Jeg vil bare "gå i hi"😔

[AnonymBruker]

Jeg er (helt) alene med tre barn. Jobber og bor på landet, må i bil for fritidsaktiviteter o.l. Før koronaen gikk livet i 100, og det gikk greit. Aktive og sosiale barn, skolen gikk greit osv. Så kom koronaen, og med den en roligere hverdag. I høst gikk jeg på en smell, selv om jeg egentlig burde ha vært mer uthvilt enn på mange år. Sliter med søvn, hjertebank, hukommelse og tunge tanker, og vil bare hvile og være i fred. Er fullstendig tom etter jobb, men barna har delvis hjemmeskole og trenger mer oppfølging enn vanlig. Nå åpnes det opp for aktiviteter igjen, og jeg kjenner det vrenger seg innvendig. Litt kjerringa mot strømmen altså. Jeg orker ikke dette kjøret mer🥴 Har ingen å spille på, så har ikke annet valg. Barna er overlykkelige, men hvordan finner jeg motivasjon og ork? Hjertesukk fra meg😌

Anonymkode: 19727...62c

[AnonymBruker]

Så gjør det da. Bare gjør det og stol på hodet ditt. Føles bedre og. 

Anonymkode: 0fbd3...5cd

[AnonymBruker]

En varm klem til deg. Kan det være dørstokkmila? Dette gjorde du før, og det gikk greit. Jeg er sikkert på at det kommet til å gå greit igjen 🌺 Jeg gruer meg selv litt til barnas aktiviteter starter opp igjen neste uke, og lurer på hvordan jeg samtidig skal klare å hjelpe dem med lekser og lage middag i tillegg til 100 %jobb... Men tenk, om bare noen få år så klarer de alt selv helt uten oss. Og i mens så må vi bruke disse årene på å prøve å forme dem til de menneskene vi ønsker at de skal bli, med gode verdier, god selvtillit og empati. Du skriver at du har lykkelige barn, da er Jo den mest solide grunnsteinen på plass. Selv har jeg ett barn som sliter, og det er som å gå gjennom livet med et glasskår i hjertet. Vær takknemlig og hold ut, dørstokkmila er lang men dette klarer du.

Anonymkode: 5eadb...fc6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

En varm klem til deg. Kan det være dørstokkmila? Dette gjorde du før, og det gikk greit. Jeg er sikkert på at det kommet til å gå greit igjen 🌺 Jeg gruer meg selv litt til barnas aktiviteter starter opp igjen neste uke, og lurer på hvordan jeg samtidig skal klare å hjelpe dem med lekser og lage middag i tillegg til 100 %jobb... Men tenk, om bare noen få år så klarer de alt selv helt uten oss. Og i mens så må vi bruke disse årene på å prøve å forme dem til de menneskene vi ønsker at de skal bli, med gode verdier, god selvtillit og empati. Du skriver at du har lykkelige barn, da er Jo den mest solide grunnsteinen på plass. Selv har jeg ett barn som sliter, og det er som å gå gjennom livet med et glasskår i hjertet. Vær takknemlig og hold ut, dørstokkmila er lang men dette klarer du.

Anonymkode: 5eadb...fc6

Takk for gode og oppmuntrende ord❤ Jeg vet at jeg skal være takknemlig. Ingen av barna sliter med noe, og er sunne og friske. Det bare føles som om lufta fullstendig har gått ut av meg etter år med høyt tempo😌 Får ta sats og hoppe dørstokkmila😉

Anonymkode: 19727...62c

[AnonymBruker]

Har ikke noen råd, bare føler med deg. Er i en annen situasjon enn deg, men har litt samme følelse av demotivasjon. 

Anonymkode: 7fa37...c0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Har ikke noen råd, bare føler med deg. Er i en annen situasjon enn deg, men har litt samme følelse av demotivasjon. 

Anonymkode: 7fa37...c0f

❤

Anonymkode: 19727...62c

[AnonymBruker]

Har du ingen i nærheten til å hjelpe deg med barna? Hva hvis du blir syk?

Anonymkode: 436cb...036

[AnonymBruker]

Det er mange som har det som deg nå. 

Mange har i løpet av den påtvungne "pausen" fått tid til å kjenne på hvor godt det var for dem å ha en roligere hverdag, der ting går i 50, i stedet for i 100.

I høst snakket jeg med noen godt voksne mennesker.
Normalt sett utøvde de en hobby en kveld i uken, men da den aktiviteten skulle begynne på igjen i september/oktober (jeg husker ikke når)  tok de permisjon.  De syntes det var godt å ha denne kvelden fri.
Og de var ikke alene.  Nesten halvparten av alle medlemmene i denne organisasjonen tok permisjon eller sluttet da den startet opp igjen i høst, og absolutt alle oppga som grunn at de hadde oppdaget at de likte å ha en roligere hverdag enn før.

 

 

Anonymkode: 17104...217

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er mange som har det som deg nå. 

Mange har i løpet av den påtvungne "pausen" fått tid til å kjenne på hvor godt det var for dem å ha en roligere hverdag, der ting går i 50, i stedet for i 100.

I høst snakket jeg med noen godt voksne mennesker.
Normalt sett utøvde de en hobby en kveld i uken, men da den aktiviteten skulle begynne på igjen i september/oktober (jeg husker ikke når)  tok de permisjon.  De syntes det var godt å ha denne kvelden fri.
Og de var ikke alene.  Nesten halvparten av alle medlemmene i denne organisasjonen tok permisjon eller sluttet da den startet opp igjen i høst, og absolutt alle oppga som grunn at de hadde oppdaget at de likte å ha en roligere hverdag enn før.

 

 

Anonymkode: 17104...217

Jeg må legge til at de fleste av disse sa at de hadde fått en fysisk reaksjon på at livet deres ble roligere.

De mente at kroppen og hjernen var så vant til høyt tempo, og når det plutselig roet seg fikk de en stressreaksjon.
 

Anonymkode: 17104...217

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er mange som har det som deg nå. 

Mange har i løpet av den påtvungne "pausen" fått tid til å kjenne på hvor godt det var for dem å ha en roligere hverdag, der ting går i 50, i stedet for i 100.

I høst snakket jeg med noen godt voksne mennesker.
Normalt sett utøvde de en hobby en kveld i uken, men da den aktiviteten skulle begynne på igjen i september/oktober (jeg husker ikke når)  tok de permisjon.  De syntes det var godt å ha denne kvelden fri.
Og de var ikke alene.  Nesten halvparten av alle medlemmene i denne organisasjonen tok permisjon eller sluttet da den startet opp igjen i høst, og absolutt alle oppga som grunn at de hadde oppdaget at de likte å ha en roligere hverdag enn før.

 

 

Anonymkode: 17104...217

Jeg erfarer litt av det samme. Jeg synes jeg hadde for mange ting på gang før korona, men syntes det var vanskelig å ha en roligere hverdag da det jo også var ting jeg hadde lyst til. 

Selv om korona selvsagt er fælt i seg selv, og har vært vanskelig for mange, så har det for meg vært en av de bedre periodene i mitt liv på lenge. Det har vært helt utrolig herlig å få lov til å bare være hjemme og lade batteriene i månedsvis. 

Anonymkode: ced34...b1c

[AnonymBruker]

Tenker det er helt normalt å føle det som du gjør, men at det også er vondt og at derfor bør du prøve å finne en måte å få det bedre på. Har du noen som kan hjelpe deg med å kjøre ungene? Kanskje de kan sitte på med noen venner som skal på samme aktivitet? 

Se om du kan få hjelp til å ha hodet over vannet akkurat nå, og så snakker du med legen din eller en annen fagperson om hvordan du kan få det bedre. Det hjelper også å gå en tur med en god venn og snakke om hvordan du har det. Prøv å finne balansen mellom å anerkjenne at det du føler er naturlig og greit, samtidig som du fokuserer på hvordan du kan få det bedre og komme deg ut av det. 

Alt godt, TS. ❤️

Anonymkode: 7aeb2...a7e