Håp om forsoning?

[AnonymBruker]

Jeg er DEN mammaen som alle liker å hate. Spesielt her inne. Og med god grunn. 

Jeg hater meg selv og må leve med det jeg har utsatt mine barn for. Det er som en livstidsstraff og jeg fortjener den.

Jeg hadde et godt ekteskap med en mann. Han var en god stefar til min datter og en flink pappa til våre felles barn. Etterhvert ble han psykisk syk og ustabil. Jeg måtte ha voldsalarm og politiet kom på døra noen ganger pga det han gjorde. På ti års dagen til datteren min, tok han kvelertak på meg. Datteren min måtte ringe politiet. Jeg møtte så en mann jeg trodde var "en ridder på hvit hest" som hjalp meg ut av ekteskapet. Men jeg havnet på nytt i et voldelig forhold. Denne gangen var det ikke fysisk, men psykisk, seksuell og økonomisk vold. Jeg mister venner og familie. Jeg ble så oppslukt i denne mannen at mine barns behov kom sist. Alt dreide seg om å få han til å elske meg. Dette drev meg dypere og dypere ned i en depresjon. Og hans grep om meg ble sterkere. Da han ble alvorlig kreftsyk ble ting enda verre. Ved to anledninger slo jeg min datter i fullt sinne og jeg slo min ene sønn. I tillegg var det mye kjefting. Min datter ville flytte til sin far, noe som skjedde og jeg følte at jeg mistet kontrollen mer og mer. Kom meg tilslutt bort, da barnevernet sa at jeg kom til å miste barna dersom jeg ikke flyttet. Det hører med til historien at han ruste seg på både alkohol og piller. Min oppvekst var preget av foreldre med stort alkohol forbruk, så for meg ble det unormale, normalt. Det er så mye mer rot inni dette her. Men innlegget er langt nok allerede. 

Jeg så ikke hvor ille ting var, før jeg var kommet meg bort. Men da var forholdet til mine to eldste barn ødelagt. Spesielt forholdet til min datter. Jeg har endret meg som mor. Jeg har gått flere år hos psykolog.  Én gang i uka. Jobbet hardt for å endre meg. For mitt yngste barn er jeg omsorgsfull og kjærlig. Jeg setter han først. Alltid! Jeg er i et stabilt forhold som har vart i over 10 år. Samtidig må jeg leve med livstidsdommen min. Jeg ble minnet på det da jeg midt i julestria tilfeldig traff på datteren min. Hun ba meg dra til helvete. Jeg fortjente det. Jeg er verdens verste mamma og jeg fortjener å bli minnet på hvor fæl jeg er.

Likevel elsker jeg barna mine og ønsker forsoning. Jeg ønsker å kunne se barnebarna mine. Ønsker å vise at jeg har endret meg. At jeg er den mammaen jeg skulle ha vært for mine to eldste. 

Er det noen som vil dele sin erfaring med dårlige forhold mellom barn og foreldre som er blitt bedre?

Anonymkode: b4a94...ce9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg er DEN mammaen som alle liker å hate. Spesielt her inne. Og med god grunn. 

Jeg hater meg selv og må leve med det jeg har utsatt mine barn for. Det er som en livstidsstraff og jeg fortjener den.

Jeg hadde et godt ekteskap med en mann. Han var en god stefar til min datter og en flink pappa til våre felles barn. Etterhvert ble han psykisk syk og ustabil. Jeg måtte ha voldsalarm og politiet kom på døra noen ganger pga det han gjorde. På ti års dagen til datteren min, tok han kvelertak på meg. Datteren min måtte ringe politiet. Jeg møtte så en mann jeg trodde var "en ridder på hvit hest" som hjalp meg ut av ekteskapet. Men jeg havnet på nytt i et voldelig forhold. Denne gangen var det ikke fysisk, men psykisk, seksuell og økonomisk vold. Jeg mister venner og familie. Jeg ble så oppslukt i denne mannen at mine barns behov kom sist. Alt dreide seg om å få han til å elske meg. Dette drev meg dypere og dypere ned i en depresjon. Og hans grep om meg ble sterkere. Da han ble alvorlig kreftsyk ble ting enda verre. Ved to anledninger slo jeg min datter i fullt sinne og jeg slo min ene sønn. I tillegg var det mye kjefting. Min datter ville flytte til sin far, noe som skjedde og jeg følte at jeg mistet kontrollen mer og mer. Kom meg tilslutt bort, da barnevernet sa at jeg kom til å miste barna dersom jeg ikke flyttet. Det hører med til historien at han ruste seg på både alkohol og piller. Min oppvekst var preget av foreldre med stort alkohol forbruk, så for meg ble det unormale, normalt. Det er så mye mer rot inni dette her. Men innlegget er langt nok allerede. 

Jeg så ikke hvor ille ting var, før jeg var kommet meg bort. Men da var forholdet til mine to eldste barn ødelagt. Spesielt forholdet til min datter. Jeg har endret meg som mor. Jeg har gått flere år hos psykolog.  Én gang i uka. Jobbet hardt for å endre meg. For mitt yngste barn er jeg omsorgsfull og kjærlig. Jeg setter han først. Alltid! Jeg er i et stabilt forhold som har vart i over 10 år. Samtidig må jeg leve med livstidsdommen min. Jeg ble minnet på det da jeg midt i julestria tilfeldig traff på datteren min. Hun ba meg dra til helvete. Jeg fortjente det. Jeg er verdens verste mamma og jeg fortjener å bli minnet på hvor fæl jeg er.

Likevel elsker jeg barna mine og ønsker forsoning. Jeg ønsker å kunne se barnebarna mine. Ønsker å vise at jeg har endret meg. At jeg er den mammaen jeg skulle ha vært for mine to eldste. 

Er det noen som vil dele sin erfaring med dårlige forhold mellom barn og foreldre som er blitt bedre?

Anonymkode: b4a94...ce9

Hva har du gjort for å fortjene forsoning? 

Har ikke pratet med moren min på 8 år. Hadde heller aldri godtatt at hun prøver forsoning rundt jul. 

Anonymkode: e8d37...45e

[AnonymBruker]

Jeg aner ikke om det er mulig med forsoning i et sånt tilfelle.

Det som er opplagt for meg er at all videre handling bør handle om barna dines ønsker og behov, ikke dine. Sånn som du skriver det vil du ha forsoning fordi det vil føles bra for deg og det er i din interesse å se barnebarna dine. Dette synes jeg er revnende likegyldig. Hvis du evner å sette barna først nå så respekterer du det hvis de ikke vil ha kontakt. Fordi det er deres interesser som gjelder, ikke dine.

Anonymkode: be98a...171

[AnonymBruker]

Takk for svar. Og jeg innser at jeg fortjener straff på livstid. 

Anonymkode: b4a94...ce9

[Jessic_a]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk for svar. Og jeg innser at jeg fortjener straff på livstid. 

Anonymkode: b4a94...ce9

Du fortjener IKKE straff på livstid. Din selvopptatte syn på deg selv derimot, vil gjøre det veldig vanskelig for barna. Du høres ut som et offer enda, og det kan jeg tenke meg blir uaktuelt for dem.  Du bør heller forsøke å være raus og heller fokusere på dem 

[AnonymBruker]

Jeg er ikke selvopptatt. Jeg vil bare være en god mamma....😢😢😢

Er ordentlig nedfor nå. Alt ble rippet opp i da jeg traff min datter. Alt jeg har jobbet hardt for, for å bli en bedre mamma. Kjenner depresjonen kan komme tilbake. Det er ikke snakk om forsoning nå pga julen. Det er over tid. Framover. År.

Kan ikke dere som ikke har gode erfaringer heller la være å svare? 

Anonymkode: b4a94...ce9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg er ikke selvopptatt. Jeg vil bare være en god mamma....😢😢😢

Er ordentlig nedfor nå. Alt ble rippet opp i da jeg traff min datter. Alt jeg har jobbet hardt for, for å bli en bedre mamma. Kjenner depresjonen kan komme tilbake. Det er ikke snakk om forsoning nå pga julen. Det er over tid. Framover. År.

Kan ikke dere som ikke har gode erfaringer heller la være å svare? 

Anonymkode: b4a94...ce9

Kanskje det blir enklere hvis du legger fra deg ønsket om å være en mamma for datteren din? Innse at det toget er gått. Bestemor-toget er kanskje også gått, men i det minste kunne omgås en gang innimellom er kanskje ikke gått.

Men det må skje på din datters premisser. Lurer litt på hva som fikk datteren din til å be deg om å rykke og reise. Hvis det kom helt uoppfordret virker det som om en forsoning er langt frem, hvis det skjedde etter en interaksjon må du tenke gjennom situasjonen og finne ut hvorfor det ble som det ble.

Anonymkode: 23900...89c

[AnonymBruker]

Dette hører jeg ut fra innlegget ditt: først meg selv, og så meg selv, så min neste - om det virker til mitt eget beste. 

Du luller det inn i selvmedlidenhet og en ekstrem martyrrolle. Skjønner godt din datter ba deg dra til helvete. Det eneste fokuset er jo at du fortjener å ha det jævlig. 

Jeg tror du skal bruke tiden fremover hos psykologen på å komme ut av det sporet du er inne i nå. Du virker ikke å ha særlig selvinnsikt. 

Anonymkode: b8a0b...194

[AnonymBruker]

Ikke rart folk ønsker å dø etter å ha vært inne på kg i julen.... Kos dere med familien deres. Og takk for meg.

Anonymkode: b4a94...ce9

[AnonymBruker]

Jeg må si meg enig med de andre her, det virker ikke som om du har klart å komme deg helt ut av dette. Du er uvanlig selvopptatt, og det virker ikke som om du helt klarer å forstå hvor vanskelig dette har vært og fremdeles er for datteren din. Jobb med dette sammen med psykologen din. Om et par års tid er du kanskje i stand til å kunne gi datteren din en oppriktig unnskyldning.

Anonymkode: 5350a...8c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ikke rart folk ønsker å dø etter å ha vært inne på kg i julen.... Kos dere med familien deres. Og takk for meg.

Anonymkode: b4a94...ce9

Hvorfor er du så dramatisk og overdriver sånn? Hvorfor nekter du å se din egen rolle i denne situasjonen? Hvorfor tør du ikke være ærlig med deg selv? Snakk med psykologen din om disse tingene! 

Anonymkode: 5350a...8c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Hvorfor er du så dramatisk og overdriver sånn? Hvorfor nekter du å se din egen rolle i denne situasjonen? Hvorfor tør du ikke være ærlig med deg selv? Snakk med psykologen din om disse tingene! 

Anonymkode: 5350a...8c0

Jeg har ikke psykolog lenger. Jeg sliter med ptsd. Dette ble trigget da jeg møtte på min datter. Jeg har klart å ha ptsd under kontroll. Jeg tar jo mitt ansvar oppi dette. Jeg har jo endret meg. Hva mer kan jeg gjøre? Jeg har jo gjort alt jeg kan! Og akkurat derfor orker jeg ikke mer. Burde visst bedre enn å poste på kg. Trodde kanskje det var noen hyggelige historier. Spesielt på julaften. Et siste forsøk på håp om at det en gang i fremtiden ville bli bedre. Fikk så det holdt. Så får dere uten ptsd og depresjon dømme. Men vit at det dere sier går virkelig inn på noen som sliter. 

Anonymkode: b4a94...ce9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Jeg må si meg enig med de andre her, det virker ikke som om du har klart å komme deg helt ut av dette. Du er uvanlig selvopptatt, og det virker ikke som om du helt klarer å forstå hvor vanskelig dette har vært og fremdeles er for datteren din. Jobb med dette sammen med psykologen din. Om et par års tid er du kanskje i stand til å kunne gi datteren din en oppriktig unnskyldning.

Anonymkode: 5350a...8c0

Jeg har bedt om unnskyldning og tilgivelse mange ganger. Og hun har sagt at jeg er tilgitt. Så tar hun det tilbake. Nå har jeg i snart 7 år gitt henne fred. Som hun har bedt om. Og uvanlig selvopptatt. Det kan det fir andre virke som, i følge psykologen jeg gikk til. Når sannheten er at det er depresjon og ptsd som. 

 

Anonymkode: b4a94...ce9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Burde visst bedre enn å poste på kg. Trodde kanskje det var noen hyggelige historier. Spesielt på julaften. Et siste forsøk på håp om at det en gang i fremtiden ville bli bedre. Fikk så det holdt. Så får dere uten ptsd og depresjon dømme. Men vit at det dere sier går virkelig inn på noen som sliter. 

Anonymkode: b4a94...ce9

Beklager, TS. Det var ikke meningen å være slem mot deg, men jeg tror nok du kan ha godt av å gå tilbake til psykologen. Tror du fremdeles har en jobb å gjøre sammen med psykologen.
Men prøv å ikke tenke for mye på dette nå i kveld. Håper du får en fin julekveld. God jul! 

Anonymkode: 5350a...8c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ikke rart folk ønsker å dø etter å ha vært inne på kg i julen.... Kos dere med familien deres. Og takk for meg.

Anonymkode: b4a94...ce9

Der har du martyrrollen igjen. Jeg har opplevd mye vondt i livet, blant annet å bli sviktet av en forelder, seksuelle overgrep (ikke familie) og så videre. Veien tilbake til forsoning har vært lang og vond. Men hadde faren min hatt samme holdning til situasjonen som du har så hadde vi nok aldri hatt en relasjon i dag. Anbefaler deg sterkt å få kontakt med psykolog igjen hvis du vil ha din datter tilbake.

Jeg har en tante som minner om deg. Hun har til tider vært et elendig menneske og graver seg ned i all dritt hun mener hun fortjener. Så ender det opp med at folk må trøste HENNE for all dritt hun har påført familie og andre opp i gjennom. Ikke bra! 

Anonymkode: b8a0b...194

[AnonymBruker]

Kjære ts! Ikke spør om råd på KG.. og ikke del en tung livshistorie her inne. Ingen her inne / få her inne er hyggelige til ts sine problemer. 
snakk med en fagperson om de vanskene du har. Her inne aner du ikke hvem som svarer.

veldig trist at du har rotet til livet ditt.. alt får konsekvenser dessverre. Kjempetrist! 
men din datter har nok hatt det såpass vondt at hun ikke klarer å ha kontakt med deg, og ønsker deg ikke i livet sitt. Veldig trist for deg. Men du kan ikke gjøre noe med det. Selv om du har forandret deg er barndommen hennes for mye preget, og hun vil bli dårlig av kontakten. 
forson deg med at du har gjort ei tabbe, og du ser selv hvor dumt alt dette var. Du kan faktisk ikke gjøre mere. Du kan skrive et brev til henne for å si hva du har på hjertet. Men ikke sett deg selv i offer rollen, ikke få henne til å synes synd på deg.. for det er henne det er synd på, og det er viktig at du formidler. 
dette svarer mitt var bare utifra hva du skrev, ikke sikkert det passer for deg. Ønsker deg ei god jul
 

Anonymkode: a7d85...ee1

[Silva Pluvialis]

Jeg har tenkt på dette innlegget siden jeg leste det. Tenkt på hva jeg skal skrive til en mor som oppriktig angrer og er lei seg for det som har skjedd. Det kan man liksom ikke fordømme. Jeg får tårer i øynene, for denne tråden treffer en nerve i meg. Jeg skal prøve å skrive hva jeg ville ha satt pris på i den situasjonen barna dine står i. Ta til deg det du føler er best for dere.

Her har du en mulighet. Du erkjenner hva du har gjort. Du er lei deg for at barna dine måtte oppleve dette. Du angrer av et oppriktig hjerte (slik jeg leser det), og du har forståelse for at det som har skjedd har skadet barna dine. Jeg synes du skal be om tilgivelse. Kanskje ikke nå i jula, men over nyttår, men tilgivelsen må komme fra hjertet. Du må angre oppriktig, ellers er det ikke vits. Du må legge deg flat, be om tilgivelse, ta ansvar for situasjonen og gi de rom til å reagere slik de gjør i situasjonen. Du må møte følelsene, ta dem imot, gi dem tid.

Ikke oppsøk dem uten forvarsel. Ikke bortforklar det som har skjedd. Bare legg deg flat. Si unnskyld, og erkjenn at forholdet kanskje aldri kan bli det samme. La alt foregå på deres premisser, og ta hensyn til deres ønsker og følelser. Gjør det i kjærlighet, lytt og tål de reaksjoner som måtte komme. Barna dine er sånn sett heldige som har en mor som ønsker å forsone seg og innrømme feil. Gjør det, men gjør det riktig, og ikke treng deg på.

 

Endret 1. januar 2021 av Uatskillelig

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg har ikke psykolog lenger. Jeg sliter med ptsd. Dette ble trigget da jeg møtte på min datter. Jeg har klart å ha ptsd under kontroll. Jeg tar jo mitt ansvar oppi dette. Jeg har jo endret meg. Hva mer kan jeg gjøre? Jeg har jo gjort alt jeg kan! Og akkurat derfor orker jeg ikke mer. Burde visst bedre enn å poste på kg. Trodde kanskje det var noen hyggelige historier. Spesielt på julaften. Et siste forsøk på håp om at det en gang i fremtiden ville bli bedre. Fikk så det holdt. Så får dere uten ptsd og depresjon dømme. Men vit at det dere sier går virkelig inn på noen som sliter. 

Anonymkode: b4a94...ce9

Har du tenkt på at datteren din også kan ha fått sin PTSD trigget av å møte deg, på samme måte som du ble trigget av å møte henne?

 

Endret 24. desember 2020 av Uatskillelig

[Gjest WhisperingWind]

Min mor var psykisk syk. 

Jeg har tilgitt henne. Ikke til henne, men for meg selv. Jeg har gitt slipp på hatet og bitterheten. For MIN skyld. 

Men jeg vil ALDRI se henne igjen eller ha noe med henne å gjøre. Noensinne. 

Hun vil aldri se meg igjen og hun vil aldri møte barnebarnet sitt. 

Om jeg var deg ville jeg skrevet et brev. Ikke noen unnskyldninger for hvordan du behandlet dem, men legge deg flat. At alt var din feil. At du tok valget og valgte en mann foran dem. 

Gjerne at du var kuet og slet. Men ikke bruk det som en unnskyldning. 

Mulig de aldri vil tilgi deg eller vil ha noe med deg å gjøre igjen, men du kan ha en liten sjanse om du påtar deg ALT ansvar uten å bruke alt som skjedde som en unnskyldning. 

Endret 24. desember 2020 av WhisperingWind

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en far som er alkoholiker og som jeg har hatt et ekstremt dårlig forhold til. Vil faktisk si at jeg på noen tidspunkter hatet han. 

Vi har i dag en veldig god relasjon og jeg har tilgitt han. 

Det tok mange år for å bygge opp forholdet igjen. Hovedproblemet i vår relasjon var rusen og hvem han var når han var ruset. Som edru har han alltid vært en god og kjærlig pappa, men det funker ikke når man får begge deler på lasset. 

Etter at rusen forsvant og han jobbet seg opp igjen, så lot han meg forsiktig komme til han etter at JEG så endring. Han har aldri fått meg til å føle vondt for hva han gikk gjennom, og alltid lagt seg helt flat og unnskyldt seg for det vonde jeg har opplevd og aldri skulle vært gjennom. Jeg er ikke noe psykolog for han. Han måtte selv bevise over lang tid at han var stabil(nykter) og den pappaen jeg egentlig alltid hadde trengte for at jeg skulle slippe han inn igjen i livet mitt. I dag kan jeg si at han er en god og omsorgsfull pappa som jeg er veldig glad i. 

For meg høres det ut som om du fremdeles forbindes med trøbbel, ustabilitet og uro. At barna dine ser at du ikke er helt stabil og at din oppfattelse av endring ikke er tydelig for dem. Det virker som broene der muligens er brent for alltid. Hva var det du gjorde/sa før datteren din ba deg dra til helvete? 

Anonymkode: f01b4...df8