånd. Men jeg må innrømme at det ikke frister å prøve å finne løsninger når hu holder på sånn.

 

Uansett... Det dreper meg litt innvendig å høre at datteren min ikke vil bo hos meg hvis ikke huset er fint nok. Jeg blir flau av å høre på henne snakke... Og veldig lei meg av å bare bli trykket ned når jeg prøver å gjøre så godt jeg kan ut av den situasjonen jeg er i. 
 

Hun er ekstremt opptatt av utseende, klær, hvordan vi bor, hva slags bil vi kjører, osv... Jeg er i den andre enden av skalaen, og er mest opptatt av at ting skal være praktiske. Hun var opptatt av disse tingene før samlivsbruddet også, så det er ikke en reaksjon på bruddet så vidt jeg kan se. 
 

Hva gjør jeg? Lar henne holde på? Jeg prøver å forklare henne hvordan dette med penger fungerer, men hun vil virkelig ikke høre... Andre som har hatt sånne ungdommer, hvor det likevel har gått bra med de senere? Eller blir de sånne bortskjemte drittunger for alltid? 

Hun er 16 år, det er foreldrene som skal bestemme.  

Du får gjøre det klinkende klart at der bor vi , å her skal vi bo.

Lær henne at alt koster penger,  at en må sette tæring etter næring.

[AnonymBruker]

Du kan fortelle henne hva du ser etter på en bolig og hvorfor. Hun kan se på Finn så mye hun vil. Du kan lytte til henne, men hun har IKKE avgjørende makt. 
 

Om hun ikke blir fornøyd, kan hun prøve å bo med faren. 

Anonymkode: 6bee4...1e5

[AnonymBruker]

Veit ikke om jeg har så mye råd, men kan dele litt erfaring jeg har:

Foreldrene mine skilte seg når jeg var ca. like gammel som datteren din, og jeg hadde til en viss grad en lignende reaksjon. Faren min tjener mye mer enn min mor og kjøpte henne ut av eneboligen, og mamma måtte dermed kjøpe seg leilighet/rekkehus. Jeg opplevde det flaut at jeg måtte "senke standaren" på livet i tillegg til at de skulle flytte fra hverandre. Jeg og sa ting som at "jeg aldri kan bo her" "æsj" "da blir jeg heller hos pappa". Jeg var definitivt fjortis, men samtidig så var nok dette en måte å utagere på følelsene mine rundt skilsmissen. Det var lettere å klage på noe konkret som hus/ting. Mamma kjøpte seg etter hvert et lite rekkehus og ga meg og søsteren min et interiørbudsjett vi kunne bruke på hva vi ville til de nye rommene våre. jeg synes det var en hyggelig måte og lage noe eget og få en følelse av "hjemme" i den nye boligen. Ellers sier jeg ikke det er rasjonelt og gjennomførbart for alle, men jeg kan ha forståelse for at man ønsker å ha det fint og hyggelig rundt seg om man er vandt til dette.

I etterkant har jeg satt utrolig pris på hvor forståelsesfull mamma var i den perioden, og at hun anerkjente følelsene jeg gikk igjennom. Det tok ikke lang tid før jeg trivdes i det nye hjemmet, og i dag synes jeg det er veldig hyggelig å komme hjem dit på besøk fra studiebyen min. 

Anonymkode: 830c4...d84