Så babysyk at jeg blir syk

[AnonymBruker]

Samboer og jeg skulle egentlig sette igang prøvingen for et halvt års tid siden, men det ble utsatt pga. sykdom, men vi håper å  Dette satte likevel igang et eller annet i meg og nå tror jeg at jeg begynner å miste det litt. Jeg gråter flere ganger om dagen, bekymrer meg for at jeg ikke skal klare å bli gravid 24/7 (såpass mye at jeg sliter med å konsentrere meg og det går utover arbeidsoppgaver) og sover dårlig. I tillegg er veldig mange rundt meg gravide og jeg tar meg selv i å unngå dem, som går utover det sosiale livet mitt. Jeg skulle gjerne vært glad på deres vegne, men blir rett og slett kvalm av gravidmagene deres. Å feire jul kunne vært et fint avbrekk, men jeg vet hvor mye foreldrene mine ønsker seg barnebarn og er redd det bare kommer til å gjøre det verre. Pga. korona er det heller ikke så lett å gjøre ting som kunne fått tankene litt bort. 

Hva skal jeg gjøre? En åpenbar løsning er å prøve å få barn snart, men jeg er redd for at jeg bare skal bli enda mer gæren når vi setter i gang med prøvingen på ordentlig. Å gå til psykolog virker litt drastisk. Noen med erfaringer eller tips? 

Anonymkode: 8b79e...dc7

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere? Når har dere tenkt å starte prøving på alvor? Syns det er litt voldsomt å reagere slik du gjør i og med at dere ikke er i gang med prøvingen enda, hadde forstått det bedre hvis dere hadde prøvd 6-7 mnd uten å lykkes (been there, done that). Selv om dere ikke prøver nå, så kan du jo ta en sjekk hos lege for å se om alt er som det skal, så får du i hvert fall roet ned tankene rundt det å ikke lykkes. 

Ville kanskje prøvd å fokusere mer på hva du allerede har i livet ditt, enn hva du ikke har. 

Anonymkode: 83d20...d4d

[AnonymBruker]

Hei du❤ Dette opplegget med barneønske og babyprøving kan være så altoppslukende. Og veldig sårt om man ikke får det til, timingen ikke er rett, osv. Du er ikke alene om dette, vi er mange som har vært der og følt oss litt koko.

Har selv fertilitetsutfordringer og strevd med å bli gravid, og har absolutt kjent på følelser som sorg, bitterhet, misunnelse og frykt for at det aldri skal lykkes. Lettere sagt enn gjort, men er det andre ting du kan bli oppslukt av? Prøve en ny (koronavennlig) hobby? Jeg har hund for eksempel, den krever tur og kos og det gir meg mye å ha omsorg for den.

(Synes ikke nødvendigvis at psykolog er for drastisk hvis du kjenner at du trenger det )

Anonymkode: f35e9...a31

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen! Jeg og samboer har blitt enige om å starte prøvingen januar 2022, men hvis det var opp til meg skulle vi gjerne prøvd allerede for et halvt år siden. 

Jeg har heller ingen å snakke med om det, så samboer begrenser meg daglig når det blir mye babysnakk. Noen ganger kjennes det ut som om jeg skal sprekke, tenker på det heeele tiden! Så jeg forstår deg veldig godt! Og det er nok mer vanlig enn man skulle tro, det er vel bare ikke så mange man føler seg komfortabel nok til å snakke om det med.

Anonymkode: bc64c...859

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Samboer og jeg skulle egentlig sette igang prøvingen for et halvt års tid siden, men det ble utsatt pga. sykdom, men vi håper å  Dette satte likevel igang et eller annet i meg og nå tror jeg at jeg begynner å miste det litt. Jeg gråter flere ganger om dagen, bekymrer meg for at jeg ikke skal klare å bli gravid 24/7 (såpass mye at jeg sliter med å konsentrere meg og det går utover arbeidsoppgaver) og sover dårlig. I tillegg er veldig mange rundt meg gravide og jeg tar meg selv i å unngå dem, som går utover det sosiale livet mitt. Jeg skulle gjerne vært glad på deres vegne, men blir rett og slett kvalm av gravidmagene deres. Å feire jul kunne vært et fint avbrekk, men jeg vet hvor mye foreldrene mine ønsker seg barnebarn og er redd det bare kommer til å gjøre det verre. Pga. korona er det heller ikke så lett å gjøre ting som kunne fått tankene litt bort. 

Hva skal jeg gjøre? En åpenbar løsning er å prøve å få barn snart, men jeg er redd for at jeg bare skal bli enda mer gæren når vi setter i gang med prøvingen på ordentlig. Å gå til psykolog virker litt drastisk. Noen med erfaringer eller tips? 

Anonymkode: 8b79e...dc7

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette selv. Det blir altoppslukende og tar all tid og styrer så og si hele livet når det holder på, sånn var det for meg. Jeg ble ikke gravid før etter nøyaktig 35 mnd med ubeskyttet sex! Vi prøvde forresten ikke heller da. I tillegg mistet jeg i uke 18! Etter det ble jeg sykelig opphengt i å skulle bli gravid, jeg gikk til innkjøp av clearblue fertilitetsmonitor, eggløsningstester i tillegg og graviditetstester! Brukte flere tusen på EL testene.
Jeg registrerte meg også på en app som heter FertilityFriend! Der fikk jeg en GOD oversikt som hjalp meg veldig.

Jeg prøvde intenst HVER eneste måned rundt eggløsning men ingenting skjedde før det var gått 19 mnd. Så har visst veldig vanskelig for å bli gravid tydeligvis. Jeg fikk min nydelige sønn for 6 måneder siden og er 28 år! 🙂

Anonymkode: 49389...539

[AnonymBruker]

Tror det er feil fokus å kalle det prøving. De fleste blir gravid etter en stund med ubeskyttet sex. Men jeg vet ikke hvordan det er å føle at det er et problem. Selv ble jeg gravid under uplanlagt sex med samboer mens jeg ventet på time for å få satt inn spiral. Det var ett samleie. 

Neste gang var jeg 43 år og ble gravid også da ved første samleie men mistet i uke tolv. Til vanlig bruker jeg spiral, men akkurat da hadde jeg vært singel i over to år og ble sammen med en gammel venn jeg falt for. Han ville beholde, jeg var usikker, ikke minst på forholdet som var ganske nytt. Det er en helt annen historie, men kall det ikke å prøve. Ordet prøve innebærer stor usikkerhet. Dere har sex sammen uten prevensjon, de fleste blir gravid etter en stund. 

Anonymkode: b9b13...c59

[SnartMammaLykke]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Samboer og jeg skulle egentlig sette igang prøvingen for et halvt års tid siden, men det ble utsatt pga. sykdom, men vi håper å  Dette satte likevel igang et eller annet i meg og nå tror jeg at jeg begynner å miste det litt. Jeg gråter flere ganger om dagen, bekymrer meg for at jeg ikke skal klare å bli gravid 24/7 (såpass mye at jeg sliter med å konsentrere meg og det går utover arbeidsoppgaver) og sover dårlig. I tillegg er veldig mange rundt meg gravide og jeg tar meg selv i å unngå dem, som går utover det sosiale livet mitt. Jeg skulle gjerne vært glad på deres vegne, men blir rett og slett kvalm av gravidmagene deres. Å feire jul kunne vært et fint avbrekk, men jeg vet hvor mye foreldrene mine ønsker seg barnebarn og er redd det bare kommer til å gjøre det verre. Pga. korona er det heller ikke så lett å gjøre ting som kunne fått tankene litt bort. 

Hva skal jeg gjøre? En åpenbar løsning er å prøve å få barn snart, men jeg er redd for at jeg bare skal bli enda mer gæren når vi setter i gang med prøvingen på ordentlig. Å gå til psykolog virker litt drastisk. Noen med erfaringer eller tips? 

Anonymkode: 8b79e...dc7

Men å unngå andre venner som er gravide pga sjalusi er bare teit. Har slitt selv med å bli gravid, men man skal ikke unngå venner fordi!

[AnonymBruker]

Det å ha lyst på barn er et sunt tegn. Håper det blir barn på dere til slutt👍 
 

Hilsen ei med baby i magen (termin April) og en 1 åring❤️😁

Anonymkode: 06abc...48e

[AnonymBruker]

Takk for svar! ❤️ Vi er rundt 30 begge to. Planen var egentlig å starte prøvingen etter jul, men vi får se. Det er lavt stoffskifte som er grunnen til at vi måtte utsette prøvingen, og det flyr opp og ned og er umulig å få kontroll på, så jeg er redd for at det kommer til å ta tid før det er trygt å prøve. Håper også at humøret mitt bedrer seg hvis stoffskiftet blir mer stabilt, for sånn her orker jeg ikke å ha det. Men veldig fint å høre at andre også kjenner seg igjen. Skal prøve å kose meg i jula (og ikke begynne å gråte hver gang en julesang nevner baby Jesus).  

Anonymkode: 8b79e...dc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk for svar! ❤️ Vi er rundt 30 begge to. Planen var egentlig å starte prøvingen etter jul, men vi får se. Det er lavt stoffskifte som er grunnen til at vi måtte utsette prøvingen, og det flyr opp og ned og er umulig å få kontroll på, så jeg er redd for at det kommer til å ta tid før det er trygt å prøve. Håper også at humøret mitt bedrer seg hvis stoffskiftet blir mer stabilt, for sånn her orker jeg ikke å ha det. Men veldig fint å høre at andre også kjenner seg igjen. Skal prøve å kose meg i jula (og ikke begynne å gråte hver gang en julesang nevner baby Jesus).  

Anonymkode: 8b79e...dc7

Hva mener du egentlig med "å starte prøvingen"? Har dere ikke sex nå? Bruker dere prevensjon? 

Anonymkode: 45110...d23

[AnonymBruker]

Du er syk, men ikke på den måten at du ikke kan få barn. Jeg ser virkelig ikke problemet. Du er ikke engang i gang med prøvingen!

Tenk heller på at barnet ditt kommer når alle andre er ferdig med fødsel osv, slik at all oppmerksomheten blir rundt deg 🙊

Jeg har mange eldre søsken med barn og syns det er litt ergerlig at jeg er den eneste uten mann og barn, spesielt i jula når alle er samlet. Men til gjengjeld får barna mine mange barnevakter i ungene deres som da er blitt eldre, og de får lov å være de eneste «små» uten å konkurrere med en gjeng andre barn når vi alle treffes til høytider osv. 😘

Anonymkode: 05f24...dd3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva mener du egentlig med "å starte prøvingen"? Har dere ikke sex nå? Bruker dere prevensjon? 

Anonymkode: 45110...d23

Siterer meg selv, siden TS ikke svarer. 

Jeg trodde at "prøving" var for dem som ikke lykkes med å bli gravid ved vanlig seksuell omgang uten bruk av prevensjon. At prøving innebærer litt mer enn bare å ha sex uten prevensjon. Da er det temperaturmålinger, eggløsningskalender osv. 

Det å bare kutte prevensjon, er vel ikke "prøving"? Eller tar jeg feil her? 

Det er også derfor jeg ble litt nysgjerrig på om TS og mannen har vanlig sex nå uten prevensjon? Eller om de av en eller annen merkelig grunn først stopper med prevensjon når de skal "prøve". 

Opplys meg gjerne. 

Anonymkode: 45110...d23

[Jytte]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Siterer meg selv, siden TS ikke svarer. 

Jeg trodde at "prøving" var for dem som ikke lykkes med å bli gravid ved vanlig seksuell omgang uten bruk av prevensjon. At prøving innebærer litt mer enn bare å ha sex uten prevensjon. Da er det temperaturmålinger, eggløsningskalender osv. 

Det å bare kutte prevensjon, er vel ikke "prøving"? Eller tar jeg feil her? 

Det er også derfor jeg ble litt nysgjerrig på om TS og mannen har vanlig sex nå uten prevensjon? Eller om de av en eller annen merkelig grunn først stopper med prevensjon når de skal "prøve". 

Opplys meg gjerne. 

Anonymkode: 45110...d23

Tenker det samme. Å "prøve" høres anstrengende og stressende ut. 

Sex er sex og fører ofte til graviditet. 

[AnonymBruker]

SnartMammaLykke skrev (11 timer siden):

Men å unngå andre venner som er gravide pga sjalusi er bare teit. Har slitt selv med å bli gravid, men man skal ikke unngå venner fordi!

Fordi..?

Anonymkode: 11251...05d

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke bare ha sex uten prevensjon? Og se hvor det ender?

Anonymkode: 9c665...f67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Fordi..?

Anonymkode: 11251...05d

Fordi det er ikke deres skyld at andre ikke er gravide. Fordi det er teit å la egen sjalusi gå ut over andre. Fordi det er veldig barnslig. 

 

Anonymkode: 6d4fe...3c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Fordi det er ikke deres skyld at andre ikke er gravide. Fordi det er teit å la egen sjalusi gå ut over andre. Fordi det er veldig barnslig. 

 

Anonymkode: 6d4fe...3c2

Ok, men du har åpenbart ikke vært i situasjonen hvor du har problemer med å bli gravid og du har null forståelse for hvordan det er. Det er en HELT normal følelse å ha i den situasjonen. Det betyr selvsagt ikke at det er greit å være åpent fiendtlig mot dem, men å ha denne følelsen på innsiden er ingenting å skamme seg over.

Anonymkode: f35e9...a31