Dårlig samvittighet over "hva hvis"-tanker

[AnonymBruker]

Beklager langt innlegg, men det er nødvendig for å kunne formidle det jeg prøver å få frem:

Jeg har hatt et ganske fint liv så langt (er 21 år). Har hatt en god oppvekst, gode foreldre, naturlig flink på skolen, gode venner, vært lite usikker, osv. Alt har ikke vært perfekt, men jeg vet at jeg har vært utrolig heldig. Men i det siste har jeg begynt å reflektere mye rundt dette, og tenkt veldig mye på hva som kunne ha vært og hvordan jeg kunne ha blitt (i negativ forstand) hvis X eller Y hadde skjedd. Hva hvis jeg hadde blitt mobbet? Hva hvis foreldrene mine hadde vært dårlige eller voldelige? Hva hvis jeg hadde slitt utrolig mye på skolen? Hva hvis jeg hadde hadde veldig lav IQ og EQ? Hva hvis jeg hadde blitt misbrukt som barn? Osv. Jeg vet dette høres ganske dumt ut med tanke på at jeg er slik jeg er og har hatt de opplevelsene jeg har hatt. Ingenting kan forandres nå. Og jeg vil ikke forandre noe av dette heller.

Problemet oppstår imidlertid når jeg reflekterer rundt andre personers liv. For mange mennesker opplever jo noe eller alt av disse tingene. Mange som har opplevd disse "hva hvis"-tingene sliter jo ofte en del psykisk. I tillegg mangler jo en del mennesker empati og sosial intelligens, Noen sliter med sinneproblemer og noen klarer ikke skolen uansett hva. Og jeg synes så utrolig synd på de. De sliter ofte med jobb, skole og sosiale relasjoner. Dette må jo gjøre utrolig vondt for dem det gjelder. Tenk å prøve og prøve, men aldri lykkes.

Så når jeg tenker at jeg ikke ønsker å sosiale relasjoner med mennesker som er psykiske ustabile og/eller mangler sosiale antenner, kjenner jeg på dårlig samvittighet. For i en annen virkelighet eller under andre omstendigheter kunne det jo vært meg! F.eks. jeg ville aldri vært kjæreste med noen som er avhengige av narkotika, mangler evne til å sette seg inn i andres liv, stenger ute følelser, utrolig lite selvsikre, osv. Men jeg hadde jo selv syntes det var utrolig vondt om ingen ville være sammen med meg dersom jeg slet med noen av disse tingene pga vonde opplevelser i barndommen. Det hadde jo bare gjort vondt verre. Samtidig kan jeg ikke gå inni masse dårlige sosiale relasjoner kun fordi det kunne vært meg eller av medynk. Men denne tanken med at det kunne vært meg sliter meg i stykker. Det føles bare så utrolig urettferdig at jeg har hatt det så bra i oppveksten mens andre har vonde oppvekster som de bærer med seg resten av livet.

Jeg kan også synes synd på f.eks pedofile (de som ikke begår overgrep). Samfunnet ser så ned på dem, men de kan ikke noe for tiltrekningen de opplever. Men jeg ville jo ikke vært venn med noen som var pedofil fordi jeg synes det er ekkelt. Men igjen, i en annen virkelighet kunne det jo vært meg.

Hvordan kan jeg slutte å få vondt av dette? Altså, vil ikke slutte å føle empati med mennesker som sliter pga dårlig oppvekst. Men jeg kan ikke gå rundt å føle på dårlig samvittighet over at jeg har hatt det godt og ikke ønsker å ha relasjoner til mennesker som sliter kun fordi det kunne vært meg i en alternativ virkelighet. 

Anonymkode: 18b75...404