Huff, vi mennesker...(litt langt tankespinn)

[Gjest Anonymous]

Har akkurat sittet og lest tråden til Eple, og jeg måtte felle et par tårer... :cry: Der ser man virkelig hvor lite vi friske mennesker tenker oss om... Tenker på meg sjøl, hvordan jeg klager over ting som egentlig er bagateller selv om problemene er store nok for meg. Vi bør være glade for at vi lever!

Har dårlig samvittighet. Vil fortelle en historie i håp om at kanskje andre ikke gjør den samme tabben som jeg gjorde en gang.

Hadde ei venninne, hennes far døde av kreft i Januar 2001. Jeg tok dette hardt, både fordi jeg hadde så vondt av venninnen min og fordi jeg kjente faren hennes veldig godt. Jeg følte meg veldig usikker på hvordan jeg skulle oppføre meg (i tiden fra han fikk diagnosen til han døde), hva jeg skulle si, måtte vi prate om det hele tiden, kunne jeg fleipe med henne om hverdagslige ting, kunne jeg røyke når vi møttes (han fikk kreft pga røyking). Det tok ikke mer enn et halvt år fra han fikk vite han hadde kreft og til han døde. Jeg var så usikker og følte meg på en måte beklemt at jeg gjorde den bommerten jeg vet mange mennesker gjør i slike situasjoner. Jeg trakk meg unna.... :cry: Jeg hadde ikke hatt så god kontakt med denne venninnen det siste året før dette skjedde, og syntes for det første det ble litt "falskt" om jeg plutselig skulle ta så mye mer kontakt pga dette. Jeg tok mindre og mindre kontakt. Hadde tenkt å gå i begravelsen hans da han døde, men fikk ikke fri fra jobben til å reise den lange veien (5timer med bil). Skulle sende blomster for å kondolere, men ble svært syk akkurat i dette tidspunktet så jeg fikk ikke gjort det heller. Sendte henne en SMS og beklaget at jeg ikke fikk komme i begravelsen eller sendt blomster, men skrev at jeg tenkte masse på henne. Fikk svar tilbake at hun forsto osv. Så det var greit.

Men jeg trakk meg så mye unna både før og etter. Tok ikke kontakt, fordi jeg var så usikker.

Så skjedde det en del ting, og et år etterpå hadde min venninne og jeg et heftig oppgjør oss imellom. Hadde ikke kontakt på over et halvt år, før jeg tok mot til meg og skrev et langt brev til henne. (Skrev ingenting om hennes fars dødsfall da oppgjøret vårt ikke hadde noe med det å gjøre)

Fikk etter langt om lenge svar fra henne, da hun skrev hvordan hun følte det.

Så skrev hun: "....Negative følelser og det er mye som har skjedd. Det har mye med pappa å gjøre. Det var en tung tid både før og etter. Det såret meg veldig at du som var en av mine beste venner ikke tok kontakt. Det var da jeg trengte det mest."

Jeg fikk så dårlig samvittighet!!! :cry: Visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre. Men så tenkte jeg at det var akkurat det jeg hadde tenkt da faren hennes døde også, og da trakk jeg meg unna. Jeg ville ikke gjøre den samme feilen som jeg hadde gjort da, dette har vært en liten del av en masse ting som nesten har (eller kanskje faktisk har) ødelagt et 10års langt vennskap.

Jeg tok motet til meg, tenkte jeg skulle ringe henne etter jeg fikk brevet, men motet sviktet der. Sendte henne SMS'er hvor jeg skrev hvorfor jeg hadde gjort som jeg hadde gjort da hennes far døde og at jeg var veldig lei meg for det. Fikk til svar at hun skulle ønske jeg hadde sagt akkurat det da istedenfor å trekke meg unna. At jeg hadde sagt at jeg ikke visste hva jeg skulle si eller gjøre osv. Men det er jo for sent å rette opp nå...

Men jeg har lært. Jeg vet at mange med meg har gjort og vil gjøre den tabben der, men jeg vet med meg selv at hvis jeg skulle komme opp i samme situasjon igjen skal jeg gjøre alt jeg kan for å si hva jeg føler og er usikker på istedenfor å trekke meg unna.

Vet ikke hva som egentlig er ønsket mitt med dette innlegget. Få opp øya på folk, lette mitt hjertet...nei, jeg vet ikke.... Ønsker kanskje tilbakemeldinger?

Begynte å tenke veldig på dette da jeg leste Eple sin tråd, kjenner meg liksom igjen på hvordan han vennen hennes hadde oppført seg da han fikk vite at hun ikke hadde så lenge igjen...

La oss hedre minnet til de døde, og slutte å bry oss om alle bagateller. Ta vare på alle rundt deg, man vet aldri når det er for sent og da er det for sent å angre....

Hvil i fred, Eple

[*Lillian*]

Det var meg som plutselig ikke var innlogget lenger.....

[Usikker]

Godt sagt Lillian.

Vi surver og klager over bagateller. Bruker enormt mye energi på "tullete" ting...... :x

Vil bare si flg. om å trekke seg unna folk i sorg:

IKKE TREKK DERE UNNA.

Dere trenger ikke si så mye - vis at dere "er tilstede". Gi en klem, send et kort, send en SMS......blomst. Ta en telefon - reis på besøk (ta med kaffe og kake). Skriv et brev.

Jeg har akk. mistet mor, og har dette tett innpå meg nå - og jeg må si at folk har så mange fine måter å vise oppmerksomhet på........

....og om vedkommende som er i sorg begynner å gråte..........hva så??? Det er da ikke farlig. Det er heller ikke farlig om du også begynner å gråte.