En mor som hater sine barn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Så hyggelig å lese at det har gått bra med deg! Skulle ønske en av mine søsken hadde det så bra som deg nå. Jeg har utelatt 99% av de grusomme tingene hun gjorde mot oss, å fortelle om det ville blitt en bok. Men er håp at andre med vanskelige oppvekstvilkår har klart seg så bra som deg

Anonymkode: 21f67...e7b

Kan jeg spørre deg om noe? Har du latt deg selv få sørge over barndommen din, og har du latt deg selv få lov til å være lykkelig, om så bare i enkelte små situasjoner? De to tingene har vært essensielle for meg. Ingen av søsknene mine er helt ødelagt mentalt, men et par av dem sliter nok mer enn meg fordi de stadig saboterer for seg selv. 

Anonymkode: fe789...952

[AnonymBruker]

marykay skrev (25 minutter siden):

Kanskje du burde skrive en bok? 

Tror det ville utlevert mennesker på en sånn måte at det ikke ville vært mulig. Og jeg er ikke så flink til å skrive 🙈

Anonymkode: 21f67...e7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Kan jeg spørre deg om noe? Har du latt deg selv få sørge over barndommen din, og har du latt deg selv få lov til å være lykkelig, om så bare i enkelte små situasjoner? De to tingene har vært essensielle for meg. Ingen av søsknene mine er helt ødelagt mentalt, men et par av dem sliter nok mer enn meg fordi de stadig saboterer for seg selv. 

Anonymkode: fe789...952

Nei, jeg har nok ikke sørget, for på mange måter føler jeg at jeg er midt oppi det enda.. jeg vet at jeg ikke bor hjemme lengre, hun kan ikke få tak i meg. Så jeg er logisk sett trygg. Men inni meg så er hver dag som om at jeg fortsatt bor i det helvetet. Jeg våkner med skrekk, til tider tør jeg ikke gå på butikken uten å ringe min storesøster for å ha henne på tråden, for jeg er livredd for å møte på min mor. Hun har forfulgt meg før, kommet inn i leiligheten og stått parkert utenfor. Barndommens mareritt herjer fortsatt. Og når jeg tenker tilbake så kan jeg ikke huske hva jeg følte da, men mest sannsynlig følte jeg da hva jeg føler nå, bare at nå slippes frykten ut. Kanskje jeg kan få hjelp til alt dette når jeg begynner hos traumespesialisten 

Anonymkode: 21f67...e7b

[Catbert]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er ikke så enkelt skrudd sammen. Foreldrene våre har hatt sine barndomsår de også. Har man hatt en god og trygg oppvekst hvor man lærte å like seg selv så har også ens foreldre hatt det slik når de vokste opp. 

Jeg har en personlihetsutfrodring knyttet til ting fra min barndom. I prosessen med å finne meg selv i terapi har jeg også sett hva mine foreldre har slitt med som barn og det er ganske vonde ting det også. Så gikk det i arv videre til meg.

Anonymkode: 75f27...a69

Man kan ha hatt en kjip barndom og likevel behandle barna sine respektfullt. Her er det snakk om noen som har påført barna sine traumer. Det er greit nok at det er en forklaring på det men det gjør det ikke mer greit.

[AnonymBruker]

Første som slo leg er at du er ei sterk kvinne som har kuttet kontakten med din egen mor som har vært helt forjævlig mot dere!! Det skal mye styrke til for å kutte kontakt med ei mor, så jeg vil først si du er sterk 💪🏼 
om du hadde hengt i taklampa, sølt melk på gulvet, smugrøyka eller knust en vase ved et uhell - uansett hva barn gjør fortjener de ikke denne behandlingen. Ingen har lov å slå barn og psyke ned sine egne barn uansett. 
din mor har nok store psykiske problemer og taklet ikke foreldrerollen. Det er hennes feil og hennes problem. Alle barn skal ha det godt og trygt uansett. 
uansett grunn - så er det ingen grunn til å mishandle egne barn. Du har all rett til å være sint på din egen mor og velge henne bort fra livet ditt uten dårlig samvittighet! 
jobb med deg selv i terapi og få troen på deg selv og ditt indre tanke liv 

Anonymkode: fa298...6ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Nei, jeg har nok ikke sørget, for på mange måter føler jeg at jeg er midt oppi det enda.. jeg vet at jeg ikke bor hjemme lengre, hun kan ikke få tak i meg. Så jeg er logisk sett trygg. Men inni meg så er hver dag som om at jeg fortsatt bor i det helvetet. Jeg våkner med skrekk, til tider tør jeg ikke gå på butikken uten å ringe min storesøster for å ha henne på tråden, for jeg er livredd for å møte på min mor. Hun har forfulgt meg før, kommet inn i leiligheten og stått parkert utenfor. Barndommens mareritt herjer fortsatt. Og når jeg tenker tilbake så kan jeg ikke huske hva jeg følte da, men mest sannsynlig følte jeg da hva jeg føler nå, bare at nå slippes frykten ut. Kanskje jeg kan få hjelp til alt dette når jeg begynner hos traumespesialisten 

Anonymkode: 21f67...e7b

Møter hun opp på din dør så kan du skaffe besøksforbud - ikke nøl med det. Dette er ei syk dame! Din psyke er knekt og du skal ikke stå i samvittighets gjeld for henne. 100% fokus på deg og ditt liv. 

Anonymkode: fa298...6ad

[AnonymBruker]

Uatskillelig skrev (2 timer siden):

Kognitiv terapi er ofte ikke virkningsfullt for mennesker med komplekse relasjonstraumer, bl.a., fordi den terapiformen henvender seg til tankene (tenkehjernen), og ikke til følelses- og reptilhjernen der traumene ligger. Hjernen vår er delt i 3, reptilhjernen, følelseshjernen og tenkehjernen. Du må ha traumebehandling som har fokus på bottom-up, altså en terapiform som henvender seg til reptilhjernen og følelseshjernen først. Teorien om den tredelte hjernen og toleransevinduet viser til at når et traumatisert menneske blir overveldet så stenges broen mellom tenkehjernen og de andre to hjernene. Hjernene slutter å kommunisere, og signaler sendes rett ned i reptilhjernen. Da vil ikke en terapiform som kun rettes mot tenkehjernen fungere, for den delen er allerede koblet av og er ikke i kontakt med resten av hjernen og kroppen.

 

Du har mye rett i innlegget ditt, ikke misforstå.  Men jeg tror det viktigste er at man prøver seg frem, og finner det som passer en selv. For meg var traumebehandling helt ubrukelig, og til slutt måtte jeg bare si det som det var, at dette gav meg ingenting. 

Nå har jeg en psykolog som ønsker å snakke med meg om hvordan jeg faktisk har det nå, og hvordan dette kan kobles opp mot min fortid, og det hjelper veldig for meg.

 

Anonymkode: f8bee...592

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Nei, jeg har nok ikke sørget, for på mange måter føler jeg at jeg er midt oppi det enda.. jeg vet at jeg ikke bor hjemme lengre, hun kan ikke få tak i meg. Så jeg er logisk sett trygg. Men inni meg så er hver dag som om at jeg fortsatt bor i det helvetet. Jeg våkner med skrekk, til tider tør jeg ikke gå på butikken uten å ringe min storesøster for å ha henne på tråden, for jeg er livredd for å møte på min mor. Hun har forfulgt meg før, kommet inn i leiligheten og stått parkert utenfor. Barndommens mareritt herjer fortsatt. Og når jeg tenker tilbake så kan jeg ikke huske hva jeg følte da, men mest sannsynlig følte jeg da hva jeg føler nå, bare at nå slippes frykten ut. Kanskje jeg kan få hjelp til alt dette når jeg begynner hos traumespesialisten 

Anonymkode: 21f67...e7b

Angående frykt for å bli oppsøkt så kan du ta kontakt med politi og få de til å loggføre saken din. Da er det lettere for politiet å ta tak i situasjonen om noe skulle oppstå siden de har det registrert i sitt system. Da slipper du å forklare alt på nytt også, og terskelen for å ringe politi vil kanskje bli lavere.  

 

[AnonymBruker]

Hadde det helt likt som deg ❤️ Prøver emdr-behandling, håper det kan funke. Google det og se om det er noe for deg. Har ptsd 

Anonymkode: 60cac...79e

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Du har mye rett i innlegget ditt, ikke misforstå.  Men jeg tror det viktigste er at man prøver seg frem, og finner det som passer en selv. For meg var traumebehandling helt ubrukelig, og til slutt måtte jeg bare si det som det var, at dette gav meg ingenting. 

Nå har jeg en psykolog som ønsker å snakke med meg om hvordan jeg faktisk har det nå, og hvordan dette kan kobles opp mot min fortid, og det hjelper veldig for meg.

 

Anonymkode: f8bee...592

Det er jeg enig i. Alle må finne den behandlingsformen som fungerer for dem.  

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette har da skjedd siden tidens begynnelse og skjer enda. Rart at du aldri har hørt om dette??
Det skjer overalt i verden. Ser det spesielt med kvinner som har mange barn, og TS sier de har en stor søskenflokk. 
 

Anonymkode: cbc8f...f95

Bare å drite i å svare denne personen

Anonymkode: 251a2...c1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg er vokst opp i en stor søskenflokk, og vår mor hatet oss alle sammen. Vi ble behandlet som hennes slaver, og boksesekk. Hun tok ut alt sitt sinne utover oss. Hver eneste dag. Vi visste aldri når det kom slag, eller at hun truet livet vårt. Hun kunne være blid et øyeblikk, men neste så var alt gal og vi fikk "gjennomgå". Gjerne for ting vi ikke helt skjønte hvorfor hun var sint for. Hun fant ut hvilke svakheter hver enkelt av oss hadde (frykt, dårlig selvbilde, redd for å bli forlatt etc) og utnyttet dette til å terrorisere oss med. Ingen av oss søsken har kontakt med henne idag, men hun forsøker å få kontakt hele tiden. Hun skjønner ikke hvorfor vi er så utakknemlige ovenfor henne og ikke vil ha henne i livet vårt, og når vi forsøkte å forklare hva hun hadde gjort mot oss hele barndommen så nektet hun for at dette var sant. Vi søsken har idag alle store utfordringer med angst, PTSD, alkoholproblemer og sinne. Vi blir så redde at vi til tider nå oppfører oss som små barn mentalt. 

 

Jeg er i 30 årene nå og føler at livet er ødelagt. Jeg har ingen følelse av at den skrekken og frykten hun ga meg hver dag i 16 år noen gang skal forsvinne. 

Er det flere her som har vokst opp med noe av det samme som kan dele erfaringer?

Anonymkode: 21f67...e7b

Ja, har vokst opp med det og har mine problemer. Har ingen kontakt med egen familie, har funnet meg flere menn av samme voldelig sort. Så når jeg endelig finner en god en, får alt jeg noen gang har ønsket meg, så faller psyken sammen. 

Foreldrene mine ønsker ikke å ha kontakt. Så fort jeg flyttet hjemmefra så ble de endelig kvitt meg. De liker det best når jeg holder meg langt unna. Så jeg har flyttet et godt stykke bort fra hjembyen også. Fikk høre av noen lengre ut i slekten at mamma endelig kunne puste, da hun fikk vite at jeg hadde flyttet. 

Er nærmere 30 selv, har egne barn og har klart meg selv økonomisk hele veien. Har kuttet ut alkohol  har aldri rørt rus, men tar ut sinnet mitt på trening - for et sted må det ut. 

Det beste jeg gjør for meg selv om dagen er psykolog, trening, hobbyer, lite sosial og mye søvn. 

Anonymkode: 8f53c...bc5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er vokst opp i en stor søskenflokk, og vår mor hatet oss alle sammen. Vi ble behandlet som hennes slaver, og boksesekk. Hun tok ut alt sitt sinne utover oss. Hver eneste dag. Vi visste aldri når det kom slag, eller at hun truet livet vårt. Hun kunne være blid et øyeblikk, men neste så var alt gal og vi fikk "gjennomgå". Gjerne for ting vi ikke helt skjønte hvorfor hun var sint for. Hun fant ut hvilke svakheter hver enkelt av oss hadde (frykt, dårlig selvbilde, redd for å bli forlatt etc) og utnyttet dette til å terrorisere oss med. Ingen av oss søsken har kontakt med henne idag, men hun forsøker å få kontakt hele tiden. Hun skjønner ikke hvorfor vi er så utakknemlige ovenfor henne og ikke vil ha henne i livet vårt, og når vi forsøkte å forklare hva hun hadde gjort mot oss hele barndommen så nektet hun for at dette var sant. Vi søsken har idag alle store utfordringer med angst, PTSD, alkoholproblemer og sinne. Vi blir så redde at vi til tider nå oppfører oss som små barn mentalt. 

 

Jeg er i 30 årene nå og føler at livet er ødelagt. Jeg har ingen følelse av at den skrekken og frykten hun ga meg hver dag i 16 år noen gang skal forsvinne. 

Er det flere her som har vokst opp med noe av det samme som kan dele erfaringer?

Anonymkode: 21f67...e7b

Jeg skjønner deg ganske godt og vet hvordan det påvirker på helsen, er selv har vært ganske deprimert, usikker, dårlig selvtillit. 
Hos meg var storebroren problemet, i alle mine 19 årene som jeg bodde med foreldrene var voldelige, broren tok takk på håret og slo hodet mitt mot veggen nesten hver gang han hadde dårlig humør, foreldrene gjorde ingen dritt!!! Så jeg har ingen kontakt med broren, innerst i hjerte han er død for lengst for meg! Aldri følt at han er broren min!
Foreldrene i min ungdoms tid var heller ikke noe hyggelige med meg, kalte meg stygging, faren sa min ansikt minnet han på hest. Når en gutt var interessert i meg, mamma tvang meg å bli sammen med han fordi hun ville jeg skulle få skjæreste, han var ikke min type, jeg synes han var veldig stygg og det sa jeg til mamma, så mamma sa, har du sett deg selv i speilet? Ta sjansen mens du har mulighet. 

Når jeg ble 19 år, så fikk jeg meg en kjempe kjekk kjæreste, så viste jeg hans bildet til mamma. Hun svarte, har han virkelig møtt deg? Det såret meg så ubeskrivelig, følt alltid at min egen familie har sett på meg som stygging. Nesten alle rundt sakt du er så vakker, bortsett fra min familie. 
Kjæresten min var så glad å være sammen meg meg, sa hver dag at jeg så vakker og kunne ikke skjønne at min familie pleide si det, de har sakt til meg.  Han fridde og vi giftet oss, fikk barn og er nå i mange års ekteskap.  

Jeg har kontakt med familien, men ikke med broren.  

Anonymkode: 4a8f8...064

[NeverMore]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hva gjorde dere som førte til at hun hatet dere da? 

Anonymkode: 6d940...6ff

Jeg har lest mye dritt på denne sida, denne var en av de styggere. Rapportert.

[AnonymBruker]

NeverMore skrev (5 timer siden):

Jeg har lest mye dritt på denne sida, denne var en av de styggere. Rapportert.

Helt enig med deg. 

Anonymkode: 4a8f8...064

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg er vokst opp i en stor søskenflokk, og vår mor hatet oss alle sammen. Vi ble behandlet som hennes slaver, og boksesekk. Hun tok ut alt sitt sinne utover oss. Hver eneste dag. Vi visste aldri når det kom slag, eller at hun truet livet vårt. Hun kunne være blid et øyeblikk, men neste så var alt gal og vi fikk "gjennomgå". Gjerne for ting vi ikke helt skjønte hvorfor hun var sint for. Hun fant ut hvilke svakheter hver enkelt av oss hadde (frykt, dårlig selvbilde, redd for å bli forlatt etc) og utnyttet dette til å terrorisere oss med. Ingen av oss søsken har kontakt med henne idag, men hun forsøker å få kontakt hele tiden. Hun skjønner ikke hvorfor vi er så utakknemlige ovenfor henne og ikke vil ha henne i livet vårt, og når vi forsøkte å forklare hva hun hadde gjort mot oss hele barndommen så nektet hun for at dette var sant. Vi søsken har idag alle store utfordringer med angst, PTSD, alkoholproblemer og sinne. Vi blir så redde at vi til tider nå oppfører oss som små barn mentalt. 

 

Jeg er i 30 årene nå og føler at livet er ødelagt. Jeg har ingen følelse av at den skrekken og frykten hun ga meg hver dag i 16 år noen gang skal forsvinne. 

Er det flere her som har vokst opp med noe av det samme som kan dele erfaringer?

Anonymkode: 21f67...e7b

Ikke helt det samme her, men opplevde noen traumatiske år med krig og flukt da jeg var 2-6år. Og slet mye med traumer etter det.

Vendepunktet for meg ble en samtale hvor jeg fikk tydelig beskjed om å slutte å la fortiden styre nåtiden. Jeg kan ikke endre noe av det som hendte de årene, eller mobbing og alt annet som fulgte med det å være innvandrerbarn. Men jeg kan velge hva jeg ønsker for livet mitt, og jobbe mot å nå de målene. I starten var det noe så banalt som å dusje 3x uken, etterhvert lage mat som var næringsrik, gå en tur i uken, osv. Målet mitt i dag er at jeg har lyst til (og fortjener) å være lykkelig. Det tok noen år med hardt arbeid før jeg kunne fungere noenlunde, men endte opp med både studier og jobb. Så noe har jeg fått til. Jeg kan fortsatt trigges av lyder, lukter og sånt, hvor jeg blir et livredd lite barn igjen. Men nå lar jeg det ikke stoppe meg fra å leve. 

Kanskje ikke helt overførbar til din situasjon, men poenget er vel at du selv er ansvarlig for å skape deg det livet du ønsker. Ikke regn med noen mirakelkur eller reddende engel. Det er tungt og tøft, men det kan gå.❤️

Anonymkode: 09b35...532

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.1.2021 den 20.21):

Ikke helt det samme her, men opplevde noen traumatiske år med krig og flukt da jeg var 2-6år. Og slet mye med traumer etter det.

Vendepunktet for meg ble en samtale hvor jeg fikk tydelig beskjed om å slutte å la fortiden styre nåtiden. Jeg kan ikke endre noe av det som hendte de årene, eller mobbing og alt annet som fulgte med det å være innvandrerbarn. Men jeg kan velge hva jeg ønsker for livet mitt, og jobbe mot å nå de målene. I starten var det noe så banalt som å dusje 3x uken, etterhvert lage mat som var næringsrik, gå en tur i uken, osv. Målet mitt i dag er at jeg har lyst til (og fortjener) å være lykkelig. Det tok noen år med hardt arbeid før jeg kunne fungere noenlunde, men endte opp med både studier og jobb. Så noe har jeg fått til. Jeg kan fortsatt trigges av lyder, lukter og sånt, hvor jeg blir et livredd lite barn igjen. Men nå lar jeg det ikke stoppe meg fra å leve. 

Kanskje ikke helt overførbar til din situasjon, men poenget er vel at du selv er ansvarlig for å skape deg det livet du ønsker. Ikke regn med noen mirakelkur eller reddende engel. Det er tungt og tøft, men det kan gå.❤️

Anonymkode: 09b35...532

Folk er forskjellige.

Du var bare 6 år da du slapp unna helvetet du opplevde. TS og mange andre har hatt helvete i 20+ år. Dessuren har det mye å si at man har trygge foreldre vs slemme foreldre. Opplevde du krig men kjærlighet så skal du ikke undervurdere den kjærligheten. Du hadde en trygg havn, dine foreldre. Det er naturlig. Folk med slemme foreldre har ingen trygg havn.

Anonymkode: 9f45e...f84

[AnonymBruker]

jeg så en video engang, Eva Kor som ble torturert av nazistene. Jeg anbefaler å se denne for å skjønne deg på hva jeg mener med tilgivelse. Jeg har ikke selv vært utsatt for det du sier ts, men når jeg så denne videoen måtte jeg felle en tåre, for det var rett og slett vakkert hvordan hun gjorde krav på seg selv og hvordan hun tok oppgjør mot det vonde hun opplevde.

Jeg har selv tilgitt alle som har gjort meg vondt, og jeg føler meg fri i hjertet. Mobbing, avvisning, psykisk terror, trusler ect har ikke lenger sin hånd rundt mitt hjerte eller hjerne. Men å oppleve slikt fra omsorgsperson vil jeg tro er verre enn hva jeg har fått kjenne på. Likevel ville jeg dele Eva Kor, for hun var første jeg tenkte på når jeg så hva du skrev.

Anonymkode: 806de...6c7