Terapeuten mente at jeg trives i angsten

[AnonymBruker]

Jeg har en angst for noe som har skjedd meg før og igjen nå nylig. Jeg er så redd for at dette skal skje flere ganger, det er ytre ting jeg ikke kan styre. Angsten har sitti hardt i meg dårlig i 6 mnd nå.  Jeg kommenterte at selv har jeg gjort alt jeg kan for å få vekk angsten. Jeg klarer snart ikke mer, dette er for mye for meg.

Terapeuten mente at jeg trives i angsten, lar angsten styre meg selv om det er for dumme ting. Han fortalte om en annen type angst for noen annen om noe helt annet. En angst der vedkommende var redd for at noe skulle skje de, som virkelig ikke hang på greip. Mens min angst kommer av traumatiske episoder/ptsd og lignende.

Jeg kjemper daglig mot dette, jeg gjør det jeg kan for å styre tankene mine over på positive ting. Jeg jobber med å holde meg opptatt for at det ikke skal ta helt overhånd. Jeg sitter og lar meg selv gråte når det blir for mye. Det er dager jeg har jobbet så hard med meg selv at jeg bare slokner når kvelden kommer. Jeg får fysiske reaksjoner, drømmer masse, sliter med å sovne, sliter med magen, sliter med mat. Enkelte perioder kommer jeg meg såvidt ut døra. Jeg føler at angsten har en god grunn og jeg jobber med det. Mens han mente at jeg trives i dette. 

Hvordan kan en terapeut mene noe slikt? Det fikk meg til å føle at det var noe virkelig galt med meg. Hvordan jobbe videre med terepauten? Hva mer kan jeg gjøre for min egen del? 

Anonymkode: aad78...682

[AnonymBruker]

Snakket han kanskje om angst for angsten?

Og at man «mater» den?

Det er normalt med angst, ikke ensbetydende med at han sier du VIL ha angst.

Har du fått diagnose PSTD?

Anonymkode: 39278...b4f

[Gjest O.G.]

Angsten er jo trygg da med tanke på at det er hva du kjenner.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Snakket han kanskje om angst for angsten?

Og at man «mater» den?

Det er normalt med angst, ikke ensbetydende med at han sier du VIL ha angst.

Har du fått diagnose PSTD?

Anonymkode: 39278...b4f

Ja, har den diagnosen. Ptsd. 

Jeg fortalte han at de negative tankene har blitt bevist i virkeligheten. Derfor er det vanskelig å legge de bort. 

Anonymkode: aad78...682

[AnonymBruker]

O.G. skrev (1 minutt siden):

Angsten er jo trygg da med tanke på at det er hva du kjenner.

Den setningen forstår jeg faktisk ikke. Hva legger man i det? Jeg har ikke vært kjent med angst før dette. Det er ikke trygt for meg å gå med angst. Jeg ønsker å leve uten det, ønsker å legge hver eneste vonde tanke i hodet mitt dødt. 

Anonymkode: aad78...682

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvordan kan en terapeut mene noe slikt? Det fikk meg til å føle at det var noe virkelig galt med meg. Hvordan jobbe videre med terepauten? Hva mer kan jeg gjøre for min egen del? 

Anonymkode: aad78...682

Tror du overtenke det terapeuten sa noe voldsomt. Husk at dem prøver faktisk sitt beste på å hjelpe deg, og av og til må dem si ting som gjør at du begynner å tenke litt om det selv. Det er en fare for at du har brygget din egen angst, skapt deg selv en angst for angsten, for så slått deg til ro med den fordi du ikke har gjort nok. 

Jeg tenker du skal fortsette som vanlig med terapeuten, prøve å lytte mer og ikke tolke alt i verste mening. Kanskje du får et annet syn både på terapeuten din og angsten din. 

Anonymkode: 08c58...e06

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tror du overtenke det terapeuten sa noe voldsomt. Husk at dem prøver faktisk sitt beste på å hjelpe deg, og av og til må dem si ting som gjør at du begynner å tenke litt om det selv. Det er en fare for at du har brygget din egen angst, skapt deg selv en angst for angsten, for så slått deg til ro med den fordi du ikke har gjort nok. 

Jeg tenker du skal fortsette som vanlig med terapeuten, prøve å lytte mer og ikke tolke alt i verste mening. Kanskje du får et annet syn både på terapeuten din og angsten din. 

Anonymkode: 08c58...e06

Han sa at han forsto hvorfor jeg hadde den angsten, det var jo fordi jeg har opplevd det og er redd det skal skje igjen. Han sa også at om jeg ikke hadde opplevd slikt, så hadde han vært mer redd for at jeg kunne hatt andre diagnoser. 

Men da han mente at jeg trives i angsten og ikke gjør nok for å fjerne det. Så begynte jeg å fortelle hva jeg har gjort og da mente han at jeg gikk rett i forsvar. Han forklarte mer og jeg sa meg uenig i det han mente. 

Jeg har heller ikke slått meg til ro, jeg kjøpe selvhjelpsbøker blant annet. Jeg har funnet nye hobbyer for å tenke på andre ting. 9 dager går det bra, men den 10 dagen så får jeg en reaksjon igjen. Så som regel klarer jeg å styre meg eller kontrollere de verste tankene. Dette mente han at da drev jeg bare med forsvar. 

Anonymkode: aad78...682

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han sa at han forsto hvorfor jeg hadde den angsten, det var jo fordi jeg har opplevd det og er redd det skal skje igjen. Han sa også at om jeg ikke hadde opplevd slikt, så hadde han vært mer redd for at jeg kunne hatt andre diagnoser. 

Men da han mente at jeg trives i angsten og ikke gjør nok for å fjerne det. Så begynte jeg å fortelle hva jeg har gjort og da mente han at jeg gikk rett i forsvar. Han forklarte mer og jeg sa meg uenig i det han mente. 

Jeg har heller ikke slått meg til ro, jeg kjøpe selvhjelpsbøker blant annet. Jeg har funnet nye hobbyer for å tenke på andre ting. 9 dager går det bra, men den 10 dagen så får jeg en reaksjon igjen. Så som regel klarer jeg å styre meg eller kontrollere de verste tankene. Dette mente han at da drev jeg bare med forsvar. 

Anonymkode: aad78...682

Vel, jeg kjenner verken deg eller terapeuten din, men jeg tenker at det du skriver her har to sider av denne historien. Kanskje er ditt fokus på denne angsten for høyt? Jeg kjenner 2 med PTSD, og dem gjør ikke annet enn å prate om angsten sin, helsen demmes og alt dem sliter med. Disse brygger sin egen angst, ala noe det terapeuten din foreslo til deg. Angsten blir en del av deg fordi du tillater det, og nærmest selv ønsker det.  Men, jeg sier ikke at dette er du. Jeg sier at det er kanskje det terapeuten illustrerer for deg. Angstpasienter har "alle" prøvd "alt" og mener selv dem gjør "alt" riktig, men når sannheten kommer fram så er det dem sier ofte kun en forsvarstale med halvferdige sannheter og løgn for å ikke svekke seg selv mot terapeuten. Og det er nok din terapeut fullstendig klar over, og tenker at kanskje du også gjør. Det er rart hvis du har prøvd "alt", men ingenting ser ut til å fungere? 

Jeg har selv kommet meg ut av en panikkangstlidelse. Mine verktøy var at jeg ikke tillot meg selv å tenke på verken angst eller situasjoner som kunne føre til angst, i hvert fall ikke prate om det (fordi angst er en irrasjonell illusjon), samt at jeg oppsøkte situasjoner som kunne føre til angst og lot angsten "ta" meg slik at jeg kunne ufarliggjøre den. Angst er jo ikke farlig. Man dør aldri av angst alene. Det var ubehagelig å stå i, men tilslutt hadde jeg slått meg til ro med at angsten kunne komme fordi jeg faktisk ønsket at den skulle komme. Nå ler jeg til meg selv når jeg kjenner angsten kommer snikende, og da snur den i døra. 

Anonymkode: 08c58...e06

[AnonymBruker]

Bytt behandler, for dette høres ikke bra ut.

Anonymkode: 4f0bc...7d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vel, jeg kjenner verken deg eller terapeuten din, men jeg tenker at det du skriver her har to sider av denne historien. Kanskje er ditt fokus på denne angsten for høyt? Jeg kjenner 2 med PTSD, og dem gjør ikke annet enn å prate om angsten sin, helsen demmes og alt dem sliter med. Disse brygger sin egen angst, ala noe det terapeuten din foreslo til deg. Angsten blir en del av deg fordi du tillater det, og nærmest selv ønsker det.  Men, jeg sier ikke at dette er du. Jeg sier at det er kanskje det terapeuten illustrerer for deg. Angstpasienter har "alle" prøvd "alt" og mener selv dem gjør "alt" riktig, men når sannheten kommer fram så er det dem sier ofte kun en forsvarstale med halvferdige sannheter og løgn for å ikke svekke seg selv mot terapeuten. Og det er nok din terapeut fullstendig klar over, og tenker at kanskje du også gjør. Det er rart hvis du har prøvd "alt", men ingenting ser ut til å fungere? 

Jeg har selv kommet meg ut av en panikkangstlidelse. Mine verktøy var at jeg ikke tillot meg selv å tenke på verken angst eller situasjoner som kunne føre til angst, i hvert fall ikke prate om det (fordi angst er en irrasjonell illusjon), samt at jeg oppsøkte situasjoner som kunne føre til angst og lot angsten "ta" meg slik at jeg kunne ufarliggjøre den. Angst er jo ikke farlig. Man dør aldri av angst alene. Det var ubehagelig å stå i, men tilslutt hadde jeg slått meg til ro med at angsten kunne komme fordi jeg faktisk ønsket at den skulle komme. Nå ler jeg til meg selv når jeg kjenner angsten kommer snikende, og da snur den i døra. 

Anonymkode: 08c58...e06

Ingen annen enn terepauten får høre disse tankene. Alle andre tror at jeg bare er sliten om dagen. Såvidt min samboer vet hvor ille det står til, bare så det er sagt. 

Før har jeg kommet meg ut av sosial angst, men dette her føles veldig annerledes. 

Anonymkode: aad78...682

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Bytt behandler, for dette høres ikke bra ut.

Anonymkode: 4f0bc...7d6

Jeg ble veldig sint på han og hadde lyst å stikke av fra timen. Samtidig så tenkte jeg at kanskje det er disse følelsene jeg må sette meg i og åpne opp, for at det skal bli bedre. 

Anonymkode: aad78...682

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ingen annen enn terepauten får høre disse tankene. Alle andre tror at jeg bare er sliten om dagen. Såvidt min samboer vet hvor ille det står til, bare så det er sagt. 

Før har jeg kommet meg ut av sosial angst, men dette her føles veldig annerledes. 

Anonymkode: aad78...682

Jeg vet ikke helt hva det du skriver her nå har med det jeg skrev å gjøre. Men uansett så tenker jeg at du møter opp som vanlig til terapeuten, og eventuelt korrigerer/rettleder vedkommende. Si at han misforstår eller tolker ting feil, si at du føler dette var ubehagelig, si at du får lite igjen av dette, ønsk høyt at vedkommende kommer med råd og gir deg det du trenger. Skal man ikke være ærlig hos terapeuter? Jo. Skal man ikke snakke om følelser? Jo. Så si hva du tenker i sanntid også. Det er lov å være uenig, også for deg. Hvis ikke så er det jo nytteløst både for deg og hen å ha konsultasjoner, hvis ingen av dere er i stand til å få samtalen og veiledningen på rett kurs. 

Jeg for min del var hos psykolog når jeg hadde problemer. Men psykologen var jo sykelig opptatt av historien min, hva som har skjedd og hvorfor. Jeg var ikke der for å nøste opp i livet, jeg var der for å få verktøy og veiledning for framtiden. Jeg ville ut av angsten, ikke utbrodere hvorfor jeg hadde angst, fordi det var jo ikke engang viktig. Jeg visste egentlig ikke selv hvorfor jeg hadde angst. Sa derfor kræsjet kommunikasjonen mellom meg og psykologen, og jeg droppet ut. Det er fullstendig lov, men når du gjør det så er veien tilbake vanskelig. Du kan sikkert be om ny terapeut, men da må du begynne på scratch igjen, og det er langt ifra sikkert at den nye er særlig bedre. 

Anonymkode: 08c58...e06

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Vel, jeg kjenner verken deg eller terapeuten din, men jeg tenker at det du skriver her har to sider av denne historien. Kanskje er ditt fokus på denne angsten for høyt? Jeg kjenner 2 med PTSD, og dem gjør ikke annet enn å prate om angsten sin, helsen demmes og alt dem sliter med. Disse brygger sin egen angst, ala noe det terapeuten din foreslo til deg. Angsten blir en del av deg fordi du tillater det, og nærmest selv ønsker det.  Men, jeg sier ikke at dette er du. Jeg sier at det er kanskje det terapeuten illustrerer for deg. Angstpasienter har "alle" prøvd "alt" og mener selv dem gjør "alt" riktig, men når sannheten kommer fram så er det dem sier ofte kun en forsvarstale med halvferdige sannheter og løgn for å ikke svekke seg selv mot terapeuten. Og det er nok din terapeut fullstendig klar over, og tenker at kanskje du også gjør. Det er rart hvis du har prøvd "alt", men ingenting ser ut til å fungere? 

Jeg har selv kommet meg ut av en panikkangstlidelse. Mine verktøy var at jeg ikke tillot meg selv å tenke på verken angst eller situasjoner som kunne føre til angst, i hvert fall ikke prate om det (fordi angst er en irrasjonell illusjon), samt at jeg oppsøkte situasjoner som kunne føre til angst og lot angsten "ta" meg slik at jeg kunne ufarliggjøre den. Angst er jo ikke farlig. Man dør aldri av angst alene. Det var ubehagelig å stå i, men tilslutt hadde jeg slått meg til ro med at angsten kunne komme fordi jeg faktisk ønsket at den skulle komme. Nå ler jeg til meg selv når jeg kjenner angsten kommer snikende, og da snur den i døra. 

Anonymkode: 08c58...e06

Det å se angstetriggeren i hvitøyet fjerner ikke nødvendigvis angsten. Og hvordan får man gjort det om det man har angst for faktisk ikke finnes i virkeligheten? Emosjonell og reell virkelighet er to forskjellige ting. Og hva når man er redd noen har gjort en sammensvergelse for å gjøre deg noe? Man kan jo ikke akkurat spørre. Stemmer det ikke ville de sagt nei. Stemmer det så sier de selvsagt også nei. 

Anonymkode: 93be6...b0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han sa at han forsto hvorfor jeg hadde den angsten, det var jo fordi jeg har opplevd det og er redd det skal skje igjen. Han sa også at om jeg ikke hadde opplevd slikt, så hadde han vært mer redd for at jeg kunne hatt andre diagnoser. 

Men da han mente at jeg trives i angsten og ikke gjør nok for å fjerne det. Så begynte jeg å fortelle hva jeg har gjort og da mente han at jeg gikk rett i forsvar. Han forklarte mer og jeg sa meg uenig i det han mente. 

Jeg har heller ikke slått meg til ro, jeg kjøpe selvhjelpsbøker blant annet. Jeg har funnet nye hobbyer for å tenke på andre ting. 9 dager går det bra, men den 10 dagen så får jeg en reaksjon igjen. Så som regel klarer jeg å styre meg eller kontrollere de verste tankene. Dette mente han at da drev jeg bare med forsvar. 

Anonymkode: aad78...682

Og dere gjør ingenting praktisk ifbm eksponering eller annet?

Høres litt tafatt ut fra han side også. 

Kanskje noen med mer PSTD erfaring er bedre? 

Han kan jo ha ment at du har sterk unnvikelsesstrategi. Alle med angst har det, ergo opprettholdelse av angst. 

Du skriver jo selv at du gjør ALT for å unngå triggere, noe som nettopp gjør at angsten får ufattelig mye mer plass.

Det er hele kjernen med angst, og hva som gjør det så vanskelig å utfordre. 

Anonymkode: 39278...b4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Du skriver jo selv at du gjør ALT for å unngå triggere, noe som nettopp gjør at angsten får ufattelig mye mer plass.

Det er hele kjernen med angst, og hva som gjør det så vanskelig å utfordre. 

Anonymkode: 39278...b4f

Spot on. Overfokuset på å fjerne angst brygger og utvikler angst. Man gjør og prøver ALT, hver eneste sten i "kampen mot angsten" skal snus. En kamp du stort sett alltid taper. Men det er jo egentlig ikke en kamp! Det beste og enkleste er for de fleste å akseptere angsten. Eventuelt invitere angsten. La den komme. Be om mer angst når den først kommer. Uskadeliggjør den. Da slukkes angstlyset for godt, fordi du er jo faktisk ikke redd angst lenger. Og når angsten forsvinner mestrer du situasjonene igjen også. Og skulle du likevel bli revet med av angst i enkelttilfeller, så mestrer du det mye bedre ved å tillate at det skjer enn å ta opp kampen mot angsten igjen. Et panikkanfall fra eller til. Ja og så? Det går fort over, og det blir alltid bra etterpå! 

Anonymkode: 08c58...e06

[AnonymBruker]

Be om emdr for de traumatiske hendelsene. Da får du bearbeidet dem. Føler det psykologen din sa er typisk når han ikke vet hva han skal gjøre. 

Anonymkode: 28e3d...64f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har en angst for noe som har skjedd meg før og igjen nå nylig. Jeg er så redd for at dette skal skje flere ganger, det er ytre ting jeg ikke kan styre. Angsten har sitti hardt i meg dårlig i 6 mnd nå.  Jeg kommenterte at selv har jeg gjort alt jeg kan for å få vekk angsten. Jeg klarer snart ikke mer, dette er for mye for meg.

Terapeuten mente at jeg trives i angsten, lar angsten styre meg selv om det er for dumme ting. Han fortalte om en annen type angst for noen annen om noe helt annet. En angst der vedkommende var redd for at noe skulle skje de, som virkelig ikke hang på greip. Mens min angst kommer av traumatiske episoder/ptsd og lignende.

Jeg kjemper daglig mot dette, jeg gjør det jeg kan for å styre tankene mine over på positive ting. Jeg jobber med å holde meg opptatt for at det ikke skal ta helt overhånd. Jeg sitter og lar meg selv gråte når det blir for mye. Det er dager jeg har jobbet så hard med meg selv at jeg bare slokner når kvelden kommer. Jeg får fysiske reaksjoner, drømmer masse, sliter med å sovne, sliter med magen, sliter med mat. Enkelte perioder kommer jeg meg såvidt ut døra. Jeg føler at angsten har en god grunn og jeg jobber med det. Mens han mente at jeg trives i dette. 

Hvordan kan en terapeut mene noe slikt? Det fikk meg til å føle at det var noe virkelig galt med meg. Hvordan jobbe videre med terepauten? Hva mer kan jeg gjøre for min egen del? 

Anonymkode: aad78...682

Det er helt normalt at personer med angst kan bli "trygg i angsten" fordi det er en kjent tilstand kontra det å oppleve noe ukjent som er skremmende. Angst for angsten som noen i tråden skrev. Man vet hva man har og får det til å funke på et vis.

Har selv slitt med angst og kjenner igjen mye av det du skriver. Snakk med terapeuten din, ikke føl deg krenket men heller finn ut hva han mener - han kan forklare deg. 

Og så til dere som skriver negativ om terapeuten. Det er dere ikke forutsettinger til å uttale dere om. Dere er hverken utdannet psykolog eller har kjennskap til det som skjer under terapi. Hold dere for god til det.

Anonymkode: 4b779...ea8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Spot on. Overfokuset på å fjerne angst brygger og utvikler angst. Man gjør og prøver ALT, hver eneste sten i "kampen mot angsten" skal snus. En kamp du stort sett alltid taper. Men det er jo egentlig ikke en kamp! Det beste og enkleste er for de fleste å akseptere angsten. Eventuelt invitere angsten. La den komme. Be om mer angst når den først kommer. Uskadeliggjør den. Da slukkes angstlyset for godt, fordi du er jo faktisk ikke redd angst lenger. Og når angsten forsvinner mestrer du situasjonene igjen også. Og skulle du likevel bli revet med av angst i enkelttilfeller, så mestrer du det mye bedre ved å tillate at det skjer enn å ta opp kampen mot angsten igjen. Et panikkanfall fra eller til. Ja og så? Det går fort over, og det blir alltid bra etterpå! 

Anonymkode: 08c58...e06

Nja, så enkelt tenkte jeg ikke det var - men ett sted må man begynne.

For mye eksponering gir mer angst og utmattelse. 

Det går ikke alltid fort over og blir ikke alltid bra igjen etterpå.

Men utfordre må man, gradvis. 

Anonymkode: 39278...b4f

[AnonymBruker]

Jeg «likte» bekymringene mine, fordi jeg opplevde en form for kontroll ved å bekymre meg og skulle forberede alt i forkant. 

Jeg ble jo syk av det, så det fungerte ikke så bra. 

Men man kan jo si at jeg «trivdes» i situasjonen, for det var den jeg kjente til. Det var mye mer utrygt å skulle gi slipp. 

Anonymkode: 5a477...2b3

[AnonymBruker]

Å gå til terapi kan og skal røske opp i deg, Ts. Det skal få frem alt det stygge, vonde og utenkelige. Var det lett å bli kvitt angsten din så ville du jo fått det til selv. Men vi mennesker unngår våre mørkeste sider, vi innrømmer sjelden våre feil og mangler for oss selv.

Tillat deg selv å tenke at han kan ha rett. Hva gir det deg av muligheter til å komme videre? For det er selvsagt en positiv ting for videre fremdrift om du på ordentlig kan ta innover deg at angsten din er selv-produsert. Noe for øvrig all angst er. Ja, det kan skje forferdelige ting med deg. Men folk uten angst lever ikke et liv der de tror forferdelige ting ikke kan og vil skje med dem. De lever liv der forferdelige ting har skjedd og jevnlig oppstår. De bare godtar at sånn er livet, og velger å leve videre med den redselen vi alle har her i livet, men uten angst. 

Anonymkode: e0978...6f2