Gå til innhold

Er jeg et håpløst psykiatrisk tilfelle?


Fremhevede innlegg

Skrevet

Jeg er en kvinne i midten av 30-årene som har slitt psykisk på ulike måter nesten hele livet. Jeg var innom psykiatrien en kort tur som ungdom, kom tilbake for ca 10 år siden, og har fått oppfølging for psyken på en eller annen måte siden det. Jeg har vært innlagt nærmere 3 år av livet mitt, både noen lange innleggelser på 5-6 mnd og korte på alt fra en dag til et par måneder. 

Jeg har hatt oppfølging/behandling av fastlege, psykolog, psykiater, psykologisk sykepleier/sosionom, både på DPS, akuttpsykiatrisk, ambulante team og i kommunen. Til sammen har jeg hatt nærmere 20 behandlere, i tillegg til alle de jeg har møtt bare få ganger feks under innleggelser. Jeg har fått individuell behandling og gruppeterapi, jeg har prøvd kognitiv og metakognitiv og dialektisk adferdsterapi og jeg vet ikke hva. Jeg har også prøvd alt av medisiner som finnes, og går pdd kun på antidepressiva. Journalen min er lang som et vondt år..

Jeg sliter med tilbakevendende depresjon, generalisert angst, posttraumatisk stress, dissosiasjon, kroniske selvmordstanker, selvskading, spiseforstyrrelser (er frisk fra det, men det kommer lett tilbake i tunge perioder), og jeg har en haug med personlighetsforstyrrelser. Jeg er uføretrygdet og har ikke jobbet siden jeg begynte i behandling. Etter at jeg ble frisk fra spiseforstyrrelsen har jeg fungert bedre i hverdagen, men det går veldig opp og ned og i perioder blir alt tungt og jeg blir suicidal. 

Jeg kjenner at jeg begynner å miste motet, og lurer på om jeg rett og slett aldri kan bli frisk/velfungerende. Jeg har enormt mange sperrer som gjør at jeg sliter med å åpne meg i en behandlingssituasjon, og jeg trenger mye tid for å skape tillit (noe det er vanskelig å få til på DPS med korte timer med lenge i mellom). Hva gjør man når behandler etter behandler uttrykker at de ikke når inn, at de ikke vet hvordan de skal behandle meg, og jeg som følge av dette blir mer og mer skeptisk når jeg møter en ny? Jeg har etter hvert blitt så låst at jeg ikke klarer å fungere i terapirommet, jeg blir kjempedårlig bare av situasjonen. Jeg har også opplevd mange avvisninger fra helsevesenet, der de ikke vil gi meg hjelp (det mest typiske er å bli sendt rett hjem fra akuttinnleggelse uten mer oppfølging).

Jeg tror jeg skjønner litt av hvorfor jeg har blitt syk og hva problemene bunner i, men det er helt uaktuelt for meg å åpne meg opp om det når jeg ikke er i en trygg relasjon med en behandler. Og ingen klarer å lese meg og de hintene jeg kommer med, slik at de selv kan åpne meg opp, om det gav noen mening.. Jeg klarer rett og slett ikke å nyttegjøre meg av terapi, og blir prisgitt det at ting svinger opp og ned og at jeg får en opptur i blant. 

Jeg føler jeg gjør det jeg kan for å bli bedre - jeg tar medisinene mine som jeg skal, jeg har rutiner i hverdagen, jeg bruker tiden min på ting som gir meg noe, jeg møter opp i terapi og tar i mot det jeg blir tilbudt. Jeg ødelegger ikke noe med vilje, men jeg føler meg veldig låst med tanke på å åpne meg opp etter alt jeg har opplevd. Og blir ting for vanskelig, så kobler hele kroppen min ut i dissosiasjon. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med denne tråden, men håpte kanskje at det var noen her som hadde noen gode ord, noen fine historier, noen som har vært i samme situasjon og har tips til hva mer jeg kan gjøre. Jeg har masse ressurser, og har for eksempel mye å gi i et forhold, men det blir ikke noe når situasjonen min er slik som den er.. Er jeg rett og slett et håpløst tilfelle?

Anonymkode: 1e558...d10

  • Liker 3
Videoannonse
Annonse
Skrevet

Nei, du trenger bare riktig behandler regelmessig i lang lang tid. Begynn privat. 

Anonymkode: 8e260...b5e

  • Liker 3
Skrevet
AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Nei, du trenger bare riktig behandler regelmessig i lang lang tid. Begynn privat. 

Anonymkode: 8e260...b5e

Jeg har ikke råd til å betale for behandling, og i tillegg er det problematisk med avstand. Jeg må allerede reise noen mil til behandling på DPS, og skal jeg til et større sted med private så må jeg reise ennå lengre..

Anonymkode: 1e558...d10

Skrevet

Du har prøvd, fått, vært, hatt, gått på, håper og tar imot, men hva gjør du? Hva gir du?

Anonymkode: 646a5...8ea

  • Liker 4
Skrevet

Enig med anonym over. Jeg kom til å tenke på uttrykket ‘when the student is ready, the teacher appears’.

Du må være villig til å gi noe. Selv om det skremmer deg.🍀

Anonymkode: 44215...761

  • Liker 1
Skrevet

Jeg ville nesten bedt om å begynt helt på nytt.. Sett vekk i fra alle satte diagnoser og tatt utgangspunkt i symptomene og stilt spørsmål til hvorfor du føler, handler, reagerer og tenker som du gjør. Vær nysgjerrig på deg slev, hvordan ble det sånn? Hvor kommer sårene dine fra? Vi er ikke bare diagnosene våre, for det er for de alle fleste en ganske forståelig grunn til hvorfor livet ble vanskelig. Alt henger sammen. Du sier du tror du skjønner litt av hvorfor  ting er blitt sånn - det et dit du må inn og grave. Må du bearbeide? Må du snakke igjennom? Må du få støtte, anerkjennelse og bekreftelse?  Det er ikke farlig å åpne seg, men et skritt i riktig retning. Håper du finner vegen. 

Anonymkode: 6a56d...07d

  • Liker 3
Skrevet
AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du har prøvd, fått, vært, hatt, gått på, håper og tar imot, men hva gjør du? Hva gir du?

Anonymkode: 646a5...8ea

Jeg skriver jo litt om det - jeg tar medisinene mine, og prøver så godt jeg kan å bruke tiden min på ting som gjør meg godt. Feks komme meg ut, vere i fysisk aktivitet, gjøre lystbetonte ting. Sitter ikke inne og graver meg ned i det som er sørgelig. 

I terapi så vet jeg ikke helt hva jeg skal gi mer, jeg føler meg som sagt veldig låst, vet ikke hva som er relevant etc. Sliter også med å svare på en del av de spørsmålene jeg får, fordi jeg ikke klarer å finne ordene med en gang. Jeg skulle gjerne gitt mer hadde jeg bare visst hva, og hvis ikke jeg hadde dissosiert så mye når ting blir tøft. Da er det i alle fall umulig å si noe..

Anonymkode: 1e558...d10

Skrevet
AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg ville nesten bedt om å begynt helt på nytt.. Sett vekk i fra alle satte diagnoser og tatt utgangspunkt i symptomene og stilt spørsmål til hvorfor du føler, handler, reagerer og tenker som du gjør. Vær nysgjerrig på deg slev, hvordan ble det sånn? Hvor kommer sårene dine fra? Vi er ikke bare diagnosene våre, for det er for de alle fleste en ganske forståelig grunn til hvorfor livet ble vanskelig. Alt henger sammen. Du sier du tror du skjønner litt av hvorfor  ting er blitt sånn - det et dit du må inn og grave. Må du bearbeide? Må du snakke igjennom? Må du få støtte, anerkjennelse og bekreftelse?  Det er ikke farlig å åpne seg, men et skritt i riktig retning. Håper du finner vegen. 

Anonymkode: 6a56d...07d

Ja, jeg tror jeg skjønner mye av hvorfor jeg har blitt syk. Jeg har opplevd traumer både i barndom og i voksen alder (også etter at jeg begynte i behandling). Men dette ligger veldig gjemt, og jeg blir lett trigget og dissosierer. 

Og de spørsmålene på slutten der - jeg vet ikke. Jeg aner ikke hva jeg trenger. Sånn helt seriøst. Jeg vet ikke om jeg trenger å snakke om det, om jeg bør fokusere på det som er her å nå - jeg har ikke peiling. Det er litt der jeg kanskje trenger hjelp fra behandlere, til å finne ut hvilken retning vi skal gå. Men det ender bare opp med at de sier at de ikke når frem til meg, og sender meg videre til en ny behandler.. Så jeg rekker jo ikke å bli ordenltig kjent med noen og bygge tillit før jeg må begynne på nytt. 

Anonymkode: 1e558...d10

Skrevet

Oj, her kjente jeg meg igjen. Jeg er yngre enn deg, og har ikke like lang fartstid i behandling (ennå), men jeg har også låst meg helt vanvittig og tror jeg aldri kommer til å åpne meg for en behandler slik at jeg får den hjelpen jeg tror jeg trenger. Jeg har en del lignende plager som deg. Jeg har forsøkt forskjellige terapimetoder, og det som har fungert best for meg er ISTDP. Kanskje noen andre psykodynamiske retninger også fungerer, jeg er ikke helt sikker på hvilke andre psykodynamiske retninger som eksisterer. Har lest meg en god del opp, og har også hørt fra andre hvor problemene har grodd seg ganske fast at ISTDP har vært en god erfaring for dem. Nå måtte jeg bytte behandler og jeg fant ingen annen psykodynamisk terapeut etter det, men jeg har et håp om en dag å få en terapeut som kan dette igjen.

Anonymkode: 706db...be8

  • Liker 1
Skrevet

Hei!

Min situasjon ligner i grunn en del på din. Har hatt mye kontakt med psykiatrien, lange innleggelser, prøvd alskens terapier osv. Traumatisk barndom, vanskelig med å stole på (vansker? Umulig!). :P 

Men nå har jeg håp. Så jeg vil dele hva jeg har oppdaget om meg selv, og så sier jeg ikke at det gjelder deg, men kan jo vere noe å tenke over. Jeg innser at jeg har OCD, jeg skal akkurat til å starte behandling for det også. Dette er noe som aldri har vært tatt opp før, og jeg har måtte overbevise behandleren jeg har hatt i mange år om at det er det, for å få henvisning videre. 

OCD er veldig misforstått. Mennesker tror det handler om perfeksjonisme og overdreven vasking. Og joda, det handler om det, også. Men så mye mer. Tvangstanker og tvanghandlinger kan feste seg på alt. F.eks det å ikke åpne seg i terapirommet. Jeg har holdt tilbake så mye, tenkt at jeg kan ikke åpne meg før det er "rett". Alltid trodd at det handler om relasjonstraumer og tilknytningsvansker. Men innser at det har handlet om en tvangstanke om at det måtte være rett før jeg åpnet meg. Samme med alle ting som jeg var for "deprimert" for å gjøre. Jeg har vært for opptatt med å finne ut om det var "rett" eller føltes "rett" å gjøre noe. 

Selvsagt mye mer, men tenkte bare dele det kort i tilfelle det var noe som kunne passe deg også. Jeg sier ikke at det er sånn. Jeg bare skriver det fordi jeg skulle ønske noen hadde skrevet det til meg for 5 år siden når jeg skrev slike poster på dette forumet. 

Selv er jeg nå 34, har nettopp begynt å studere, og jeg har et håp om at livet skal bli bra. Det er utrolig sårt og vanskelig med tanke på de krenkelsene jeg har opplevd i systemet, ulovlig bruk av tvang osv. Det er vanskelig å leve med at man har erfart den siden av samfunnet som så få i det hele tror at eksisterer. Men jeg håpar at jeg kan lære meg å leve med det. Traumeterapien som jeg liksom har fått i mange år, har jo ikke funket fordi det bare har vært tvangshandlinger egentlig, spurt om ekstremt mye bekreftelser osv. Men har håp nå om at hvis jeg får riktig behandling kan jeg gjøre skikkelig traumeterapi etterpå. 

Det er håp for deg. Du er ikke et håpløst tilfelle. Og det du har gående for deg er at du er smart, reflektert og velformulert. Men din skepsis til å få hjelp ødelegger for deg, for det er klart de ikke kan hjelpe deg når de ikke får komme inn. 

Jeg heier så utrolig på deg. Du fortjener et godt liv for DIN del. Og det er mulig. 

Anonymkode: 8898d...484

  • Liker 3
Skrevet

Forresten: dette med å ikke vite hva jeg trenger det kjenner jeg meg ekstremt igjen i. Trodde det var pga at jeg manglet en identitet pga masse traumer. Nå innser jeg at det er tvang. Jeg prøver å finne det riktige svaret på hva jeg føler eller tenker. Spør noen meg hva jeg føler og jeg kjenner etter forsvinner det helt. Jeg føler meg dissosiert hele tiden, og er svært bevisst på at kroppen kjennes feil og rar. 

Anonymkode: 8898d...484

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja, jeg tror jeg skjønner mye av hvorfor jeg har blitt syk. Jeg har opplevd traumer både i barndom og i voksen alder (også etter at jeg begynte i behandling). Men dette ligger veldig gjemt, og jeg blir lett trigget og dissosierer. 

Og de spørsmålene på slutten der - jeg vet ikke. Jeg aner ikke hva jeg trenger. Sånn helt seriøst. Jeg vet ikke om jeg trenger å snakke om det, om jeg bør fokusere på det som er her å nå - jeg har ikke peiling. Det er litt der jeg kanskje trenger hjelp fra behandlere, til å finne ut hvilken retning vi skal gå. Men det ender bare opp med at de sier at de ikke når frem til meg, og sender meg videre til en ny behandler.. Så jeg rekker jo ikke å bli ordenltig kjent med noen og bygge tillit før jeg må begynne på nytt. 

Anonymkode: 1e558...d10

Traumer er vondt, både de emosjonelle sårene det skaper og minnene/følelsene som sitter igjen. Du skriver at du lett blir trigget og dissosierer. Det kan være viktig å jobbe med nettopp det, hvorfor trigger det, hva trigger det, hvordan kan du gjenkjenne triggere og lære deg hvordan du kan håndtere diverse triggere uten å dissosiere og føle deg dårlig. Da er kanskje det å jobbe seg igjennom sårene/ traumene du har en veg å gå. 

Anonymkode: 6a56d...07d

Skrevet

For meg ble det en vei inn å legge de værste tingene litt til side. Og så forsøke å lirke p jobbe med problemer som var mer oppe i dagen og hver dag. Jeg mener, om det er som meg så føler jeg ofte alt jeg er er en haug psykiske greier som ikke funker. Og dermed er det mange lag og alvorlighetsgrader på det som ikke funker. Jeg sliter også veldig med tillitt,( har jeg lært he he) Lettere da å ikke gå for de dypeste greiene i terapi, ,men se på noe som kan være overkommelig å prate om å fikse som kan gjøre hverdagen og forholdet til andre enklere.

Jeg har gått mange år i terapi. Forste gang var jeg 12 år. Den nå siste så meg så godt. Eller var det jeg som så meg selv ? Jeg nevnte så vidt noe rundt det verste og sa jeg ikke kan forholde meg til det. Avsluttet terapi og skal nå i teorien jobbe videre selv. Mulig jeg aldri skal i terapi igjen ? Det vil si jeg aldri får sagt noe "det verste".  Jeg kan på ett vis slå meg til ro med det. Fordi jeg ser at det viktige er at jeg har sett på og forstått mange av de andre problemene. 

Min psykolog sa også : jeg slipper ikke inn !!. Det fikk meg til å holde kjeft og lytte. Jeg var mest opptatt av å fortelle. Jeg kunne nærmest snakket til en vegg. For hennes tilbakemeldinger... vel, jeg var så i mitt og hadde så behov for å fortelle.. Behov for at noen hørte min smerte.

Uff dette skulle ikke bli ett: gjør slik innlegg. Men for meg da ble det en vei til ett bedre liv å løse det som løses kan og Ikke alltid gå for å snakke om og behandle det vanskligste.  Og prøve få ett liv som fungerte godt nok. Samt prøve godta det som begrenser meg. Veldig vanskelig.

Anonymkode: 128ca...424

  • Liker 2
Skrevet

En ting som er sikkert er at terapi ikke hjelper om man ikke åpner seg 100% og er helt ærlig og åpen. 
psykologer tar ikke hint, så du må være direkte og si hva du tenker. 
du kan også si at du sliter med å åpne deg da du føler deg som en kasteball mellom behandlere, og at du er avhengig av å vite at den relasjonen dere har blir en stund, og ikke avsluttes og du må bytte igjen. Det kan du fint si. 
hvem har gitt deg alle disse diagnosene?? 
mest sannsynlig har du ikke 10 psykiatriske diagnoser, men symptomene du har går under en eller to diagnoser, så det må du rydde opp i. 
medisiner kan også gjøre deg verre. 
mitt råd er å starte på null 
 

Anonymkode: 3d62d...967

  • Liker 2
Skrevet

Søk deg til en privatpraktiserende psykolog med refusjonsavtale. Da betaler du det samme som på dps. Min erfaring er at privatpraktiserende kan ha en lengrevarende terapi enn dps. Og for min del har det vært godt å vite at vi har "all verdens" tid. 

Ved oppstart tenker jeg det er lurt å ikke legge alt på bordet når det kommer til diagnoser. Rett og slett fordi behandlere tar andres ord for god fisk, og det er ikke alltid riktig. Selv har jeg hatt fem forskjellige diagnoser, de fleste av dem feil, men "forlenget" av psykologer som har avløst en tidligere behandler. Start med blanke ark og la ny behandler gjøre seg opp sin egen mening. 

Så bør målet for terapien i første omgang være funksjon. Hva trenger du for å fungere på ønsket nivå? Hvor butter det i hverdagen? Etterhvert som tilliten vokser kan du/dere grave dypere. Si gjerne i starten at du trenger god tid og hvorfor. 

Til slutt vil jeg anbefale EMDR-terapi mot traumer. Det er en helt utrolig opplevelse å kjenne at man "rydder" i hjernen. Jeg har gått i mye forskjellig terapi, men ingen ting har virket så godt som Emdr. 

Anonymkode: 89ed6...fe6

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (15 timer siden):

En ting som er sikkert er at terapi ikke hjelper om man ikke åpner seg 100% og er helt ærlig og åpen. 
psykologer tar ikke hint, så du må være direkte og si hva du tenker. 
du kan også si at du sliter med å åpne deg da du føler deg som en kasteball mellom behandlere, og at du er avhengig av å vite at den relasjonen dere har blir en stund, og ikke avsluttes og du må bytte igjen. Det kan du fint si. 
hvem har gitt deg alle disse diagnosene?? 
mest sannsynlig har du ikke 10 psykiatriske diagnoser, men symptomene du har går under en eller to diagnoser, så det må du rydde opp i. 
medisiner kan også gjøre deg verre. 
mitt råd er å starte på null 
 

Anonymkode: 3d62d...967

Helt siden jeg ble obs på det (for mange år siden) har jeg fortalt om at jeg sliter med å åpne meg, og sier også hva slags type spørsmål det er vanskelig for meg å svare på. Men det med å ikke klare å åpne seg, stenge av, ha sperrer, er jo en del av mitt symptombilde og slettes ikke uvanlig når man har traumelidelser. Men det er kanskje ikke vanlig å være SÅ lukket, siden jeg sliter med å komme videre i terapi. 

Det jeg skriver i HI er ikke diagnosene mine, men litt mer hva jeg sliter med. Jeg har totalt 4 diagnoser, i tillegg til jeg har hatt en på spiseforstyrrelsen som nå er borte. Medisinen jeg går på nå har god effekt. 

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Søk deg til en privatpraktiserende psykolog med refusjonsavtale. Da betaler du det samme som på dps. Min erfaring er at privatpraktiserende kan ha en lengrevarende terapi enn dps. Og for min del har det vært godt å vite at vi har "all verdens" tid. 

Ved oppstart tenker jeg det er lurt å ikke legge alt på bordet når det kommer til diagnoser. Rett og slett fordi behandlere tar andres ord for god fisk, og det er ikke alltid riktig. Selv har jeg hatt fem forskjellige diagnoser, de fleste av dem feil, men "forlenget" av psykologer som har avløst en tidligere behandler. Start med blanke ark og la ny behandler gjøre seg opp sin egen mening. 

Så bør målet for terapien i første omgang være funksjon. Hva trenger du for å fungere på ønsket nivå? Hvor butter det i hverdagen? Etterhvert som tilliten vokser kan du/dere grave dypere. Si gjerne i starten at du trenger god tid og hvorfor. 

Til slutt vil jeg anbefale EMDR-terapi mot traumer. Det er en helt utrolig opplevelse å kjenne at man "rydder" i hjernen. Jeg har gått i mye forskjellig terapi, men ingen ting har virket så godt som Emdr. 

Anonymkode: 89ed6...fe6

Jeg har hittil kun hatt behandlere i det offentlige. De vet jo da om diagnosene på forhånd, men har mange ganger opplevd at disse har blitt endret, at noen er uenige og vil utrede meg for andre ting. Noen fokuserer ikke så mye på diagnosene heller, opplever vel heller at det er de som møter meg i akuttpsykiatrien som fokuserer på dette, og ikke de behandlerne jeg har hatt over en periode. Privat psykolog (også med avtale) er ikke aktuelt for meg pga reiseavstand. 

Det eneste som behandling har hatt effekt på for meg er som støtte i de verste periodene, få snakke om akkurat det som er vanskelig der og da. Det kan hjelpe å få ut litt gruff når ting er tøft. Men disse periodene kommer tilbake ganske ofte, og det beste må jo være å klare å jobbe med det underliggende slik at de ikke kommer like ofte, eller helst ikke i det hele tatt.

Jeg vil takke for mange fine svar i denne tråden ❤️ 

Anonymkode: 1e558...d10

Gjest byråkrati
Skrevet

Det finnes ikke noen eller noe der ute som vil hjelpe deg. Det virker som om du søker etter noe sånt og håper det skal hjelpe, men det finnes ikke. Det eneste du har er deg selv og hva du kan leve med. Det kommer et punkt der man må innse at livet kan være jævlig og at man har det jævlig, og at man må finne en måte å ha det ok med seg selv og eget liv på. Det er ingen som vil si de riktige ordene eller vise deg den riktige veien. Spørsmålet du burde stille deg selv er; er du villig til å forsøke finne en måte å være ok med deg selv og eget liv på? Er du ok med å måtte stole på deg selv og kanskje aldri få den annerkjennelsen og nærheten du ønsker fra et annet menneske? Er du ok at det hullet som menensker nær deg påførte deg, vil kanskje aldri fylles. At når alt kommer til alt, er det bare dine egne tanker som kan fylle hullet og være den personen du trenger at noen er for deg. Er det noe du er villig til å jobbe for at du kan bli for deg selv?

 

  • 5 år senere...
AnonymBruker
Skrevet

Er du her fortsatt TS? Det første jeg tenkte var feil diagnose. 

Anonymkode: 1d1df...9d0

AnonymBruker
Skrevet

Har du prøvd å jobbe med kroppen, og å skape deg et trygt sted? Kunnskap/psykoedukasjon og samtale-terapi funker ikke så lenge du lever med et intenst uregulert nervesystem. Yoga, mindfulness, lære å tåle følelser, være tilstede i øyeblikket kunne kanskje hjulpet?

Anonymkode: db46d...4b0

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...