Når blir måltider koselige?

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg helt fortrengt!! Tror min var 3-4 år før det ble koselig. Men det er jo 10 år siden det også.

Anonymkode: 0badf...274

[Mynlen]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Når du blir gammel kommer du til å savne slik du har det nå, tro det eller ei 😄

 

Anonymkode: b9863...f75

Nei. Jeg ser stadig denne påstanden, og kan med hånden på hjertet si at jeg ikke savner mating og søl. Jeg koser meg med store barn som jeg kan diskutere valget i USA og lignende med.

[AnonymBruker]

Hm. Min toåring spiser fint. Klart, når hun er mett hender det seg at hun kaster resten av skiva på gulvet, men langt fra hver gang. Stort sett er det en hyggelig middag. Lar henne spise med hender og utforske maten som hun vil. Er nok heldig som har fått en matglad unge  

Anonymkode: 0d1bb...2a4

[Årolilja]

Så rart, jeg har ikke samme erfaring. Barn er nok forskjellige på dette området, men noen enkle retningslinjer tror jeg de fleste barn kan klare å følge. 

Her i huset var det selvsagt grisete før barnet fikk god nok finmotorikk til å mestre selve spisingen. Nå er han 2,5 og det må være over 1 år siden jeg har opplevd at han med vilje kaster mat o.l. Vi har det koselig vi😊 Vi er dog velsignet med en matglad unge, så vi slipper det stresset om "spiser han nok".

Jeg mener at man som regel kan forvente mer og mer når de bikker 1,5 år og forstår muntlige beskjeder i større grad (her er variasjonen stor, men du merker nok når ditt barn når en viss språkforståelse). Bruk smekke for å redde klærne, og bestem et par regler dere ønsker å ha. I begynnelsen hadde vi bare et par enkle regler som at mat spises ved bordet, og at den skal være i munnen eller på tallerkenen.

Den som velger å ikke "spise fint" (etter din standard) mister privilegiet til å spise selv. Det er surt å bli matet for en smårolling som ønsker å gjøre alt selv.😉 

Ville dessuten jobbet for å gi barnet flere verktøy for å signalisere ønskene sine. Peking, små ord, babytegn osv. Responder raskt på denne kommunikasjonen, slik at barnet oppdager at det er effektivt. Ingenting ødelegger matroen mer enn 1åringer som alltid tyr til hyling/klaging/sutring som kommunikasjonsmetode.

Ellers pleier jeg å fokusere på logiske konsekvenser. Den som sitter rolig på plassen sin, trenger ikke bøyle. Det er stas. Den som skriker og bråker ved bordet, må ta seg en pause med mamma eller pappa. Får komme tilbake og sette seg når han er rolig. Ingen tvinges til å spise, men alle må sitte en liten stund likevel (for å unngå at han er "mett" men egentlig bare vil leke). 

Ellers er det alltid enklere å kose seg ved måltidene dersom de små er noenlunde opplagte... 😅

Kort oppsummert: Det blir bedre! Og det er ikke nødvendigvis så lenge til. Jeg syns mye løsnet da han bikket 19-20 mnd. 😊

Endret 17. januar 2021 av Årolilja

[AnonymBruker]

Jeg har to, på 1,5 og 2,5 år. Ingen av dem kaster mat med vilje lenger, i hvert fall ikke daglig. Skulle det hende så må de gå fra bordet. Eller lager jeg klart alt på tallerken før de får sette seg til bords. Da slipper jeg tøys og tull fordi de egentlig er sultne og utålmodige. Og så spiser jeg ganske fort min egen mat, mens de hiver innpå sitt😅. Når de er ferdige får de gå fra bordet. Så får de etterhvert lære seg å sitte lenger og lenger. 

Anonymkode: c1d54...036

[AnonymBruker]

Har en på to, og det er litt hipp som happ. Noen måltider går veldig fint og er kos, mens andre er bare kaos. Han kaster ikke mat i gulvet lenger, men han har mark i rumpa og klarer ikke sitte i ro. Så vi begynner å se at det går an 😀

Anonymkode: 73cfb...207

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Her tror jeg du har gjort deg selv en bjørnetjeneste på et tidspunkt. Dette er ikke normal bordoppførsel for barn på 4 og 6 år. Sett grenser og vær konsekvent, og la barna gå når de er ferdige å spise. 

Anonymkode: 38fad...2dd

Visste at det kommer en kommentar fra en «mother of the year». Jo, gratulerer med tittelen. 🤣

 

Anonymkode: c93fc...fdd

[Gjest Albbas]

Fra ca 3 år med storebror hvertfall. Var ikke helt håpløst før det heller, men fra 3 år satt han veldig rolig. Men er jo ikke sikkert lillesøstera er lik, hun har en helt annet personlighet. 

Barn trenger gode rollemodeller, så at du ikke spiser sammen med barnet er å gjøre det en bjørnetjeneste. Spis samtidig med barnet, gi det lite mat om gangen så det er begrenset hvor mye det kan grise, og overse grising. Fokuser på det dere skal gjøre, ikke det dere ikke skal. Å grise med maten et sansing og kanskje en fase det bare trenger å komme seg gjennom? 

[AnonymBruker]

De på  7 og 4 er ikke helt i mål, men det er fordi min samboer og deres mor aldri har fokusert på bordskikk. Hjemme hos mor får de lov til å spise saus med fingra. Blei sjokkert første gang vi spiste middag sammen. 

Men det kommer seg. Terper og terper. Jeg har selv to barn som må bli terpet på, men de klarer å spise med bestikk og er langt foran på noen områder. 

Anonymkode: bec5e...b42

[Pappi]

Du får nok ikke regelmessige koselige måltider før du klarer å redefinere tanken på hva et koselig måltid er. Det blir aldri slik det var før du fikk barn. 

[AnonymBruker]

Fra 20 mnd.

Anonymkode: 7c3c0...932

[AnonymBruker]

Det varierer nok veldig. Vi har en ettåring og en treåring som liker å sitte ved matbordet så vi kan bruke lang tid på måltider sammen. Det er hyggelig, jeg kjenner flere med småbarn som ikke kan det fordi barna blir utålmodige og ikke orker å sitte der.

Ettåringen griser noe voldsomt, treåringen gjør det som regel ikke. Ettåringer smører mat i håret og kaster veggimellom til tider. Hun har tripptrappstol med bord på, så hun får bare grise i vei på det bordet. Vi overser matkasting og klin fra henne, og vasker etterpå. Hun elsker måltider da, sitter og synger namnamnamnam mens annen hver bit går i munnen og på gulvet/veggen/håret/mitt hår osv. Den eldste sluttet vel gradvis, men hun har aldri vært så ille som lillesøsteren heller. 

Anonymkode: f6bf1...662

[AnonymBruker]

Jeg har en baby og en 3,5 åring, og jeg syntes måltider er koselige☺️ At det blir litt gris fjor da ingenting, bare å tørke opp det vel? Jeg koser meg mye med familiemåltidene våre nå som 3,5 åringen kan snakke mer. Det var liksom det jeg så for meg da jeg ønsket meg barn, en god samtale rundt middagsbordet.

Anonymkode: f75ee...3b2

[AnonymBruker]

Skikkelig  hyggelige middager med 1åring her som spiser og griser selv. Håper det varer 😅

Anonymkode: 386e4...1fb

[Hannah80]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Visste at det kommer en kommentar fra en «mother of the year». Jo, gratulerer med tittelen. 🤣

 

Anonymkode: c93fc...fdd

Mange 4 og 6-åringer som kan oppføre seg med matbordet. Hun du siterte har jo helt rett i det hun skriver.  

[AnonymBruker]

4 år, da begynner det å likne på noe med yngste. 
 

Nr 2 satt som en dronning så fort hun klarte å sitte oppreist, griset aldri og spiste pent fra hun var baby. 
 

De er forskjellige 

Anonymkode: 0ebad...f22

[AnonymBruker]

Takk for svar, men tror ikke dere forstod helt hva jeg mente. 

Det handler ikke om gris på bordet eller noen brødbiter på gulvet - men at så snart jeg snur meg bort et øyeblikk (om så bare for å spise min egen skive) ryker hele fatet med all maten rett i gulvet. Så blir han sur og utålmodig, begynner enten å klatre ut av stolen eller sutre. Eller begge deler. Jeg når ikke plukke opp fatet en gang før han plutselig er ute av stolen og oppå bordet. Gir han i utgangspunktet én og én bit - men han spiser raskt og så snart han er tom starter makkingen og skrikingen igjen fordi han er utålmodig. Har altså ikke tid til å spise selv mellom hver «servering». Jeg kan jo selvsagt spise maten min mens han skriker ved siden av, men det klarer jeg ikke. Maten smaker ikke godt og det blir et stort stressmoment av hele greia. 

Han kan heller ikke slippes ned, for da henger han i buksebeinet mitt, klatrer på meg, sutrer og gråter av utålmodighet. Igjen tilbake til situasjonen i stad. Han eier ikke tålmodighet, har et sinnsykt energinivå og er aktiv i hvert eneste våkne sekund. Jeg driver selvsagt på og lærer han å vente, men jeg gjør det i andre situasjoner siden jeg uansett ikke klarer å spise når han driver på slik. Har litt problemer med mat selv. 

Så jeg venter ikke på at han skal sitte med rak rygg, kniv og gaffel og vi kan diskutere politikk liksom - jeg venter bare på at han skal kunne sitte og plukke på fatet sitt i fordraglighet mens jeg spiser min skive ved siden av 😛 At noen biter havner på gulvet eller at han får litt leverpostei i fanget gjør selvsagt ikke noe. 

Og ja, jeg har selvsagt prøvd ulike stoler og ulike seler - men han lærer på 1-2-3 å åpne både seler, bøyler osv. Han er ett år og klarer fint å åpne trappegrinda liksom 😅 Bøylen på tripp-trappen bare napper han ut, seler klikker han åpen osv. 

Anonymkode: b118b...7ae

[AnonymBruker]

Gir du for små biter, så han bruker for kort tid på å spise opp og blir utålmodig? Hva med å gi en halv brødskive uten tallerken. Det tar lenger tid å spise og ingen tallerken å hive i gulvet? 

Anonymkode: ad449...723

[AnonymBruker]

Hjelp, dette høres helt ekstremt ut! Aldri opplevd sånt med min. Måltider var koselige hele veien. Men niesen min kunne finne på å slenge tallerkenen i gulvet husker jeg. Nå går begge på skolen, og man ser fortsatt den personlighetsforskjellen godt.

Anonymkode: fb0b4...f63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Takk for svar, men tror ikke dere forstod helt hva jeg mente. 

Det handler ikke om gris på bordet eller noen brødbiter på gulvet - men at så snart jeg snur meg bort et øyeblikk (om så bare for å spise min egen skive) ryker hele fatet med all maten rett i gulvet. Så blir han sur og utålmodig, begynner enten å klatre ut av stolen eller sutre. Eller begge deler. Jeg når ikke plukke opp fatet en gang før han plutselig er ute av stolen og oppå bordet. Gir han i utgangspunktet én og én bit - men han spiser raskt og så snart han er tom starter makkingen og skrikingen igjen fordi han er utålmodig. Har altså ikke tid til å spise selv mellom hver «servering». Jeg kan jo selvsagt spise maten min mens han skriker ved siden av, men det klarer jeg ikke. Maten smaker ikke godt og det blir et stort stressmoment av hele greia. 

Han kan heller ikke slippes ned, for da henger han i buksebeinet mitt, klatrer på meg, sutrer og gråter av utålmodighet. Igjen tilbake til situasjonen i stad. Han eier ikke tålmodighet, har et sinnsykt energinivå og er aktiv i hvert eneste våkne sekund. Jeg driver selvsagt på og lærer han å vente, men jeg gjør det i andre situasjoner siden jeg uansett ikke klarer å spise når han driver på slik. Har litt problemer med mat selv. 

Så jeg venter ikke på at han skal sitte med rak rygg, kniv og gaffel og vi kan diskutere politikk liksom - jeg venter bare på at han skal kunne sitte og plukke på fatet sitt i fordraglighet mens jeg spiser min skive ved siden av 😛 At noen biter havner på gulvet eller at han får litt leverpostei i fanget gjør selvsagt ikke noe. 

Og ja, jeg har selvsagt prøvd ulike stoler og ulike seler - men han lærer på 1-2-3 å åpne både seler, bøyler osv. Han er ett år og klarer fint å åpne trappegrinda liksom 😅 Bøylen på tripp-trappen bare napper han ut, seler klikker han åpen osv. 

Anonymkode: b118b...7ae

Skål med sugekopp. 
 

Anonymkode: f75ee...3b2