AnonymBruker Skrevet 23. desember 2020 #1 Skrevet 23. desember 2020 Hva er årsaken til dette, tror du? Er det vanskelig for deg å ikke ha venner? Anonymkode: 4d814...4f6 1
AnonymBruker Skrevet 23. desember 2020 #2 Skrevet 23. desember 2020 Har bekjente, men ingen venner jeg kan reise til for en kaffe eller glass vi fordi jeg trenger en prat. Har heller aldri vært på jentetur. Er ensomt og føler at livet sløses bort. Jeg er eller en ok pen og hyggelig jente, så skjønner ikke hvorfor alle jeg møter bare blir overfladisk prat. Anonymkode: d4e47...e99 5
AnonymBruker Skrevet 23. desember 2020 #3 Skrevet 23. desember 2020 Klarer ikke holde på venner. Da jeg sluttet å prøve å få venner så ble jeg mye gladere fordi da sluttet jeg å bli skuffet og føle meg utilstrekkelig og som en dårlig venn mere. Anonymkode: 04e93...434 4
AnonymBruker Skrevet 23. desember 2020 #4 Skrevet 23. desember 2020 Ingen venner, kun kollegaer og bekjente. Trivest best i eget selskap, men er litt kjipt noen ganger óg. Anonymkode: 8c2d1...66b 8
AnonymBruker Skrevet 23. desember 2020 #5 Skrevet 23. desember 2020 AnonymBruker skrev (24 minutter siden): Klarer ikke holde på venner. Da jeg sluttet å prøve å få venner så ble jeg mye gladere fordi da sluttet jeg å bli skuffet og føle meg utilstrekkelig og som en dårlig venn mere. Anonymkode: 04e93...434 Er du alene hele tiden da? Anonymkode: 4d814...4f6 1
AnonymBruker Skrevet 23. desember 2020 #6 Skrevet 23. desember 2020 AnonymBruker skrev (24 minutter siden): Har bekjente, men ingen venner jeg kan reise til for en kaffe eller glass vi fordi jeg trenger en prat. Har heller aldri vært på jentetur. Er ensomt og føler at livet sløses bort. Jeg er eller en ok pen og hyggelig jente, så skjønner ikke hvorfor alle jeg møter bare blir overfladisk prat. Anonymkode: d4e47...e99 Har du spurt noen om det? Anonymkode: 4d814...4f6 1
AnonymBruker Skrevet 23. desember 2020 #7 Skrevet 23. desember 2020 Kun bekjente. Har kuttet ut 2 venner for en stund siden som jeg hadde kontakt med flere ganger i uken. De var begge manipulerende. Det var giftige forhold og de sugde ut positiv energi. I løpet av "vennskapene" følte jeg meg utrolig ensom og jeg var bekymret for at jeg skulle bli ensom hvis jeg kuttet dem ut. Men jeg har jobbet mye med meg selv og liker å forbedre meg i personlige- og karriere-ferdigheter samt at jeg jobber med spennende prosjekter, så nå trives jeg veldig godt i eget selskap. Gleder meg til å bli kjent med nye folk som deler mine interesser, men, som sagt, enn så lenge har jeg det veldig fint selv om jeg tar nettstudier og dermed ikke har kollegaer heller. Anonymkode: 18e49...c2a 4
AnonymBruker Skrevet 23. desember 2020 #8 Skrevet 23. desember 2020 AnonymBruker skrev (42 minutter siden): Hva er årsaken til dette, tror du? Er det vanskelig for deg å ikke ha venner? Anonymkode: 4d814...4f6 Jeg skammer meg over meg selv og over forholdet mitt. Ja, noen ganger, men jeg er vant til det. Tror ingen ville vært venn med meg, uansett. Anonymkode: 9a83a...01a 1
AnonymBruker Skrevet 23. desember 2020 #9 Skrevet 23. desember 2020 AnonymBruker skrev (42 minutter siden): Hva er årsaken til dette, tror du? Er det vanskelig for deg å ikke ha venner? Anonymkode: 4d814...4f6 Jeg rett over her. Da du spurte om årsaken tenkte jeg ikke du mente den psykologiske årsaken. Min grunn til at jeg hadde manipulerende venner var fordi jeg ble utsatt for både verbal og fysisk mobbing i barndommen både av et familiemedlem, spesielt en lærer og klassekamerater. Jeg fikk ikke utvikle en naturlig individualisering som innebar grensesetting og jeg satte fokus over på selv ved å lure på om jeg uttrykket meg feil slik at de mobbet meg. Ellers har jeg bodd i utlandet og vært "workoholic" så derfor har jeg ikke pleid andre bekjentskaper. Anonymkode: 18e49...c2a 3
AnonymBruker Skrevet 23. desember 2020 #10 Skrevet 23. desember 2020 Jeg har noen venner og enda flere bekjente. Men etterhvert som tiden går og de fleste får seg egne familier osv, blir jeg bare mer og mer ensom. De fleste får ikke tid til venner når de blir veldig etablerte Anonymkode: c4ee7...bf2 4
AnonymBruker Skrevet 23. desember 2020 #11 Skrevet 23. desember 2020 AnonymBruker skrev (24 minutter siden): Er du alene hele tiden da? Anonymkode: 4d814...4f6 Faren min er på sykehjem, ser han vanligvis annenhver uke. Men utover det er jeg alene. Anonymkode: 04e93...434 1
AnonymBruker Skrevet 23. desember 2020 #12 Skrevet 23. desember 2020 Hadde venner før. Men så flyttet jeg til mannens hjemplass. Bodd her i over to år og har ingen venner. Livet går med til jobb og småbarn. Håper på å få venner etterhvert som barna blir litt eldre... Anonymkode: fd44c...0f3 2
AnonymBruker Skrevet 23. desember 2020 #13 Skrevet 23. desember 2020 Har samboer, men pr tid ingen venner - kun kollegaer som jeg anser som venner men vi henger ikke akkurat på privaten. Og familie selvfølgelig. Jeg vet jeg er en meget snill, hjelpsom og hyggelig person/venn. Har derfor måttet kuttet ut mange såkalte venner. Da jeg føler meg utnyttet og det er ingen god følelse å sitte igjen med. Trist på et vis, men bedre med ingen venner enn dårlig venner så jeg tar absolutt ikke tungt på det. Skal nevnes at jeg er introvert så savner det liksom heller ikke. Anonymkode: 54df2...059 4
AnonymBruker Skrevet 23. desember 2020 #14 Skrevet 23. desember 2020 Jeg har/hadde venner i andre deler av landet og verden enn her jeg bor nå. Flyttet hit pga jobb. Er nå blitt ufør. Blir boende pga barn. Flytter så snart som mulig. Bor i en liten by med lange avstander til andre steder (timer i bil). Har gitt opp å få venner her. De jeg snakker med fra tid til annen er kun bekjente, som oftest foreldre til barn i mitt barns klasse. Singel. Anonymkode: 7adcd...caf 2
AnonymBruker Skrevet 23. desember 2020 #15 Skrevet 23. desember 2020 Min erfaring er at folk søker sammen med folk som er lik dem selv og for dem som har alt på plass, så er vi andre litt outsidere som ikke blir bedt i selskaper eller "treff". Virker som at vi er ute for godt. Single er vi også år etter år og de andre er i en eller annen familiesituasjon for lengst. Det blir stillere og stillere med tiden. Vi har nok heller ikke så mye å snakke om i nåtid og vi har mimret om fortiden så mange ganger at det blir gjentagelser. Å bare snakke om andre en en gang kjente litt på skolen, hva de har blitt og hvor de er nå er heller ikke min favorittgreie. Anonymkode: 8a32f...85d 2
AnonymBruker Skrevet 23. desember 2020 #16 Skrevet 23. desember 2020 Jeg har hatt noen venner. Men de flyttet langt vekk og så har jeg en venn som på en måte har kuttet meg ut, ikke møtes på to år. Har skjedd mye i livet hennes. Ellers har jeg vanskelig for å skape relasjoner og å holde på de. Jeg er kanskje litt For depressiv noen ganger men prøver å være positiv. Så har jeg aldri råd til å finne på ting da jeg har dårlig økonomi. Gå ut å spise middag eller drikke et glass vin et par ganger i måneden er for dyrt for meg. jeg var svært populær helt til jeg ble 20 år. Det var jeg som alle ville henge med og jeg ble bindeleddet mellom små vennegrupper. Noe skjedde i 20 årene. Anonymkode: 6c82a...25b 2
AnonymBruker Skrevet 23. desember 2020 #17 Skrevet 23. desember 2020 Etter at jeg fikk stor familie så ble det ikke tid til å være med venner. Savner det ikke heller. Vi har noen bekjente som vi treffer på fest noen ganger i året. Anonymkode: 2204c...45f 2
AnonymBruker Skrevet 23. desember 2020 #18 Skrevet 23. desember 2020 Jeg har asperger og får ikke til å opprettholde vennskap. Det krever rett og sett for mye energi som jeg ikke har. Jeg savner veldig og ønsker meg en venn, særlig siden jeg ikke har familie eller jobb( er uføretrygdet ). Har prøvd i mange år men vennskapene blir alltid så krevende etter en stund at jeg sakte men sikkert faser det ut. Jag er godt vant til å være alene, men jeg kjenner jeg savner det. Anonymkode: 01b11...52f 1
AnonymBruker Skrevet 23. desember 2020 #19 Skrevet 23. desember 2020 Jeg har ingen venner. Havnet på sykehjem i ung alder, og det var forståelig nok vanskelig og skummelt for vennene mine og de ønsket ikke besøke meg på sykehjemmet. Så vi mister kontakten. Etterhvert flyttet mange av dem utenlands eller til andre byer for å studere, så de har kanskje mistet kontaktet med hverandre også. Etter å ha bodd flere år på sykehjem bor jeg nå i egen leilighet, men har fremdeles hjemmesykepleie og sånn. Klarer ikke komme meg ut på egenhånd pga. Funksjonshemmingen jeg ble påført da jeg var tenåring. Slik som dette kommer jeg til å leve resten av livet. Jeg savner veldig det å være sosial, skravle, le, tøyse, ha noen å betro seg til, ha et likeverdig forhold. Alle de jeg kjenner er på en måte pliktig til å være sammen med meg, enten fordi det er jobben deres eller fordi de er foreldrene mine eller andre nære slektninger som stikker innom på besøk til jul. Kunne ønske livet mitt var annerledes. Har ikke fått gjort noen av de tingene jeg drømte om som barn. Men aller mest savner jeg nok det å ha venner. Har blitt litt kjent med hyggelige mennesker i hobbygrupper på Facebook, men ingen av dem har ønsket å bli venner i virkeligheten. Tror rett og slett folk ikke har tid, de har hus og barn, jobb og trening og alt sånt å bruke tid på. Anonymkode: 1a805...74e 5
AnonymBruker Skrevet 23. desember 2020 #20 Skrevet 23. desember 2020 Ingen venner, ingen bekjente, ingen kollegaer, ingen kjæreste. Har autisme. Anonymkode: d47fb...4cc
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå