Jeg er så skjør

[AnonymBruker]

Altså. 
Jeg er i 30-årene. Har mann og barn. Hus. Bil. Fast jobb. 
 

Men jeg føler meg så «liten». Så skjør. Jeg er et skikkelig vanedyr som hater forandringer og syns det er skummelt med alt som er nytt og ukjent. Tør derfor ikke bytte jobb f.eks. 
 

Jeg bare tenker at om jeg skulle bli alene i denne verden så vet jeg faktisk ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har en grunnleggende redsel av å bli forlatt og ensom, og føler jeg aldri er bra nok. Er utrolig opptatt av det kjente og trygge. Føler jeg takler voksenlivet så dårlig. Jeg kommer ikke på at bilen må på EU-kontroll, vet ikke hvordan jeg fikser ting i huset hvis noe skulle gå i stykker, tar opp lån i banken eller samme hva. Slike ting er det mannen som har hatt kontrollen på. 
 

Er dette en form for angst? Jeg får vondt i magen av å tenke på at jeg en dag plutselig kan risikere stå på bar bakke i livet. Jeg har ikke så stort nettverk så jeg gruer meg til foreldre dør, osv. Kan begynne å gråte av tanken på at egentlig, i bunn og grunn, så er alle her på jorden alene, selv om de kanskje har mange rundt seg. Jeg er redd for at ingen skal like meg. 
 

Alt jeg ønsker er at jeg skal føle meg trygg og glad i mitt eget selskap, føler meg trygg på at jeg kan mer enn jeg frykter og slippe å være trist mer pga slike «katastrofetanker». 

 

Anonymkode: 54521...cdf

[AnonymBruker]

Mamma sier  "se frykten i øynene"

Altså av og til må du utfordre deg selv for å utvide dine egne grenser. Gjøre noe du eller sikke ville gjort bare for å tråkke over den lille boksen du har bygget rundt deg. Jo mer du utforsket utenfor jo mindre "skjør" blir du.

Anonymkode: 8cf2f...ee7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Altså. 
Jeg er i 30-årene. Har mann og barn. Hus. Bil. Fast jobb. 
 

Men jeg føler meg så «liten». Så skjør. Jeg er et skikkelig vanedyr som hater forandringer og syns det er skummelt med alt som er nytt og ukjent. Tør derfor ikke bytte jobb f.eks. 
 

Jeg bare tenker at om jeg skulle bli alene i denne verden så vet jeg faktisk ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har en grunnleggende redsel av å bli forlatt og ensom, og føler jeg aldri er bra nok. Er utrolig opptatt av det kjente og trygge. Føler jeg takler voksenlivet så dårlig. Jeg kommer ikke på at bilen må på EU-kontroll, vet ikke hvordan jeg fikser ting i huset hvis noe skulle gå i stykker, tar opp lån i banken eller samme hva. Slike ting er det mannen som har hatt kontrollen på. 
 

Er dette en form for angst? Jeg får vondt i magen av å tenke på at jeg en dag plutselig kan risikere stå på bar bakke i livet. Jeg har ikke så stort nettverk så jeg gruer meg til foreldre dør, osv. Kan begynne å gråte av tanken på at egentlig, i bunn og grunn, så er alle her på jorden alene, selv om de kanskje har mange rundt seg. Jeg er redd for at ingen skal like meg. 
 

Alt jeg ønsker er at jeg skal føle meg trygg og glad i mitt eget selskap, føler meg trygg på at jeg kan mer enn jeg frykter og slippe å være trist mer pga slike «katastrofetanker». 

 

Anonymkode: 54521...cdf

Ta initiativ til å lære deg disse tingene, så skal du se du føler deg sterkere og tryggere. Om mannen lurer på hvorfor, så sier du bare "dersom det skulle skjedd deg noe så er det jo fint å kunne disse tingene".

Anonymkode: 4bee5...c53

[AnonymBruker]

Jeg var nok litt slik da jeg var yngre, alt var skummelt, men nå har jeg stålkontroll på alt med både leilighet og økonomi (har to barn 50/50). Det er ikke lett, men man må bare hoppe i det. Jeg har bl.a. kjøpt 5 leiligheter på egenhånd og pusset dem opp, og sto også for det meste da jeg kjøpte hus med eksen. Jeg shopper bank og forsikring på nett, og ber om rådgivning når det trengs.

Det er mye hjelp å få og det er masse info du kan lese på nett. Be mannen din vise deg bank og forsikringer, passord og kontaktpersoner. I teorien kan han jo bli påkjørt i morgen, litt krise om du ikke har noen idé om hvilken bank og forsikring dere har f.eks. 

Anonymkode: 537b1...d12