Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Skrevet

Etter å ha tilbragt de siste ti årene med å ødelegge kroppen min, så har jeg gått litt lei og fått litt lyst til å ha et liv. Ting er ikke like vanskelig som det pleide å være, og jeg har ting jeg finner glede i.

Problemet er blant annet at jeg har såpass mye arr at det er direkte frastøtende. Har mye av kroppen dekket, og dette er ikke arr som kommer til å forsvinne, samt arr steder der det er vanskelig å skjule - fjes, hender, hals osv. Tør ikke søke jobb, er redd for at det blir tatt opp. Jeg sliter med å skaffe meg venner, når jeg klarer å danne starten på vennskap så forsvinner de fort første gang de ser meg i t-skjorte. Alle vennene jeg har i dag er enten barndomsvenner, eller andre selvskadere jeg har truffet i psykiatrien, på nettforum etc. Sliter også med tilfeldige bekjent-situasjoner, fordi folk gjerne rygger unna ganske kjapt når de ser arrene mine, eller sliter med å ikke stirre. Det er greit for min del, men de er tydelig ukomfortable med det, så jeg foretrekker å unngå det.

Livet mitt dreier seg i mye større grad om interessene mine enn min psykiske helse, men jeg sliter med å gi slipp på selvskading bare fordi det virker som om "alle" ser på meg som en selvskader og intet annet.

Jeg skjuler arr så godt jeg kan, men jeg kan liksom ikke gå i langermet og med skjerf og hansker hele tiden uten at det blir litt rart.

Noen som har noen råd?

Anonymkode: 5f1f3...2c9

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Kjenner en bioingeniør som har ekstreme selvskadings arr oppover armene, hun går i kortermet på jobb, og ute om sommeren. Tok imot pasienter som skulle ta blodprøver før 😊 Arrene sier noe om fortiden din, men ikke noe om deg nå. Ikke la de holde deg tilbake :klem:Om man merker hvor mye arrene fortsatt påvirker deg, blir det mer ukomfortabelt for andre fordi man merker at det er tabu. Du må rett og slett "eie" arrene og fortiden din! Dette er lettere sagt enn gjort, så å snakke med en flink psykolog er nødvendig 😊 

Anonymkode: 53e4b...068

  • Liker 1
Skrevet

Vanskelig. Har selv problemer med dette, selv om jobb/skole ikke er aktuelt for meg. Men jeg merker at folk blir veldig paff når de ser meg. Noen stirrer veldig, andre igjen er blir forskrekket og du merker de bruker så mye energi på å IKKE se at en evnt samtale med de blir veldig klein. For jeg prøver å late som ingenting og blir sliten av at folk får helt bakoversveis. Det er egentlig veldig sjelden jeg treffer på folk som er avslappet til det. Velger derfor som regel langermet selv i 30 varmegrader. 

Anonymkode: bca0b...ff5

Skrevet

På vgs. var jeg venninne med en som skadet seg selv, og jeg er i familie med personer som har forsøkt å ta sitt eget liv. Fra meg ville du fått medynk og forståelse. Jeg hadde nok også vært ekstra obs på hvordan du har det. Det finnes en del personer som har tatt tatoveringer oppå/ved siden av slike arr som de har, slik at de enten skjuler arrene bedre, eller at det blir komplementert, liksom. Vet ikke hva du synes om det? 

 

Jeg synes ikke du må holde det tilbake fra å søke jobb. Arr handler mye om psykisk helse, og helse har de ikke lov til å spørre om på jobbintervju. 

 

❤️ 

Anonymkode: 52aec...e5f

Skrevet

Først, utrolig trist at du har hatt det, og har det sånn :(

Hadde det sånn selv, og litt fortsatt. Arr på armer, mage, lår og legger. Folk skygger unna, stirrer, spør. Faren til samboeren min spurte en gang hva jeg hadde på lårene mine(gikk i shorts), da svarte jeg bare "det er fortiden min, gikk gjennom en vanskelig periode i livet mitt der jeg brukte selvskading for å komme meg gjennom dagen, ellers hadde jeg nok ikke vært her i dag".

Mange på jobben har også spurt, svarte det samme til de. Jobber i helsevesenet, snakket med sjefen, fikk lov å bruke langermet genser under uniformen. Ikke la dette stoppe deg, ikke la det holde deg tilbake. Lev!

Jeg er ikke arrene mine, slik som du ikke er dine. Det er personen bak som betyr noe ❤️ 

 

Skrevet

Jeg har tatovert over endel av mine arr, så når jeg nå ser på tatoveringene, så blir jeg ikke lenger like trist som da jeg så arrene.

Nå er jeg bare stolt av tatoveringene istedenfor❤

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...