Jeg har plutselig blitt så sint

[AnonymBruker]

2020 har vært et tøft år for meg og familien. Lang historie kort: Flytting, oppussing, en 3åring under utredning på BUP, covid 19, svangerskap, fødsel, fødselsdepresjon, fysiske helseplager etter fødsel, stort søvnunderskudd, økonomiproblemer. 

Jeg og samboer har alltid snakket godt sammen og støttet hverandre, men nå i høst har alt bare gått til h****. Pga min helsetilstand etter fødsel har han tatt MYE ansvar for babyen, og det har vært en stor sorg for meg. Jeg er også i ferd med å miste melka da babyen ikke vil ta pupp. Jeg føler han bare har tatt over alt, og tross mine utallige forsøk på å få han til å støtte meg, oppmuntre og hjelpe meg til å mestre selve livet igjen, så ender det opp med at han bare tar over. Selvbildet er på bunn og jeg klarer ikke å se noe særlig lys i tilværelsen lenger.  Jeg sier fra en og to og tre ganger, jeg gråter og har bønnfalt både han og DPS / helsestasjon om mer hjelp, men opplever at jeg ikke blir hørt. Dps sier jeg har moderat til alvorlig depresjon, og at vi skal snakkes om medisinering etter jul. Det føles som en evighet til. 

Frustrasjonen har økt og i den siste tiden har det endt med skriking fra min side, jeg har kastet ting på han og slått han. Det eskalerer hele tiden, og det diskuteres mye over hodet på baby. Jeg har noen dager stengt meg inne i kjelleren og ikke sett barna en hel dag. 

Dette skremmer meg og jeg kjenner ikke meg selv igjen. Jeg er så trist over alt jeg mister med babyen og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har selv vokst opp med en sint mamma, og det preger meg den dag i dag, men jeg har aldri opplevd å være sint på denne måten selv. Jeg er så skuffet over meg selv. 

Jeg føler meg så ensom, og vet ikke hvem jeg skal snakke med. Så da skriver jeg her. Noen gode råd / strategier før hele familielivet vårt rakner fullstendig? 

Anonymkode: bf442...229

[AnonymBruker]

Først og fremst sender jeg en klem til deg❤️ Det er ikke lett å stå i en slik situasjon. Jeg har selv vært i den situasjonen at jeg var så nede at sinne var min eneste reaksjon når jeg følte meg utilstrekkelig som mor og partner og det er ikke en god følelse. 
Hvorfor vil dps vente til etter jul med medisiner? Har du noen mulighet til å får hjelp i hjemmet en stund? Slik så både du og partner kan få litt tid? Er dere ærlige med omgivelsene deres om hvordan ting er? 
 

Anonymkode: ddbf5...85c

[Silva Pluvialis]

Gode tanker sendes din vei. ❤️❤️

Jeg lurer også på hvorfor DPS ønsker å vente med medisiner til etter jul? Har de mulighet til å fremskynde det om det er av ditt ønske? 
 

 

[AnonymBruker]

Takk for klem ❤.

 

Det er fordi jeg har en umedisinert adhd i bunn som også er oppdaget nå midt i fødselsdepresjonen. Jeg er 34 år og har levd helt til nå uten å vite at jeg har det. Så de ønsker å se på om det er antidepressiva eller adhd-medisin som er veien å gå, men for å finne ut av det trengs det dobbeltime og da er det ikke ledig før etter jul. Får kun 45 minutt samtale i desember. Jeg begynner å bli helt desperat 😥. Har så mange mennesker rundt meg, men ingen jeg føler jeg kan snakke helt åpent med. Føler meg så alene i verden. Og skremt over at jeg har dette sinnet i meg som attpåtil kan utøve vold. For bare noen måneder siden ville folk ha betegnet meg som konfliktsky. 

Anonymkode: bf442...229

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Først og fremst sender jeg en klem til deg❤️ Det er ikke lett å stå i en slik situasjon. Jeg har selv vært i den situasjonen at jeg var så nede at sinne var min eneste reaksjon når jeg følte meg utilstrekkelig som mor og partner og det er ikke en god følelse. 
Hvorfor vil dps vente til etter jul med medisiner? Har du noen mulighet til å får hjelp i hjemmet en stund? Slik så både du og partner kan få litt tid? Er dere ærlige med omgivelsene deres om hvordan ting er? 
 

Anonymkode: ddbf5...85c

Dessverre ingen hjelp å få. Begges foreldre er i full jobb og er opptatt med sitt, våre søsken og nære venner har små barn og masse jobb på egen kant. 

Anonymkode: bf442...229

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Takk for klem ❤.

 

Det er fordi jeg har en umedisinert adhd i bunn som også er oppdaget nå midt i fødselsdepresjonen. Jeg er 34 år og har levd helt til nå uten å vite at jeg har det. Så de ønsker å se på om det er antidepressiva eller adhd-medisin som er veien å gå, men for å finne ut av det trengs det dobbeltime og da er det ikke ledig før etter jul. Får kun 45 minutt samtale i desember. Jeg begynner å bli helt desperat 😥. Har så mange mennesker rundt meg, men ingen jeg føler jeg kan snakke helt åpent med. Føler meg så alene i verden. Og skremt over at jeg har dette sinnet i meg som attpåtil kan utøve vold. For bare noen måneder siden ville folk ha betegnet meg som konfliktsky. 

Anonymkode: bf442...229

Men hvis du er så dypt deprimert vil ikke Ritalin hjelpe deg. Jeg har selv en mann med adhd, og ja, medisiner kan hjelpe til å få orden i en kaotisk hverdag, men de vil ikke få deg ut av depresjonen. Har du mulighet til å ringe dps i morgen og be om en akuttime? Evnt fastlegen din? 
har du snakket med foreldrene dine om det da? Ville det hjulpet om de kom? Moren min måtte ta ut ferie noen dager for å hjelpe meg da det sto på som verst her. Jeg var på randen av sammenbrudd og så ikke opp eller ned på verden. At mamma kom og tok over noen dager gjorde at jeg kunne loggene senga og sove sammenhengende i tre døgn. Det hjalp for meg. 

Anonymkode: ddbf5...85c

[Rant]

Du er deprimert og trenger å snakke med en terapeut. Kontakt fastlegen. 

[lillevill]

Snakk med en psykolog. Like greit å starte nå for det tar tid å bli bedre. Men bedre blir du.

Sinnet er jo en naturlig del av deg, men det hørest ut som du trenger å regulere følelsene bedre, og komme over fortiden og det glansbildet du ville skape. Å få barn er tøft, og 2020 har vært et drittår. Tenk heller på det fantastiske dere har fått, et nydelig barn. Du har skapt det barnet med mannen og  det er helt fantastisk gjort. Bare det er en seier. 

Hva med å stå opp i dag og tenke at du har seiret? Legg bak deg det som ikke ble som du ville. Og ta kontakt med en terapaut, for du er ressurssterk og det er en luksus du fortjener.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

2020 har vært et tøft år for meg og familien. Lang historie kort: Flytting, oppussing, en 3åring under utredning på BUP, covid 19, svangerskap, fødsel, fødselsdepresjon, fysiske helseplager etter fødsel, stort søvnunderskudd, økonomiproblemer. 

Jeg og samboer har alltid snakket godt sammen og støttet hverandre, men nå i høst har alt bare gått til h****. Pga min helsetilstand etter fødsel har han tatt MYE ansvar for babyen, og det har vært en stor sorg for meg. Jeg er også i ferd med å miste melka da babyen ikke vil ta pupp. Jeg føler han bare har tatt over alt, og tross mine utallige forsøk på å få han til å støtte meg, oppmuntre og hjelpe meg til å mestre selve livet igjen, så ender det opp med at han bare tar over. Selvbildet er på bunn og jeg klarer ikke å se noe særlig lys i tilværelsen lenger.  Jeg sier fra en og to og tre ganger, jeg gråter og har bønnfalt både han og DPS / helsestasjon om mer hjelp, men opplever at jeg ikke blir hørt. Dps sier jeg har moderat til alvorlig depresjon, og at vi skal snakkes om medisinering etter jul. Det føles som en evighet til. 

Frustrasjonen har økt og i den siste tiden har det endt med skriking fra min side, jeg har kastet ting på han og slått han. Det eskalerer hele tiden, og det diskuteres mye over hodet på baby. Jeg har noen dager stengt meg inne i kjelleren og ikke sett barna en hel dag. 

Dette skremmer meg og jeg kjenner ikke meg selv igjen. Jeg er så trist over alt jeg mister med babyen og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har selv vokst opp med en sint mamma, og det preger meg den dag i dag, men jeg har aldri opplevd å være sint på denne måten selv. Jeg er så skuffet over meg selv. 

Jeg føler meg så ensom, og vet ikke hvem jeg skal snakke med. Så da skriver jeg her. Noen gode råd / strategier før hele familielivet vårt rakner fullstendig? 

Anonymkode: bf442...229

Jeg blir alvorlig bekymret for deg når du skriver at du gjemmer deg i kjelleren en hel dag, slår samboer og skriker. Dette må opphøre umiddelbart, for det som skjer nå, er at det er vold i hjemmet. Kan du flytte ut noen uker uten barna? Du må også fortelle dette til psykologen din,  for du trenger hjelp i dag. Du kan ikke vente. Hvordan du har det, har drevet deg langt over streken. Sånn vil du sikkert ikke ha det, og det er sikkert ikke deg heller. Føler så veldig med deg❤️. Men barna dine kommer først, og derfor må du ta ansvar. Dette er veldig alvorlig- jeg tror du har alvorlig fødselsdepresjon, og kanskje du trenger å legges inn? Jeg tror heller ikke du har fortalt alt til hjelpeapparatet , for hadde du det, ville de sendt bekymringsmelding til bv.

vet det ikke er ønskelig å dra fra far og barn, men sånn det er nå, er det eneste midlertidige løsning. Du må skjerme barna fra din egen atferd, og du må få hjelp for en depresjon som ikke er din skyld. Mannen din trenger også hjelp. Kanskje han kan sykemelde seg fra jobben i perioden du er borte? For dette går ikke lenger. Om du ikke gjør noe selv nå som du har sjansen, vil andre gjøre det for deg (bekymringsmelding). Og da kan resultatet bli mye verre. Håper du hører på meg. Du må bli bedre før du kan ta vare på noen❤️

Anonymkode: ee357...5e1

[AnonymBruker]

Kanskje du skal prøve å finne en annen person for å gråte i vesten hans og få trøst? Mamma, venninne?

For noen er det bare vanskelig å snakke, oppmuntre og trøste - det er lettere å hjelpe med å gjøre noe for deg. For eksempel, jeg hater å høre på klaging! Det er lettere å gjøre noen hard jobb!

Mannen din er også veldig trøtt.

Anonymkode: 82232...d69

[AnonymBruker]

Er det virkelig ingen som konfronterer TS med at hun er voldelig?

Hun skriker til sin mann, hun kaster ting etter sin mann, hun slår sin mann? 

Og dette mener dere er helt greit, fordi hun har det så vanskelig? 

TS, din mann bør oppsøke hjelp på et krisesenter, og han bør politianmelde deg. Det du holder på med er intet annet enn vold, grov vold når du slår. I tillegg er det helt sikkert mye psykisk vold. 

Skam deg, syk eller ikke. Vold er vold. 

Anonymkode: 99b66...05e

[AnonymBruker]

Ring fastlege, dps eller hvor du nå har din kontaktperson og si at dette er svært akutt - det er fare for liv og helse og du kan IKKE vente til eter jul. De kan hjelpe deg hvis de vil. Om nødvendig får du mannen din til å ringe for deg. Beskriv det du skriver i tråden her.

Og vit at du er ikke en dårlig mamma eller mislykket på noe vis, men du er syk og du trenger hjelp fra helsevesenet. Det kommer til å bli bedre, men det er viktig at dere får hjelp nå ❤️

Anonymkode: c7992...707

[Carrot]

Jeg skjønner at du har det tungt nå, men det har garantert han ogs - han kan ikke på noen måte ta ansvar for å få deg på bena, det må du gjøre selv. Start med å få hjelp for depresjon om du ikke alt har gjort det, oghar du gjort det snakk med din terapeut / lege om at det ikke er nok det dere gjør nå. 

Deretter vær takknemlig for at han "tar over" det er tydelig at du trenger det selv om det gjør at du faller lengre ned i tunge tanker - du er heldig som har en mann som trår til, ikke alle har det, vern om de positive tankene - de er gull verdt når man sliter! 

Og ikke minst, mødre som ikke ammer er like gode mødre som ammende! Kanskje også i noen tilfeller bedre fordi de legger bort noe som skaper stress for familien  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Er det virkelig ingen som konfronterer TS med at hun er voldelig?

Hun skriker til sin mann, hun kaster ting etter sin mann, hun slår sin mann? 

Og dette mener dere er helt greit, fordi hun har det så vanskelig? 

TS, din mann bør oppsøke hjelp på et krisesenter, og han bør politianmelde deg. Det du holder på med er intet annet enn vold, grov vold når du slår. I tillegg er det helt sikkert mye psykisk vold. 

Skam deg, syk eller ikke. Vold er vold. 

Anonymkode: 99b66...05e

Gode poenger- men dette hjelper ikke. Det skaper bare mer følelse av avmakt og mislykkethet hos en mor som tydeligvis har alvorlig fødselsdepresjon og senskader fra en vond oppvekst. Spar meg for «skam» deg. Tror du ikke ts skammer seg? Tror du ts gjemmer seg i kjelleren fordi hun er stolt? Hun trenger hjelp, og det er ikke hennes skyld. Bidra til hjelp - ikke forverring. Det skrevne ord kan virke verre enn kniver. Tenk!!

Anonymkode: ee357...5e1

[AnonymBruker]

Kjære deg! Du er deprimert. Det er det som kommer til uttrykk. Depresjon er en sykdom og sinne/aggresjon/irritasjon er et symptom på denne sykdommen. Det er bare veldig underkommunisert. Det er med andre ord en HELT NORMAL reaksjon du har i et sykdomsbilde. Alle vet at når man er deprimert blir man tung, trist og avflatet i stemmeleie, men ikke så mange vet at irritasjon og aggresjon også er et like prevalent symptom.

 

Går det an å få en ekstra time hos fastlege? Fordi symptombildet ditt har eskalert kan du muligens få presset deg til å få tidligere hjelp. Om det ikke går med medisinutredning så iallfall en akutttime hos dps/livskrisehjelpen eller lignende. 

Anonymkode: 2e187...830

[AnonymBruker]

Du burde først og fremst flytte ut. Du er voldelig mot partner og har guts til å bebreide ham for at du ikke har det bra fordi han gjør for mye med å ta hånd om baby når du åpenbart ikke er i stand til det. 

Dernest bør du pushe på for mer hjelp og være dønn ærlig med behandlerne dine. Alternativ til Vold kan gi terapi rettet mot sinneproblemet ditt. Om du jobber godt med deg selv kan dere kanskje vurdere at du kan bo sammen med familien i fremtiden. Akkurat nå er du skadelig for både ektefelle og barn. 

Anonymkode: bf779...087

[AnonymBruker]

Ikke døm deg selv for hardt. Jeg har selv hatt noen øyeblikk jeg ikke er stolt av, der absolutt alt bare kræsjet. Det har bare blitt for mye, rett og slett. Regner med du har tatt alt av blodprøver så du har utelukket stoffskifteprob, diabetes og vitamin/jernmangel? Hvis ikke, gjør det!! Videre: Sover du hele natten gjennom? Hvis ikke: Be om reseptbelagt melatonin (cirkadin). Da sover du tyngre (ikke avhengighetsskapende). La mannen ta seg av melk på flaske. Med sammenhengende god natts søvn blir alt automatisk litt lettere. 
Kom deg opp og ut av huset. Gjerne på trilletur. Hør lydbøker og podcasts om helt andre ting. 
Legg lista lavt. Vi er vår egen verste fiende når det gjelder å se for oss hvordan det egentlig skal være. Så ble ikke nyfødt-tiden som ønsket. Men så mye glede du skal ha av ungene senere.   Nå kan du stryke og bysse baby mens du ser Netflix. Om så bare en halvtime i ny og ne. Syng litt sang. Bad baby med julemusikk i bakgrunnen. Bestill take away til deg og mannen levert på døra. Fortell mannen at du er så lei deg. Dette går på kvoten for depresjon/hormoner, det er IKKE slik du er. Og ikke vær redd for å be om hjelp. Ring fastlegen og be om hastetime. Fortell at du trenger hjelp med en gang. Er mannen hjemme nå? Hvis ikke må han inn og ta over din permisjon mens du sykemeldes 100%. 
Fatt mot, kjære deg! Det blir bedre. 2020 har generelt vært et drittår. 

Anonymkode: 00e83...0d1

[Gjest byråkrati]

Innleggelse? Du kan ikke mishandle far på den måten. Du psykisk ødelegger et annet menneske. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Gode poenger- men dette hjelper ikke. Det skaper bare mer følelse av avmakt og mislykkethet hos en mor som tydeligvis har alvorlig fødselsdepresjon og senskader fra en vond oppvekst. Spar meg for «skam» deg. Tror du ikke ts skammer seg? Tror du ts gjemmer seg i kjelleren fordi hun er stolt? Hun trenger hjelp, og det er ikke hennes skyld. Bidra til hjelp - ikke forverring. Det skrevne ord kan virke verre enn kniver. Tenk!!

Anonymkode: ee357...5e1

Si det til kona som blir slått av mannen sin fordi han har psykiske problemer som han ikke kan bebreides for grunnet forsømt oppvekst. 

Konemor du har noen gode poenger, men mannen din er psyk og desto mer du poengterer at han er voldelig så vil det bare skape avmakt og mislykkethet hos din mann, som allerede plages med sin oppvekst. Så spar oss for at din mann skal føle skam for hans handlinger. Tror du ektemannen din er stolt av av sine handlinger? Han trenger hjelp, ikke kjeft - og det er ikke hennes skyld. 

Bidra til å hjelpe far - ikke forverring. 

 

 

Anonymkode: 99b66...05e

[Kenelz]

Deprimert eller ikke, man mishandler aldri et annet menneske! 

Håper du får hjelpen du trenger og jeg håper din mann anmelder.