Skal jeg si det til psykologen?

[AnonymBruker]

For noen uker siden ble jeg så ekstremt fortvilet at jeg kuttet meg med en nål på armen. Det var ikke så mye, og ble veldig sjokkert og skammet meg dagene etter. Jeg går til psykolog, men nevnte det ikke. Jeg tror hun ser for seg at jeg aldri ville gjort det. 
også tenker jeg, var det engangstilfelle? Bør man si det da? Timene har vært preget av mer «humor» + hjelp, men jeg har ikke vert på det «dypere» i det siste, så vet ikke hvordan jeg skal få fram, og er redd
 

Anonymkode: 5cd61...71c

[AnonymBruker]

Det er viktig å ta opp de tingene som plager deg og ikke pynte for mye på sannheten.  Man kan velge å la være å kutte seg, men det innebærer at man må holde ut følelsene (bearbeide dem/mindfulness) og ikke rømme eller lette på trykket med kuttingen.

Måten å bli bedre på er å få det ut og jobbe med det.

Anonymkode: d4b1d...1b8

[AnonymBruker]

Vil anbefale deg å være ærlig med psykologen om dette, så du får mest mulig ut av behandlingen. Om du synes det er vanskelig å si det kan du skrive det ned og gi det til behandler så han/hun kan lese det. 

Anonymkode: e8bbe...902

[AnonymBruker]

Ikke hold tilbake noe ovenfor psykologen. Du sier det som det er. Dette er viktig for å holde på tilliten. Da må man være ærlig. 

Anonymkode: c9965...093

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker said:

Også tenker jeg, var det engangstilfelle? Bør man si det da?

Ja, det synes jeg. Om det skulle forbli et engangstilfelle, er det likevel greit å få snakket om det, hva tankene var mm.

Sannsynligvis blir det ikke noe "big deal", men du får lettet på hjertet, og behandleren får vite at du har vært innom den tankerekken/gjort den handlingen.

Jeg tror slike ting kan være viktig for videre behandlingsforløp, og uansett viktig for at terapeuten skal gi best mulig støtte og få innsikt i problemstillingen.

Har selv vært i samme problemstilling, jeg driver ikke med selvskading, men har et og annet innfall, som muligens kan være slik du beskriver. Jeg føler det er greit å være åpen på det, og når det er sagt, så føler jeg meg noe lettere til sinns.

Anonymkode: 54100...d00

[AnonymBruker]

Sikkert lurt å snakke om det. For min del snakkes det ikke om fordi det skjer hele tiden og i et stort omfang.. så det blir sydd igjen, også snakker vi om alt annet.. 😳

Anonymkode: 6272a...70f

[AnonymBruker]

Viktig at du tar det opp slik at du får best mulig hjelp til å håndtere det om disse tankene skal komme igjen❤️

Anonymkode: 80c80...644

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja, det synes jeg. Om det skulle forbli et engangstilfelle, er det likevel greit å få snakket om det, hva tankene var mm.

Sannsynligvis blir det ikke noe "big deal", men du får lettet på hjertet, og behandleren får vite at du har vært innom den tankerekken/gjort den handlingen.

Jeg tror slike ting kan være viktig for videre behandlingsforløp, og uansett viktig for at terapeuten skal gi best mulig støtte og få innsikt i problemstillingen.

Har selv vært i samme problemstilling, jeg driver ikke med selvskading, men har et og annet innfall, som muligens kan være slik du beskriver. Jeg føler det er greit å være åpen på det, og når det er sagt, så føler jeg meg noe lettere til sinns.

Anonymkode: 54100...d00

Takk. Dette var godt å lese, at du også hadde vært innom det. Hvordan sa du det? Jeg tørr ikke bare slenge det ut, men får nok det....

Anonymkode: 5cd61...71c