Det er noe galt med meg

[AnonymBruker]

Jeg føler virkelig det er noe galt med meg. Jeg føler ikke jeg har det familie genet. Jeg synes det er så mye pes med å stelle i stand ting. Jeg må jobbe med meg selv for å hele tiden huske på å fortelle sønnen min hvor glad jeg er i han, huske på å se han på ekte, ikke bare dekke basale behov. Mannen min var veldig trist og lei i går kveld fordi jeg aldri sier «det har han fra deg» av gode egenskaper i vårt barn. Jeg har sagt noe lignende før, som at «vår sønn er så heldig som har dn kreativ pappa», men ikke akkurat slik som han påpekte. 
 

Jeg føler liksom så sjelden den brennende følelsen i hjertet, den bankende kjærligheten for mannen min og barna mine, det er akkurat som om flammen nesten har slukket. Jeg har isteden endel vondt i magen og klump i halsen. Kjenner på følelser om at jeg ikke er bra nok og prøver egentlig bare å komme meg igjennom en dag om gangen. Føler meg trist og tom. Har egentlig veldig få tanker, selvom det ikke virker sånn nå som jeg skriver dette, men nå tenker jeg mye fordi mannen min sa det han sa. «Det må komme innenfra» sier han, og det føler jeg ofte ikke det gjør. Jeg gjør det jeg må og ofte fordi min mann har påpekt det. En ting jeg er veldig opptatt av er kosthold og ernæring for mine barn, det bruker seg endel energi på og synes er viktig. 
 

Føler jeg har latet som veldig lenge og endret mye av meg selv for å passe inn i rollen som mor. Den rollen er aldri noe jeg har søkt egentlig. Jeg var ikke opptatt av babyer eller barn når jeg var mindre, hadde ikke navnene klare for mine barn for lenge siden. Hadde der ikke skjedd litt sånn uplanlagt hadde det nok gått lang tid før jeg fikk barn. Derfor føler jeg meg ikke helt bra nok. Føler en mor er en som setter barna sine først i alt, tenker alltid på de, elsker å leke med dem og steller i stand fine tradisjoner for for eksempel jul og baker og står i.. Jeg har jo ordnet til jul, og synes det er hyggelig, men jeg er ikke så flink på å gjøre det koselig føler jeg. Kan finne på å bare skru på lysene på juletreet før jeg putter de på plass for eksempel, istedenfor å skru de på helt til slutt sånn at barna får den «woooow» følelsen, jeg vet jo at det er et nydelig øyeblikk og jeg vil gjærne være slik, men jeg må liksom bli minnet på det av mannen min. Jeg er liksom ikke noe romantisk av meg, mitt indre barn er dødt føles det som. Jeg glemmer det å overraske og bevare gleden og nysgjerrigheten til mitt barn, må roe meg ned og tenke meg om for å nyte de små øyeblikkene og jeg ser at mannen min nyter det mye mere enn meg, koser seg mye mere enn meg med de små fantastiske tingene barna våre gjør. 
 

Til gjengjeld får jeg ro i sjela av ett nyvasket hjem liksom. Blir stolt av meg selv når jeg har fikset ting. Hva betyr dette? At jeg er selvopptatt? Deprimert? Jeg trenger sikkert en psykolog. 
 

Også går ting veldig i bølger, akkurat nå er jeg nede i en bølgedal, plutselig er jeg oppe i høyden igjen, og føler meg kjempe glad og full av overskudd. Men alltid er den mangelen på å overraske der, det at jeg ikke forteller min man «jeg er så heldig som har deg, du har gjort livet mitt rikere, barna våre til gode mennesker» også videre. Jeg kan si noe lignende iblandt, men det er fordi jeg kommer på « å, jeg burde si noe fint til mannen min» ikke fordi jeg kjenner på en sånn brennende stolthet liksom.. 

Det bunner vel ut i barndommen min, som alt alltid gjør.. 

Hva kan jeg gjøre for å åpne hjertet mitt? Leve i øyeblikket og virkelig kjenne på de gode følelsene? Legge mitt ego til side og være der 100% for de jeg er glad i og nyte det..? 

Anonymkode: b13e8...65c

[AnonymBruker]

Du skal dra til fastlegen. Høres ut som om du sliter med depresjon/nedstemthet. 

Anonymkode: f8459...229

[AnonymBruker]

Om det er noen trøst så er jeg akkurat som deg.

Anonymkode: 1f93c...aa5

[AnonymBruker]

Du høres kanskje litt deprimert ut? Jeg kan også svinge litt opp og ned slik, det har jeg gjort mesteparten av livet. 

Det høres også ut som om din manns kjærlighetsspråk er gode ord og at det ikke er det for deg og derfor ikke kommer naturlig av seg selv? Kanskje dere kan snakke litt om det sammen? Finnes noen sånne quizzer på nett som man kan ta. Kan være fint å bli bevisst på hva som skal til for at man selv og den andre føler seg elsket.

Anonymkode: d7071...5bd

[AnonymBruker]

INGEN er tilstede 100% og nyter alle de små fantastiske tingene barna gjør.

Psykologer sier det holder hvis du klarer ca 40%.

Senk ambisjonene dine, du er sikkert bra nok. Sånne filmøyeblikk er nettopp det, filmøyeblikk. 

Husk at prosessen med å pynte juletre nok er morsommere enn å slå på lysene. På samme måte som pepperkakebaking er koseligere i tankene enn selve seansen 😄

Anonymkode: 11d72...cf7

[AnonymBruker]

Tror vi er mange som har det som du.

Jeg har fått 7 barn og noen er nå voksne, og jeg er glad i barna mine men savner ingen av dem i hverdagen når dei har flytta ut. Flott å se dem igjen men ingen nødvendighet å tilbringe mye tid med dem.

Min mann ønsker at jeg skal si jeg elsker deg mye oftere en jeg gjør, jeg sier det og fordi det er forventet ikke fordi det renner over av kjærlighet. 

Anonymkode: 2d851...7d1

[AnonymBruker]

Har lest at det finnes minst fem forskjellige kjærlighetsspråk. 

Noen viser kjærlighet ved å gi gaver, andre med ord, andre med det man gjør i hverdagene, noen med fysisk nærhet. De fleste har litt av alt, men å gi gaver er ikke mitt språk tror jeg selv om jeg gir gave med omtanke til f.eks. jul. Går heller ikke rundt og sier jeg elsker deg, eller er glad i deg, da må det være naturlig og komme spontant. Og når jeg sier det forventer jeg ikke at de sier det samme (snakker nå om kjærester og menn). De sier det når det passer dem. 

Virker som dere har to forskjellige måter å vise kjærlighet på. Snakk med han, du skal ikke måtte forandre deg. 

 

Anonymkode: 5ddc6...528