Hvordan har barndommen deres vært?

[reddelinnea]

Er det noen her som har opplevd det samme her? Er det noen andre her som har hatt en vond start på livet? Hvordan har barndommen deres vært?

Det er veldig vondt å fortelle om barndommen min. Jeg har mest lyst til å glemme den, men det klarer jeg ikke. Har hatt en veldig vond barndom.

Da jeg begynte i 1.klasse på skolen ble jeg mobbet med en gang. De ville ikke ha meg med på leken og lo av meg. På barneskolen så kastet de melkekartonger på meg, dynket meg i snøen, alle i klassen, fulgte etter meg og gjorde narr av meg. Da vi hadde heimkunnskap tok de masse salt i den deigen jeg hadde laget sånn at jeg ikke kunne spise den. De tegnet på skolebøkene min og skrev at jeg var dum og stygg. Jeg fikk ikke lov til å være med de andre jentene å leke. Fikk ikke lov til å være med å hoppe strikk. Ble utstøtt. Jeg gikk der helt alene. Hadde ingen venner. Jeg turte ikke å si ifra fordi jeg var så redd. Var en veldig stille og beskjden unge som ikke turte å si ifra til de voksne.

På ungdomskolen fortsatte mobberne. De spyttet på meg, spente bein, kastet maten min rund i klasserommet. Heldte zalo i drikkeflaska mi. Spyttet på klærne mine, og kastet de ut av vinduet. Stakk meg med en tegnestift og løp etter meg med den. Kalte meg for hore, og mange andre stygge ord jeg ikke kan skrive her. Og jeg tok alt rett til meg. Jeg trodde på at jeg var dum, stygg og udugelig som de andre i klassen min sa. På gruppearbeid så ville ingen ha meg med på gruppa, og jeg måtte være alene. Det gjorde så vondt. Jeg gråt inne i meg der jeg satt helt alene i en krok. Gikk hele tiden rundt å var redd. Var redd for hva de skulle finne på neste gang mot meg. De ødela sykkelen min og hakket opp lakken med en stor stein, og jeg som hadde fått en flunkende ny sykkel til bursdagen min da jeg skulle begynne på ungdomskolen? Jeg var så lei meg fordi den ble ødelagt med en gang. Det gjorde så vondt i hjetet mitt. Jeg gråt meg i søvn. Var så trist.

På skolen gikk jeg rundt å smilte og lo, og latet at jeg hadde det bra. Fordi hvis jeg var lei meg så fikk jeg så mye oppmerksomhet. Jeg ville bare være usynlig. Når lærerne spurte meg om jeg hadde det bra, sa jeg ja. Men sannheten var det motsatte. Jeg turte ikke å si ifra til dem. Ville ikke at de skulle bli lei seg. Også ville jeg ikke være til bry. Jeg gikk alltid alene i friminuttene å visste at ingen ville være venn med misslykka meg som ikke dugde til noe. Jeg hadde bare lyst til å synke gjennom jorda.

Og for hver eneste dag som gikk, jo mere redd var jeg. Og enda mindre selvtillitt. Følte meg helt krenket. Følte meg verdiløs i hele barndommen min. Jeg orker ikke å gå på skolen. Klarte bare ikke skole mere. Gråt meg i søvn. Var dypt ulykkelig og trist. Livet var bare vanskelig med masse tunge oppoverbakker. Verdenen viste vrangsida til meg. Jeg hadde så mye angst og var så redd at jeg ikke visste mine armer råd. Det gjør så vondt å tenke på barndommen min nå. Det er akkurat som et stort svart hull i livet mitt.

På vidregående var det like vanskelig. Da fikk jeg en ny klasse. Det var ingen som gjorde meg noe der, men jeg var helt usynlig. Hadde ingen venner der heller. Var ensom og forlatt. Og det er nesten enda værre. Det var akkurat som om jeg ikke var der. På gruppearbeid ville ingen være sammen med meg. Og jeg gjemte meg inne på doen. Hvert eneste friminutt gikk jeg inn på do. Satt der gjennom hele friminuttet. Hørte at det ringte inn, også gikk jeg ut av doen. De andre la merke til at jeg var mye på do. Også sa de at jeg hadde diare og tisset på meg. Og da var de liksom voksne? Også lo dem i klassen. En gang så jeg at det stod på en kladdebok som jeg hadde oppe at jeg var en dum idiot som ikke skulle ha levd. Det var så vondt å lese på boka mi. At de ønsket at jeg skulle vært død.

Jeg hadde også lyst til å være død jeg og.

Det har jeg ennå..

Hilsen gale meg.

Endret 13. august 2005 av reddelinnea

[Gjest Jiha(d)]

Herregud, dette var litt av en historie. Jeg har ikke hatt det så ille selv, på den måten. Men har slitt litt med meg selv og har gått til psykolog.

Jeg vet det er vanskelig å komme seg ut av sånne tanker. Jeg vet ikke hva jeg skal si for å hjelpe deg, men kanskje det hjelper å vite at det ikke er bare deg som har det sånn.

Jeg vil virkelig anbefale deg og gå til psykolog. Og ikke la han sette deg på lykkepiller. Snakk ut om det. Ender sikkert med at du gråter et par timer (sånn var det med meg). men når du har kommet over det stadiet og kan snakke om det hjelper det. Det hjalp iallfall meg.

Lykke til! Ikke glem at DU er verdifull uansett hva andre sier...

[LilleBille]

Jeg har utrolig vondt av deg - og forstår at du har hatt en vanskelig og vond oppvekst. Håper likevel at du etterhvert får den hjelpen du trenger for å komme deg opp og videre.

Tror nok det rådet du har fått fra andre her om å opprette en dagbok er lur - da vil du kunne samle innleggene dine her - og få svarene ett sted. Som det er nå får du svar om mye av det samme i mange forskjellige tråder.

Dette innlegget kan jo godt være starten - og evt. få hjelp av en moderator til å flytte den til riktig forum.

Det hjelper å skrive av seg ting.

Prøv å tenke positive tanker om deg selv (vet det ikke er lett) - men hvis du alltid fokuserer på det negative - at du ikke er verd noe - og skriver bare hvor lite verd du er - tror du så mye lettere at det er sannheten.

Du er verd noe - og har helt sikkert masse å gi - så prøv å fokusere på det i stedet.

[Gjest Gjest_LINDA_*]

Sterk historie å lese...

Håper du på en eller annen måte klarer å få det bedre i fremtiden

God klem fra Linda!

[Gjest Spacegirl]

Jeg hadde en vanskelig barndom selv, så du er desverre ikke den eneste. Begge foreldrene mine var rusmisbrukere. I tillegg hadde de begge psykiske problemer, pappa var manisk depressiv og mamma hadde flere diagnoser, bl.a. var hun psykopat. Så de hadde ikke noe godt utgangspunkt da de ble foreldre. Det var mye krangling og bråk, og politi og barnevern var stadig på døra. Men mamma var veldig flink til å trille mennesker rundt lillefingeren, så alle, inklusiv barnevern, trodde at hun var den perfekte mor, og at pappa var den slemme oppi alt dette. I ettertid skulle jeg ønske at barnevernet hadde tatt mer hensyn til legenes uttalelse om at mamma var psykopat, men desverre ble hun ikke avslørt og pappa fikk etterhvert besøksforbud. Selv om han var den snilleste. Jeg ble også over tid seksuelt misbrukt av en nabo, og mobbet på skolen. Det gikk bra den første uken i 1.klasse, men så skulle vi ha med oss yndlingsmusikken vår på skolen og høre på den i musikktimen. Og da dreit jeg meg ut, for mens de andre hadde med seg Samantha Fox og Madonna, så hadde jeg tatt med en Vivaldi-plate. Jeg hadde jo ikke fått med meg at klassisk musikk var helt ut, så da begynte mobbingen for fullt.

Så jeg ble mobbet hele barne- og ungdomsskolen. På videregående sluttet mobbingen helt plutselig. Jeg ble ganske forvirra, for plutselig snakket folk til meg som om jeg skulle vært en helt vanlig person. Og de sa ikke noe stygt heller. Men da begynte jeg å tenke som så, at siden de ikke sa noe om hvor stygg og ekkel jeg var og sånn, så tenkte de sikkert enda verre ting inni seg. Så jeg ble skikkelig paranoid og satt hele tiden og lurte på hva for stygge ting de tenkte om meg. Pga av dette ble jg etterhvert svært deprimert, og hadde store problemer med å fullføre skolen. Men jeg kom meg igjennom det også.

Jeg har slitt endel i ettertid, noe pga oppveksten, men sannsynligvis også endel pga arv. Men det går stadig framover, og jeg ser lyst på framtiden .

Dette var sannsynligvis totalt uinteressant å lese om, men det var godt å få skrevet det av meg, så jeg lar det stå

Endret 13. august 2005 av Fairy

[Gjest Gjest_LINDA_*]

Jeg hadde en vanskelig barndom selv, så du er desverre ikke den eneste. Begge foreldrene mine var rusmisbrukere. I tillegg hadde de begge psykiske problemer, pappa var manisk depressiv og mamma hadde flere diagnoser, bl.a. var hun psykopat. Så de hadde ikke noe godt utgangspunkt da de ble foreldre. Det var mye krangling og bråk, og politi og barnevern var stadig på døra. Men mamma var veldig flink til å trille mennesker rundt lillefingeren, så alle, inklusiv barnevern, trodde at hun var den perfekte mor, og at pappa var den slemme oppi alt dette. I ettertid skulle jeg ønske at barnevernet hadde tatt mer hensyn til legenes uttalelse om at mamma var psykopat, men desverre ble hun ikke avslørt og pappa fikk etterhvert besøksforbud. Selv om han var den snilleste. Jeg ble også over tid seksuelt misbrukt av en nabo, og mobbet på skolen. Det gikk bra den første uken i 1.klasse, men så skulle vi ha med oss yndlingsmusikken vår på skolen og høre på den i musikktimen. Og da dreit jeg meg ut, for mens de andre hadde med seg Samantha Fox og Madonna, så hadde jeg tatt med en Vivaldi-plate. Jeg hadde jo ikke fått med meg at klassisk musikk var helt ut, så da begynte mobbingen for fullt.

Så jeg ble mobbet hele barne- og ungdomsskolen. På videregående sluttet mobbingen helt plutselig. Jeg ble ganske forvirra, for plutselig snakket folk til meg som om jeg skulle vært en helt vanlig person. Og de sa ikke noe stygt heller. Men da begynte jeg å tenke som så, at siden de ikke sa noe om hvor stygg og ekkel jeg var og sånn, så tenkte de sikkert enda verre ting inni seg. Så jeg ble skikkelig paranoid og satt hele tiden og lurte på hva for stygge ting de tenkte om meg. Pga av dette ble jg etterhvert svært deprimert, og hadde store problemer med å fullføre skolen. Men jeg kom meg igjennom det også.

Jeg har slitt endel i ettertid, noe pga oppveksten, men sannsynligvis også endel pga arv. Men det går stadig framover, og jeg ser lyst på framtiden .

Dette var sannsynligvis totalt uinteressant å lese om, men det var godt å få skrevet det av meg, så jeg lar det stå

←

Nei,dette var ikke uintressant å lese om i det hele tatt!

Godt at det går fremover for deg og at du ser lyst på fremtiden.

Klemmer fra Linda!

[Gjest Gjest]

Hva var grunnen til at alle mobbet og ertet deg slik gjennom så mange år?

Ga du dem noen grunner til å gjøre det?

Uansett: det er ikke din skyld eller ditt ansvar at du ble mobbet! Foreldrene dine skulle og burde ha stilt mer opp for deg!

Håper du kan klare å skape deg et godt liv som voksen

[Holly Hobbie]

Jeg hadde nok en utrolig bra barndom hvis man sammenligner med innleggene over. Men jeg hadde en periode da jeg gikk gjennom alt det jeg ikke syntes var saa bra for noen aar siden. Spilte liksom en video inni hodet mitt og for hver gang syntes jeg mer og mer synd paa meg selv...ble mobbet/ertet i flere aar, og mistet venninner paa grunn av det, men da jeg begynte paa videregaaende snudde alt seg til det bedre, heldigvis. Men stort sett var barndommen min super opptil omtrent 13-aarsalderen - hadde masse venner, hobbier, var flink paa skolen og hadde en kjempefin familie. Og fra 17-aarsalderen gikk det veldig bra - engasjerte meg i en organisasjon, fikk flere venner og konsentrerte meg om skolen. Tror paa en maate de aarene da jeg slet - graat en del, var redd for de som ertet meg og mistet gradvis venner - laerte meg at verden ikke alltid er rettferdig og at det finnes baade snille og slemme mennesker. Selv om de som mobbet nok hadde problemer selv...

Men jeg analyserer ikke lenger hvorfor jeg ble mobbet og hvorfor ingen stoppet det. Jeg baerer ikke nag til de som oppfoerte seg slemt, og de som bare ignorerte hvordan jeg hadde det. Gjort er gjort, og man kan velge aa fokusere paa her og naa og paa fremtiden isteden for aa se bakover! Mimring kan jo vaere koselig, men aa konsentrere seg om negative ting i fortiden har jeg funnet ut at ikke foerer noe sted. Det funker hvertfall ikke for meg!

[Gjest Sarah]

Jeg hadde også en utrolig god oppvekst-noe jeg alltid har satt pris på og det har nok formet meg som menneske. Jeg har har foreldre som har stilt opp for meg 100%-og gjør det fortatt. JEG var nok den som var opprørsk og ville gå andre veier enn det foreldrene mine anbefalte meg-det blir jeg jo straffet for nå i voksen alder hvor jeg begynte mye senere på studier og lære meg å ta ansvar. Jeg var i en gjeng i ungdomstiden og tidlig i 20-årene hvor det ikke var noe struktur på livet,men foreldrene mine gav aldri opp. De kjøpte meg leilighet og mor skaffet meg jobb i firmaet hennes så jeg kunne få litt inntekt. De få årene hvor det var som "verst" tenkte jeg ikke så mye på det,men i ettertid har jeg vært utrolig takknemlig over det foreldrene mine gjorde for meg!

Når jeg hører en del av de historeiene over skjønner jeg jo at jeg har hatt en utrolig god oppvekst-selv om jeg ikke satte ordentlig pris på det i en periode.

Som barn følte jeg meg alltid i trygge omgivelser! Det er nok en del av deres holdninger som har hjortv at jeg har hatt en så fin og trygg barndom. Foreldrene mine drikker ikke for eksempel...

Føler med dere som skrev over om hva dere hadde opplevd-jeg aner jo ikke hvordan dere har det,men kan jo tenke meg hvordan jeg hadde følt meg hvis jeg/barna mine hadde det slik. til alle dere!

[Gjest Myztica]

Hvorfor skal disse "gjestene" slenge så mye dritt??? Blir så frustrert! det er så unødvendig!!

Føler med dere som har hatt en vond oppvekst

[Gjest Splitter Pine]

Dette innlegget er ikke ille ment altså, men som det blir sagt flere ganger i denne tråden så har du flere innlegg i flere kategorier om hvor ille du har det.

Jeg synes også det er et godt råd du bør ta om å lage din egen dagbok og la oss følge med der.

Jeg følger med på hva du skriver selv om jeg ikke svarer, og for å være egoistisk så hadde det vært lettere for meg å følge med om jeg visste hvor du skrev.

Burde jo være lettere for deg å få respons også om alle vet hvor du skriver og slipper og "lete" etter trådene dine.

[Gjest gjest1]

Trist for dere som har hatt en fæl barndom

Selv aner jeg ikke, jeg hadde det jævlig på skolen men godt hjemme med en familie og venner som var/er glad i meg! Så har ganske blandede følelser!

Jeg skjønner ennå ikke hvordan folk hadde gidd til å mobbe meg HVER dag på skolen i 9 forbanna år! Det må jo være utrolig ensformig! Jeg tenker avogtil at jeg skulle gått tilbake og gjort noe med meg selv, for på u-skolen var det KUN utseendet som gjaldt. Jeg gadd ikke følge med på mote og fulgte min egen stil, sånn som i dag, men skulle ønske jeg var verste motestreber/sminkedokke med størst pupper.

De kom ikke før på videregående da, men da jeg begynte 1 året så var det mobbete folk der også så jeg sluttet bare for å jobbe i barnehage. Begynte på skole neste år og da var alt halvgreit, selv om jeg fikk masse dritt for å kjøre goth-stilen

Har fått utrolig masse dritt oppigjennom siden barneskolen, men jeg sitter da her i dag med egen stil og en viss peiling på å ta vare på utseendet og nå hører jeg ikke et pip.

Er det virkelig sånn at så lenge en sminker seg og kler seg stilfullt så er en godtatt? Jeg blir så forvirret.

[Gjest Trolletrine]

Trådstarter,-skjønner du har hatt og har det vanskelig.Men jeg mener det er viktig å ikke "grave seg ned" i problemene 24/7.Noen ganger tror jeg det kan være hensiktsmessig å forsøke å legge ting bak seg,-finne en måte å lære seg å leve med det på.Skjedd er skjedd,men fremtiden kan du faktisk styre endel selv.Og ja,jeg har opplevd endel selv også,så jeg sier ikke dette for å være ekkel

Det er KUN deg selv som til syvende og sist har ansvar for DITT liv,og det er KUN DU som kan gjøre noe med det.Så istedenfor å bruke dagene i livet ditt på å tenke på hvor vondt du har det,burde du heller bruke tiden på å fokusere på det som faktisk er bra.For noe er det alltid!Om det så er at du greide å stelle håret bra idag,eller at det er fint vær etc.ALLTID forsøk å finn noe positivt hver dag,framfor å fokusere på alt det negative,slik det virker på meg at du gjør!

[sixx]

Men det går stadig framover, og jeg ser lyst på framtiden .

Så fint.

[Gjest Lea]

Tråden er ryddet.

Lea (moderator)

[Glitter]

Er det noen her som har opplevd det samme her? Er det noen andre her som har hatt en vond start på livet? Hvordan har barndommen deres vært?

Det er veldig vondt å fortelle om barndommen min. Jeg har mest lyst til å glemme den, men det klarer jeg ikke. Har hatt en veldig vond barndom.

Da jeg begynte i 1.klasse på skolen ble jeg mobbet med en gang. De ville ikke ha meg med på leken og lo av meg. På barneskolen så kastet de melkekartonger på meg, dynket meg i snøen, alle i klassen, fulgte etter meg og gjorde narr av meg. Da vi hadde heimkunnskap tok de masse salt i den deigen jeg hadde laget sånn at jeg ikke kunne spise den. De tegnet på skolebøkene min og skrev at jeg var dum og stygg. Jeg fikk ikke lov til å være med de andre jentene å leke. Fikk ikke lov til å være med å hoppe strikk. Ble utstøtt. Jeg gikk der helt alene. Hadde ingen venner. Jeg turte ikke å si ifra fordi jeg var så redd. Var en veldig stille og beskjden unge som ikke turte å si ifra til de voksne. 

På ungdomskolen fortsatte mobberne. De spyttet på meg, spente bein, kastet maten min rund i klasserommet. Heldte zalo i drikkeflaska mi. Spyttet på klærne mine, og kastet de ut av vinduet. Stakk meg med en tegnestift og løp etter meg med den. Kalte meg for hore, og mange andre stygge ord jeg ikke kan skrive her. Og jeg tok alt rett til meg. Jeg trodde på at jeg var dum, stygg og udugelig som de andre i klassen min sa. På gruppearbeid så ville ingen ha meg med på gruppa, og jeg måtte være alene. Det gjorde så vondt. Jeg gråt inne i meg der jeg satt helt alene i en krok. Gikk hele tiden rundt å var redd. Var redd for hva de skulle finne på neste gang mot meg. De ødela sykkelen min og hakket opp lakken med en stor stein, og jeg som hadde fått en flunkende ny sykkel til bursdagen min da jeg skulle begynne på ungdomskolen? Jeg var så lei meg fordi den ble ødelagt med en gang. Det gjorde så vondt i hjetet mitt. Jeg gråt meg i søvn. Var så trist.

På skolen gikk jeg rundt å smilte og lo, og latet at jeg hadde det bra. Fordi hvis jeg var lei meg så fikk jeg så mye oppmerksomhet. Jeg ville bare være usynlig. Når lærerne spurte meg om jeg hadde det bra, sa jeg ja. Men sannheten var det motsatte. Jeg turte ikke å si ifra til dem. Ville ikke at de skulle bli lei seg. Også ville jeg ikke være til bry. Jeg gikk alltid alene i friminuttene å visste at ingen ville være venn med misslykka meg som ikke dugde til noe. Jeg hadde bare lyst til å synke gjennom jorda. 

Og for hver eneste dag som gikk, jo mere redd var jeg. Og enda mindre selvtillitt. Følte meg helt krenket. Følte meg verdiløs i hele barndommen min. Jeg orker ikke å gå på skolen. Klarte bare ikke skole mere. Gråt meg i søvn. Var dypt ulykkelig og trist. Livet var bare vanskelig med masse tunge oppoverbakker. Verdenen viste vrangsida til meg. Jeg hadde så mye angst og var så redd at jeg ikke visste mine armer råd. Det gjør så vondt å tenke på barndommen min nå. Det er akkurat som et stort svart hull i livet mitt.

På vidregående var det like vanskelig. Da fikk jeg en ny klasse. Det var ingen som gjorde meg noe der, men jeg var helt usynlig. Hadde ingen venner der heller. Var ensom og forlatt. Og det er nesten enda værre. Det var akkurat som om jeg ikke var der. På gruppearbeid ville ingen være sammen med meg. Og jeg gjemte meg inne på doen. Hvert eneste friminutt gikk jeg inn på do. Satt der gjennom hele friminuttet. Hørte at det ringte inn, også gikk jeg ut av doen. De andre la merke til at jeg var mye på do. Også sa de at jeg hadde diare og tisset på meg. Og da var de liksom voksne? Også lo dem i klassen. En gang så jeg at det stod på en kladdebok som jeg hadde oppe at jeg var en dum idiot som ikke skulle ha levd. Det var så vondt å lese på boka mi. At de ønsket at jeg skulle vært død.

Jeg hadde også lyst til å være død jeg og.

Det har jeg ennå.. 

Hilsen gale meg.

     

←

:cry: Jeg ble rørt til tårer av historien din.Begriper ikke hvordan det må føles å ha en så hard skolegang..Synes du er tøff som kan "snakke" om det,fortelle andre det.Det skal du ha

Uansett hva andre har fortalt deg,er du mye verdt!Stå på,ta dag for dag.Ikke la motgang knekke deg,heller la den gjøre deg sterkere!

[Gjest Gjest]

Men jeg skjønner ikke, du fikk aldri være med på gruppearbeid Linnea? Jeg har jobbet i skolen og vi lar ingen der sitte alene, da tiltvinges det jo gruppearbeid, uansett hva de sier.

Men jeg har valgt selv, på videregående, å ikke være med på gruppearbeid, fordi jeg ikke vil få en karaktert basert på andres arbeid. Men da også ble det også mye mas om at jeg egentlig måtte

[Bolla Piggsvin]

Etter å ha lest innlegget ditt om barndommen din reddelinnea så skjønner jeg veldig godt hvorfor du sliter med angst og depresjon!!

Om du hele tiden er blitt krenket slik og hele veien fortalt at du er stygg og ikke duger til noe, begynner man jo til slutt å tro på det selv... Og ingen venner og aldri få ha det moro å le, det er vondt!!

Blir så sint når jeg leser om at folk kan være så slemme!!

Min barndom har ikke vært helt enkelt den heller... Men ikke på langt nær like ille som din.

Før jeg begynte på skolen slet jeg med angst, turte ikke være alene... Turte ikke gå i kjelleren, ut av porten eller i 2. etasje alene... Mamma måtte alltid være i 2. etasje til jeg sovnet.

Var redd fremmede mennesker, da jeg var baby kunne ingen jeg ikke kjente holde meg uten at det ble et grusomt vræl!

Da jeg begynte i barnehagen begynte det, de andre ungene spurte hvorfor jeg var så tykk... Og siden jeg slet med at jeg ikke turte å være der uten mamma, så var det ikke så mange som hadde lyst til å henge sammen med meg... Etterhvert fikk jeg ei venninne jeg ble utrolig avhening av henne...

På hele barneskolen ble jeg mobbet pga at jeg var tykk, og fordi jeg kom tidelig i puberteten, fikk mensen da jeg gikk i 5. klasse.

Ungdomsskolen var ikke noe bedre, mobbet fordi jeg var stygg og feit!! Og siden jeg i tillegg hadde hest ble jeg jo mobbet enda mer... De synes synd på hesten som måtte bære meg, også maste de alltid og sa jeg hadde sex med hestene... Noe jeg så aldeles meg ikke har eller noen gang har hatt...

Jeg ble mobbet for klærne jeg gikk i og pga vi hadde dårlig råd og pga åssen moren og faren min så ut!

Vidregående var mitt beste år noen sinne!

Til og med i dag får jeg høre folk som slenger dritt om mitt utseende og min overvekt! Får også en del dritt slengt til meg siden jeg driver med ridning og er overvektig

[Gjest Gitte]

Barndommen min var topp. Har verdens beste foreldre og venner, har alltid stortrivdes på skolen og hadde mange fritidsaktiviteter. Var elevrådsleder på u.skolen og vgs, samt russepresident. Ja jeg hadde det topp

I det minste én oppvekst her uten angst, depresjoner og mobbing

[Gjest Gjest]

Jeg har en god venninne med en helt grusom oppvekst. Kort fortalt: ekstrem omsorgssvikt fra foreldrene, mange år med mobbing og utrygghet, avbrutt skolegang og dopbruk.

Da hun var et par og tjue bestemte hun seg en dag for å snu det negative til noe positivt. Hun slo strek over fortiden, fokuserte knallhardt forover:

fikk flere gode venner

et barn (men ble aldri sammen med pappaen)

tok frisørutdanning

fikk jobb

Dette er et menneske jeg vet har det bra i dag som 35-åring.

Valget er vanskelig, men det er ditt... Det kan ingen ta fra deg.

Lykke til, lille venn..