Finnes det barn som ikke spiller?

[AnonymBruker]

Veldig mange foreldre i dag har vokst opp med spill selv, og det er en fin hobby. Unger blir bedre i engelsk, lærer strategisk tenking og samarbeid. 

Jeg ser ingen grunn til å holde huset spillfritt, men selvfølgelig alt med måte. Å bruke nær sagt all fritiden til spill syns jeg blir feil. 

Anonymkode: 83004...eaf

[AnonymBruker]

Vi har tre barn i alderen 7-14, og de spiller bare enkelte spill på mobilen. De to eldste er jenter, det er vel gjerne grunnen. Vi har kjøpt PlayStation til de til jul, så da er det vel gjerne i endring. Tidligere har vi hatt Wii, det har ikke blitt brukt så mye.

Vi antar at jentene kun vil spille i helgene (vi er ofte på hytten, så det begrenser seg litt) - fordi de trener mye i ukedagene. Vår yngste på 7 blir nok utfordringen, fordi vi ser at han liker å spille hos venner- så hos han må vi nok ha faste tider. Det fungerer fint med iPad, så jeg tror det skal gå fint nå også. 
 

 

Anonymkode: 6a74b...266

[AnonymBruker]

Vi har en på 6 år, og har ikke spillkonsoll i hus. Men vennene får lov å spille litt, så han spiller der. Det er vanskelig å nekte dette synes jeg. Men merker på han at det er som drugs.... 

Håper vi kan avvente med å kjøpe spill til han er 7-8. Jeg savner flere barn som kunne vært ute å lekt sammen... skremmende utvikling.

 

Anonymkode: ec8f1...8a8

[Chomsky89]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Vi har en på 6 år, og har ikke spillkonsoll i hus. Men vennene får lov å spille litt, så han spiller der. Det er vanskelig å nekte dette synes jeg. Men merker på han at det er som drugs.... 

Håper vi kan avvente med å kjøpe spill til han er 7-8. Jeg savner flere barn som kunne vært ute å lekt sammen... skremmende utvikling.

Et barn er ikke alle barn.  Mange har alerde sluttet å leke før de fyller 8. At du er 6-8år betyr ikke automatisk at du får nevneverdig glede av å leke.

Tror også mange foreldre ikke tenker hvor lite frihet man faktisk har i denne alderen. Det er lite ansvar ja, men det betyr ikke at fritiden blir veldig interresant.  Når jeg å mine venner var 6-10 så var det ikke sånn at vi hovedsakelig gjorde det vi virkelig hadde lyst til på fritiden. Den muligheten fikk vi omtrent aldri.

 

 

[AnonymBruker]

Her oss så er det ytterst få barn som ikke gamer og de barna som ikke får lov hjemme er helt "desperate" når de er på besøk. Det er slik at det blir nærmest ubehagelig, det er bare mas og gnål om de ikke kan spille... De som får lov til å game har ikke lyst til å ha med seg de barna som ikke for lov fordi det eneste de vil når de er på besøk er å game. Og da blir det kjedelig for disse som relativt fri tilgang for de har jo lyst til å gjøre andre ting og når de har besøk.

Litt morsomt med disse foreldrene som har vært på foreldremøtene opp gjennom årene og "skryter" over at de ikke spiller hjemme og barna deres er ikke "interessert" i spill... Ja, det er de samme barna som man ikke klarer å rive vekk fra skjermen... Det er de samme barna som faller utenfor det sosiale og det er foreldrene som legger opp til det. så da nytter det ikke å komme å sutre til oss andre.

Vi hadde en periode der pokemon go var kjempepopulært, vi var en gjeng foreldre og barn som gikk rundt til alle tider. Da falt disse "skjermfrie" barna helt utav det sosial for disse imbesile foreldrene ville ikke la de gå rundt med skjerm... Nei men da nytter det ikke å klage over at man ikke forstår hvorfor de ikke har venner heller da. For de så dreier jo alt seg om å unngå skjerm på bekostning av deres barn sosiale liv. Men da kan de iallfall sitte å skryte av at barna lever skjermfritt mens de voksne sitter med telefonen limt på.

Anonymkode: 8779b...0fa

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker said:

Her oss så er det ytterst få barn som ikke gamer og de barna som ikke får lov hjemme er helt "desperate" når de er på besøk. Det er slik at det blir nærmest ubehagelig, det er bare mas og gnål om de ikke kan spille... De som får lov til å game har ikke lyst til å ha med seg de barna som ikke for lov fordi det eneste de vil når de er på besøk er å game. Og da blir det kjedelig for disse som relativt fri tilgang for de har jo lyst til å gjøre andre ting og når de har besøk.

Litt morsomt med disse foreldrene som har vært på foreldremøtene opp gjennom årene og "skryter" over at de ikke spiller hjemme og barna deres er ikke "interessert" i spill... Ja, det er de samme barna som man ikke klarer å rive vekk fra skjermen... Det er de samme barna som faller utenfor det sosiale og det er foreldrene som legger opp til det. så da nytter det ikke å komme å sutre til oss andre.

Vi hadde en periode der pokemon go var kjempepopulært, vi var en gjeng foreldre og barn som gikk rundt til alle tider. Da falt disse "skjermfrie" barna helt utav det sosial for disse imbesile foreldrene ville ikke la de gå rundt med skjerm... Nei men da nytter det ikke å klage over at man ikke forstår hvorfor de ikke har venner heller da. For de så dreier jo alt seg om å unngå skjerm på bekostning av deres barn sosiale liv. Men da kan de iallfall sitte å skryte av at barna lever skjermfritt mens de voksne sitter med telefonen limt på.

Anonymkode: 8779b...0fa

Har hørt den argumentasjonsrekken der før - men sånn er det ikke her vi bor. Her er det de relativt skjermfrie barna som er desidert flinkest til å dra igang uorganiserte spontane aktiviteter og lek. Vi som har skjermfrie unger får tilbakemeldinger på dette fra foreldre til venner som har mer skjermtid, at våre barn demper deres barns skjermfokus når de er på besøk. Men det er klart, hvis man ikke har kjørt denne linjen fra barnet var en neve stort, samt forklart godt og fått barnet med på tankene bak, så er det ikke rart at noen skjermfrie barn går bananas når de får tilgang. Men det er altså annerledes med barn som i utgangspunktet IKKE er hekta, og som ikke ser på gaming som überkult. 
 

Foreldregruppen i boligfeltet her er rimelig todelt i synet på skjerm og spilling, og «vi analoge» ser dette mønsteret veldig tydelig når vi har unger fra begge leire på besøk: Det er de som er hekta som maser om skjerm, det er de ungene som har foreldre som baksnakker analoge foreldre som kommer med kjipe stikk til våre barn om at det ikke er noe kult hos dem, og det er de som har fri tilgang som ikke klarer å finne på noe når det blir kjedelig uten først å falle tilbake på ønsket om skjermtid. 

Anonymkode: 813bd...b09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Har hørt den argumentasjonsrekken der før - men sånn er det ikke her vi bor. Her er det de relativt skjermfrie barna som er desidert flinkest til å dra igang uorganiserte spontane aktiviteter og lek. Vi som har skjermfrie unger får tilbakemeldinger på dette fra foreldre til venner som har mer skjermtid, at våre barn demper deres barns skjermfokus når de er på besøk. Men det er klart, hvis man ikke har kjørt denne linjen fra barnet var en neve stort, samt forklart godt og fått barnet med på tankene bak, så er det ikke rart at noen skjermfrie barn går bananas når de får tilgang. Men det er altså annerledes med barn som i utgangspunktet IKKE er hekta, og som ikke ser på gaming som überkult. 
 

Foreldregruppen i boligfeltet her er rimelig todelt i synet på skjerm og spilling, og «vi analoge» ser dette mønsteret veldig tydelig når vi har unger fra begge leire på besøk: Det er de som er hekta som maser om skjerm, det er de ungene som har foreldre som baksnakker analoge foreldre som kommer med kjipe stikk til våre barn om at det ikke er noe kult hos dem, og det er de som har fri tilgang som ikke klarer å finne på noe når det blir kjedelig uten først å falle tilbake på ønsket om skjermtid. 

Anonymkode: 813bd...b09

Slik er det altså ikke her. Her er det barna som faktisk får game som setter i gang leker og vil gjøre noe annet enn å spille for det er noe de har tilgang til når de ønsker. De som ikke er vant til gaming setter seg ned å vil ikke gjøre noe annet... Men vi for være enige om å være uenige. Men det er rimelig klart blant oss "ikke analoge" at det er barna som ikke for game som er nærmest rabiate bare de ser en skjerm. Så sånn er det. Og jeg kan tenke meg at den baksnakkingen du nevner altså seriøst.. 

Anonymkode: 8779b...0fa

[AnonymBruker]

Har to jenter. De spiller minimalt, så det spørs hva du mener med "ikke spille"? Det er ikke slik at de ikke får lov, eller at de eller vi aktivt velger det bort av prinsipp, de bare velger det ikke. De har telefoner og er en del på sosiale medier, der har vi måtte sette begrensninger. De ser på tv og youtube og slikt. Har ipader også, tilgang til pc og en spillkonsoll på hytta (der det ikke er tv eller nett). Spilte litt på hytta i sommer da vi hadde hjemmekontor. Men lite spilling, det er mest på candy-crush/tetris-nivå når de kjeder seg på et venterom eller lignende en sjelden gang. Venninnene deres spiller også lite tror jeg, hører bare om roblox og det er i forbindelse med korona og karantene ol.  (mange har vel vært slepphendte der). 

 

Anonymkode: 7838f...06c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Her oss så er det ytterst få barn som ikke gamer og de barna som ikke får lov hjemme er helt "desperate" når de er på besøk. Det er slik at det blir nærmest ubehagelig, det er bare mas og gnål om de ikke kan spille... De som får lov til å game har ikke lyst til å ha med seg de barna som ikke for lov fordi det eneste de vil når de er på besøk er å game. Og da blir det kjedelig for disse som relativt fri tilgang for de har jo lyst til å gjøre andre ting og når de har besøk.

Litt morsomt med disse foreldrene som har vært på foreldremøtene opp gjennom årene og "skryter" over at de ikke spiller hjemme og barna deres er ikke "interessert" i spill... Ja, det er de samme barna som man ikke klarer å rive vekk fra skjermen... Det er de samme barna som faller utenfor det sosiale og det er foreldrene som legger opp til det. så da nytter det ikke å komme å sutre til oss andre.

Anonymkode: 8779b...0fa

Samme her og.

Det var spesielt en gutt som pleide å ringe hos oss kl.8 lørdag-søndag morgen. Drar meg ut av senga ,åpner døra også står gutten der.

"Er xxxxx våken ? Kan jeg komme inn ?". 

Nei ,han søver enda ,det er tidlig jo.

"Ja ok ,men kan jeg komme inn å vente ?"

Men alle andre sover og ,hva skal du gjøre her liksom ?

"Jeg kan spille å vente" sier han. lol.

Nei det går ikke ,kom tilbake senere.

"Ok greit."

Så går han. Jeg følger gjennom vindu å han ringer på hos tredje kompis og de der åpner døra og slenger de med en gang. Så går gutten (god vet hvor ,mistenker at ham bare tar seg en runde) og kommer tilbake etter 15 minutter og alt starter på nytt ...........

 

Noen ganger når han kom på besøk etter skolen så kunne mann ikke få ham ut. Han vil rett og slett ikke gå !

Mamma kommer å henter ham og han vil jo ikke gå.

 

Heldigvis fikk gutten ps4 1 år siden eller noe og jeg har ikke sett ham hos oss siden da. Ikke hos nabo kompisen heller.

 

 

 

 

Anonymkode: 558b1...4b6

[AnonymBruker]

Det finnes sikkert, men ikke her i huset. Her har vi foreldre spilt sammen med barna fra de var gamle nok til å holde en kontroll (gamere begge to). Jeg begynte selv å spille Super Nintendo med pappa da jeg var 3, og har mange gode minner fra det. 

Spillingen begrenses selvsagt, og som oftest spiller vi som en familie, mens andre ganger spiller de med venner. Vi er mye ute også, og barnet har også fysiske aktiviteter de driver med. En balanse er fint

Anonymkode: e0d77...2b9

[AnonymBruker]

Jeg har to barn. Gutt på 9 og jente på 5. Vi har PS4, Nintendo Switch og Wii(siste blir nesten ikke brukt).

Eldstemann har i tillegg egen telefon, og det er den han spiller klart mest på. Bestekompisen hans er kjent som den største spilleren i klassen, og han ringer sønnen min daglig for å spille mens de snakker sammen om spill. Jeg fatter ikke at det er så gøy...

Minstefrøkna er ikke så interessert i spill enda. Hun kan drive litt på telefonen eller skoleipaden til storebror, men foretrekker helst å leke eller se på TV. Innbiller meg også at gutter er mer fokusert på spill enn jenter, men jeg vet ikke...

Anonymkode: 8592a...5e6

[AnonymBruker]

tussi84 skrev (13 timer siden):

Ikke meg du siterer men mesteparten av det sosiale foregår via gaming nå. Spes når barnet nærmer seg tenåring + er ungdom. Det er ikke slik at man møtes ute lenger for å finne på noe.  Mesteparten foregår via felles aktiviteter bak en data. 

Det er jo helt sykt. Jeg er glad for at mine barn ikke bor i Norge. 

Anonymkode: bdec4...f95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Men altså, skal man bare gå utfra hvordan «ting har blitt», da, og ikke bry seg om hvordan det BURDE være? 🤦🏼‍♀️😂

Utrolig tafatt og ryggradsløs holdning spør du meg. 
 

Snart sier ungen «men alle andre drikker; det er der sosialiseringen foregår». 😂 Altså, vær nå den voksne og tenk bittelitt lenger enn akkurat her og nå, da.

At «alle andre» er vettløse betyr vel ikke at vi trenger å være det. Vi velger i stedet å finne sammen med andre som har samme holdning: Hvis vennene dine dumper deg fordi du ikke hopper på dopamin-ekspressen, vel, så trenger du ikke dem i livet ditt. Finn de som er hakket mer gjennomtenkte.

Anonymkode: 813bd...b09

Husker jeg var sammen med en jente som hadde en mor med slike holdninger som deg. Barna fikk ikke Nintendo, selv om de hadde råd til det, fordi moren skulle være så prinsippfast.

Det som ofte skjer er at de barna som har foreldre som er strenge på slike ting, blir mer opphengt i det når de er hos andre. Husker min mor var veldig streng når det gjaldt aldersgrenser på filmer og serier. Så når kompisene mine snakket om at de hadde sett Terminator eller X-files kvelden før, så følte jeg meg helt utenfor

 

Anonymkode: 8592a...5e6

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Kunne du utdype hvorfor du mener dette? 

Ts. 

Anonymkode: 2240f...0ba

Jeg hadde bekjente på skolen som enten ikke ville, eller ikke fikk lov til ting av foreldrene. En av tingene enkelte ble nektet, var nettopp spill. Resultatet ble at disse barna gadd man ikke bruke tid på.

Anonymkode: 2f063...100

[AnonymBruker]

Har tre barn, jente 12, gutter 14 og 16. 16åringen er uinteressert, har alltid vært. 
14åringen gamer, men er også sosial på andre måter (spiller uorganisert fotball med de andre ungdommene i gata, de har spillekvelder om spiller brettspill og rollespill). 12åringen spiller bare mobilspill, men er pålogget skype mye av ettermiddagen. Hun og venninnene gjør lekse "sammen", skravler, danser, spiller mobilspill, spiller instrumenter osv. Ukedager og helger. 

Jeg synes det er dårlig parenting å begrense ungene sine interesser, uansett hva det er (innenfor rimelighetens grenser), men innafor å passe på at ikke en interesse tar over hele livet deres i ung alder. Jeg ville ikke nektet datteren min å spille i korps selv om jeg har null interesse for korps selv. Det er hennes interesse, ikke min. Jeg bare støtter, som mor. Jeg støtter hun eldste på dans også, selv om jeg ikke er interessert i dans. Hun skal få dyrke sine interesser. Hun er et selvstendig menneske som får velge egne ting å gjøre. 
Jeg er ikke interessert i gaming, men jeg ser alle de positive sidene, og støtter sønnen min. Han har lært mye engelsk, blitt kjent med folk fra mange andre land. Han er kjapp og flink. Jeg sitter og ser på noen ganger, fordi jeg facineres av denne verden som er ukjent. Jeg ser hvor fint han samarbeider med andre, både venner og ukjente, hvor effektiv og samtidig omsorgsfull han er. Hvis han har spilt med en yngre gutt, og de har tapt, så trøster han den andre gutten. Spiller han med noen nye så er han støttende og skryter når de gjør det bra. Jeg ser mange sider av gutten min som ikke nødvendigvis legges merke til ellers i hverdagen. Jeg vet jo at han er en empatisk gutt, men det er så flott å se det i praksis. 
Når han spiller sammen med klassekamerater, er sammen i seire og tap, så utvikler de enda tettere bånd til hverandre. Dette tar de med seg til verden utenfor, og er blitt en fin og sammensveiset gjeng. Skolen sier at de er vant til at små (disse er 5) og tette guttegjenger ofte er negativt, de rotter seg sammen og oppfører seg dårlig, er urolige i timene, hauser hverandre opp i destruktiv oppførsel. Denne gjengen er fine, og sammen er de såpass sterke at de har opparbeidet seg en "makt" på trinnet. Andre ser opp til dem, og de har en positiv påvirkning i klassemiljøet. 
Jeg er 100% sikker på at dette ikke hadde vært tilfellet uten at de hadde funnet hverandre i gamingen. 

Anonymkode: 62e3e...91e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Her oss så er det ytterst få barn som ikke gamer og de barna som ikke får lov hjemme er helt "desperate" når de er på besøk. Det er slik at det blir nærmest ubehagelig, det er bare mas og gnål om de ikke kan spille... De som får lov til å game har ikke lyst til å ha med seg de barna som ikke for lov fordi det eneste de vil når de er på besøk er å game. Og da blir det kjedelig for disse som relativt fri tilgang for de har jo lyst til å gjøre andre ting og når de har besøk.

Litt morsomt med disse foreldrene som har vært på foreldremøtene opp gjennom årene og "skryter" over at de ikke spiller hjemme og barna deres er ikke "interessert" i spill... Ja, det er de samme barna som man ikke klarer å rive vekk fra skjermen... Det er de samme barna som faller utenfor det sosiale og det er foreldrene som legger opp til det. så da nytter det ikke å komme å sutre til oss andre.

Vi hadde en periode der pokemon go var kjempepopulært, vi var en gjeng foreldre og barn som gikk rundt til alle tider. Da falt disse "skjermfrie" barna helt utav det sosial for disse imbesile foreldrene ville ikke la de gå rundt med skjerm... Nei men da nytter det ikke å klage over at man ikke forstår hvorfor de ikke har venner heller da. For de så dreier jo alt seg om å unngå skjerm på bekostning av deres barn sosiale liv. Men da kan de iallfall sitte å skryte av at barna lever skjermfritt mens de voksne sitter med telefonen limt på.

Anonymkode: 8779b...0fa

Dette er så trist lesning. Jeg tviler ikke på at det sånn du sier. Men deprimerende for en som meg. 
Jeg har ikke latt mine barn spille særlig mye. De er begge veldig kreative og flinke til å leike både alene og sammen med andre. Jeg ser derfor veldig verdien av at de ikke er avhengig av å sitte foran en skjerm. De er veldig glad i å være ute i naturen, og egentlig holder det lenge for dem. 
Men nå merker jeg at den eldste på 7 faktisk begynner å falle litt utenfor, fordi alle andre venner kun snakker om disse spillene, og da henger ikke jenta mi med. Hun opplever også at tidligere veldig gode venner av henne velger henne bort fremfor noen de kan spille med. 
Så, mine barn har god sosial kompetanse, i utgangspunktet. I utgangspunktet har de ikke problemer med å få venner. De klarer seg fint uten spill (men ja selvfølgelig synes de det er spennende og er sikkert som en borrelås på skjermen), men må de virkelig spille bare for å beholde venner? Det synes jeg er utrolig trist. 
Jeg er helt ærlig på jeg at er skeptisk til dagens skjermbruk, og jeg er oppriktig bekymret for utviklingen. 
 

Og det som skremmer meg ekstra mye, er å se at sånne som meg er i skikkelig mindretall😢

Anonymkode: c7b62...a4e

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Her oss så er det ytterst få barn som ikke gamer og de barna som ikke får lov hjemme er helt "desperate" når de er på besøk. Det er slik at det blir nærmest ubehagelig, det er bare mas og gnål om de ikke kan spille... De som får lov til å game har ikke lyst til å ha med seg de barna som ikke for lov fordi det eneste de vil når de er på besøk er å game. Og da blir det kjedelig for disse som relativt fri tilgang for de har jo lyst til å gjøre andre ting og når de har besøk.

Anonymkode: 8779b...0fa

Enig med det! Jeg synes at barn i våres tiden må nesten "tilvennes" til skjerm for å unngå sjokk når de blir voksne nok til å dosere skjermbruket selv.

Husker da jeg var student (lenge siden) og det hadde akkurat begynt med dataspill på nett. Da bodde vi på kampus og noen gutter studenter ble helt gale. De spilte på dag og natt og ble utvist fra studiene til slutt.

Anonymkode: 62d92...62f

[AnonymBruker]

Det eneste våre barn spiller på, er musikkinstrumenter. Vi har ikke spillkonsoller hjemme. Barna er heller ikke spesielt interessert i spilling. De er så fokusert på musikken.

Anonymkode: ac034...fde

[Kristin70]

15 hours ago, AnonymBruker said:

At «alle andre» er vettløse betyr vel ikke at vi trenger å være det. Vi velger i stedet å finne sammen med andre som har samme holdning: Hvis vennene dine dumper deg fordi du ikke hopper på dopamin-ekspressen, vel, så trenger du ikke dem i livet ditt. Finn de som er hakket mer gjennomtenkte.

Anonymkode: 813bd...b09

For en fjern holdning. Det å game betyr ikke at du ikke er interessert i andre ting.

Ikke si at de som lar barna game ikke er gjennomtenkte, det er gjennomtenkt at han får game, det er sosialt, han lærer strategi og blir god i engelsk. 

Jeg må tilstå jeg får piggene ute når det antydes at de som ikke tillater at barna spiller har bedre verdier enn de som tillater spilling. 

Det er med gaming som med det meste andre av det vi gjør, alt med måte. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Finnes det fortsatt foreldre som har barn på 6-17år som ikke spiller enten på pc eller playstation? Er det noe galt med familier som velger å droppe spill og game, men foretrekker heller 100% utelek, besøk og henge med venner i virkeligheten?(det sosiale aspektet er også der med gaming, men jeg snakker om det sosiale i livets virkelighet).

Anonymkode: 2240f...0ba

De faller fort utfor og blir kanskje mobbet og de mister mye av det sosiale sammen med andre i klassen da om de ikke spiller .. I hjemmeskole var det godt å få den sosiale biten for barna. Vi lever i 2020 ikke 1990.

Anonymkode: f9886...f3a