Gjest Gjest_Mammamia_* Skrevet 9. august 2005 #1 Skrevet 9. august 2005 Tok test i morges, to røde striper... (skal ta ny test i morgen). Er i tilfelle litt over 5 uker på vei (i følge barnimagen.no). Absolutt ikke planlagt, barnefar er ikke inne i bildet. Aner ikke hvem jeg skal betro meg til... Barnet er faktisk ønsket (når det nå ble sånn), kommer ikke på tale med abort. Vil jo uansett ha barn snart, er 29 og skal begynne på et langt studium, hvem vet om jeg får muligheten igjen før det er for sent. Er nervøs for reaksjoner fra familie og venner. I tillegg kan det jo skje noe, er det ikke egentlig vanlig å vente til 1. termin er over før man "annonserer" lykkelige omstendigheter? Men da er jo ofte pappaen inne i bildet, vet ikke om jeg orker å gå i 2 mnd til uten å si noe til noen.... Mamma er vel kanskje mest naturlig å snakke med, men hun blir så stressa og småhysterisk (husker med gru en gang jeg mistet VISA kortet mitt mens jeg var hjemme på besøk, full krise, dette er liksom litt verre). Orker ikke masse bebreidelser og styr, gjort er gjort og jeg er jo litt (veldig) glad, selv om det blir forferdelig slitsomt å være alene om alt. Kanskje jeg rett og slett skulle gått til pappa, han er en sindig mann som tar alt med knusende ro (han har etter hvert blitt vant til sin eldste datters sprell). Bare det at han jo ikke akkurat kan stille opp med moderlige råd. Uff, dette blir bare tull. Trengte bare å få ned ting på papiret. Tror jeg legger alt på is til jeg har vært hos lege og bekreftet ting.... Hvis noen har noe lurt å komme med er alle råd velkomne (bortsett fra de om at det ikke er smart å sette seg i en slik situasjon, det har jeg funnet ut helt av meg selv ).
Flowery Skrevet 9. august 2005 #2 Skrevet 9. august 2005 På barnimagen.no finner du mange i din situasjon. Kanskje du kan finne en som bor i nærheten av der du bor slik at dere er to i samme båt? Det er ofte lettere.
Peony Skrevet 9. august 2005 #3 Skrevet 9. august 2005 Har du ikke en god venninne du kan betro deg til? Det trenger ikke å være bestevenninnen din, men en du stoler på og som du vet av erfaring at vil støtte deg i ditt valg uansett hva hun mener om saken. Enig med Flowery som anbefaler barnimagen, der har de et forum som heter Snart alenemor. Hvis du vet at din mor kommer til å bli hysterisk er det kanskje like greit å vente til etter 3 måneder. Da er det uansett for sent for henne å gi råd om å ta abort (hvis du tror hun ville gjort det). Lykke til!
Ann Forup Skrevet 9. august 2005 #4 Skrevet 9. august 2005 jeg vil bare sige gratulere, du kommer til at klare dig fint, du har den rette holdning til det, man trænger ikke altid at ha far med i billed, ved godt jeg selv har haft det, men han var alkoholiker så det var faktisk som at passe en stor baby også. Min bedste veninde fik baby uden barns far og tog til usa og tog en master med ungen under armen og et lavt lån fra lånekassen og klarte sig fint. lykke til, og gi blaffe i hva ander siger det er dit liv, og dit valg.
Binke Skrevet 9. august 2005 #5 Skrevet 9. august 2005 Tror dette kommer til å gå helt fint, jeg! Selv om du er overrasket, virker det slett ikke som om du har "mistet hodet" da testen viste positiv. Kanskje du kan ta kontakt med Amathea (skrives det sånn?) for å ha noen utenforstående å snakke med? Selv om foreldrene dine også sikkert blir overrasket, tror jeg du kan være trygg på at når barnet er født så vil det være bestemors og bestefars lille mirakel!
Gjest Gjest_Mammamia_* Skrevet 10. august 2005 #6 Skrevet 10. august 2005 Tusen takk for svar . Tok ny test, fortsatt to røde streker (og så så fort de kom, må være extra gravid ). Har generelt en veldig positivt innstilling til livet, men må innrømme at dette setter den på prøve. Har 0 erfaring med barn, ikke sittet barnevakt engang. Tror uansett vi skal klare oss, er jo ikke den første til å være i en slik situasjon. Det er bare så mye å tenke på! Må ta en tur på Deichmanske og låne det de har av bøker om emnet. Hele situasjonen er idiotisk, har alltid vært forsiktig, og så klarer jeg å bli "overraskende" gravid når jeg er 29!! Og det i en "worst case" sammenheng (pappa'n er en ferieflørt, 21 år) Aldri hatt en ferie "fling" i mitt liv, full treff på første forsøk. . Kommer ikke til å stille noen krav til ham, bare si i fra hva som har skjedd så han i det minste vet om det (dvs hvis jeg klarer å finne ham igjen, han er svensk, har ikke nummeret). Ja ja, stupid is that stupid does. Håper i det minste småen blir like pen som pappa'n sin (var en grunn til at alle prinsipper gikk fløyten). Det virker sikkert som om jeg tar veldig lett på dette, men galgenhumor er det eneste som funker, alternativet er å sette seg ned å grine, og det løser hvertfall ingenting. Nå gjenstår det bare 8 mnd med nervene på høykant, redd for at noe skal skje med det lille frøet (vil ikke miste det når det først er der).
Gjest Gjest Skrevet 10. august 2005 #7 Skrevet 10. august 2005 Hvordan er reglene i forhold til barnebidrag, noen som vet? Pappan på 21 år vil sikkert få et sjokk når bidraget kommer i posten (men det gjør det jo ikke hvis du ikke vet hvem han er?!), og det kunne jo tenkes at han ønsker å vite at han har et barn. Du burde prøve å få kontakt med han, det skylder du både han og barnet!! Først etter å ha prøvd å spore ham opp og snakket med ham kan du vel vite om pappan er med eller ikke!! Jeg synes det virker litt for lett å si at pappan ikke er med i bildet, uten at du har konfrontert ham. Jeg er sikker på at det er mulig å spore ham opp, hvis viljen er tilstede...man er tross alt to om å lage et barn!!!
BayliZ Skrevet 10. august 2005 #8 Skrevet 10. august 2005 Gratulerer med et lite frø i magen :-) en ferieflørt er jo noe som kan skje det, og det har skjedd deg. tror ikke jeg ville sagt noe til din hysteriske mor før du hadde vært hos legen, hadde planene klare for hvordan den nærmeste fremtiden for deg ser ut osv. Hun får vite det tidsnok uansett. dessuten så kan du lese veldig mye her inne på KG, så skulle du få panikk eller lure på noe så kan du jo alltids øse det utover oss her inne :-) dette går fint, og faren finner du nok igjen men det er jo ikke noe å stresse med det heller. Du kan jo vente å se om alt går bra først, og ihvertfall få bekreftet av legen at både du og den lille har det godt. litt enklere å fortelle slike ting til en flørt, når du først selv har forstått hva som vil skje i livet ditt fremover kanskje :-) Massevis av lykke til :-)
Gjest Gjest_Mammamia_* Skrevet 10. august 2005 #9 Skrevet 10. august 2005 Til Gjest: Rolig, rolig, er absolutt helt enig i at pappa'n må få vite det når dette er mulig (og jeg vet jo hvem han er, mangler bare fullt navn), men å finne xxxx fra Stockholm uten et etternavn er ikke det enkleste i verden (og igjen, ja veldig dumt å sette meg i den situasjonen, men sånn er det). Har sendt brev til hotellet (bodde på samme hotell) og bedt om navnet, men det finnes jo regler for å utlevere slik info (sa akkurat hva det gjaldt i håp om at de kan overse evt. regler litt). Har absolutt ikke avskrevet ham, men slik jeg kjenner 21 åringer står det vel ikke høyest på ønskelisten å bli pappa, men om ikke annet kan det jo hende han blir interessert når han blir eldre (og han er velkommen nå eller om 10 år). Aner ikke hvordan reglene for bidrag er når far ikke bor i norge/ikke er norsk. Ønsker uansett heller at han vil ha noe med barnet å gjøre, men ikke betaler, enn at han blir presset til å betale bidrag og holder seg unna (noe en del gjør på trass, barnslig, men det skjer). Han er student og har vel uansett ikke så mye å stille opp med akkurat nå. Til BayliZ: Takk, du har selvfølgelig rett. Er bare en skikkelig mammadalt og vil så gjerne fortelle, men akkurat nå trenger jeg ikke kjeft, vet jo hvor dum jeg har vært uten at andre påpeker det. Ikke at jeg ikke fortjener en skyllebøtte, vil bare heller få den etter at alt er over (kanskje når småen er 18?).
Gjest Gjest Skrevet 10. august 2005 #10 Skrevet 10. august 2005 Pappaen til barnet skal i prinsippet betale bidrag selv om han bor i Sverige. Det er Folketrygdkontoret for utenlandssaker som i så fall behandler saken. Men dere står fritt til selv å avtale størrelsen på bidraget og gjøre opp direkte dere imellom, hvis dere ikke ønsker "offentlig innblanding".
smilepia Skrevet 10. august 2005 #11 Skrevet 10. august 2005 Til BayliZ: Takk, du har selvfølgelig rett. Er bare en skikkelig mammadalt og vil så gjerne fortelle, men akkurat nå trenger jeg ikke kjeft, vet jo hvor dum jeg har vært uten at andre påpeker det. Ikke at jeg ikke fortjener en skyllebøtte, vil bare heller få den etter at alt er over (kanskje når småen er 18?). ← Kanskje, når du finner tidspunktet til å fortelle dette til mammaen din, kan du fortelle henne akkurat dette. At du vet du har gjort noe dumt, men at du håper hun kan vennte med å kjefte til senere? Selv om dette skulle kommet som et sjokk, vil vel mamma ha forståelse for det? Synes ellers du er kjempemodig, og tar dette veldig bra!! Lykke til. :-)
Gjest Gjest_mamma_* Skrevet 10. august 2005 #12 Skrevet 10. august 2005 hei, ville bare si at dette går nok kjempe fint!! Har vært igjennom akkurat det samme som deg og nå har jeg en sønn på 3 år. Verdens skjønneste og ganske lik sin far! Vi har ikke noen kontakt med faren(ferieflørt langt vekke) men vi har klart oss kjempe fint og i dag er jeg gift med en flott mann som har gått helt inn i fars rollen. Gi beskjed til moren din! Hun tar nok dette mye bedre enn du tror. Og alt er mye lettere når du har delt det med en person. Masse lykke til, dere kommer til å bli lykkelige!!
Felicity Skrevet 10. august 2005 #13 Skrevet 10. august 2005 Hei Som de andre har skrevet så er det mange før deg som er alememor så det skal nok gå kjempe bra Gratulerer så mye med spiren i magen. håper vi hører mere fra deg utover svangerskapet og om du har fått tak i barnefaren og når din mamma har fått vite det. Spennende Hilsen fra Lene.
Martha Stewart Skrevet 10. august 2005 #14 Skrevet 10. august 2005 Vil bare ønske deg lykke til i tiden fremover! Virker som du takler omstendighetene bra. Jeg har lest at det kan være lurt å orientere seg raskest mulig om alle rettigheter du har, bl.a ift støtte fra det offentlige. Så kan du kanskje etterhvert legge praktiske bekymringer til side og glede deg for fullt over det lille barnet som kommer! At du ble gravid ved et "uhell" er strengt tatt din sak som jeg håper din mor og evt andre ikke vil lage så mye bråk rundt. De tider da det var skam å være alenemor er gudskjelov over! (Jeg var selv ikke planlagt - men har alltid følt meg like elsket for det!)
Gjest Gjest_Bovary_* Skrevet 12. august 2005 #15 Skrevet 12. august 2005 Er ikke enig med mange av dere her. Skal ikke komme med noen skyllebøtte men syns kanskje du setter deg selv veldig i første rekke. Tenk på at både far og barn har behov og rettigheter. Blir rett og slett opprørt og deppa over å lese mye av dette..urettferdig mot barnet og faren, syns jeg
Annie78 Skrevet 12. august 2005 #16 Skrevet 12. august 2005 Hei. Vanskelig situasjon du er i, men er enig med deg at det vel egentlig ikke er noen grunn til å ta abort. Var jeg deg, ville jeg gått til pappa....Virker som du har en grei far, som er lett å snakke med. Han kan da være med deg og fortelle det til din mor. Hva med barnefaren, vil du fortelle det til han? Han har vel strengt tatt rett til å vite at han skal bli far? Synes du skal få bekreftet om du er gravid, og så fortelle det til dine foreldre. Da har du uansett noen å snakke med om dette... Hva venner og annen familie mener skal du bare ikke tenke på. Men jeg tror jeg ville snakket med han som er far til barnet, uansett hvor lite lyst du har. Dere var tross alt to om å lage det.... Uansett, lykke til. Ting ordner seg som oftest. Klem.
Annie78 Skrevet 12. august 2005 #17 Skrevet 12. august 2005 Hm..skrev det over før jeg leste det du hadde svart de andre.... Men det høres ut som om du har et fornuftig og klokt hode, og jeg tror du klarer dette helt fint. Ville nok fortalt det til moren min om jeg var deg, og sagt at du vet det ikke var det lureste du kunne gjort, men gjort er gjort og du håper hun kan støtte deg i stedet for å kjefte. Prøv å finne faren til barnet og kos deg med å være gravid. Synes absolutt ikke du setter deg selv i første rekke, som en mente her. Da hadde du vel tatt abort og nektet å finne faren til barnet......eller no' sånt. Gratulerer og lykke til..igjen.
Emma3 Skrevet 12. august 2005 #18 Skrevet 12. august 2005 Som dei fleste andre har skreve før, er eg enig i at du kjem tl å klare dette. utruleg kva man klar når man er nødt, og har den rette innstillinga Ser ikkje at nokon har nevnt utdanning, så då tenkte eg at eg kunne gjere det Har sjølv studert med barn, så det er fullt mulg. Har ei veninnde som fekk baby rett før ho skulle starte på ei mastergrad, og pappaen var heilt utanfor bilde. Pappaen har hatt lite kontakt, og snart er ho ferdig med heile mastergraden (til våren), og ho seier det har gått fint. Klart det har vore tunge tak, men ho har klart det!! Som student kan du få rimelige familiebolig, barnehage osv. Masse lykke til!! Ps. kanskje mor di tar det mykje bedre en du trur. (Eg hadde eit år igjen av utdannelsen og lurte også veldig på korleis foreldra mine ville ta det. Det gjekk veldig bra, nesten som dei hadde venta på å bli besteforeldre )
Gjest Gjest_Mammamia_* Skrevet 17. august 2005 #20 Skrevet 17. august 2005 Hei igjen, takk for alle svar. Er det normalt at alle symptomer forsvinner etter en stund? Hadde mensmurring i nesten 2 uker, men nå er det ingenting. Har heller ikke ømme bryster eller morgenkvalme (har ekstrem svangerskapskvalme i familien, både mamma og bestemor, er det arvelig?). Har ikke hatt noen blødninger så det er vel ikke mulig at jeg har spontanabortert? Akkurat nå er det litt virkelighetsfjernt siden jeg ikke kjenner noe...ny test? Skal på første kontroll den 29., men det er jo "lenge" til. Til de som fortsetter å insistere på at jeg må fortelle pappa'n om barnet; jeg tar kritikken, men igjen, han var en meget kortvarig ferieflørt, jeg vet kun fornavnet og at han er fra Stockholm. Finner jeg ham skal han selvfølgelig få vite det og få ha all den kontakt han ønsker, men samtidig er jeg nesten nødt til å tenke på at jeg a) kanskje ikke finner ham eller b) at han ikke vil ha noen med barnet å gjøre, ville vært litt naivt å ikke ta alle muligheter med i betraktning. Jeg tenker konstant på småtten som kanskje ikke får vite hvem pappa er, og det gnager veldig, alle fortjener å vite hvor de kommer fra om mulig. Det er jo ikke bare en pappa inne i bildet heller, men et helt sett med besteforeldre og tanter/onkler. Har tatt ut en del skjemaer fra trygdeetaten om ulike støtteordninger, skal nok klare meg. Vet ikke helt hva slags unnskyldninger jeg skal bruke for å ikke drikke fremover, jeg er vanligvis ikke den som spytter i glasset, og går vanligvis ofte ut. Føler ikke for å utbasunere at jeg er gravid så tidlig. Det er helt uaktuelt å drikke "litt" for syns skyld, særlig etter at de nå mener det ikke er noen "trygg" alkoholmengde under svangerskap (ser uansett ikke poenget i å drikke noe som helst når jeg er gravid, men bekymrer meg veldig for det jeg drakk før jeg fant det ut). Og hva med røyk? Røyker ikke selv, men alle mine venner gjør, pleier jo vanligvis ikke å plage meg, eller, det gjør det jo, men ber dem vanligvis ikke om å ikke røyke rundt meg. Ja ja, mye å tenke på, og alt surrer rundt i hodet samtidig: bleier, større bolig, babyseng, klær, navn, oppdragelse (leser flittig på diverse forum), kjærlighet og kos, nattasanger, bøker, mat osv. osv. Er minst 4 år på forskudd....
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå