Hvordan komme seg gjennom traume?

[AnonymBruker]

Jeg snakket med noen fagfolk i går og de mener jeg er gjennom en traume. Jeg har mistet to veldig nære personer som har død av sykdom. Jeg føler jeg har det greit, men samtidig har jeg det ikke akkurat bra. Jeg klarer ikke ta stilling til så mye lenger. Noen ganger kunne jeg ønske at jeg hadde noen som kunne tatt noen valg for meg. Feks å bare flytte hjem litt, jeg klarer ikke bestemme meg for å gjøre det selvom jeg vil. Jeg klarer ikke lese til eksamen. Tenker hele dagen at jeg skal komme igang med å lese, men noe sperrer. Jeg bare klarer ikke. Jeg sitter bare i en stol hele dagen og gjør ingenting. Jeg bare orker ikke. Dagen bare går. Det føles helt utholdelig. 

Jeg følte jeg greide meg veldig bra etter første dødsfall, men så kom den andre og da stoppa alt bare helt opp. I dag skulle jeg ukeshandle, men istede kjøpe jeg bare noe dopapir og sjokoladetrøfler. 

Ikke klarer jeg å åpne meg til noen heller. Jeg har så dårlig erfaring med det. Folk bare trekker seg unna. Folk er vell redd for å si noe feil. Jeg ser ikke så mye lys i dette. Alt jeg tenker på at jeg kommer til å miste fler før det er min tur til å dø. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette. 

Anonymkode: c5906...87e

[AnonymBruker]

Fastlege -> henvisning til psykolog.

Anonymkode: 17992...e4e

[AnonymBruker]

Jeg tenker at her må det ligge noe mer bak enn traume pga to dødsfall grunnet sykdom. Ikke missforstå, det er ille nok det, men det er jo noe vi stadig opplever igjennom livet, og må bare leve med. Hvis det er noe mer som ligger under, så må du til fastlegen og be om henvisning til psykolog. Men da må du også åpne deg og fortelle hva problemet ditt er. 

Jeg kan skjønne at man får traumer hvis man mister et barn, eller noen nære og kjære i alvorlige ulykker eller drap, og trenger psykologhjelp da. Men ikke etter et vanlig dødsfall. Da ville ihvertfall psykriatrien være mye mer belastet, så det går ikke. Jeg tror heller ikke man blir vurdert engang om dødsfall etter sykdom er grunn til henvisning til psykolog.

Anonymkode: 6ae3c...980

[AnonymBruker]

Det blir bedre etterhvert, men det tar nok tid og kanskje du trenger litt hjelp på veien. Jeg mistet faren min brått når han var på ferie, han var ikke gammel. Jeg kjenner også andre som har mistet barn, søsken og foreldre i ung alder. Man kommer seg igjennom det, men man må sørge og slippe det ut ❤️ Slik du beskriver deg selv nå er nok ganske normal reaksjon. Jeg var helt fjern etter jeg mistet faren min og alt stoppet opp. Det var vondt og rart å se alle andres liv gå som normalt. Men litt og litt ble det bedre. 

Anonymkode: 21e4b...790

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tenker at her må det ligge noe mer bak enn traume pga to dødsfall grunnet sykdom. Ikke missforstå, det er ille nok det, men det er jo noe vi stadig opplever igjennom livet, og må bare leve med. Hvis det er noe mer som ligger under, så må du til fastlegen og be om henvisning til psykolog. Men da må du også åpne deg og fortelle hva problemet ditt er. 

Jeg kan skjønne at man får traumer hvis man mister et barn, eller noen nære og kjære i alvorlige ulykker eller drap, og trenger psykologhjelp da. Men ikke etter et vanlig dødsfall. Da ville ihvertfall psykriatrien være mye mer belastet, så det går ikke. Jeg tror heller ikke man blir vurdert engang om dødsfall etter sykdom er grunn til henvisning til psykolog.

Anonymkode: 6ae3c...980

Ikke nødvendigvis! Dødsfall kan gi traumer, og det uansett hva som er dødsårsaken! Og joda, man kan fint få en henvisning til psykolog pga dødsfall! Slutt å uttale deg om ting du åpenbart vet alt for lite om!

Anonymkode: 24f2e...72f

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tenker at her må det ligge noe mer bak enn traume pga to dødsfall grunnet sykdom. Ikke missforstå, det er ille nok det, men det er jo noe vi stadig opplever igjennom livet, og må bare leve med. Hvis det er noe mer som ligger under, så må du til fastlegen og be om henvisning til psykolog. Men da må du også åpne deg og fortelle hva problemet ditt er. 

Jeg kan skjønne at man får traumer hvis man mister et barn, eller noen nære og kjære i alvorlige ulykker eller drap, og trenger psykologhjelp da. Men ikke etter et vanlig dødsfall. Da ville ihvertfall psykriatrien være mye mer belastet, så det går ikke. Jeg tror heller ikke man blir vurdert engang om dødsfall etter sykdom er grunn til henvisning til psykolog.

Anonymkode: 6ae3c...980

Det er lidelsestrykk og nedsatt funksjon som eventuelt gir rett på helsehjelp, ikke nødvendigvis hendelsen i seg selv.

 

Endret 7. desember 2020 av Uatskillelig

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ikke nødvendigvis! Dødsfall kan gi traumer, og det uansett hva som er dødsårsaken! Og joda, man kan fint få en henvisning til psykolog pga dødsfall! Slutt å uttale deg om ting du åpenbart vet alt for lite om!

Anonymkode: 24f2e...72f

Et dødsfall kan gi traume. Men som regel får man tilbud om sorgterapi først hvis man trenger det. Er det f.eks ulykker man er vitne til, drap eller lignende får man ofte tilbud om krisehjelp. Når man ikke klarer å komme seg ut av sorgen så henvises det videre til psykolog. 

Jeg tror man skal være litt forsiktig med å sykeliggjøre sorg i mange situasjoner. Det er visse "kriterier" som må oppfylles for at det kan kalles traumatisk, det samme med traume. Det Ts beskriver er normale reaksjoner på noe veldig vondt og smertefullt, men også veldig normalt, men kan selvsagt også utvikle seg til noe mer. Ikke sikkert Ts skriver alt her inne heller for det jeg vet, nå tar jeg bare utgangspunkt i det som står her. 

Anonymkode: 21e4b...790

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.12.2020 den 0.51):

Et dødsfall kan gi traume. Men som regel får man tilbud om sorgterapi først hvis man trenger det. Er det f.eks ulykker man er vitne til, drap eller lignende får man ofte tilbud om krisehjelp. Når man ikke klarer å komme seg ut av sorgen så henvises det videre til psykolog. 

Jeg tror man skal være litt forsiktig med å sykeliggjøre sorg i mange situasjoner. Det er visse "kriterier" som må oppfylles for at det kan kalles traumatisk, det samme med traume. Det Ts beskriver er normale reaksjoner på noe veldig vondt og smertefullt, men også veldig normalt, men kan selvsagt også utvikle seg til noe mer. Ikke sikkert Ts skriver alt her inne heller for det jeg vet, nå tar jeg bare utgangspunkt i det som står her. 

Anonymkode: 21e4b...790

Selvom det var sykdom, så skjedde dette veldig veldig brått og de begge sto meg veldig nære. 
 

det er ikke jeg som sier selv at jeg er i traume, det er en fagmann som jeg snakket med dette om av en tilfeldighet. Jeg har ikke skrevet alt her nei. Og det behøver jeg ikke heller 

TS

Anonymkode: c5906...87e

[Gjest supernova_87]

Huff, dette høres utrolig vondt og tungt ut. Men jeg vil si en ting: du greide å åpne deg litt her. Og neida, vi er fremmede, og ikke en nær person, men det er da noe: DU klarte det. ❤️

Å oppleve at noen som står en nær er utrolig tungt, og det kan være spesielt vanskelig å handtere når dødsfallet kommer brått. Man har liksom ikke forberedt seg. Ikke at sorgen er mindre når den kommer gradvis, men opplever ikke det samme sjokket. 

Det sies at for at sorg ikke skal bli komplisert og vare ekstra lang tid er det viktig å kunne veksle mellom sorgarbeid og vanlig hverdag. Gå inn og ut av sorgen. Dette er likevel ikke noe man skal gjøre "riktig". Det er viktig å ta vare på seg selv, og det er ganske vanlig at man ikke greier så mye, at livet mister sin vanlige kvalitet og ting virker meningsløst. 

Som voksen er det ikke sånn at noen bestemmer over oss, vi bestemmer over oss selv. Ser du for deg at du kan være den voksenpersonen som bestemmer for deg? Jeg vet at noen har nytte av å se på seg selv både som barn og voksen, og så greie å være den voksne som bestemmer "nå flytter jeg hjem en liten stund", og passer på barnet i seg. 

Synes du er tøff som skriver her. Det er bra å be om støtte. Det går an å snakke med mennesker rundt deg som du vet er sånne tøffe som tåler å snakke om litt av hvert, og noen ganger kan det være godt å ringe til fremmede på krisetelefoner. 

Sender deg masse varme tanker. Dette er en tung tid for deg, du er helt normal som reagerer, og det er klart at livet er mørkt og tungt nå. Men du trenger ikke være alene med det. ❤️ 

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (På 7.12.2020 den 20.49):

Jeg tenker at her må det ligge noe mer bak enn traume pga to dødsfall grunnet sykdom. Ikke missforstå, det er ille nok det, men det er jo noe vi stadig opplever igjennom livet, og må bare leve med. Hvis det er noe mer som ligger under, så må du til fastlegen og be om henvisning til psykolog. Men da må du også åpne deg og fortelle hva problemet ditt er. 

Jeg kan skjønne at man får traumer hvis man mister et barn, eller noen nære og kjære i alvorlige ulykker eller drap, og trenger psykologhjelp da. Men ikke etter et vanlig dødsfall. Da ville ihvertfall psykriatrien være mye mer belastet, så det går ikke. Jeg tror heller ikke man blir vurdert engang om dødsfall etter sykdom er grunn til henvisning til psykolog.

Anonymkode: 6ae3c...980

Jeg synes det er viktig å tenke seg om hva man skriver i tråder der mennesker som har det vanskelig har bedt om støtte og råd. Noen ganger så kan man reflektere rundt "har jeg egentlig kompetansen til å snakke om dette" eller "er dette nyttige innspill". 

Å spekulere i hva som ligger bak TS sin sorg er unyttig og frekt. Sorg er fullstendig normalt uten at man trenger psykologhjelp. Selv om mange trenger også det. Bråe dødsfall kan gi sjokkreaksjoner, og det er helt normalt å ikke bare leve videre som om ingenting har skjedd, tvert i mot høres det nokså uvanlig ut. Vi vet heller ingenting om hvordan disse har dødd, og det skal vi heller ikke grave og spørre om. Nå snakker ikke TS om komplisert sorg, men fagkunnskapen på området sier dessuten at komplisert sorg oppstår mye oftere ved bråe dødsfall og særlig ved død ved selvmord. 

Tenk deg litt om før du spekulerer rundt andres smerte. Det er unyttig, og potensielt ødeleggende. 

[etnavn]

Rainstorm skrev (3 minutter siden):

Jeg synes det er viktig å tenke seg om hva man skriver i tråder der mennesker som har det vanskelig har bedt om støtte og råd. Noen ganger så kan man reflektere rundt "har jeg egentlig kompetansen til å snakke om dette" eller "er dette nyttige innspill". 

Å spekulere i hva som ligger bak TS sin sorg er unyttig og frekt. Sorg er fullstendig normalt uten at man trenger psykologhjelp. Selv om mange trenger også det. Bråe dødsfall kan gi sjokkreaksjoner, og det er helt normalt å ikke bare leve videre som om ingenting har skjedd, tvert i mot høres det nokså uvanlig ut. Vi vet heller ingenting om hvordan disse har dødd, og det skal vi heller ikke grave og spørre om. Nå snakker ikke TS om komplisert sorg, men fagkunnskapen på området sier dessuten at komplisert sorg oppstår mye oftere ved bråe dødsfall og særlig ved død ved selvmord. 

Tenk deg litt om før du spekulerer rundt andres smerte. Det er unyttig, og potensielt ødeleggende. 

Veldig bra innlegg, enig i alt du skriver her. Det er enkelt å slenge utav seg noen kommentarer på nett, og flere burde spørre seg om nettopp disse spørsmålene du nevner. Det kan forsåvidt gjelde i virkeligheten og; når noen åpner seg om noe vanskelig, må man først spørre seg selv: "Skal jeg innta en rådgivende rolle her, eller skal jeg simpelthen bare lytte."

Ts, skjønner at du har det vanskelig. Når dagligdagse gjøremål blir uoverkommelige oppgaver, er det tydelig at du er sterkt preget av hendelsene. Jeg har også vært på butikken og kommet hjem med noe helt annet enn det jeg skulle ha, fordi det var umulig å tenke klart, så skjønner godt hva du mener med akkurat det. Min erfaring er at det passerer, og normaliserer seg etter en tid - noen måneder, kanskje et år, alt ettersom størrelsen på traume, så vil "hjernetåken" lette igjen. Og mitt aller beste råd for å komme seg gjennom traumer er å gi seg selv rom for å sørge - du har lov til å sørge, savne og lengte - og gjøre de tingene man har lyst til en god stund. Vær litt egoistisk, gi følelsene plass og gjør ting som får deg til å føle deg god og trygg, sunn og sterk. Vær stolt av deg selv når du gråter, for da gir du rom for følelsene dine. Og si til deg selv at nå vil det være sånn som dette en stund, men du er sterk nok til å komme deg igjennom dette.