Mitt barn ble utredet for autisme

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hei, tusen takk for svar. Høres ut som du har godt erfaren, muligens utdanning innen for dette. 
Barnet syner de sanger den hører, danser, hopper, liker å løpe med andre barn. Sparke, kaste ball, herme etter, tegne. Se på bøker, se på bildene. Noen dager tilbake sa tydelig noe ord som passet til den situasjon vi var. Så inn i øynene og sa.  Skjønner absolutt alt vi snakker, kastet selv sin bleie fra badet, sorterer riktig, vis usikker lar den ligg der søppel skal være. 
Men når jeg ser hardt rammet med autisme jeg bli så livredd og tenker hva om barnet mitt for den diagnosen, hva om barnet mitt utvikler sånn. 
Men igjen tusen takk for svar, den hjalp mye. ❤️

Anonymkode: dc739...595

Jeg forstår virkelig redselen, mest av alt fordi jeg har vært mamma i samme situasjon. Jeg er også utdannet til å arbeide innen slike felt, men mest erfaring har jeg som mamma til barn med store utfordringer. Det du kan forsøke å fokusere på er at uavhenging av diagnose eller ikke, så er barnet det samme barnet. En diagnose vil kun være til hjelp for å forstå barnet, men det vil ikke nødvendigvis være en begrensning. Det er så lett å falle i fellen med å kun tenke på hva barnet ikke kan og bekymre seg over hvordan barnet skiller seg fra andre. Men han er uansett ditt fantastiske barn, med flere styrker som du beskriver, og det kan du som mamma rette fokuset mot.

Anonymkode: 747aa...0fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk for svar  Finnes det noen ulemper ved en tentativ diagnose eller vil barnet få samme ressurser tilgjengelig som det hadde fått ved en fast diagnose også?  

Anonymkode: 76706...cd9

En diagnose vil aldri utløse ressurser hverken i barnehagen eller på skolen. Det er barnets behov for spesialpedagogisk hjelp i barnehagen eller behov for spesialundervisning samt barnehagen eller skolens ressurser/tilgjengelighet som vil bestemme hva barnet mottar av hjelp. Barnets behov kan vurderes før barnet får noen diagnose, men en diagnose kan hjelpe de rundt barnet å forstå og foreslå mer korrekte tiltak enn hvis man ikke har fått diagnose enda. Det er uansett barnets behov som skal ligge til grunn for alle vurderinger, og man skal helst se bort fra et diagnoseperspektiv. 

Innenfor helsetjenester er diagnoser selvfølgelig annerledes, og tilbud om f.eks kurs vil avhenge av hvor man bor i landet. 

Anonymkode: 747aa...0fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Høres ut som autisme...Ikke gled deg for tidlig, vent å se hva som skjer rundt pubertetstiden.... 

Vi har nemlig vært der du er🙁

Anonymkode: f1da1...843

Herregud... Hvorfor skal du gi foreldre unødvendige bekymringer? Autisme oppstår da ikke plutselig i tenårene

Anonymkode: 18407...4ea

[AnonymBruker]

Har ikke lest hele tråden, men vll dele at min sønn er på autismespekteret, i barndommen var der en del ticks og meltown, rigdighet, Han har vokst av seg mye, går på videregående og tar sertfikat.

Mer enn jeg noen ganger håpte på, der det er liv er det håp!

Start TIDLIG med sosiale historer

Anonymkode: c724e...636

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Har ikke lest hele tråden, men vll dele at min sønn er på autismespekteret, i barndommen var der en del ticks og meltown, rigdighet, Han har vokst av seg mye, går på videregående og tar sertfikat.

Mer enn jeg noen ganger håpte på, der det er liv er det håp!

Start TIDLIG med sosiale historer

Anonymkode: c724e...636

Hvor på autismespekteret lå han da han var liten kontra nå? Var han non-verbal?

Takk for svar❤️

Anonymkode: 4e44a...c74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hvor på autismespekteret lå han da han var liten kontra nå? Var han non-verbal?

Takk for svar❤️

Anonymkode: 4e44a...c74

Nok til at han fikk spesialpedagogisk hjelp fra 2års alder, krevde full utredning og alle utredninger, noe vi fikk. Flyttet også til en rik kommune som kunne g han adekvat hjelp og støtte  barne og ungdomskole, så har jeg også introdusert han for for sosiale historier fra han var veldig liten.

STÅ PÅ !

Anonymkode: c724e...636

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nok til at han fikk spesialpedagogisk hjelp fra 2års alder, krevde full utredning og alle utredninger, noe vi fikk. Flyttet også til en rik kommune som kunne g han adekvat hjelp og støtte  barne og ungdomskole, så har jeg også introdusert han for for sosiale historier fra han var veldig liten.

STÅ PÅ !

Anonymkode: c724e...636

Verbal, drev også med AKTIV språkstimulerende tiltak fra han var veeeldig liten...

Anonymkode: c724e...636

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Verbal, drev også med AKTIV språkstimulerende tiltak fra han var veeeldig liten...

Anonymkode: c724e...636

Har du noen språkstimulerende tiltak du kunne ha anbefalt?🙏🏼

Anonymkode: 4e44a...c74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Har du noen språkstimulerende tiltak du kunne ha anbefalt?🙏🏼

Anonymkode: 4e44a...c74

Å synge barnesanger, benevne begrep, spille spill, lese bøker o,l stimulerer selvfølgelig språk, det er noe alle vet. Jeg dro det lengre ut.

Ved 2-3 årsalder og forsinket språk tok jeg utgangspunkt i hans aller største interesse på den tiden, det han så på med store øyne var faktisk trafikkskilt. Ganske riktig ikke sant? et barn med a typiske trekk reagerer og lærer mye på visuell stimuli, og hva formidler trafikkskilt? jo, kommunikasjon:)

Så vi trillet turer til mange ulike trafikkskilt i byen og snakket om det vi så. Deretter var det fram å ta bilder av det han interesserte seg mest for, printe bildene ut sammen og lage vår egen språkbok.  Stor stas.

I tillegg var jeg bevisst på hvordan lydene hørtes ut for han ( forsterket sanseintrykk og var for høye lyder ) det var derfor ekstra støy i omgivelsene som hindrer skikkelig opptak av lyd. Så jeg fokuserte på ulike lyder og lot ham høre det musikalsk, videre utvidet vi med kostymer og ev kledde oss ut som dyret som lagde lyden.... rrRRRRrrrrrrr som en TGER!!! rrrrrrrr

Pådriveren var ikke nødvendigvis alle bøkene jeg kjøpte, men trafikkskiltene og den spede starten der.

I dag ville jeg også brukt I pad mye.

Anonymkode: c724e...636

[AllahBallah]

AnonymBruker skrev (På 20.1.2021 den 20.17):

Du forstår åpenbart ikke hva det er snakk om. Dette er et forum der folk får lov til å uttrykke sine meninger og følelser og det skal de få lov til å fortsette med uten å føle på å gå med en munnkurv.

Anonymkode: 4e44a...c74

Drit og dra, hva faen feiler det deg/dere? Personen deler en nyttig egenerfaring om hvordan det opplevdes å være autist-barn. Han tar ikke på seg noen rolle som talsperson. Han gjør kun oppmerksom på at det å ha et barn med autisme kan være skremmende, til og med en sorg for foreldre. Hele tråden her bærer jo preg av dette. Redselen for at barnet skal ha autisme.

Da er det vel ok at personen deler hvordan han opplevde - og ble preget - av denne sorgen / frykten?

[AnonymBruker]

AllahBallah skrev (1 time siden):

Drit og dra, hva faen feiler det deg/dere? Personen deler en nyttig egenerfaring om hvordan det opplevdes å være autist-barn. Han tar ikke på seg noen rolle som talsperson. Han gjør kun oppmerksom på at det å ha et barn med autisme kan være skremmende, til og med en sorg for foreldre. Hele tråden her bærer jo preg av dette. Redselen for at barnet skal ha autisme.

Da er det vel ok at personen deler hvordan han opplevde - og ble preget - av denne sorgen / frykten?

Jeg er enig med deg, det er  helt i orden at personer deler hvordan en opplever sorg/frykt. Har vært der selv og kan beskrive et vllt innvendig RASERI. Derfor man kalles løvemammaer?

Vel, raseriet er borte, man bli klok og ydmyk av slike livserfaringer, ville ikke valgt det annerledes. 

Anonymkode: c724e...636

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.1.2021 den 1.02):

Det var visse motoriske forsinkelser (som rulling) som baby, stimming som vifting med hender, småhopping, repetisjoner av ord og fraser. Barnet var også forsinket språklig, grovmotorisk og viste veldig liten interesse for å leke med jevnaldrende og andre enn oss. Barnet kunne også forsvinne i sin egen verden og ikke høre når vi henvendte oss og forsøkte å få oppmerksomhet. Reagerte ikke på eget navn.

Barnet fikk også oppheng på visse interesser og sanger/regler og måtte ha disse sangene og reglene for å regulere seg. Overganger var svært problematiske for barnet å håndtere og trengte mye tid og tålmodighet, f.eks hjem fra barnehagen, kle av og på etc. 

Når jeg leser dette ser jeg jo godt Også hvorfor vi var bekymret. Vi var som sagt også i langvarige undersøkelser rundt dette, så autisme ble utelukket etter lengre tid. 
 

barnet da og nå er som natt og dag, og har tatt virkelige kvantesteg i utviklingen. For nå opplever jeg (Og skolen) barnet som et helt normalt utviklet barn.

Anonymkode: 87d20...3a1

Hei! Kan jeg spørre hvordan barnet var i henhold til det sosiale? Når du pratet med barnet, hadde barnet dyp øyekontakt, hermet barnet? Du nevnte også sen språklig? Hvor mange ord rundt 2 år? 

Anonymkode: 3e943...1fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1/8/2021 den 1.02):

Det var visse motoriske forsinkelser (som rulling) som baby, stimming som vifting med hender, småhopping, repetisjoner av ord og fraser. Barnet var også forsinket språklig, grovmotorisk og viste veldig liten interesse for å leke med jevnaldrende og andre enn oss. Barnet kunne også forsvinne i sin egen verden og ikke høre når vi henvendte oss og forsøkte å få oppmerksomhet. Reagerte ikke på eget navn.

Barnet fikk også oppheng på visse interesser og sanger/regler og måtte ha disse sangene og reglene for å regulere seg. Overganger var svært problematiske for barnet å håndtere og trengte mye tid og tålmodighet, f.eks hjem fra barnehagen, kle av og på etc. 

Når jeg leser dette ser jeg jo godt Også hvorfor vi var bekymret. Vi var som sagt også i langvarige undersøkelser rundt dette, så autisme ble utelukket etter lengre tid. 
 

barnet da og nå er som natt og dag, og har tatt virkelige kvantesteg i utviklingen. For nå opplever jeg (Og skolen) barnet som et helt normalt utviklet barn.

Anonymkode: 87d20...3a1

Pekte han, vinket, klappet? Hvordan var øyekontakten? Hva var årsaken at han ikke fikk diagnosen? Denne stilles jo ut fra symptomene, det er ikke noe fysisk prøve som de kan ta. 

Anonymkode: 5f6db...8b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1/10/2021 den 9.50):

Beklager. Å bruke ordet "dumme" var veldig dumt av meg 🙈🙈 men jeg har jo sett mange er redd for diagnose og lurt litt på hvorfor. Er det fordi man er redd barnet kan bli mobbet også?  Jeg er bare nysgjerrig. Det å få riktig diagnose er en mulighet for å åpne opp verden til barnet enda mer. Man får kjenne barnet på en annen måte og kunne lære hva som kan hjelpe dem 😊 Mamma ville jeg skulle få utredning på barneskolen av add. Men bup og ppt trodde ikke noe på det, de sa alt var normalt. Men jeg slet meg igjennom skolen. Da jeg gikk i 8. Klasse fikk jeg diagnosen med en gang jeg fikk utredning. Hadde de bare hørt på mamma kunne jeg fått god hjelp på barneskolen største på snart 5 får god oppfølging av både ppt og logoped i barnehagen, da han er litt etter både språkelig og motorisk. Noe som er til veldig god hjelp 😊

Anonymkode: e8465...7ee

Min skal utreddes også og jeg er mest bekymret på om han kommer til å snakke (han er 3 år og snakker ikke); om hvordan han kommer til å fungere sosialt, om han kommer til å slite så mye med det sosiale at han ikke kan fungere og kommer til å slite med angst og depresjon på grunn av det; er også bekymret om han kommer til å kunne leve uavhengig. 

Anonymkode: 5f6db...8b8

[AnonymBruker]

Til Helv*te med disse diagnosene. I blant er det helt opplagt og man trenger ikke studere opp og i mente om enkeltindivider har visse avvik. Det er helt obvious. 

Men så har du alle disse i grenseland. Jeg jobber som spesialpedagog primært rettet mot ungdommer som er under barnevernet. Omtrent alle disse har fått prakket på seg diagnoser av ymse slag. Og vet dere hva? Jeg er drittlei av å lese papirer som sier at de har det ene og andre. Jeg ser en forferdelig tendens blant det pedagogisk personale jeg jobber i til å stemple og begrense disse ungdommene pga diagnoser. Jeg leser papirene, jeg registrerer diagnosene og jeg tilrettelegger selvsagt undervisningen for dem. Men jeg konkluderer ikke på noe. Jeg har ikke forutinntatte begrensninger for dem. Jeg har sett flerfoldige ungdommer tre ut av den forventede atferden de skulle vist i visse situasjoner basert på sine diagnoser. De har følt seg trygge, verdsatt og blitt møtt som andre ungdommer, og plutselig viser de en helt annen side 

Jeg tror mange av disse diagnosene er bare pisspreik. Mange kunne vært diagnosefri på kort tid hadde de møtt voksne pedagoger som hadde et litt annet utgangspunkt enn å holde dem fanget i diagnosen sin. Jeg har vært borti flere med dette tidligere tullete begrepet Asperger syndrom som de må har gått bort i fra. De har vært så ulike at hvordan alle de kan havne under samme diagnose er helt latterlig. Samme med ADHD. Og flere andre. 

Vet dere hva? Jeg tror dette handler mer om å velge enklest mulig utvei. I stede for å studere individets oppvekst, miljø og bakgrunn, samt personlighetstrekk så bare stempler man dem med en diagnose. Alle skal være så J*vlig like ikke sant? Passe inn i norsk skolevesen og være som en sau. Alt annet er atferdsproblemer og de må feile noe. Jeg er så drittlei denne holdningen at jeg snart forlater yrket mitt. Ikke aksepter så lett at de skal gjøre barna deres til noe som liksom ikke passer inn. 

Anonymkode: e49f3...3a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Til Helv*te med disse diagnosene. I blant er det helt opplagt og man trenger ikke studere opp og i mente om enkeltindivider har visse avvik. Det er helt obvious. 

Men så har du alle disse i grenseland. Jeg jobber som spesialpedagog primært rettet mot ungdommer som er under barnevernet. Omtrent alle disse har fått prakket på seg diagnoser av ymse slag. Og vet dere hva? Jeg er drittlei av å lese papirer som sier at de har det ene og andre. Jeg ser en forferdelig tendens blant det pedagogisk personale jeg jobber i til å stemple og begrense disse ungdommene pga diagnoser. Jeg leser papirene, jeg registrerer diagnosene og jeg tilrettelegger selvsagt undervisningen for dem. Men jeg konkluderer ikke på noe. Jeg har ikke forutinntatte begrensninger for dem. Jeg har sett flerfoldige ungdommer tre ut av den forventede atferden de skulle vist i visse situasjoner basert på sine diagnoser. De har følt seg trygge, verdsatt og blitt møtt som andre ungdommer, og plutselig viser de en helt annen side 

Jeg tror mange av disse diagnosene er bare pisspreik. Mange kunne vært diagnosefri på kort tid hadde de møtt voksne pedagoger som hadde et litt annet utgangspunkt enn å holde dem fanget i diagnosen sin. Jeg har vært borti flere med dette tidligere tullete begrepet Asperger syndrom som de må har gått bort i fra. De har vært så ulike at hvordan alle de kan havne under samme diagnose er helt latterlig. Samme med ADHD. Og flere andre. 

Vet dere hva? Jeg tror dette handler mer om å velge enklest mulig utvei. I stede for å studere individets oppvekst, miljø og bakgrunn, samt personlighetstrekk så bare stempler man dem med en diagnose. Alle skal være så J*vlig like ikke sant? Passe inn i norsk skolevesen og være som en sau. Alt annet er atferdsproblemer og de må feile noe. Jeg er så drittlei denne holdningen at jeg snart forlater yrket mitt. Ikke aksepter så lett at de skal gjøre barna deres til noe som liksom ikke passer inn. 

Anonymkode: e49f3...3a6

Og det du ville frem til var..?

Vi snakker om autisme her, en reell og alvorlig diagnose så det er unødvendig av deg å komme her bare for å pisse på bekymrede foreldre ved å si at det finnes så mange «tullediagnoser».

Anonymkode: e0ced...f79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.1.2021 den 20.10):

Her kommer et svar fra et (nå voksent) autistbarn!

Jeg husker da mamma låste seg inn på badet og gråt. Det var på grunn av meg. Selv om hun trodde at hun skjulte det godt, slik som alle voksne tror, så merket jeg det, og jeg skammet meg, følte jeg var grunnen til at hun var ulykkelig. Så jeg begynte å være sosial mot min egen vilje, jeg måtte være sammen med andre så hun skulle slippe å gråte. Jeg var altså ikke sosial fordi jeg likte så godt folk, jeg kjedet meg ihjel, jeg ble også mye  mobbet og hakket på fordi jeg ikke var helt "med". Men mamma måtte jo ikke være lei seg, så jeg måtte få det til å i det minste se ut som jeg var sammen med andre.. 

Husker et bursdagsselskap. Som vanlig ville jeg ikke på det, men mamma sa at hun kom til å spørre moren til Xxxx om jeg hadde vært for meg selv. Jeg gjemte meg selvfølgelig jeg, men når jeg så mamma komme med bil så løp jeg bort til de andre med en gang. 

Nå fikk jeg kanskje dette til å handle mye om meg, men målet med dette var å vise at vi med autismediagnose får med oss mer enn dere normale tror. Og at dere gjør vondt verre dersom dere viser frustrasjon over at barnet er som det er. I dag er jeg 29, og er ikke spesielt autistisk lenger. Men jeg sliter med forholdet til mamma, jeg blir fort sint, fordi mye går opp for meg. Jeg er sint på meg selv også fordi jeg var slik, fordi jeg godtok slik behandling av hele systemet. Et evig mas om at jeg måtte forandre meg. Jeg ble bokstavelig talt tvunget til å ha andre interesser. Den dag i dag sliter jeg med følelsen av at jeg er feil. Ikke at jeg egentlig er det, men jeg føler hele tiden at følelsene mine er feil, ikke lov å ha. En evig uro. 
Jeg har Asperger da. 

Anonymkode: 29501...a03

Jeg synes svaret ditt var veldig interessant! JEG er den mammaen som låser seg inn på badet og gråter. Som er livredd og håpefull når barnet mitt en sjelden gang blir invitert på bursdag, og håper at hun har snakket med noen, men innerst inne vet jeg at hun ikke har det. Jeg er den min datter krangler mest med og har dårligst forhold til, på grunn av at jeg bryr meg mest (mener jeg selv, da). Når jeg kommer inn på rommet hennes og har lyst til å nå ut til henne, spørre hvordan dagen har vært, får jeg til svar at jeg må gå ut igjen, jeg kaster bort tiden hennes ved å snakke til henne. Det er BEINTØFT å være mamma i denne situasjonen.

Jeg synes det er veldig interessant at du husker dette, for jeg er rett og slett usikker på hvor mye min datter (på 12 år, under diagnostisering for Aspergers) får med seg av hvor mye familien sliter, hun virker helt egoistisk og virker til å ha null interesse for hvirdan vi andre har det når hun raser og slamrer med dørene og blir sint for den minste ting.

 

Anonymkode: 65a5a...641

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.1.2021 den 22.08):

Herregud... Hvorfor skal du gi foreldre unødvendige bekymringer? Autisme oppstår da ikke plutselig i tenårene

Anonymkode: 18407...4ea

Hos jenter med Aspergers er det vanlig at symptomene kommer for fullt og eksplosivt i puberteten. Det er derfor vanlig at disse diagnostiseres sent. Man har sett ting tidligere også, men bortforklart dem (for seg selv), eller tenkt at disse særhetene går sikkert snart over, osv osv. Men så smeller det plutselig, og da må det tas på alvor med en gang.

Anonymkode: 65a5a...641

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.1.2021 den 1.14):

Så bra at det gikk seg til!

Tror dessverre at det er en del overdiagnostisering/sykeliggjøring av normalvariasjoner ute og går. 

Har selv en gutt som andre instanser antyder har en høytfungerende autisme, selv om han aldri var i nærheten av det du beskriver. Vi var aldri bekymret, før mistanken ble lansert bla fra barnehage. Har språkforsinkelse vår også.

Nå er den største utfordringen at han nekter å lære seg bokstaver og lesing. Blånekter. Sier han ikke trenger det. Han går i 2. Har ekstraundervisning. Kunne jublet når han var med på kafé i helga og greide å lese «pizza» på menyen. Rar type, det virker som han kan mer enn han vil vise.

Sosialt går det mye bedre nå enn før han begynte på skolen. 
 

Vi ser det litt an før vi sender ham til BUP.

Anonymkode: 6d34c...aef

Det høres klokt ut. Tror det er mye lettere å få en diagnose enn å bli kvitt den igjen, i hvert fall når det gjelder barn. Og noen barn er bare..litt eksentriske, og passer bedre til å være ungdommer/voksne enn å være A4-barn🙂

Anonymkode: 046c9...02a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Til Helv*te med disse diagnosene. I blant er det helt opplagt og man trenger ikke studere opp og i mente om enkeltindivider har visse avvik. Det er helt obvious. 

Men så har du alle disse i grenseland. Jeg jobber som spesialpedagog primært rettet mot ungdommer som er under barnevernet. Omtrent alle disse har fått prakket på seg diagnoser av ymse slag. Og vet dere hva? Jeg er drittlei av å lese papirer som sier at de har det ene og andre. Jeg ser en forferdelig tendens blant det pedagogisk personale jeg jobber i til å stemple og begrense disse ungdommene pga diagnoser. Jeg leser papirene, jeg registrerer diagnosene og jeg tilrettelegger selvsagt undervisningen for dem. Men jeg konkluderer ikke på noe. Jeg har ikke forutinntatte begrensninger for dem. Jeg har sett flerfoldige ungdommer tre ut av den forventede atferden de skulle vist i visse situasjoner basert på sine diagnoser. De har følt seg trygge, verdsatt og blitt møtt som andre ungdommer, og plutselig viser de en helt annen side 

Jeg tror mange av disse diagnosene er bare pisspreik. Mange kunne vært diagnosefri på kort tid hadde de møtt voksne pedagoger som hadde et litt annet utgangspunkt enn å holde dem fanget i diagnosen sin. Jeg har vært borti flere med dette tidligere tullete begrepet Asperger syndrom som de må har gått bort i fra. De har vært så ulike at hvordan alle de kan havne under samme diagnose er helt latterlig. Samme med ADHD. Og flere andre. 

Vet dere hva? Jeg tror dette handler mer om å velge enklest mulig utvei. I stede for å studere individets oppvekst, miljø og bakgrunn, samt personlighetstrekk så bare stempler man dem med en diagnose. Alle skal være så J*vlig like ikke sant? Passe inn i norsk skolevesen og være som en sau. Alt annet er atferdsproblemer og de må feile noe. Jeg er så drittlei denne holdningen at jeg snart forlater yrket mitt. Ikke aksepter så lett at de skal gjøre barna deres til noe som liksom ikke passer inn. 

Anonymkode: e49f3...3a6

Min erfaring også. Jo mindre ressurser i heimen, jo flere og saftigere diagnoser. Skjønner ikke at folk ikke ser det? Og jeg jobber også innen feltet. Man kommer langt ved å balansere krav, vennlighet  og realistiske forventninger til ungdommene. 

Og skjønner faktisk ikke at noen ikke forstår hvordan systemet (psykiatrien) produserer pasienter.

Anonymkode: 046c9...02a